På sporet av den middelalderske Olavskirken i Lier

by pil
På sporet av den middelalderske Olavskirken i Lier

Søndag 13 desember vandret noen venner og jeg pilegrimsruten gjennom Lier. Vi startet i Larvik for en tid tilbake, og går etappevis, en gang i uka. Målet er Trondheim.

Lierbygda byr på en egen atmosfære så sent på året. De brede jordene ligger som et mørkt hav, trærne er bladløse, naturen fremstår naken, de fjerne fjellpartiene er farget hvitt, stiene er uten folk – boligene vi passerer morgentimene er uten folk- tilsynelatende – vi vandrer i et sjelefullt landskap. Det oppleves meditativt.

Jeg var med å merke pilegrimsruten på begynnelsen av 1990- årene. Det er rart å se at enkelte av de opprinnelige treskiltene har fått stå i fred. Noen gule piler er også synlige, de ble malt på stolper og trær før skiltene kom på plass. Foran meg på stien aner jeg profilen av Frogner kirke, mens det ruvende Sikhtemplet nede i dalbunnen er lettere å få øye på.

Frogner kirke er stengt naturligvis. Jeg titter inn, og får syn på den vesle Hallvardsfiguren i våpenhuset. Det var jeg som skaffet denne til kirken, mens menighetsrådet tok regningen. Den gang fantes det ingen skulptur av bygdas store sønn i Lier – Oslo hadde «annektert» ham, ble jeg fortalt. «Ta han tilbake», sa jeg. Som sagt, så gjort.

Skulpturen er en mindre kopi av den originale som befinner seg i Botne kirke. Omsider når vi Husebygårdene. Den steinsatte stien ned til møllesteinen og helligkilden er dekket av brunt løv. Det ligger en stemning av noe evig og uforanderlig over gravhaugene. Det gjør godt å oppleve slikt i en tid preget av travelhet og store fysiske endringer i landskapet. På mange måter lever minnet om St. Hallvard i skyggen av Hellig Olav. Det er litt synd mye fordi Hallvards gode gjerninger appellerer mer til vår tid enn den krigerske rikskongen. Desto bedre var søndagens møte med Amund Huseby og Rommet i Husebyhaugen med sin pedagogiske fremstilling av St. Hallvard og middelalderhistorien.

Amund Huseby har drevet Huseby gård siden 1890 og han hadde mye å fortelle om driften. Men jeg ble ekstra nyskjerrig da han fortalte om steinmuren i kjelleren på våningshuset. Ole Rikard Høisæther som nettopp har gitt ut en bok om St Hallvard, mente at denne muren stammer fra Olavskirken. Den forsvant nærmest ut av historien på 1600-tallet. Jeg fikk lov til å inspisere kjelleren og konstanterte at det dreide seg om solide meter- høye murkonstruksjoner og at de lå i øst-vest retning, slik kirker skal gjøre. Om disse murene virkelig stammer fra middelalderkirken er ikke jeg faglig kompetent til å avgjøre, i så fall er det snakk om en sensasjon.

Ingen av de kildene jeg har gransket gir noe pekepinn på hva som skjedde med den gamle kirken. Uansett hører det med å si at slikt gjenbruk er vanlig. Gamle helligsteder omformes ofte når nye makter overtar. Noen ganger blir de gamle gravhaugene ødelagt, innholdet skjendes. Nye makthavere etablerer nye helligdommer i nærheten. Maktsenteret flyttes. Vi har mange eksempler på det i overgangen vikingtid til kristen tid, eller i overgangen fra katolsk tid til reformasjon. Med reformasjonen glir kirkestedet Huseby inn i glemselen og erstattes av Frogner. Den ruvende prestegården øverst i bygda sier sitt, her er det snakk om mektige menn som tar sin plass, bygdas nye høvdinger kan man gjerne si.

Nå gjenstår det å finne ut hvorvidt kjellermurene på Huseby virkelig stammer fra Olavskirken. I så fall vil det være med å gi Huseby en enda viktigere status i Lierbygdas kulturmiljø.

Eivind Luthen.

Mette Louise Nygård in memoriam

by pil
Mette Louise Nygård in memoriam

Minneord om Mette Louise Nygård (1935 – 2020).
 
I mange år hadde Mette Nygård og jeg hyggelige samtaler i kafeen på Det norske teatret. Hun spanderte smørbrød og kaffe. Vi delte mange interesser, men det ble mye pilegrimsprat, naturligvis. Hun var nokså opptatt av denne tematikken. Så mye at hun ga ut en bok om emnet i 1993 – «og vegjine falle så vide – om gamle og nye pilegrimsmål», som fikk gode anmeldelser. Hun dvelte blant annet ved Aasmund Olavsson Vinjes kjente verk «Ferdaminni» som hadde mange elementer av å være en pilegrimsberetning.

På den tiden var det det ikke mange i landet som hadde noen dypere forståelse for pilegrimsfenomenet, men det hadde Mette Nygård og hennes trosfrende pater Olav Müller – som jeg også kjente godt. Begge var de gode støttespillere og hadde innsiktsfulle perspektiver om pilegrimssaken i Norge.

Mette Nygård var en allsidig dame, slagferdig og full av humor. Hun var selvironisk når det gjaldt egen person, og mildt overbærende både med den katolske kirke og oss andre. Raus var hun som få, og overlot restopplaget av pilegrimsbøkene til Pilegrimsfelleskapet St Jakob. Det skaffet den fattige foreningen viktige inntekter.

Mette kunne spøke om mye, men det var også et alvor bak den avvæpnende humoren. Mette Nygård var ferdig medisiner i 1960, men avbrøt turnustjenesten for å gå i kloster. Hun tilbrakte syv år hos en nonneorden som drev sykehus i Irland og i Spania, senere studerte hun teologi i Roma. En munter beretning om disse årene kan man lese om i den selvbiografiske boken «For et nonneliv», som ble begynnelsen på et interessant forfatterskap. Hun forlot klosterlivet og tok opp legegjerningen i Norge. Mette Nygård ble spesialist i psykiatri. Dette faget drev hun på med i 30 år, men var likevel ikke glad i psykiatrien. Men hun likte pasientene. Perioden hun trivdes best, var da hun jobbet med flyktninger som hadde rømt fra krig, tortur og forfølgelser. Mange slet med posttraumatisk stress.

Uten å gi avkall på sitt spesialområde innen psykiatri fokuserte hun mer og mer på emner innen filosofi og kristen spiritualitet. Foruten selvbiografien, ga hun ut to romaner og to essaysamlinger, redigerte antologier over Jobs bok, Edith Stein og skrev en mengde artikler om litterære, psykologiske og teologiske emner – blant annet om Teresa av Avila og vår egen tids trappist-munk og forfatter Thomas Merton. Mest av alt likte hun å være oversetter – «en yndlingsbeskjeftigelse!», pleide hun å si. Den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizingas klassiske verk om senmiddelalderen, «Middelalderens høst», høstet mange lovord.

I 2018 disputerte hun som eldste doktorand for den filosofiske doktorgrad ved Det teologiske Fakultet, UiO, med en avhandling om Den katolske kirkes forhold til jødene. Den kommer ut som bok i disse dager med tittelen «Vendepunktet – Den katolske kirkes forhold til jødene før og etter Det annet Vatikankonsil».

Kjære Mette, takk for alle gode stunder; på kafeen, hjemme hos deg eller på Pilegrimskontoret.
Vi vil ta vare på det du sto for og ha det med oss videre i vårt pilegrimsarbeide.
Eivind Luthen

Alison Raju in memoriam

by pil
Alison Raju in memoriam

Alison Raju (1939-2020) døde i november, 81 år gammel etter kort tids sykeleie. Blant pilegrimene nød hun stor respekt for sine guidebøker om pilegrimsveiene til Santiago de Compostela, til Roma – og til Trondheim.

Jeg ble tidlig kjent med Alison Raju, jeg møtte henne både på caminoen og i London, på møter i the Confraternity of St James, vår engelske søsterforening. Jeg kjente til Alisons bøker, hadde selv brukt dem på mine vandringer i Spania. Dette var hendige guidebøker, nøyaktige og med gode kart.

På denne tiden fantes det ytterst få guidebøker om pilegrimsveien til Trondheim. Jeg hørte til dem som mente det var helt nødvendig å lage en guidebok på engelsk. Det var en forutsetning for å skape interesse for våre hjemlige pilegrimsveier i utlandet. Vår forening hadde noen kroner og jeg spurte Alison om hun kunne tenke seg å lage en guidebok for engelsktalende pilegrimer. Vi skulle støtte henne så godt vi kunne med vår begrensede økonomi.

Uten å nøle svarte hun positivt, og dermed var det hele i gang. Boken – St Olav’s way – kom ut i 2003. Responsen lot ikke vente på seg, de første pilegrimene fra Tyskland, Holland og England dukket snart opp, i større og større antall. Takket være Alisons guidebok. Senere fikk hun ut en ny bok om veien til Trondheim, oppgradert.

I alle år hadde vi jevnlig kontakt med Alison Raju som også var en aktiv medarbeider i the Confraternity of St James og the Confraternity of Pilgrims to Rome – som hun var med å stifte. I tillegg arbeidet hun som frivillig i de engelske herbergene i Rabalanal del Camino og i Miraz. I de senere år var hun redaktør for nyhetsbladet til Confraternity of Pilgrims to Rome.

Alison Raju var en ytterst beskjeden person, pliktoppfyllende og full av godhet for pilegrimene, enten de vandret til Trondheim, til Roma eller til Santiago. Hennes perspektiv var grenseløst i ordets egentlige betydning. Naturligvis behersket hun mange språk; tysk, fransk, italiensk, portugisisk, spansk og hindi – i tillegg til sitt eget. Alison Raju hadde en mastergrad i litteratur, hun behersket flere musikkinstrumenter, men først og fremst var hun fascinert av pilegrimenes mangefaseterte verden.

Det har vært et privilegium å ha hatt henne som venn og samarbeidspartner.

Nå har Alison lagt ned vandrestaven for godt.

Takk for godt følge min venn.
Hvil i fred.
Eivind Luthen.

Berit Dahl Soltvedt in memoriam

by pil
Berit Dahl Soltvedt in memoriam

Det var med sorg vi hørte at Berit Dahl Soltvedt døde tredje juledag, 81 år gammel. 

I Lier var hun kjent for sitt miljøengasjement. Denne interessen inkluderte også pilegrimsveien mellom Oslo og Tønsberg. Hun var blant de første som var med å utforske denne etappen, gi den en stemme, et uttrykk. Sammen med sokneprest Kari Leine Balog ga hun ut «Langs pilegrimsveien Tønsberg – et inspirasjonshefte» med poetiske tekster og bilder. Magasinet som kom ut i 2005, var med på å legge et ideologisk grunnlag med hensyn til det å tolke pilegrimen inn i vår tid. 

Berits sjelfulle bilder fikk plass også andre steder i form av utstillinger og illustrasjoner.  

Berit hadde et stort engasjement som kunstner, freds- og miljøaktivist. I mange år drev hun Kjernehuset i Lier. Hun var en brennende sjel som holdt pilegrimsforedrag med fokus på de store miljøutfordringer vi opplever i vår tid. I åresvis kjempet hun for vår hardt prøvede planet. Berit Dahl Soltvedt var en lavmælt, seriøs, hardt arbeidende person. Hun tok folk på alvor, hun var lyttende og vennlig. Takk for godt følge; Berit. Vi er mange som vil savne deg. 

Eivind Luthen.
På vegne av Pilegrimsfellesskapet St. Jakob. 

Åpning av den hellige døren i katedralen i Santiago de Compostela

by pil
Åpning av den hellige døren i katedralen i Santiago de Compostela

2021 er et Hellig År for Camino de Santiago. For de som ikke vet så er det et Hellig År hvis minnedagen til St. Jakob, den 25. juli, faller på en søndag.

Den 31. desember så åpnes den hellige døren, Porta Santa, i katedralen i Santiago de Compostela. Du kan her overvære åpningen som vil strømmes live av Television de Galicia (fra kl 17-21):

Åpningen av den hellige døren (Porta Santa) kan også ses på Television de Galicia sin YouTube-kanal:

https://www.youtube.com/watch?v=CMPkNRdbrAs&list=UUz46p3cffUXUSGUtcnw_Ouw&index=1

Gunnhild Røthe – Magi og Mirakler

by pil
Gunnhild Røthe – Magi og Mirakler

I sommer publiserte Museumsforlaget i Trondheim boka «Magi og mirakler» av religionshistoriker Gunnhild Røthe. Hun har vikingtid og nordisk middelalder som sitt spesialområde.

Boken belyser møtet mellom hedendom og kristendom for tusen år siden, der forfatteren tar for seg religiøse fenomener som magi og mirakel. I en overgangsfase kunne den ene religionens magi bli til den andre andres mirakel og omvendt. Hun dveler ved begrepet magi. Er det et ord vi liker?

Norrøn magi og kristne mirakler blir satt i sammenheng. Her er begrepene brukt nøytralt, og fortellingene vurderes ikke hvorvidt noe er sant eller ikke. De troende blir tatt på alvor.

Forfatteren henter frem trekk ved Frøya som i kristen tid videreføres av Maria. Hun berører aspekter ved Olavskulten som er aristokratisk og ofte maktorientert mens dyrkelsen av Maria var mer rettet mot livet her og nå, om forhold som handlet om kjærlighet, fødsel, helse og død. Røthe belyser kvinnens religiøse posisjon både i hedendommen og i kristendommen og hvordan kristendommen etter hvert vinner frem som den eneste lovlige religionen.

Forfatteren utfordrer forestillingen om religionsskiftet ovenfra som et ideologisk skifte med vekt på politikk og religion, menn og makt. Den kristne kirke utviklet et hierarki av mannlige religiøse ledere, mens kvinnene opprettholdt sin funksjon i utøvelsen av den folkelige og medisinske magien. Forfatteren trekker frem mirakelsamlingen i Passio Olavi som stort sett er ideologiske, de er med å fremme kongemakten, mens noen av fortellingene er knyttet til kvinner, disse er nokså annerledes, er litt anonyme.

Forfatteren dveler ikke ved troens læresetninger og dogmer snarere ved den praktiske siden. Våre forfedre hadde et praktisk/pragmatisk forhold til sin religiøsitet.

Flere av kapitlene er viet relikvier, pilegrimsmål og hellige kilder som det var stor trafikk til, også etter reformasjonen. Gunnhild Røthe har skrevet en akademisk fagbok, men den er engasjert, lettlest og byr på mye fortellerglede mellom permene. Boken anbefales på det varmeste.

Anmeldt av Eivind Luthen.

Pilegrimsbok uten pilegrimer

by pil
Pilegrimsbok uten pilegrimer

I de senere år prøver man å skape interesse for kystpilegimsleia. Det har jeg stor sans for. Norskekysten slår det meste hva angår natur, historie og kultur. I store deler av mitt liv har jeg skrevet om kystkulturen, og jeg har seilt norskekysten med små og store seilførende båter. I 1986 var jeg mannskap på S/Y Belåna fra Oslo til Hitra.

Resultatet var «I pilegrimenes fotspor» (Cappelen 1992) som også inkluderte et kapittel om Kysten. Men nå skal det handle om en ny bok; Kystpilegrimsleia – sjøveien til Nidaros av Rune Nylund Larsen som har gitt den ut på eget forlag i Risør. Den er rykende fersk her den ligger på mitt skrivebord, jeg kjenner knitringen i arkene og lukten av trykksverte på nyskåret papir.

Forfatteren har tatt for seg deler av kysten, fra Egersund til Trondheim. Begynnelsen av reisen foregår landveis – frem til Stavanger. Herfra går ferden videre med båt. To ganger har han reist langs leden, andre gangen benyttet han bil. Innledningsvis sies det noen få ord om middelalderens pilegrimsseilaser. Forfatteren tar oss med fra kirke til kirke, fra havn til havn. Her er også noe om de gamle gårdene, nedlagte fyrstasjoner og det store øyriket. Forfatteren har med litt om sagaens konger og den eldste kristningshistorien. Reisen inkluderer klosterruiner og museumsbesøk, spisesteder og handelsteder. Vi får noen små glimt fra åpningstoktet av kystpilegrimsleia i 2018.

Noen få sider av boken har religiøst tilsnitt og er viet selve pilegrimen. Et par av kapitlene er forfattet av andre, arkeolog Alf Tore Hommedal og pilegrimsprest Einar Vegge. Men først og fremst er dette en billedbok som viser frem mye av det vakre og fine i landet vårt. Det er åpenbart at forfatteren er glad i kyst-Norge. Det er lett å forstå.

Men la meg plukke litt kritisk, i all vennlighet. Den eneste middelalderkilden som nevner pilegrimenes seilas, er Adam av Bremen (ca. 1070). Han er ute i et ideologisk ærend og er neppe troverdig. Å bruke han som sannhetsvitne er å koke suppe på en spiker som er det nesten ikke er noe igjen av. Å påstå at de fleste pilegrimer kom sjøveien tror jeg ikke noe på. Det kom få utenlandske pilegrimer til det fjerne og ukjente Norge, hvorfor skulle de hit? Det fantes store og små pilegrimsmål i hvert eneste europeiske land. Og Norge hadde man knapt hørt om. Heller ikke var det mange av våre forfedre som dro til Trondheim, det fantes jo nok av hellige steder ellers i landet. Det er litt synd at forfatteren ikke tar med seg det som vesle som finnes av arkeologiske pilegrimsfunn i Bergen og på Selja.

Pilegrimsapostelen Jakob hadde også fortjent å få en plass i boken, særlig fordi han kom sjøveien til det som ble hans endelige mål; Santiago de Compostela. At boken så og si er uten pilegrimsreferanser understreker det jeg sier.

Helsides bilde av pilegrimen på side 207, derimot er nydelig, at hovedkapitlet åpner med en seilskute som går for motor er litt morsomt.

Sluttkapitlet av pilegrimsprest Einar Vegge er definitivt det beste i boken, her blir mye satt i perspektiv, omsider.

Fotomaterialet er stort og flott, men her kun sol, sommer, flat sjø og mennesketomme landskaper. Hvor er livet i sjøen? Båtene ligger stor sett fortøyd eller på land. Til og med Nidarosdomen møter oss med stengte dører og et tomt Vestfrontrom! Her er ikke engang bilder fra forfatterens egen seilas! Og hvorfor alle disse tomme interiørbildene? Hvor er menneskene? Ikke forstår jeg hvorfor de de kongelige er avbildet.

Dette til tross, så skal Rune Nylund Larsen ha honnør for bokverket. Han hører til dem som har tatt på seg alt arbeidet med å lage en slik bok, og det er sjeldent.

For det er ikke forskerne, ikke kirken, heller ikke kjendisforfatterne som har vært nyskjerrige på pilegrimsfenomenet. Det er snarere hvermannsen, idealistene, og de nysgjerrige som har tatt beina fatt og som har forfattet de første guidebøkene.

Pilegrimsfelleskapet St Jakob har forøvrig vært sentral i det nasjonale arbeidet, medlemmene har seilt ruten i flere sesonger med hardangerjakta Mathilde. Foreningen har også laget et eget pilegrimspass for kystruta, og kystpilegrimsleia har vært mye fremmet i medlemsbladet Pilegrimen.

At en privatperson gir ut et så omfattende og kostbart verk som «Kystpilegrimsleia, Sjøveien til Nidaros», er gledelig. Jeg tror den kan få mange opp av sofaen, kanskje saler de opp apostlenes hester, kanskje tar de sykkelen fatt (den elektriske), bilen eller båten. Uansett vil det bli en fin reise. Det handler veldig mye om å reise med åpent blikk, prøve å sette pilegrimen inn i sitt eget perspektiv.

Jeg håper uansett at denne boken blir tatt godt i mot av leserne, og jeg kan gjerne bidra med noen rettelser/tilføyelser i 2. opplag. Kanskje kan man også beskrive hele kystleden mellom Oslo og Grense-Jakobs elv?

Anmeldt av Eivind Luthen.

Kystpilegrimsleia- sjøveien til Nidaros
Rune Nylund Larsen
300 sider
Pris kr 449.
Forlag Galleri Nylund Larsen, Strandgt 1
4950 Risør

Fellesvandring frå Dikemark til Røyken på Tunsbergleden

by pil
Fellesvandring frå Dikemark til Røyken på Tunsbergleden

Pilegrimsfellesskapet St Jakob arrangerte ei flott fellesvandring gjennom «indrefileten» av Tunsbergleden lørdag 19. september. Responsen på invitasjonen var stor, så vi måtte faktisk seie nei til fleire, i og med at taket var sett til 20 deltakarar.

Fint kulturlandskap på Strømsvegen.

Vergudane var, som så ofte, på vår side, så vi gikk ut frå Strømsvegen i Heggedal i vakkert haustver. Tre glade hundar logra fornøgd i tillegg til alle dei startande, og vi fekk ein god start langs gardane på Strømsvegen til Eriksrud i roleg kulturlandskap. Godt å gå seg inn i turen før vi starta oppstiginga på skogsveg til Slåttabråtan, som ligg høgt og fritt i landskapet. Det var ein høveleg stad for ein kort rast før vi heldt fram på lettgått skogssti opp til Verkensmåsan, høgste punktet på turen på 380 meter. Utsynet der oppe byr på sikt heilt til Jonsnuten ved Kongsberg.

På veg mot Svartvannsåsen.

Turen mot Røyken gikk på lettrødd berg og god sti i åpen furuskog fram til Svartvannsåsen som byr på dramatikk i form av ein bratt, skogkledd skrent ned mot Svartvatn mot vest og åpne flater av Oslofjorden med roleg landskap på begge sider av vassflata. Utsynet rett fram opnar seg lett mot den frodige Røykenbygda.

Altertavla i Røyken kirke.

Vi enda opp i ytterkanten av Kjekstadmarka og gikk slakt gjennom villastrøk på åsen før vi dukka ned mot elva Hegga og opp igjen på andre sida av vegen. På fast veg kom vi fram til vakre Røyken kirke, som stod open og tok imot oss. Pust i bakken før Caroline Serck-Hansen gav oss ein god gjennomgang av altertavla i kirka. Veldig interessant!

Velfortjent forfriskning.

Togstasjonen ligg like ved kirka, og nokre takka for seg der, medan rundt ti av deltakarane vandra det siste ettermiddagsstrekket med lukta av nyskorne kornåkrar dei siste fire kilometrane på lett støvete grusveg fram til Spikkestad. Der endte vi opp på den hyggelege jernbanekaféen som kunne by på gode, til dels lokale forfriskningar og meir handfast stoff å bite i, sol på terrassen og god stemning i kveldsola.

Bente Eliassen.

Utstilling: Alle veier fører til Galicia

by pil
Utstilling: Alle veier fører til Galicia

Fra 27. juli til 30. august holder Turespaña (Instituto de Turismo de España) utstillingen «Alle veier fører til Galicia» i Tønsberg.

Opplev Spania uten å måtte forlate Norge i sommer!

På Tønsberg og Færder bibliotek setter vi opp utstillingen «Alle veier fører til Galicia». Ta turen og hent inspirasjon til din neste reise til Spania. Hva med å oppleve Galicia? Rik på historie, kultur og med et fantastisk tilbud innen mat og vin! Visste du at Galicias hovedstad, Santiago de Compostela, er det tredje store pilegrimsmålet etter Jerusalem og Roma? Men mens fortidens pilegrimer drivkraft var religiøs, går tusenvis av moderne mennesker til Santiago de Compostela for å være i aktivitet samt komme seg vekk fra sine hektiske, materalistiske liv. Ta turen til Tønsberg da vel for litt inspirasjon!

Utstillingen har følgende åpningstider:

Fra 27. juli til 30. august.

Mandag, tirsdag, onsdag, fredag og lørdag: kl. 10:00-16:00.
Torsdag: kl. 12:00-19:00.
Søndag: stengt.

Sted: Tønsberg og Færder Bibliotek, Storgaten 16, 3126 Tønsberg.

Fellesvandring på Tunsbergleden

by pil
Fellesvandring på Tunsbergleden

Pilegrimsfellesskapet St Jakob inviterte til fellesvandring på Tunsbergleden i Vestfold helga 13. og 14.
juni, og mange let seg freiste til å få på seg sekk og sko og oppsøke nye ferdselsvegar. På grunn av
koronasituasjonen valde vi å setje tak på 15 deltakarar, og dei meldte seg raskt på banen.

Vandrergruppen ved start ved siden av Pilegrimen i Tønsberg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Turen gikk frå Tønsberg til Løvøya på lørdag og heldt fram frå Botne kirke til Sande på søndag. Dei
fleste gikk begge dagane, medan andre valde å bli med på ei dagsvandring.

Vi starta ut frå Tønsberg stasjon lørdag formiddag, og Eivind svingte oss raskt opp mot Slottsfjellet,
det naturlege utgangspunktet for vandringa. På vegen opp passerte vi både pilegrimen og Kristina av
Tunsberg på sine respektive soklar før vi samla oss ved restane av Mikaelskirka; vi var i pilegrimsland!
Ut frå byen stoppa vi ved Kjelleolla, ei av fleire heilagkjelder på turen. I godt vandrever, rundt 20
grader med lett skyslør, fekk vi ein lettgått og god tur i skogsterreng og vakkert kulturlandskap fram
til Åsgårdstrand. Godt å strekke ut, men enda betre å ha kjentfolk med, for merkinga av vegen er nok
ikkje ferdigstilt. Hovedregelen om at alle kryss må merkast tydeleg og videre følgast opp med eit
neste skilt som er synleg frå krysset, er ikkje gjennomført.

På vandring langs Tunsbergleden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter ein god rast under skuggefulle tre og ein kaffepause i sentrum av Åsgårdstrand førte leia oss
videre langs sjøen opp til Borre kirke, der vi vart tatt vel imot av sokneprest Carl Ove Fæster med
kaldt drikke og litt å bite i, fulgt av eit svalt kirkebesøk i den vakre pilegrimskirka. Ei stemningsfull
stund.

Dei siste kilometrane fram til Løvøya vart lange i ettermiddagsstilla, så desto betre vart det å kome
fram via kapellet til den hyggelege campingplassen, der Anton ønskte velkommen med varm grill og
langbord (han stod for følgebil og catering), og det vart eit riktig velsmakande og lystig måltid i
nydeleg junikveld.

Inne fra Borre kirke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Søndagen kom med skyfri himmel som garanterte godt ver, og dei aller sprekaste, det vil seie
langvandrarekspertane Gry og Tarjei, valde å plusse på med to ekstra mil frå starten av, medan
resten nøyde seg med ein roleg frukost og ei kort motorisert forflytting til Botne kirke nord for
Holmestrand, som var startpunktet for søndagsvandringa.

Under høye trær på Tunsbergleden.

Barfotpilegrimen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Terrenget skifta raskt karakter til temmeleg kupert skogsterreng, og der varmekjær lauvskog prega
lørdagen, overtok blandingsskog på søndagsvandringa. Temperaturen vart og høgare, så vi sette pris
på skuggefulle parti før neste kneik. Flotte utsiktspunkt gav oss glimt av Sandebukta og ytre
Oslofjord. Etter rundt 20 km kom ei fin nedstiging og avslutning inn mot den vakre Sande-bygda, der
vi avslutta to dagars fin vandring på ei variert og spennande pilegrimsrute. Tunsbergleden vil gi
mange gode opplevingar for dei som ønsker å gå i retning Oslo, som vi gjorde, eller å gjere det til
starten på vegen ut i Europa, i første rekke mot Danmark.

Bente Eliassen