En flyktig frihet – veien til Santiago de Compostela

by pil
En flyktig frihet – veien til Santiago de Compostela

En flyktig frihet – veien til Santiago de Compostela
Flamme forlag.

Joanna Rzadkowska (f 1986) er psykolog, skribent og oversetter. Første gangen hun vandret pilgrimsruta til Santiago gikk Joanna fra å være katolikk til å bli ateist. Nå har hun gått ruta igjen. Det er likevel overraskelser i vente. De daglige milene gir henne tid til å resonnere, diskutere med seg selv så vel som med andre, strekke tankerekker ut i fred og ro. Joanna reiser spørsmål som: Hvem er den moderne pilegrimen? Hun undersøker premissene for sin egen tro.

Hvorfor legge ut på en pilegrimsreise i vår tid? Underveis prøver Joanna å forsone seg med sine egne utilstrekkeligheter, sine indre demoner. Hun tror ikke lenger på et liv etter døden, og har ikke hatt noen tilbakefall siden hun kom hjem fra vandringen. Hennes lengsler er erstattet av estetiske opplevelser. Hun kaller seg ateist, men åpner for at det finnes en Gud. Hun synes det er helt greit at folk har en tro.

Rzadkowska foretar også en litterær indre reiser når hun går på caminoen, for parallelt med reisen leser hun Augustins Bekjennelser og Dantes Den guddommelige komedie. Her finner hun refleksjoner som nyanserer den eksistensielle vandringen og som gir større historisk dybde enn det hun selv kan bidra med.

Joanna vil leve saktere, folk stresser sine liv, lever med en hastighet av hundre kilometer i timen, som pilegrim senkes farten ned til fire kilometer. Hun har en del tanker om det moderne konkurransejaget som truer med å omgjøre noe så enkelt som å vandre til noe som skal optimaliseres, effektiviseres, at også pilegrimsvandring kan styres av avanserte apper.

Vandringen skaper helhet
Samfunnet legger veldig til rette for at mennesket fragmenteres. Å legge ut på en lengre pilegrimsreise gjør at alle fragmentene får tid til å komme sammen. Man trenger ikke å ha et stort spørsmål som forlanger svar. Men kanskje ser man sitt eget liv litt mer i sammenheng når man får tid til å tenke seg litt om. Kanskje lar man være å ta valg bare fordi de ligger i samfunnets forventninger, men finner en vei man selv faktisk står for, sier Joanna Rzadkowska.

En av de fine partiene i boken er dem der hun ankommer de samme stedene som sist og husker hva som skjedde den gang og tenker på hvor hun er i landskapet nå. Stedet hun kommer til betraktes gjennom minnets og livsløpets perspektiv, men forankres i omgivelsene. Hvem har jeg blitt siden den gang? Har livet utviklet seg til det bedre eller sliter jeg med de samme problemene? Joannas langsomme reise gjennom det spanske landskapet samsvarer med rytmen i pilegrimens tankebaner, for her er det ingenting som tas for gitt.

Rzadkowska lar tankene spinne i mange retninger, hennes bok er både en selvransakelse og en reiseskildring. Hun er sjelden skråsikker, har mer sans for det tvetydige. Hun starter usikker, og ender samme sted. Troen, som hun mistet forrige gang hun gikk caminoen, kommer ikke tilbake, men hun har fått mer respekt for mennesker som strekker seg mot noe som troende og hva det er uttrykk for.

Joanna Rzadkowska sliter med blemmer og såre føtter. Men vil likevel bære sin egen ryggsekk, ikke transportere den med varebil som enkelte gjør. Joanna vil lære å leve med de få tingene hun trenger, hun vil helst leve enkelt, eie så lite som mulig. Hun er glad i caminoen, mye fordi den har en god infrastruktur, den er lett å gå, det er nok av enkle herberger. Caminoen er for folk flest, de går for å ta en pause fra det hektiske samfunnet, vekk fra kjas og mas. Minst halvparten er der av grunner som ikke er religiøse.

Rzadkowska har gitt sine lesere en vakker og sannferdig reiseskildring – en fortelling uten forfengelighet, men med humor, god observasjonsevne og deilig ironi. Katolikken som ble ateist er klar for å konkludere når hun nærmer seg målet, og halvgarderer med «Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror på mennesket som tror på Gud», men husk at dette er underveis. Og det er ingen grunn for leseren til ikke å tenke videre på slike spørsmål, på sin egen måte og med sine egne referanserammer

E.L.

Bli med Plussreiser på pilegrimstur til Nidaros

by pil
Bli med Plussreiser på pilegrimstur til Nidaros

12. juli arrangerer Plussreiser en pilegrimstur fra Dombås over Dovrefjell og til Nidaros.

De skriver på sine sider: “Pilegrimsvandring har blitt en populær tradisjon på tvers av kirkesamfunn. Kanskje ikke minst på grunn av fellesskapet som oppstår. Vandringene legger ofte til rette for god dialog og kontemplasjon. På turen over Dovrefjell til Nidaros søker vi sammen om nettopp dette.”

Les mer om turen på sidene til Plussreiser: https://plussreiser.no/reiser/pilegrimstur-over-dovrefjell-til-nidaros.

Pilegrimskontoret åpner dørene

by pil
Pilegrimskontoret åpner dørene

Vi er ikke helt der ennå, men ting begynner nå å røre på seg. I tråd med at restriksjonene og tiltakene i Oslo har blitt lettet på har vi besluttet å åpne pilegrimskontoret igjen.

Fra og med 3. juni vil vi holde dørene åpne hver torsdag fra kl 9 til 15 fram til juli.

Vi håper vi ses for en hyggelig prat.

Gjennomføring av årsmøte 2021

by pil
Gjennomføring av årsmøte 2021

På grunn av den pågående pandemisituasjonen gjennomføres årsmøte ved stemmeangivelse via epost.

For gjennomføringen av årsmøtet, les følgende dokument:
Gjennomfoering_av_aarsmoete_2021_i_PSJ.docx

Saksliste:

1.    Godkjenning av innkalling og saksliste
2.    Valg av ordstyrer og protokollførere
3.    Godkjenning av årsmelding
4.    Godkjenning av regnskap
5.    Budsjett for 2021 og fastsetting av kontingent
6.    Behandling av innkomne forslag.
7.    Valg av styre, revisor og valgkomite

Vedtektene til foreningen finner du her.

Dokumentene for årsmøtet finner du her:

Gjennomføring: Gjennomfoering_av_aarsmoete_2021_i_PSJ.docx
Saksliste: Innkalling_med_saksliste-Aarsmoete_i_Pilegrimsfellesskapet_St_Jakob.pdf
Årsmelding: Aarsmelding_2020_PSJ-signert.pdf
Valgkomiteens innstilling: Valg_ved_aarsmoete_2021.docx

Signert årsregnskap med noter og budsjett for 2021 kan fås ved henvendelse til foreningen på e-post: pilegrimskontor@gmail.com.

Det vil ikke bli avholdt et medlemsmøte etter årsmøtet.

Pilegrimsveien venter på deg!

by pil
Pilegrimsveien venter på deg!

Friluftsliv er en pandemi-vennlig aktivitet, og helsemyndighetene anbefaler å gå turer, gjerne i lokalmiljøet. Uteliv er godt for både kropp og hode. I naturen stresser vi ned og bekymrer oss mindre. Men unngå kollektivtransport, bruk sykkel eller beina. Du trenger ikke gå alene – gå gjerne på tur med familien din eller en venn. Ta med mat og drikke.

Bruk fantasien og utforsk nye turmuligheter der ikke alle andre går. Desto større grunn til å utforske pilegrimsveien gjennom Vestfold. Her er knapt folk, og ruten som er ca. 130 km lang, er i det store og hele lett å finne. Pilegrimsruten er merket fra Larvik til Viken (Buskerud grense) nær Sande.

Jeg har vandret ruten etappevis mange ganger, om våren, på sommeren og høsten. Noen ganger går jeg sørover, andre ganger nordover. Ofte er jeg ute hele dagen, av og til nøyer jeg meg med et noen timers tur.

Pilegrimsveien byr på ulike etapper, man velger selv hvilke. Noen dager går jeg alene, andre ganger er jeg sammen med venner. Pilegrimsruten ligger nær offentlig kommunikasjon, men i disse koronatider organiseres turen ved hjelp av privatbiler. Pilegrimsveien oppleves forskjellig hver gang, mye fordi naturen er skiftende. Ofte oppdager man saker og ting man ikke så sist man ruslet forbi. Vandringen byr på et uopphørlig sceneskifte, sol og regn, vind og stillhet. Ruta byr først og fremst på naturopplevelser som skifter fra uke til uke.

Våren er i anmarsj, og stiene i ferd med å bli tørre og fine. De første vårblomstene er allerede kommet, fargerike krokus og solgule hestehov, det samme gjelder enkelte trekkfugler som vipa og sanglerka. På plass er også jordhumlene, de summer i hagene, rundt jorder og i skogen. Det dufter godt fra fuktig skogbunn.

Dagene går fort. Plutselig er vi kommet til juni. Da er blomsterenga full av summende insekter og mange slags gras og fargerike urter. I juli har enga skiftet farge og karakter. Rød jonsokblom, engtjæreblom og rødkløver som i juni ga enga et rødt preg, er nå avblomstret. I stedet har enga blitt gul og hvit og full av blomstrende soleier, svever og prestekrager. Nye insekter og sommerfugler har også dukket opp.

Om kvelden tasser rådyrene i skogkanten, ekorn hopper fra tre til tre. Skogsdua suser forbi tretoppene. sensommeren høster jeg bær og sopp, om høsten plukker jeg nedfallsfrukt.

Pilegrimsruten byr på rike kulturopplevelser, middelalderkirkene ligger som perler på en snor. Her og der finnes det store gravhauger, steinsettinger og helleristninger og en og annen helligkilde som f. eks. Kjellolla.

Fra Frodeåsen er det flott utsikt mot byen. På Slottsfjellet ligger Mikaelskirkeruinen, en gang strømmet pilegrimene til dette hellige stedet. Det gjorde de også til rundkirka. Den var et symbol på Jerusalem, middelalderens mest ettertraktede pilegrimsmål. På veien ned fra Slottsfjellet passeres en bronseskulptur av en kvinnelig pilegrim, et unikt kunstverk i sitt slag.

På Nøtterøy frister Prestrud gård Landcafe med hjemmebakte kaker. Ved kirka er det satt opp med flott merkestein som viser mot Nidaros og Santiago de Compostela. Mor, far og søster ligger begravd like ved. Det er en fin anledning til stanse ved gravene, minnes sine kjære, kjenne på savnet.

På Veierland er kulturlandskapet preget av steingjerder. Det henger en slags evighet rundt disse gjerdene, en stille ro, noe uforanderlig. Det kjennes godt at alt ikke forandrer seg hele tiden, slik som vi ser i byene og i våre egne liv. Jeg rusler alltid innom kirkegården på Veierland, stanser ved gravene til Bjørneboe og Brynildsen. Bøkene deres har jeg lest, min favorittbok var lenge “En russisk pilegrimsvei” som Brynildsen fikk utgitt da han arbeidet i Dreyer forlag.

Hver gang jeg er ute oppdager jeg noe nytt, ved en liten sti på øya hadde noen diskrè festet en liten Pieta til fjellveggen, en metallkopi av den som Michelangelo laget. Sikkert for å minnes en kjær avdød, tenker jeg.

Hele dagen går med til å bruke apostlenes hester, bakke opp og bakke ned. Vestfold er mer kupert enn mange er klar over. Her er mørke skogspartier med tett gran, andre steder dominerer løvtrærne. Ofte kjennes et stille sus gjennom skogslandsskapet, ombord i M/F Jutøya – derimot – er den friske sjølufta som gleder.

I timer kan jeg gå uten å drikke, jeg vil kjenne på tørsten, og belønne meg selv med friskt, kaldt bekkevann. En sjelden gang tar jeg av meg skoa, går barbeint på mykt dekke slik jeg pleide i barndommens Middelborg.

Stien tar deg over bekker og forbi mørke tjern. Av og til følger sporet nær strandkanten, andre ganger forbi gule åkerlapper, eller opp utsiktspunkter der du nesten kan skimte Danmark.

Å bruke beina gjør godt for kropp og sjel. Maten smaker bedre og nattesøvnen blir dyp og god. Stølheten forsvinner raskt, noen gram fett blir man også kvitt. Å vandre i pilegrimens tegn er en subjektiv opplevelse. Jeg hører til dem som gjerne gransker en maurtue, jeg stopper alltid ved en strand, studerer en falleferdig løe, går alltid innom en fiskebutikk.

Man bør ikke ha dårlig tid. Det handler om å komme avsted tidlig om morgenen, nyte dagen, være tilstede her og nå, i øyeblikket. Mobilen er slått av – nå er jeg i naturens dype rom.

Jeg gjengir noen ord av Søren Kierkegaard: “Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen og finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.”

Yr.no truer av og til med regn og sur blåst, jeg legger avsted likevel. Har aldri angret på det. Det er vanlig at været blir bedre enn det som er varslet.

Av og til er stien dårlig merket ved veikryss, men man finner frem. Det handler om å være en smule våken. Noen etapper byr på asfalt og omvei, men har du kart finner du lett gode rutealternativer. Det er egentlig ikke mulig å gå seg særlig vill i dette landskapet. Informasjon finner du på Facebook; «Tunsbergledens venner» og her på Pilegrim.no.

Send gjerne epost til Pilegrim@pilegrim.no.

Buen camino – god vandring!

Eivind Luthen

En pilegrimsreise

by pil
En pilegrimsreise

Dette relieffet fra Borre kirke fra 1400-tallet viser en gruppe pilegrimer som reiser mot Det hellige land, dels til fots og dels til hest, gjennom et stilisert landskap med åser. Relieffet ble i senere tid rammet inn som en minnetavle. Figurene og landskapet er skåret ut i dypt relieff fra to halvdeler av én eikestamme. Disse er solid festet sammen på baksiden med lange jernnagler som er kjørt gjennom loddrette helblokker på hver side av skillet. Treskjæreren, som muligens holdt til i Rhinland i dagens Tyskland, har skapt et ut- trykk fylt av bevegelse og glede. Her er en rekke ulike mennesker både fra de folkelige lag og fra adelskapet. De bærer ulike ansiktsuttrykk, var kledd for reisen med lag på lag med klesplagg, og vandret sammen med livlige flokker beitende dyr og hester, musikk- instrumenter, reiseutstyr og matvarer som de skal tilberede måltider av. Figurene peker mot høyre og er omringet av steinknauser og elleve stiliserte trær.

Mennesker, dyr og landskap er stablet oppå hverandre, noe som skaper en illusjon av dybde. Relieffet viser hva pilegrimene gjorde gjennom hele middelalderen når de valfartet til Borre kirke. Her ved steinkirken fra 1100-tallet, viet til St. Olav og St. Nikolas, stanset de opp på sin ferd fra Sørlandet til Nidaros for å hvile og be – og for å gi gaver ved Borres hellige kors.

Men hva betød det å være pilegrim? I middelalderen var det ikke nødvendig å reise langt for å komme til nærmeste valfartssted. Pilegrimsferden kunne være en dagstur til en hellig brønn eller en kirke i nærområdet hvor et helgenbilde var kjent for å ha stor makt som formidler av de troendes bønner. Val- fartsreiser kunne også være av den mer krevende ty- pen som kunne ta uker eller måneder. I likhet med det som er vist i relieffet fra Borre, kunne det skje til fots eller til hest til en av de store pilegrimsstedene i den kristne verden: Nidaros, Roma, Santiago de Compos- tela eller det største av alle valfartsmål, Jerusalem og Det hellige land. Der besøkte pilegrimene steder som var kjent for mirakler eller hvor helgener hadde lidd martyrdøden. De samlet små minner fra reisen, og noen av disse ble relikvier som utgjorde en fysisk forbindelse eller nærhet med helgenene under bønn og kontemplasjon.

I middelalderen handlet pilegrimsferder først og fremst om å besøke steder der helgener hadde levd eller lidd martyrdøden, og hvor levningene deres var samlet i helgenskrin. Fordi helgenene holdt til både i himmelen og på jorden (i skrinene der levningene ble oppbevart), kunne de fungere som mellomledd mellom mennesker og Gud. Uansett hvor de befant seg, kunne de troende påkalle helgenene. Her spilte helgenfigurer en viktig rolle i vanskelige tider, som i forbindelse med sykdom eller ugunstige værforhold som kunne påvirke fisket og avlingen. Mange trodde imidlertid at helgenenes tilstedeværelse var sær- lig sterk ved helligdommene med deres levninger, og dette ble dermed valfartssteder. Pilegrimene valfartet til kirker med helgenskrin for å be om mirakler, for å takke for hjelp de hadde fått, eller for å gjøre bot for sine synder.

Nåværende utseende

Nærmere undersøkelse og avbildning, spesielt i lyskilder som ikke er synlige for det blotte øye, har avslørt at strukturen til relieffet fra Borre er i utmerket stand, nesten uten sprekker eller tap av utskårne elementer. De opprinnelige fargelagene og forgyllin- gene ble sannsynligvis ødelagt og/eller tapt innen begynnelsen av 1600-tallet, trolig før 1635, da minnetavlen ble laget og dedisert til Fredrick Fredrick- søn: «Faar Vel Werden med all din Pral, thi Himmerig er nu bleffuen min sal, fredrick fredricksøn, 1635». Det nyere overmalingen dekket til gullområder og gjennom- skinnelig lasur med glansløse blandingsfarger som er ytterligere dempet gjennom et enda nyere lag med bivoks som skulle feste løsnet maling.

Det er ting som tyder på at relieffet ble bevart og tilpasset aktivitetene i kirken som ble aktivt brukt – selv om den etter reformasjonen i teorien ikke lenger kunne ta imot pilegrimer. Menigheten skulle heller ikke kunne videreføre sitt forhold til sine foretrukne helgener. Etter 1536 forsvant pilegrimsferdens transformative opplevelse fra kirkens offisielle liturgi, men relieffet ble tydeligvis vurdert som verdifullt nok til å rettferdiggjøre en omtolkning av hva det sto for. Inntil gjenstanden ble innlemmet i Oldsaksamlingen i 1872, forble motivet med pilegrimsleden – stående alene i en neoklassisk innramming – en sterk påminnelse for lokalbefolkningen om et kristent rituale med direkte tilknytning til Borre kirkes rike og fargerike historie.

Noëlle L.W. Streeton Lena Liepe

Årsmøtet avholdes 2. juni

by pil
Årsmøtet avholdes 2. juni

På grunn av pandemisituasjonen utsettes foreningens årsmøte og medlemsmøte fra lørdag 13. mars til onsdag 2. juni kl. 18.00. Her kan dere lese årsmeldingen for 2020. Saksliste med forslag til vedtak vil bli lagt ut her på nettsiden senest to uker før årsmøtet