Alison Raju (1939-2020) døde i november, 81 år gammel etter kort tids sykeleie. Blant pilegrimene nød hun stor respekt for sine guidebøker om pilegrimsveiene til Santiago de Compostela, til Roma – og til Trondheim.

Jeg ble tidlig kjent med Alison Raju, jeg møtte henne både på caminoen og i London, på møter i the Confraternity of St James, vår engelske søsterforening. Jeg kjente til Alisons bøker, hadde selv brukt dem på mine vandringer i Spania. Dette var hendige guidebøker, nøyaktige og med gode kart.

På denne tiden fantes det ytterst få guidebøker om pilegrimsveien til Trondheim. Jeg hørte til dem som mente det var helt nødvendig å lage en guidebok på engelsk. Det var en forutsetning for å skape interesse for våre hjemlige pilegrimsveier i utlandet. Vår forening hadde noen kroner og jeg spurte Alison om hun kunne tenke seg å lage en guidebok for engelsktalende pilegrimer. Vi skulle støtte henne så godt vi kunne med vår begrensede økonomi.

Uten å nøle svarte hun positivt, og dermed var det hele i gang. Boken – St Olav’s way – kom ut i 2003. Responsen lot ikke vente på seg, de første pilegrimene fra Tyskland, Holland og England dukket snart opp, i større og større antall. Takket være Alisons guidebok. Senere fikk hun ut en ny bok om veien til Trondheim, oppgradert.

I alle år hadde vi jevnlig kontakt med Alison Raju som også var en aktiv medarbeider i the Confraternity of St James og the Confraternity of Pilgrims to Rome – som hun var med å stifte. I tillegg arbeidet hun som frivillig i de engelske herbergene i Rabalanal del Camino og i Miraz. I de senere år var hun redaktør for nyhetsbladet til Confraternity of Pilgrims to Rome.

Alison Raju var en ytterst beskjeden person, pliktoppfyllende og full av godhet for pilegrimene, enten de vandret til Trondheim, til Roma eller til Santiago. Hennes perspektiv var grenseløst i ordets egentlige betydning. Naturligvis behersket hun mange språk; tysk, fransk, italiensk, portugisisk, spansk og hindi – i tillegg til sitt eget. Alison Raju hadde en mastergrad i litteratur, hun behersket flere musikkinstrumenter, men først og fremst var hun fascinert av pilegrimenes mangefaseterte verden.

Det har vært et privilegium å ha hatt henne som venn og samarbeidspartner.

Nå har Alison lagt ned vandrestaven for godt.

Takk for godt følge min venn.
Hvil i fred.
Eivind Luthen.

Det var med sorg vi hørte at Berit Dahl Soltvedt døde tredje juledag, 81 år gammel. 

I Lier var hun kjent for sitt miljøengasjement. Denne interessen inkluderte også pilegrimsveien mellom Oslo og Tønsberg. Hun var blant de første som var med å utforske denne etappen, gi den en stemme, et uttrykk. Sammen med sokneprest Kari Leine Balog ga hun ut «Langs pilegrimsveien Tønsberg – et inspirasjonshefte» med poetiske tekster og bilder. Magasinet som kom ut i 2005, var med på å legge et ideologisk grunnlag med hensyn til det å tolke pilegrimen inn i vår tid. 

Berits sjelfulle bilder fikk plass også andre steder i form av utstillinger og illustrasjoner.  

Berit hadde et stort engasjement som kunstner, freds- og miljøaktivist. I mange år drev hun Kjernehuset i Lier. Hun var en brennende sjel som holdt pilegrimsforedrag med fokus på de store miljøutfordringer vi opplever i vår tid. I åresvis kjempet hun for vår hardt prøvede planet. Berit Dahl Soltvedt var en lavmælt, seriøs, hardt arbeidende person. Hun tok folk på alvor, hun var lyttende og vennlig. Takk for godt følge; Berit. Vi er mange som vil savne deg. 

Eivind Luthen.
På vegne av Pilegrimsfellesskapet St. Jakob. 

I sommer publiserte Museumsforlaget i Trondheim boka «Magi og mirakler» av religionshistoriker Gunnhild Røthe. Hun har vikingtid og nordisk middelalder som sitt spesialområde.

Boken belyser møtet mellom hedendom og kristendom for tusen år siden, der forfatteren tar for seg religiøse fenomener som magi og mirakel. I en overgangsfase kunne den ene religionens magi bli til den andre andres mirakel og omvendt. Hun dveler ved begrepet magi. Er det et ord vi liker?

Norrøn magi og kristne mirakler blir satt i sammenheng. Her er begrepene brukt nøytralt, og fortellingene vurderes ikke hvorvidt noe er sant eller ikke. De troende blir tatt på alvor.

Forfatteren henter frem trekk ved Frøya som i kristen tid videreføres av Maria. Hun berører aspekter ved Olavskulten som er aristokratisk og ofte maktorientert mens dyrkelsen av Maria var mer rettet mot livet her og nå, om forhold som handlet om kjærlighet, fødsel, helse og død. Røthe belyser kvinnens religiøse posisjon både i hedendommen og i kristendommen og hvordan kristendommen etter hvert vinner frem som den eneste lovlige religionen.

Forfatteren utfordrer forestillingen om religionsskiftet ovenfra som et ideologisk skifte med vekt på politikk og religion, menn og makt. Den kristne kirke utviklet et hierarki av mannlige religiøse ledere, mens kvinnene opprettholdt sin funksjon i utøvelsen av den folkelige og medisinske magien. Forfatteren trekker frem mirakelsamlingen i Passio Olavi som stort sett er ideologiske, de er med å fremme kongemakten, mens noen av fortellingene er knyttet til kvinner, disse er nokså annerledes, er litt anonyme.

Forfatteren dveler ikke ved troens læresetninger og dogmer snarere ved den praktiske siden. Våre forfedre hadde et praktisk/pragmatisk forhold til sin religiøsitet.

Flere av kapitlene er viet relikvier, pilegrimsmål og hellige kilder som det var stor trafikk til, også etter reformasjonen. Gunnhild Røthe har skrevet en akademisk fagbok, men den er engasjert, lettlest og byr på mye fortellerglede mellom permene. Boken anbefales på det varmeste.

Anmeldt av Eivind Luthen.