Dette relieffet fra Borre kirke fra 1400-tallet viser en gruppe pilegrimer som reiser mot Det hellige land, dels til fots og dels til hest, gjennom et stilisert landskap med åser. Relieffet ble i senere tid rammet inn som en minnetavle. Figurene og landskapet er skåret ut i dypt relieff fra to halvdeler av én eikestamme. Disse er solid festet sammen på baksiden med lange jernnagler som er kjørt gjennom loddrette helblokker på hver side av skillet. Treskjæreren, som muligens holdt til i Rhinland i dagens Tyskland, har skapt et ut- trykk fylt av bevegelse og glede. Her er en rekke ulike mennesker både fra de folkelige lag og fra adelskapet. De bærer ulike ansiktsuttrykk, var kledd for reisen med lag på lag med klesplagg, og vandret sammen med livlige flokker beitende dyr og hester, musikk- instrumenter, reiseutstyr og matvarer som de skal tilberede måltider av. Figurene peker mot høyre og er omringet av steinknauser og elleve stiliserte trær.

Mennesker, dyr og landskap er stablet oppå hverandre, noe som skaper en illusjon av dybde. Relieffet viser hva pilegrimene gjorde gjennom hele middelalderen når de valfartet til Borre kirke. Her ved steinkirken fra 1100-tallet, viet til St. Olav og St. Nikolas, stanset de opp på sin ferd fra Sørlandet til Nidaros for å hvile og be – og for å gi gaver ved Borres hellige kors.

Men hva betød det å være pilegrim? I middelalderen var det ikke nødvendig å reise langt for å komme til nærmeste valfartssted. Pilegrimsferden kunne være en dagstur til en hellig brønn eller en kirke i nærområdet hvor et helgenbilde var kjent for å ha stor makt som formidler av de troendes bønner. Val- fartsreiser kunne også være av den mer krevende ty- pen som kunne ta uker eller måneder. I likhet med det som er vist i relieffet fra Borre, kunne det skje til fots eller til hest til en av de store pilegrimsstedene i den kristne verden: Nidaros, Roma, Santiago de Compos- tela eller det største av alle valfartsmål, Jerusalem og Det hellige land. Der besøkte pilegrimene steder som var kjent for mirakler eller hvor helgener hadde lidd martyrdøden. De samlet små minner fra reisen, og noen av disse ble relikvier som utgjorde en fysisk forbindelse eller nærhet med helgenene under bønn og kontemplasjon.

I middelalderen handlet pilegrimsferder først og fremst om å besøke steder der helgener hadde levd eller lidd martyrdøden, og hvor levningene deres var samlet i helgenskrin. Fordi helgenene holdt til både i himmelen og på jorden (i skrinene der levningene ble oppbevart), kunne de fungere som mellomledd mellom mennesker og Gud. Uansett hvor de befant seg, kunne de troende påkalle helgenene. Her spilte helgenfigurer en viktig rolle i vanskelige tider, som i forbindelse med sykdom eller ugunstige værforhold som kunne påvirke fisket og avlingen. Mange trodde imidlertid at helgenenes tilstedeværelse var sær- lig sterk ved helligdommene med deres levninger, og dette ble dermed valfartssteder. Pilegrimene valfartet til kirker med helgenskrin for å be om mirakler, for å takke for hjelp de hadde fått, eller for å gjøre bot for sine synder.

Nåværende utseende

Nærmere undersøkelse og avbildning, spesielt i lyskilder som ikke er synlige for det blotte øye, har avslørt at strukturen til relieffet fra Borre er i utmerket stand, nesten uten sprekker eller tap av utskårne elementer. De opprinnelige fargelagene og forgyllin- gene ble sannsynligvis ødelagt og/eller tapt innen begynnelsen av 1600-tallet, trolig før 1635, da minnetavlen ble laget og dedisert til Fredrick Fredrick- søn: «Faar Vel Werden med all din Pral, thi Himmerig er nu bleffuen min sal, fredrick fredricksøn, 1635». Det nyere overmalingen dekket til gullområder og gjennom- skinnelig lasur med glansløse blandingsfarger som er ytterligere dempet gjennom et enda nyere lag med bivoks som skulle feste løsnet maling.

Det er ting som tyder på at relieffet ble bevart og tilpasset aktivitetene i kirken som ble aktivt brukt – selv om den etter reformasjonen i teorien ikke lenger kunne ta imot pilegrimer. Menigheten skulle heller ikke kunne videreføre sitt forhold til sine foretrukne helgener. Etter 1536 forsvant pilegrimsferdens transformative opplevelse fra kirkens offisielle liturgi, men relieffet ble tydeligvis vurdert som verdifullt nok til å rettferdiggjøre en omtolkning av hva det sto for. Inntil gjenstanden ble innlemmet i Oldsaksamlingen i 1872, forble motivet med pilegrimsleden – stående alene i en neoklassisk innramming – en sterk påminnelse for lokalbefolkningen om et kristent rituale med direkte tilknytning til Borre kirkes rike og fargerike historie.

Noëlle L.W. Streeton Lena Liepe

På grunn av pandemisituasjonen utsettes foreningens årsmøte og medlemsmøte fra lørdag 13. mars til onsdag 2. juni kl. 18.00. Her kan dere lese årsmeldingen for 2020. Saksliste med forslag til vedtak vil bli lagt ut her på nettsiden senest to uker før årsmøtet

Søndag 13 desember vandret noen venner og jeg pilegrimsruten gjennom Lier. Vi startet i Larvik for en tid tilbake, og går etappevis, en gang i uka. Målet er Trondheim.

Lierbygda byr på en egen atmosfære så sent på året. De brede jordene ligger som et mørkt hav, trærne er bladløse, naturen fremstår naken, de fjerne fjellpartiene er farget hvitt, stiene er uten folk – boligene vi passerer morgentimene er uten folk- tilsynelatende – vi vandrer i et sjelefullt landskap. Det oppleves meditativt.

Jeg var med å merke pilegrimsruten på begynnelsen av 1990- årene. Det er rart å se at enkelte av de opprinnelige treskiltene har fått stå i fred. Noen gule piler er også synlige, de ble malt på stolper og trær før skiltene kom på plass. Foran meg på stien aner jeg profilen av Frogner kirke, mens det ruvende Sikhtemplet nede i dalbunnen er lettere å få øye på.

Frogner kirke er stengt naturligvis. Jeg titter inn, og får syn på den vesle Hallvardsfiguren i våpenhuset. Det var jeg som skaffet denne til kirken, mens menighetsrådet tok regningen. Den gang fantes det ingen skulptur av bygdas store sønn i Lier – Oslo hadde «annektert» ham, ble jeg fortalt. «Ta han tilbake», sa jeg. Som sagt, så gjort.

Skulpturen er en mindre kopi av den originale som befinner seg i Botne kirke. Omsider når vi Husebygårdene. Den steinsatte stien ned til møllesteinen og helligkilden er dekket av brunt løv. Det ligger en stemning av noe evig og uforanderlig over gravhaugene. Det gjør godt å oppleve slikt i en tid preget av travelhet og store fysiske endringer i landskapet. På mange måter lever minnet om St. Hallvard i skyggen av Hellig Olav. Det er litt synd mye fordi Hallvards gode gjerninger appellerer mer til vår tid enn den krigerske rikskongen. Desto bedre var søndagens møte med Amund Huseby og Rommet i Husebyhaugen med sin pedagogiske fremstilling av St. Hallvard og middelalderhistorien.

Amund Huseby har drevet Huseby gård siden 1890 og han hadde mye å fortelle om driften. Men jeg ble ekstra nyskjerrig da han fortalte om steinmuren i kjelleren på våningshuset. Ole Rikard Høisæther som nettopp har gitt ut en bok om St Hallvard, mente at denne muren stammer fra Olavskirken. Den forsvant nærmest ut av historien på 1600-tallet. Jeg fikk lov til å inspisere kjelleren og konstanterte at det dreide seg om solide meter- høye murkonstruksjoner og at de lå i øst-vest retning, slik kirker skal gjøre. Om disse murene virkelig stammer fra middelalderkirken er ikke jeg faglig kompetent til å avgjøre, i så fall er det snakk om en sensasjon.

Ingen av de kildene jeg har gransket gir noe pekepinn på hva som skjedde med den gamle kirken. Uansett hører det med å si at slikt gjenbruk er vanlig. Gamle helligsteder omformes ofte når nye makter overtar. Noen ganger blir de gamle gravhaugene ødelagt, innholdet skjendes. Nye makthavere etablerer nye helligdommer i nærheten. Maktsenteret flyttes. Vi har mange eksempler på det i overgangen vikingtid til kristen tid, eller i overgangen fra katolsk tid til reformasjon. Med reformasjonen glir kirkestedet Huseby inn i glemselen og erstattes av Frogner. Den ruvende prestegården øverst i bygda sier sitt, her er det snakk om mektige menn som tar sin plass, bygdas nye høvdinger kan man gjerne si.

Nå gjenstår det å finne ut hvorvidt kjellermurene på Huseby virkelig stammer fra Olavskirken. I så fall vil det være med å gi Huseby en enda viktigere status i Lierbygdas kulturmiljø.

Eivind Luthen.

Minneord om Mette Louise Nygård (1935 – 2020).
 
I mange år hadde Mette Nygård og jeg hyggelige samtaler i kafeen på Det norske teatret. Hun spanderte smørbrød og kaffe. Vi delte mange interesser, men det ble mye pilegrimsprat, naturligvis. Hun var nokså opptatt av denne tematikken. Så mye at hun ga ut en bok om emnet i 1993 – «og vegjine falle så vide – om gamle og nye pilegrimsmål», som fikk gode anmeldelser. Hun dvelte blant annet ved Aasmund Olavsson Vinjes kjente verk «Ferdaminni» som hadde mange elementer av å være en pilegrimsberetning.

På den tiden var det det ikke mange i landet som hadde noen dypere forståelse for pilegrimsfenomenet, men det hadde Mette Nygård og hennes trosfrende pater Olav Müller – som jeg også kjente godt. Begge var de gode støttespillere og hadde innsiktsfulle perspektiver om pilegrimssaken i Norge.

Mette Nygård var en allsidig dame, slagferdig og full av humor. Hun var selvironisk når det gjaldt egen person, og mildt overbærende både med den katolske kirke og oss andre. Raus var hun som få, og overlot restopplaget av pilegrimsbøkene til Pilegrimsfelleskapet St Jakob. Det skaffet den fattige foreningen viktige inntekter.

Mette kunne spøke om mye, men det var også et alvor bak den avvæpnende humoren. Mette Nygård var ferdig medisiner i 1960, men avbrøt turnustjenesten for å gå i kloster. Hun tilbrakte syv år hos en nonneorden som drev sykehus i Irland og i Spania, senere studerte hun teologi i Roma. En munter beretning om disse årene kan man lese om i den selvbiografiske boken «For et nonneliv», som ble begynnelsen på et interessant forfatterskap. Hun forlot klosterlivet og tok opp legegjerningen i Norge. Mette Nygård ble spesialist i psykiatri. Dette faget drev hun på med i 30 år, men var likevel ikke glad i psykiatrien. Men hun likte pasientene. Perioden hun trivdes best, var da hun jobbet med flyktninger som hadde rømt fra krig, tortur og forfølgelser. Mange slet med posttraumatisk stress.

Uten å gi avkall på sitt spesialområde innen psykiatri fokuserte hun mer og mer på emner innen filosofi og kristen spiritualitet. Foruten selvbiografien, ga hun ut to romaner og to essaysamlinger, redigerte antologier over Jobs bok, Edith Stein og skrev en mengde artikler om litterære, psykologiske og teologiske emner – blant annet om Teresa av Avila og vår egen tids trappist-munk og forfatter Thomas Merton. Mest av alt likte hun å være oversetter – «en yndlingsbeskjeftigelse!», pleide hun å si. Den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizingas klassiske verk om senmiddelalderen, «Middelalderens høst», høstet mange lovord.

I 2018 disputerte hun som eldste doktorand for den filosofiske doktorgrad ved Det teologiske Fakultet, UiO, med en avhandling om Den katolske kirkes forhold til jødene. Den kommer ut som bok i disse dager med tittelen «Vendepunktet – Den katolske kirkes forhold til jødene før og etter Det annet Vatikankonsil».

Kjære Mette, takk for alle gode stunder; på kafeen, hjemme hos deg eller på Pilegrimskontoret.
Vi vil ta vare på det du sto for og ha det med oss videre i vårt pilegrimsarbeide.
Eivind Luthen

Alison Raju (1939-2020) døde i november, 81 år gammel etter kort tids sykeleie. Blant pilegrimene nød hun stor respekt for sine guidebøker om pilegrimsveiene til Santiago de Compostela, til Roma – og til Trondheim.

Jeg ble tidlig kjent med Alison Raju, jeg møtte henne både på caminoen og i London, på møter i the Confraternity of St James, vår engelske søsterforening. Jeg kjente til Alisons bøker, hadde selv brukt dem på mine vandringer i Spania. Dette var hendige guidebøker, nøyaktige og med gode kart.

På denne tiden fantes det ytterst få guidebøker om pilegrimsveien til Trondheim. Jeg hørte til dem som mente det var helt nødvendig å lage en guidebok på engelsk. Det var en forutsetning for å skape interesse for våre hjemlige pilegrimsveier i utlandet. Vår forening hadde noen kroner og jeg spurte Alison om hun kunne tenke seg å lage en guidebok for engelsktalende pilegrimer. Vi skulle støtte henne så godt vi kunne med vår begrensede økonomi.

Uten å nøle svarte hun positivt, og dermed var det hele i gang. Boken – St Olav’s way – kom ut i 2003. Responsen lot ikke vente på seg, de første pilegrimene fra Tyskland, Holland og England dukket snart opp, i større og større antall. Takket være Alisons guidebok. Senere fikk hun ut en ny bok om veien til Trondheim, oppgradert.

I alle år hadde vi jevnlig kontakt med Alison Raju som også var en aktiv medarbeider i the Confraternity of St James og the Confraternity of Pilgrims to Rome – som hun var med å stifte. I tillegg arbeidet hun som frivillig i de engelske herbergene i Rabalanal del Camino og i Miraz. I de senere år var hun redaktør for nyhetsbladet til Confraternity of Pilgrims to Rome.

Alison Raju var en ytterst beskjeden person, pliktoppfyllende og full av godhet for pilegrimene, enten de vandret til Trondheim, til Roma eller til Santiago. Hennes perspektiv var grenseløst i ordets egentlige betydning. Naturligvis behersket hun mange språk; tysk, fransk, italiensk, portugisisk, spansk og hindi – i tillegg til sitt eget. Alison Raju hadde en mastergrad i litteratur, hun behersket flere musikkinstrumenter, men først og fremst var hun fascinert av pilegrimenes mangefaseterte verden.

Det har vært et privilegium å ha hatt henne som venn og samarbeidspartner.

Nå har Alison lagt ned vandrestaven for godt.

Takk for godt følge min venn.
Hvil i fred.
Eivind Luthen.

Det var med sorg vi hørte at Berit Dahl Soltvedt døde tredje juledag, 81 år gammel. 

I Lier var hun kjent for sitt miljøengasjement. Denne interessen inkluderte også pilegrimsveien mellom Oslo og Tønsberg. Hun var blant de første som var med å utforske denne etappen, gi den en stemme, et uttrykk. Sammen med sokneprest Kari Leine Balog ga hun ut «Langs pilegrimsveien Tønsberg – et inspirasjonshefte» med poetiske tekster og bilder. Magasinet som kom ut i 2005, var med på å legge et ideologisk grunnlag med hensyn til det å tolke pilegrimen inn i vår tid. 

Berits sjelfulle bilder fikk plass også andre steder i form av utstillinger og illustrasjoner.  

Berit hadde et stort engasjement som kunstner, freds- og miljøaktivist. I mange år drev hun Kjernehuset i Lier. Hun var en brennende sjel som holdt pilegrimsforedrag med fokus på de store miljøutfordringer vi opplever i vår tid. I åresvis kjempet hun for vår hardt prøvede planet. Berit Dahl Soltvedt var en lavmælt, seriøs, hardt arbeidende person. Hun tok folk på alvor, hun var lyttende og vennlig. Takk for godt følge; Berit. Vi er mange som vil savne deg. 

Eivind Luthen.
På vegne av Pilegrimsfellesskapet St. Jakob. 

I sommer publiserte Museumsforlaget i Trondheim boka «Magi og mirakler» av religionshistoriker Gunnhild Røthe. Hun har vikingtid og nordisk middelalder som sitt spesialområde.

Boken belyser møtet mellom hedendom og kristendom for tusen år siden, der forfatteren tar for seg religiøse fenomener som magi og mirakel. I en overgangsfase kunne den ene religionens magi bli til den andre andres mirakel og omvendt. Hun dveler ved begrepet magi. Er det et ord vi liker?

Norrøn magi og kristne mirakler blir satt i sammenheng. Her er begrepene brukt nøytralt, og fortellingene vurderes ikke hvorvidt noe er sant eller ikke. De troende blir tatt på alvor.

Forfatteren henter frem trekk ved Frøya som i kristen tid videreføres av Maria. Hun berører aspekter ved Olavskulten som er aristokratisk og ofte maktorientert mens dyrkelsen av Maria var mer rettet mot livet her og nå, om forhold som handlet om kjærlighet, fødsel, helse og død. Røthe belyser kvinnens religiøse posisjon både i hedendommen og i kristendommen og hvordan kristendommen etter hvert vinner frem som den eneste lovlige religionen.

Forfatteren utfordrer forestillingen om religionsskiftet ovenfra som et ideologisk skifte med vekt på politikk og religion, menn og makt. Den kristne kirke utviklet et hierarki av mannlige religiøse ledere, mens kvinnene opprettholdt sin funksjon i utøvelsen av den folkelige og medisinske magien. Forfatteren trekker frem mirakelsamlingen i Passio Olavi som stort sett er ideologiske, de er med å fremme kongemakten, mens noen av fortellingene er knyttet til kvinner, disse er nokså annerledes, er litt anonyme.

Forfatteren dveler ikke ved troens læresetninger og dogmer snarere ved den praktiske siden. Våre forfedre hadde et praktisk/pragmatisk forhold til sin religiøsitet.

Flere av kapitlene er viet relikvier, pilegrimsmål og hellige kilder som det var stor trafikk til, også etter reformasjonen. Gunnhild Røthe har skrevet en akademisk fagbok, men den er engasjert, lettlest og byr på mye fortellerglede mellom permene. Boken anbefales på det varmeste.

Anmeldt av Eivind Luthen.