Tilbakeblikk fra Pilegrimen: Vandring på Via Egnatia

Tilbakeblikk fra Pilegrimen: Vandring på Via Egnatia

Reisen startet med overnatting på pilegrimsherberget Kallum Søndre nær Rygge. På flyplassen møtte jeg Svenn og Anne Kristin Aasmundtveit som skulle på pilegrimsvandring i Frankrike. I snitt skulle jeg gå 30 km om dagen på den 450 km lange strekningen. Jeg valgte å legge vandringen til påsketiden for å oppleve våren og ikke få det for varmt. I år fulgte kona meg i leiebil. Det var hyggelig å ha en å dele måltider og opplevelser med. Jeg gikk hvert skritt og bar min egen bagasje. Før start kjørte vi til Shkoder nord for Tirana og besøkte et misjons- og nødhelpsarbeid som gjestene i min 60-årsdag hadde gitt støtte til. Vi ble mottatt med flagg og takket med et godt måltid og en orientering om arbeidet.

Det var godt å komme i gang – gå av seg stress og mas, komme seg vekk, oppleve nye ting i sakte tempo, treffe nye mennesker, sette seg ned i en kirke med mange ikoner, se skiftende natur, bruke kreftene, bli sliten, få gnagsår og våkne opplagt opp til ny dag og nye opplevelser. Det er å sove, spise, drikke og gå som er det essensielle. Føttene var gode og sekken med 10-11 kilo satt godt. Staven hentet jeg etter vinterlagring på en restaurant i Tirana. I år skulle jeg følge spor av Via Egnatia , en gammel romersk vei som ble bygget i det 3. århundre før Kristus. Veien går mellom Durres i Albania og Istanbul i Tyrkia. Jeg ventet en ny guidebok for strekningen, men den ble ikke ferdig før avreise. Noen av dagene fulgte jeg hovedveier med mye trafikk nær folk, mat og seng. Andre dager ble det småveier med liten trafikk, gjennom øde områder med løse hunder og fraflyttede landsbyer. Mangelfulle kart og kjølig vær med mye regn begrenset også veivalget.

Jeg møtte ingen andre vandrere underveis, men syklister på langferd kom jeg i prat med. En fra California syklet fra Italia til Thessaloniki. En tysk familie med to ungdommer fulgte faren fra Sarajevo til Thessaloniki. Faren var på vei fra Düsseldorf til Shanghai. Et ungt par fra Holland var på vei til Nepal etter to års planlegging. Jeg følger dem på bloggen.

Jeg har bodd og spist godt på turen. Rimelige hoteller var noen steder bestilt på forhånd. Der overnatting ikke passet med dags-etappene, plukket kona meg opp og kjørte meg tilbake dagen etter. Jeg valgte å spise frokost på hotellene, så jeg var ikke på veien før i 9-10-tiden.

Albania ligger langt tilbake i utvikling i forhold til resten av Europa. Jordbruk, boforhold og butikker er langt enklere enn vi er vant til. Renovasjon er det dårlig med. Det ligger søppel over alt. Det er 80 % arbeidsledighet og mange er fattige og har lite å ta seg til. En pilegrimsvandrer vekker oppmerksomhet. Noen stod og stirret, andre lurte på hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Det var ikke alltid lett å gjøre seg forstått. Jeg hadde med meg info-ark om turen på både albansk, makedonsk og gresk.

Jeg krysset fjellovergangen til Makedonia i sludd. Våren var ikke kommet langt mellom de snødekte fjelltoppene. Etter grensepassering tok jeg av på kjerrevei og sti ned til Ohrid-sjøen. Her gikk jeg på deler av steinsatt vei som de mener er den opprinnelige Via Egnatia. Vel nede ved sjøen lå en restaturant. Den var full av unge hollandske hjelpearbeidere som malte bygdas skole. Jeg vrengte av meg klamt og vått regntøy og hadde et deilig måltid med stekt fersk fisk fra Ohrid-sjøen.

Makedonia er mer vestlig preget enn Albania. Utvalget i butikkene er bredere men prisene er lave. Her var det langt flere kirker enn moskeer å se. Vi feiret påske i den ortodokse byen Ohrid. Der opplevde vi messe og lystenning ved midnatt påskeaften. 2. påskedag var det piknik på kirkegården. Der dekket folk bord på familiegravene med duk, lys, blomster, mat og drikke. Makedonia er et land jeg har lyst å reise tilbake til.

I Hellas har jeg vært på øyhopping mange ganger. Nord-Hellas ble en ny opplevelse. Jeg besøkte ruinene av oldtidsbyen Pella, som var fødebyen til Alexander den store. På hans tid var byen havneby og hovedstad i kongeriket Makedonia. Etter hvert trakk sjøen seg tilbake og Thessaloniki ble grunnlagt. Da jeg nærmet meg målet, krysset jeg det store Axios-deltaet og så Thessaloniki i det fjerne badet i sol. Etter flere timer langs sjøen, gikk jeg hovedgaten Via Egnatia gjennom byen til Hotel Egnatia, der Beate ventet. Her fikk jeg stemplet pilegrimspasset og satt staven på oppbevaring. Etter å ha fått med oss en del av byens severdigheter, var vi et par dager i et lite tettsted ved sjøen nær flyplassen. Årets store opplevelse ble avsluttet med et bad i Egeerhavet.

Jeg drømmer allerede om neste påske. Da fortsetter jeg vandringen fra Thessaloniki til Istanbul. Staven ligger og venter på meg.

Artikkelen er skrevet av Trond Muri og ble opprinnelig publisert i Pilegrimen nr 2 i 2014.