Publisert i Vårt Land 3 juli som kommentar til en artikkel 13 juni.

Mange pilegrimer er nå på vei til Nidaros. Noen går langt, f eks 64 mil fra Oslo, andre velger å gå en kortere strekning. Målet er å komme frem før olsok, til en storstilt mottakning og en minnerik fest. Det er nå 15 år siden denne pilegrimsveien ble gjenåpnet. Mange har vandret her i løpet av disse årene. De fleste har valgt å gå en del av veien, f eks over Dovrefjell eller siste delen inn til Nidaros, og en håndfull har gått hele strekningen. Men uansett hva man selv har valgt; de fleste har fått en opplevelse for livet!

I utgangspunktet synes jeg at offentlig satsing på pilegrimsvirksomhet er bra. Jeg har også inntrykk av at de fem senterlederne gjør en meget bra jobb. I tillegg til å ta seg av en rekke praktiske oppgaver bidrar de til å skape interesse for saken. Det er viktig!

Jeg reagerer imidlertid på at det i artikkelen om pilegrimsvandring i Vårt Land 13. juni dannes et bilde, dels av at Nidaros er det eneste nasjonale pilegrimsmålet, dels at pilegrimsvirksomhet er et offentlig anliggende. Jeg har registrert kommentarer fra Trygve W Jordheim og senterleder Roger Jensen til artikkelen, men lar diskusjonen om bruk av offentlige midler ligge her. 

Det er langt viktigere for meg å få opplyse at det faktisk er en meget stor skare av frivillige arbeidere som arbeider med andre pilegrimsveier. De merker gamle veier, tilbyr overnatting, leder vandringer og gir ut informasjon, og får ikke en krone av de offentlige midlene som avisen omtaler. Jeg kan nevne det gamle pilegrimsmålet Røldal med flere vandringer og stort program, og planer om et eget pilegrimssenter. I og rundt Selja med sine klosterruiner og Sunniva-tradisjon skjer det mye spennende. I Valdres er det etablert en flott pilegrimsvei via mange av de flotte stavkirkene, og med Thomaskirken som mål. I Østerdalen er det et stort nettverk av engasjerte mennesker som har fått til mye, og der har retreatstedet Lia gård blitt et aktivt pilegrimssenter. Jeg kan dessuten nevne Vestfold og Buskerud, med mange lokale pilegrimsmål, og mange frivillige entusiaster. Østfold er også på kartet, nå med et interessant alternativ med utgangspunkt i  retreatstedet Tomasgården ved Kornsjø. I Nord-Norge er det registrert en økende pilegrimsinteresse, og langs hele Vestlands-kysten er det nå en økende bevissthet rundt begrepet ”kystpilegrimer” og hele rekken av gamle pilegrimsmål mellom Stavanger og Trondheim. 

Ellers arrangeres det ulike former for terapeutiske pilegrimsvandringer og fangevandringer som ikke er organisert av det offentlige apparatet. Mange menigheter og organisasjoner har også sine pilegrimsopplegg som de styrer helt selv, utenom det offentlige apparat.

I Oslo etablerte Eivnd Luthen et pilegrimskontor i 1994, etter at hans bok I pilegrimenes fotspor kom ut for 20 år siden, og ga startsignal til den voksende interessen for pilegrimsvandring som vi nå registrerer. Pilegrimskontoret er fortsatt i full drift, og er megte godt besøkt, også etter opprettelsen av et statlig pilegrimssenter i Oslo. Kontoret finansieres fullt ut av Pilegrimsfellesskapet St Jakob, som nå har 1100 medlemmer, utgir et fyldig pilegrimsmagasin og har en meget godt besøkt nettside. 

Den pilegrimsvirksomheten som omtales i Vårt Land utgjør altså bare en liten del av det totale pilegrimsengasjementet i landet vårt. Nettopp i disse dager vandrer mange pilegrimer med freidig mot  i mange retninger, ikke bare mot Nidaros. Det er all grunn til å berømme de mange idealistene som har gjort dette mulig! 

Tormod Berger