Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. juli 2018


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
GPS-kart for pilegrimer
Pilegrimsblogger
Pilegrimsvandring i Italia







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:













Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Sommertid på Pilegrimskontoret:
Åpent kun mandager resten av juli

Velkommen til
teaterkveld
med Peer Gynt

      

Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Norske caminotanker
Sist oppdatert 22.11.2011 10:29
 

Eivind Luthens innlegg på Santiago-konferansen i Utrecht 3 nov 2011 

I Norden var vi sene med å oppdage Santiagoveiene. Kanskje ikke så rart, vi har tilhørt en åndskultur som har vært lite forankret i pilegrimsvandring, dette fenomenet har - som kjent - vært mye knyttet til den katolske verden. Med reformasjonen i 1537 ble mye av kulturforbindelsen til det kontinentale Europa brutt - Roma og Europa ble erstattet av Danmark og Sverige - og den lutherske lære.

Jeg besøkte Santiago første gang i 1978. Den gang kom få pilegrimer gående. Men jeg ante en stemning i den gamle pilegrimsbyen, en uforklarlig atmosfære av noe godt, noe eventyraktig, noe som pirret vandresjelen i meg.  Jeg besøkte Santiago på nytt 10 år senere - jeg kom ikke som pilegrim, snarere som nysgjerrig religionshistoriker. Jeg glemmer aldri den generøse mottagelsen jeg fikk av ledelsen i Xunta Galicia.

Dette ble innledningen på en relasjon mellom undertegnede og Santiago de Compostela, et vennskapsforhold som har båret i alle år, gitt livet innhold og retning. 

Møtet med Santiago inspirerte meg til å skrive den første norske boken om pilegrimsvandringer, senere etablerte vi Pilegrimskontoret i Oslo, det skjedde i 1994 og to år senere stiftet vi Pilegrimsfellesskapet St Jakob. I dag teller foreningen ca 1200 medlemmer, ikke verst for et lite protestantisk land.

Vår foreningslogo er inspirert av et norsk relikvieskrin der vi bl. a. ser motiv av Hellig Olav - og av St. Jakob.  Dette er det eneste norske middelaldermotiv der de to skikkelsene står sammen. Det er et fint symbol på arbeidet i vårt land.

I 1997 etablerte jeg et Pilegrimsforlag, samme år også tidsskriftet Pilegrimen som siden den gang har kommet ut hver tredje måned.

Før 1992 fantes det ingen nevneverdig interesse for pilegrimsfenomenet i Norge. Den gang ble ordet "Santiago" forbundet med hovedstaden i Chile, og pilegrimsvandring var noe pussig forbundet med katolikker i de latinske land.
Når ordet Santiago nevnes i dagens norske samfunn tennes en stjerne i folks øyne. På Pilegrimskontoret i Oslo får vi ofte besøk av forventningsfulle pilegrimer, men når de returnerer hjem fra Santiago er det glede og takknemlighet som preger dem. Og alle lengter tilbake, alle vil bruke mer tid på caminoen, gå hele etappen.

Pilegrimskontoret i Oslo er et slags gratis konsulentbyrå som gir gode råd, - uansett om pilegrimen vil gå eller sykle, langt eller kort. Alle får hjelp av oss, uansett trosretning. Men vi betoner viktigheten av å ta caminoen på alvor.
Pilegrimsarbeidet slik den drives i vår forening er en fortelling om en liten plante som har slått rot i mager jord, grodd sakte og som nå har vokst seg til et stor tre som bærer rike frukter. Og dette har utelukkende skjedd ved egeninnsats fra medlemmer, glade Santiagopilegrimer som vil gi noe tilbake til caminoen, som har forstått at også Norge lengst nord i verden vil tre inn i det store europeiske fellesskapet, og slå ring om Santiago de Compostela.

I år har vi delt ut ca 1000 pilegrimspass til norske pilegrimer, en liten flokk har vandret til Trondheim, mange flere går etappevis i Frankrike og Spania. Noen har gått eller går hele veien fra Norge til Santiago, et par stykker er på vei til Roma og Betlehem.  600-700 har nådd Santiago, de fleste vil gå caminoen på nytt. Flere utenlandske pilegrimer har startet sin vandring i Norge med Santiago som mål.

Vår forening kan vise til mange solskinnshistorier, vi har fått merket sentrale pilegrimsveier i Norge, gitt ut guidebøker og preget mediebildet med pilegrimsinformasjon.

Et av vårt viktigste bidrag er inspirert av den belgiske organisasjon Oikoten som har med skakkjørte ungdommer på vandring, vi har i mange år tatt med innsatte fra norske fengsler ut på månedslange pilegrimsvandringer. Dette har inspirert flere norske fengsler til å gjøre det samme.

Relasjonen til det spanske turistkontoret og den spanske ambassade er utmerket, det er ikke uten grunn at både ambassadøren og handelsattacheen bærer navnet Santiago. Mener jeg.

Det er lite spor av middelalderens pilegrimkultur i Norge, men vår forening har donert  jakobskulpturer til to kirker, vi har  fått opp den første pilegrimsstatuen i Norden og gjort mye for å synliggjøre Jakob i de eksisterende jakobskirker, i alle år har vi drevet det som nærmest må kalles pilegrimsarkeologi, gjennom tidsskriftet har vi avdekket gamle forbindelser mellom Norge og Santiago de Compostela. 

Å være pilegrim i 2011 er noe helt annet enn å kopiere middelalderens vandringer. Livet på caminoen har preg av pilegrimer fra hele verden, her går spanske, franske, tyske og hollandske pilegrimer, her opplever vi buddhister, agnostikere og ikke troende.

Omsider har også vandreglade pilegrimer fra Sverige, Danmark og Norge oppdaget caminoen. Den har rørt en nerve hos det moderne mennesket - caminoen frir til eksistensielle spørsmål som: - Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hva er vår skjebne?

For oss nordmenn har caminoen vært et slags smutthull inn til et åndelig EU-fellesskap som nasjonen Norge dessverre ikke er en del av, i hvert fall ikke formelt.  Men en dag blir vi medlem - tiden jobber for det!

Men la oss vende tilbake til caminoen - hva har den gjort med oss i Norden? Naturligvis kan jeg snakke kun på vegne av min egen organisasjon.

Inspirert av Spania vedtok de norske myndighetene å revitalisere de norske pilegrimsveiene i 1992, i dag er det merket omkring 2000 kilometer, noen av veiene ender i det gamle valfartsmålet Trondheim, andre ruter er knyttet til lokale pilegrimsmål. Det er et særnorsk fenomen at mange som har besøkt  Santiago gjerne vil etablere lokale pilegrimsveier i bygda, vi synes imidlertid at det er bedre å dra til Nord-Spania.

Verdt å nevne er at Gema Bugliott fra la Coruna var den første moderne pilegrimen i Norge, som førstemann gikk hun pilegrimsruta fra Oslo til Trondheim i 1997, og hun fortsatte videre til Nordkapp, tilsammen ca 2400 km. Det hører med å fortelle at Gema hadde gått caminoen.

Det meste som har kommet ut av pilegrimslitteratur og TV-program om caminoen i Norge er et resultat av vandringer i Nord-Spania. 

Pilegrimssaken er på statsbudsjettet og fem pilegrimssentra er opprettet i år, mye inspirert av vårt pilegrimskontor.  Den offentlige virksomheten bærer imidlertid preg av turisme og næring, men etter hvert håper vi at våre hjemlige pilegrimsveier og den norske pilegrimskulturen får de samme kvaliteter som den vi finner i Spania og Frankrike. Men vi savner en norsk Don Elisa Sampedro,  en norsk Don Jesus Jato  og en norsk Hape Kerkeling. Vi savner også de gule piler, den spanske kreativiteten, den spanske energien, og spanjolenes evne til å ta ting på sparket. 

På den annen side er de norske kamskjellene like velsmakende som de spanske og klimaendringen tyder på at vingårder blir vanlig langs pilegrimsveiene i Norge. Vi kan ikke friste med "Melkeveien", men Nordlyset er også magisk, og Nordkapp er et "Finisterre" god som noen.

Norge har en liten befolkning og det er ikke lett å drive en ideell organisasjon, rekrutteringsgrunnlaget er svært begrenset.  Noen ganger misunner jeg våre søsterorganisasjoner Nederland og England som åpenbart har god tilgang på dyktige kandidater til å drive sin utmerkede pilegrimsforening.  Også våre danske venner viser stort organisasjonstalent, de har et stort virksomhetsnivå og har blant annet etablert et nettverk av herberger langs den danske pilegrimsveien.

De offentlig finansierte pilegrimsveiene i Norge går nordover - mot Trondheim. Her blir pilegrimene tatt pent imot av Olavsforeningen som er sprunget ut av vår organisasjon. I fjor ble det tatt et initiativ i Trondheim til å sende en pilegrimstav som stafettpinne hele veien ned til Santiago. Alle santiagoforeningene langs ruten stilte opp for å bringe staven videre til fots. Dette var et fint eksempel på europeisk samarbeid.

Vår forening har i flere år arbeidet med å merke sørgående rute Oslo-Vestfold som har ferjeforbindelse til Danmark, og dermed knyttes det an til viktige europeiske pilegrimsveier. Denne ruten byr på mange middelalderkirker og rike skipsfunn fra vikingtiden. Ruten vil forhåpentligvis merkes med santiagosymbolet.

Vi har arbeidet med pilegrimssaken i snart 20 år, det har vært en rik tid, vi har hatt en følelse av å oppdage nytt "land", og jeg er ennå usikker på hvordan dette "pilegrimslandet" bør håndteres. I Norge etterlyser vi etiske og økologiske retningslinjer for utviklingen av pilegrimsveiene, vi må ikke eksploatere disse veiene slik vi har gjort med mange naturressurser, det er å håpe at myndigheter og andre etter hvert lytter til oss som ønsker å forvalte pilegrimsveiene til beste for fellesskapet, også for de som kommer etter oss.

Mitt håp er at pilegrimssaken bringer Europa og verden tettere sammen, at pilegrimsveiene blir et fritt møtested mellom mennesker, religioner og kulturer. Et møtested som er fri for markedskrefter.

Og jeg ser frem til den dagen nordmenn starter ved Jakobskirken i Oslo med kurs for Santiago, en fin etappe på ca. 3600 km.






Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.