Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. juli 2018


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
GPS-kart for pilegrimer
Pilegrimsblogger
Pilegrimsvandring i Italia







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:













Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Sommertid på Pilegrimskontoret:
Åpent kun mandager resten av juli

Velkommen til
teaterkveld
med Peer Gynt

      

Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Gategutten
Sist oppdatert 19.03.2011 20:16
 

Ole Martin Holte (35) forlot klosteret for å leve et liv på gata. Og fordi han savnet en familie.

Dagbladet/ Magasinet
Tekst: Eivind Sæther, foto: Jørn H. Moen

          

NYTTÅRSAFTEN FOR noen år siden: Den dumpe lyden av raketter et sted langt borte. Ennå er det noen timer til midnatt. Det er minus tolv grader i Oslo, og Ole Martin finner mannen på en varmerist ved Akershus festning. Han som nesten ligger skjult under avispapir, jobbet som fisker den gangen livet så annerledes ut. Nå samler han flasker. De kjenner hverandre. Ole Martin er fascinert av den beskjedne og høflige måten den gamle alltid møter ham på, han snakker med en tone som ikke hører hjemme i den brutale virkeligheten han lever i. Mannen rydder unna avisene, og Ole Martin tar fram en pose med litt mat, en halvflaske rødvin og sigaretter. Så prater de sammen. To menn på en varmerist. Og rakettene smeller med jevne mellomrom - et helt annet sted i Oslo-natta.
Ringetonen. Det spraker i røret.
-  Hallo?
-  Mamma? Hei, mamma, jeg skal bli munk.

AKKURAT HVORDAN Ole Martin endte opp i et benediktinerkloster nord for Perth, er en lang historie. Det som er sikkert, er at ferien et par år etter videregående hadde ført ham til munkene i Australia, og at han hadde kjent igjen noe av seg selv i det livet de levde. Ole Martin hadde samtaler med abbeden, han leste bøker og spesielt ble han grepet av historien om Frans av Assisi - middelaldermunken som hjalp de spedalske og levde blant samfunnets utstøtte. Det var som om alt rundt Ole Martin ropte at han skulle følge hjertet - og det var en frihet å våge det.

I 1994 gikk Ole Martin inn i fransiskanerklosteret på Enerhaugen i Oslo. Han begynte utdannelsen som munk, og han reiste til England og Belgia med brødrene i fransiskanerordenen. De eide ingenting, og levde total avsondret fra det livet de engang hadde. De avla et løfte om å leve i sølibat resten av livet.
-  Jeg begynte å bli ensom, sier Ole Martin stille.

HAN TITTER OPP gjennom markante briller. Det svarte håret er perfekt gredd til siden, og han enser ikke menneskene som beveger seg inn og ut av den dunkle kafeen. Rødvinsglasset står stille på trebordet foran ham. Løftet om klosterliv holdt i sju og et halvt år:
-  Jeg begynte å tenke at dette vil jeg ikke resten av livet. Jeg savnet å leve med en kvinne. Til slutt, etter sorg og frykt, innså jeg at livet tok en annen retning.

I dag bor Ole Martin i en leilighet på Grønland i Oslo, og til våren venter han sitt første barn med kona Elin. De har kjøpt bil. Ole Martin snakker om oppdragelse, om et nytt liv. Servitøren kommer med regninga og sier vi må betale.
-  Jeg savner klosterets enkelhet - stillheten, bønnen. Innimellom trenger jeg å gå litt tilbake til det, for å orke å være ute i verden, sier Ole Martin.

HAN KJENNER en verden de fleste av oss ikke vil ta i.
Det startet som et prosjekt. Ole Martin studerte sosionomi; han ville finne ut hvordan det er å bare være prisgitt byens befolkning, og han bestemte seg for å leve som uteligger. Tre somrer på rad levde han på gata, to ganger i Oslo, én i København. Han pakket notatblokk, liggeunderlag, pledd og tannbørste, og fortalte ingen hva han drev med.

-  Jeg prøvde å tigge i starten. Jeg husker jeg gikk ned til en grønnsakbod på Aker Brygge og ba om noe frukt de ikke fikk solgt. Dama sa nei uten å se på meg. Da jeg kom tilbake og spurte igjen, fikk jeg to fersken med mugg på fra søppelposen. Overalt jeg kom, fikk jeg nei. Etter hvert orket jeg ikke nedverdigelsen, så jeg samla tomflasker for å få råd til kneippbrød.

FØRST DA HAN satte seg ned ved en benk i Frognerparken - der han stort sett sov - ble han møtt med åpenhet. En annen uteligger strakte fram hånda og tilbød de siste kjeksene i pakka si. Deretter fortalte han hvor det gikk an å bevege seg, når de serverte suppe på Frelsesarmeen og når de åpnet på Blå Kors. Uteliggerne lærte Ole Martin å overleve. Det betydde blant annet å holde seg unna Bogstadveien - stedet der byens pengesterke gjør unna lørdagshandelen.
-  I starten lette jeg etter portrom nedover den gata når været var dårlig, men blikkene var så vonde. «Dette er ikke noe sted for deg!» og «Kom deg hjem!» ropte folk. Etter hvert valgte jeg alltid sidegater til Bogstadveien, det var så vondt å gå der, sier Ole Martin og ser ut av vinduet. Våt asfalt glitrer i gatelyset.
-  Jeg ble så sliten, jeg mista alle filtrene mine. Det sluttet å være et prosjekt, og ble virkelig.

Ikke én gang i løpet av somrene på gata, kom noen opp til ham og ville hjelpe. Derfor bestemte han seg for å starte Fransiskushjelpens gatetjeneste.
-  Hvem de er? Først og fremst er de mennesker, sier Ole Martin med klar stemme og fortsetter:
-  Vi har så lett for å forholde oss til kategorier: «hora», «den narkomane», «uteliggeren», «den psykisk syke». Mange makter ikke å se mennesket. Som fransiskaner lærer du å se at vi har det meste til felles.

FOR FEM OG et halvt år siden begynte han å oppsøke menneskene på gata. I starten gikk han alene til rusmiljøene og de brune pubene, og etter hvert kom flere frivillige til. En dag var en sykepleier med og hun hadde sårstellutstyr i ryggsekken. De forsto raskt at helsetilstanden blant rusmisbrukere var veldig dårlig.
-  Det var ikke noen verdighet i å la dem dra ned buksa i 20 minus og få behandling, så vi fikk tak i en bobil. Vi begynte å kjøre rundt med sårstell, sprøyter, kondomer og kaffe og te, sier Ole Martin.

«Sykepleie på hjul» kalles tilbudet. Da «Plata» var de narkomanes faste samlingssted, fikk Fransikushjelpen kritikk fra politikerne. Bilen deres sto der i halvannet år, og de ble anklaget for å sementere miljøet og gjøre forholdene for komfortable.

Han strammer leppene, finner fram de rette orda:
-  Norske myndigheters ideologi om det rusfrie samfunnet og nulltoleranse har kostet mange menneskeliv på veien. De som lever på gata, minner oss om vår egen spedalskhet. De forteller om sider vi ikke liker å forholde oss til.

DET ER MUNKEN som snakker, før samfunnsarbeideren Ole Martin tar over. Det neste året skal han lære å være far, og han skal prøve å skrive bok om menneskene i portrom og parker.
-  Så mye i samfunnet dreier seg om å få til ting. Det må være lov å si «jeg klarer ikke livet mitt». I dag skal du produsere, du skal være vellykka, du skal få det til. Idet du ikke lykkes, er ikke veien lang til gata. Jeg tror mye av det vonde dreier seg om et savn etter et annerledes samfunn.

Dråpene på vinduet forsøker å spre det lille lyset fra gata utafor. Det klirrer i glass borte fra baren.
-  Mange på gata forteller at det viktigste er å bli behandla som menneske. Det kan høres ut som en floskel, men jeg vet det av egen erfaring. Stopp opp hvis du har mulighet, sier Ole Martin.

Utafor har folk kommet seg hjem fra jobben. Oslo blir kaldere. Ole Martin titter opp fra et tomt vinglass:
-  Du må tørre å se tiggeren i øynene!






Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.