Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. april 2018


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
GPS-kart for pilegrimer
Pilegrimsblogger







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:













Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring









Trugepilegrimer
langs
Vestfoldleden

       

Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


"Pilegrimsbutikken" på Gran
Sist oppdatert 13.07.2010 22:03
 

Publisert i avisen Hadeland 1 juli 2010

I år får Santiago de Compostela besøk av 200 000 pilegrimer pluss åtte- ti millioner turister. Men det finnes knapt et eneste pilegrimssenter langs de femten rutene. I Norge skal det - til sammenligning - etableres fem sentra. Fra Oslo til Trondheim går det nå - anslagsvis 50 pilegrimer. De fleste foretrekker kortere etapper, kanskje fra Dovre. Noen nøyer seg med å vandre i Valdres eller i Telemark. Summa summarum: det dreier seg om beskjedne antall, også på landsbasis. Slik har det vært i mange år.

Pilegrimsveien til Trondheim har fått status som europeisk kulturvei, takket være Berit Lånke ved Pilegrimsgården i Trondheim.

Per Uddu som gjennomførte en utredning for Kirke- og Kulturdepartementet i 2008, hadde en visjon om en million pilegrimer årlig til Trondheim. Uddu og hans gjester ble forøvrig tatt vennlig imot i Santiago, vist stor ære. Vel hjemme kunne vi lese i avisene at nå skulle trønderne ta opp konkuransen med Santiago. Ydmykhet og takknemlighet opplever jeg sjelden i trønderbyen. Uddus credo var: "Den norske pilegrimsmodellen må bygges nedenfra, fra grasrota". Av de 230 millionene som Uddu foreslo til pilegrimsarbeidet fikk grasrota ikke ett øre. Men svært mange millioner skulle fordeles til Trondheim, til lokalbyråkratiet, til alle som danset for Uddu.

I Norge har vi ingen pilegrimstradisjon, den ble brutt i 1536. Ikke er vi katolikker, ikke tror vi på mirakler eller relikvier. Vi går knapt i kirken. "I best fall er vi halvkristne og kulturelt kommersielle", ifølge John O. Egeland. (Dagbladet 28 juni) Bygde-Norge trenger flere næringsvirksomheter. I noen år var det populært med alpin- og golfanlegg, vikingland og spahotell. Det meste gikk konkurs.

Nå er det "pilegrimbutikken" som frister. Og millionene ruller ut, svært mye til utredninger, halvfaglige konferanser og såkalte studieturer.

Jeg er overbevist om at vi kunne ha merket/utbedret samtlige pilegrimsveier i Norge mange ganger med de midlene som er skuslet bort av saksbehandlere og utredere. Ennå, 13 år etter at pilegrimsveien ble åpnet i 1997, får vi klager på merkingen av utenlandske pilegrimer. Det er pinlig.

Berit Lånke sier at pilegrimsveien er godkjent som europeisk kulturvei. Og vips kommer hundre tusen pilegrimer farende, skal vi tro pilegrimsdirektøren som glemmer å fortelle om store mangeårige investeringene som er gjort i Spania. (NRK 3.6 2010). De betalte pilegrimsaktørene i Norge er sjeldne å se langs rutene som de lokker andre til å gå. At rutene ikke holder mål, ofte løper i omveier forties. For slik er det i Norge: Pilegrimsretorikken bestemmes ikke av kunnskap eller erfaring, men av hjemstedadressen. Av posisjon.

Det betyr at noen på Gran synes det er helt greit å sende pilegrimene fra Oslo på vei til Trondheim via Bønsnes. Mon tro de har gått ruten selv? I år var det seks pilegrimer som ble ledet vestover. Uten GPS hadde de ikke funnet frem.

Pilegrimsveien via Bønsnes skal nå gjøres til "pilegrims-stamvei", til "hovedled" mellom hovedstaden og Trondheim. Hva skjuler seg bak slike ideer, en slik selvhevdelse? Det historiske grunnlaget finnes ikke.

Skit i Norge, leve Toten! Hørt den før?

Helgenkongen Olav nevnes ofte i samme åndedrag som pilegrimsveien. Som om dette er to sider ved samme sak! Dagens pilegrimer har mange motiver for å legge i vei, ofte dreier det seg om personlige grunner som har lite med religion/ middelalderens tro å gjøre. Pilegrimsveien og Olavsveien er ikke synonymer, men jeg skjønner at denne sammenblandingen kan tjene de som har en annen agenda enn pilegrimenes sak.

Vil denne massive Olav/Trondheimsfokuseringen fremme pilegrimskulturen på tvers av landegrensene? Eller fylkesgrensene for den skyld? Neppe. Mye er annerledes langs pilegrimveiene på kontinentet. De fleste herbergene i Spania betjenes av ekspilegrimer som arbeider gratis, de vil gi noe tilbake til veien. De merker, rydder, hjelper syke, stiller opp for fotfolket.

"Det er ikke grunneiernes sitt ansvar å holde leden i hevd, det er kommunen". sier Randi Thorsen til Nationen (21.6). Uttalelsen er typisk, jeg har hørt  denslags i mange år. Man distanserer seg fra det som burde ha vært et privilegium, nemlig på frivillig basis holde pilegrimsveien godt merket, vedlikeholdt den.

Og det hører til de sjeldne unntakene at norske herbergeverter har gått de franske/spanske pilegrimsveiene. Man er jo ikke blitt subsidiert! "Pilegrimsvandring kan bli noe stort. Folk som bor langs leden kan utnytte denne muligheten. De kan tilby lokal matkultur og overnattingssteder, det kan bli en restart for gamle reiselivsnæringer. Vi må lære dem å se muligheter i eget område, sier Helge Stiksrud" (Nationen 21.6).

Jeg undrer: Hvorfor spør man ikke etter pilegrimenes behov? Hva trenger en pilegrim, en langvandrer som kommer til Gran - en route til Trondheim? Min erfaringer er av vedkommende ønsker lite, mest en god sti, en seng, mat og søvn. Pluss fellesskap med andre vandrere. Men pilegrimen skyr hoteller, turistsjapper, alt som forstyrrer vandringen, fremdriften. Pilegrimen søker veien, det stille kirkerommet, medvandrere, naturen, den hjertelige samtalen rundt måltidet.

Jeg har fulgt pilegrimssaken siden 1993 og er lite imponert over resultatene, særlig der det offentlige har vært involvert. Unntaket er noen foreninger, enkelt-personer her og der. Jeg spør meg selv, kanskje det er mer ærlig/formålstjenlig å droppe begrepet "pilegrimsled", og heller bruke uttrykket "kulturvei" som Berit Lånke iherdig har arbeidet for? Og hva er galt med "turistvei"?

- La oss heller kalle en spade en spade! I så fall sidestilles alle veier, enten de går vestover eller nordover. Og ingen vandrer/besøkende forventer noe spesielt utover det som vi ellers opplever i dagens Norge, der vi alle går i takt, er lydige, likverdige konsumenter!

Eivind Luthen






Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.