Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


På spor av pilegrimen i Oslo
Sist oppdatert 11.05.2009 21:23
 

I over hundre år har arkeologene gravd i byen under Ekebergåsen. Området i Gamlebyen er Nordens største sammenhengende bevarte ruinområde fra middelalderen. Lag på lag av levninger etter bybranner, trelagt gateløp, hustufter og skip har blitt avdekket. Og ruiner etter seks kirker, tre klostre og to katedraler, de  to siste var viktige valfartsmål for hele Østlandet.

I Gamlebyen  finner man bl. a. Hospitalkirken, byens eldste sykehus fra 1794. Det ligger på tomten til Fransiskusklosteret som stammer fra omkring 1300.  I dag har det sin direkte fortsettelse i Oslo Hospital. Og hospitalets kirke er blitt bydelskirke under navnet Gamlebyen kirke. Det er litt artig å tenke på at Oslo Hospital har sin opprinnelse i St Fransikus, en av middelalderens mest markante pilegrimer.
 
I ruinparken ligger bl. a. de restaurerte restene av Klemenskirken fra 1100-tallet, der man har funnet Norges eldste kirkegård. På 1970-tallet ble motorveien lagt rett over Klemenskirken til ære for den nye gud - bilen. Man måtte nærmest krype under store betongkar for å komme til det gamle helligstedet som lå glemt og forsøplet i 25 år. Men i 1995 ble betongbroen sprengt vekk, veien forsvant og himmelen dukket frem igjen. Det var en stor seier for åndskulturen.

Omkring ruinene er det i dag opparbeidet en park og den gamle kystlinjen er gjenskapt slik den var i middelalderen ved etablering av et vannspeil. Vannspeilet er med på å gi parkområdet kvalitet og særpreg.

Ved gangbroen ligger Saxegården fra år 1800, men eiendommen er omtalt allerede i 1334. Deler av kjelleren stammer fra middelalderen. Her lå det en skytningstue, dvs. vertshus som sikkert fikk besøk av tørste og sultne pilegrimer.

Vi fortsetter ned til ruinene av Mariakirke. Med sine to monumentale tårn og en vestfasade som bare var sju meter smalere enn Nidarosdomen, ruvet Mariakirken i bybildet. Kongskirken ble utvidet under Håkon V Magnusson (1299 -1317), og da kirken sto ferdig omkring 1300 var den landets  tredje største. Håkon hørte til de regentene som var opptatt av å ta vare på pilegrimene. Han påbød bl. a. at overnattingssteder (tavernaer) skulle reises langs hovedveiene til Nidaros.

Da kongen døde 8 mai 1319, ble han gravlagt i Mariakirken. Hele Oslo sørget, og ved hans båre skjedde flere mirakler, fortelles det. En mann som hadde fått liktorner, ble helbredet da han berørte likkledet tre ganger, og en mann med klumpfot ble frisk ved at han kom til å nyse i det han passerte kongens båre. Det var derfor ikke merkelig at det ble ymtet om at kongen hadde vært en hellig mann.

Til kirkens relikviesamlinger hørte et av fingerleddene til den nylig kanoniserte Ludvig IX og en tagg av Kristi tornekrone holdt av to forgylte engler. I middelalderen utgjorde tornekronen og de øvrige relikviene fra Jesu lidelseshistorie kristenhetens helligste gjenstander og ble ofte betalt med enorme summer.

Selv om kildene ikke sier mye om valfarten til Mariakirken, har kirken trukket til seg mange besøkende på spesielle høytidsdager. Den kongelige relikviesamlingen må ha virket som en magnet på pilegrimene. Og det fortelles at lysene brant på "hellig Håkons alter" gjennom lange tider. Det hender at lysene brenner ennå,  jeg har av og til sett nedbrente telys på marmorplaten der kongens grav lå i århundrer. Nå har de jordiske restene blitt flyttet til Akershus festning.

Fra Mariakirken tar vi opp til Hallvardskirken, eller det som er igjen av den. En gang var disse puslete ruinene Østlandets hovedhelligdom. Og den har ruvet over den beskjedne byen som et berg. Her sto sølvskrinet med St Hallvard bak alteret. Hit strømmet pilegrimer fra hele landsdelen, noen kom hit i ens ærend, andre var på vei til Trondheim. Katedralen ble påbegynt i første halvdel av 1100-tallet av korsfarerkongen Sigurd Jorsalfarer. Ifølge Snorre ble ”kongen selv gravlagt i steinveggen utenfor koret på sørsida” da han døde i 1130. Flere andre kongelige ble også gravlagt i Hallvardskirken; Magnus Blinde i 1139, Inge Krokrygg i 1161, Orm Kongsbror i 1184 og kongssønnen Håkon Unge i 1257. Dessuten fikk flere biskoper og andre stormenn sitt siste hvilested inne i kirken.

Med sin spesielle arkitektur skilte Hallvardskirken seg fra de andre store katedralene fra samme periode. Mens man i Trondheim, Bergen og  Stavanger var påvirket av impulser vestfra, hentet byggherrene i Oslo ideer fra Lund, og kirken fikk både langskip, sideskip og tverrskip, slik man hadde begynt å bygge sørover i Europa. Da kirken sto ferdig var den nest største i landet, Oslos første katedral skulle bli et forbilde for senere kirkearkitektur i landet, noe vi fremdeles kan se i Gamle Aker  kirke, Nikolaikirken på Hadeland og domkirkeruinene på Hamar.

Oslo bys skytshelgen St Hallvard lever et liv i et ideologisk grenseland, han er både oppfattet og ikke oppfattet. Helgenen er behørig majestetisk plassert på sydsiden av byens rådhus, til glede for befolkningen. På den annen side er den samme helgenen avbildet på flere av byens kumlokk, mon tro et fordekt ikonoklastisk angrep på katolsk tro? 
 
I de senere år har Hallvardsdagen likevel fått en stadig større markering,

På nordsiden av St Hallvards kirkekirkeruin finner vi Oslo bispegård som delvis er bygd over Olavsklosteret. Noen av rommene er bevart, blant annet sakristiet. Vi kan være viss på at her har mang en pilegrim skriftet. Bispegården som ble oppført i 1883-94 i nygotikk byr på interessante detaljer i form av medaljonger med Oslos byvåpen av en Kristuslignende Hallvard, og en biskop.

Olavsklosteret ble grunnlagt i 1239 av dominikanerne og lå vegg i vegg med Hallvardskatedralen. Det var helt vanlig at det ble bygd et dominikanerkloster i tilslutning til byens katedral. Dominikanerne, de ble også kalt predikebrødre – la sterk vekt på lesing og studier, derfor fungerte klostrene gjerne som læreseter.

Dagens bispebolig hviler på restene av klosteret. I kjelleren er det bevart noen hvelvede rom som brukes til foredrag og konserter. Det finnes også en og annen murrest fra 1300-tallet, samt dører og vindusåpninger i  gotiske former.

Nord for Olavsklosteret lå korskirken som det ennå er noen murer igjen av. Etter kildene å dømme var det byens yngste kirke, antagelig reist omkring 1250. Som navnet sier, var den viet til korset.

Vest for Hallvardskatedralen lå bispeborgen. Her har man bl. a. funnet et  pilegrimsmerke fra Vadstena. Om dette merket kunne snakke, hvilken gripende reiseberetning hadde vi ikke kunne få del i?

St  Jørgen hospital
Fra ulike kilder vet vi at det i middelalderen også fantes et spedalskhospital med kirke og kirkegård, nemlig Laurentiushospitalet eller Lavranshospitalet. Det ble også kalt St Jørgen hospital.  Hospitalet var ikke det vi i dag forbinder med et hospital da de syke knapt fikk noen behandling. Det dreide seg trolig om en egen kirke og kirkegård, opprettet av kirken som tilholdsted for spedalske. Sykdom ble ansett som resultat av begåtte synder, og behandlingen var bot og bønn om hjelp fra helgener. Man var klar over smittefaren, og de spedalske ble derfor isolert og måtte bære en egen drakt. Bygningene var antagelig reist i tre, og det er ikke funnet spor av dem. Men utgravninger har avdekket en del skjellettrester i hagen til St. Hallvards alders-og sykehjem.

Peik sjokoladefabrikk ble bygget på tomten i 1920, men ble snart etter omgjort til aldershjem.

Funksjonen mellom hospital og aldershjem er tett, enda en gang ser vi at sirkelen sluttes. Det blir ikke mindre tydelig av det faktum at aldershjemmet er utstyrt med detaljer som er hentet fra cistercienserklosteret på Lysøen utenfor Bergen.

Pilegrimsveien fra Gamlebyen mot Galgeberg er lagt utenfor aldershjemmet. Gamlebyen skole som ble reist i 1881 ligger der Oslo katedralskole lå i middelalderen. Skolen er  verdt et besøk, fordi bygningene fungerer som en fin klangbunn til pilegrimsveien. Arkitekturen er preget av den romanske tid, tung og gammelmodig. Gymnastikkhallen er inspirert fra Håkonshallen i Bergen.

Mikaelskirken på berget
Gamle Aker kirke er Oslos eneste bevarte middelalderkirke og ligger vakkert til på en høyde. I dag ligger den omsluttet av det moderne Oslo, men til midten av 1800-tallet lå den landlig til utenfor byen. Kirken ligger også ved et gammelt veikryss. Øst for kirken lå det nederste vadestedet over Akerselva, før det på 1600-tallet ble bygget permanent bro over  elva ved Vaterland. Forbilde for Gamle Aker kirke er Hallvardskatedralen og Hamarkatedralen. Kirken har basilikalt skip, det vil si at skipet har et midtskip som hever seg over de smalere og lavere sideskipene, og midtskipet har vinduer øverst som slipper lyset direkte inn.
 
Kirken er preget av stramme linjer og førsteklasses steinhåndverk. Kirken har blitt skadet av brann noen ganger og det er ingenting igjen fra middelalderens kirkeutstyr. Pilegrimsruten  fra Tønsberg passerer Gamle Aker kirke.

Kulturkirken Jakob
Pilegrimsminnene i Oslo er imidlertid ikke bare forankret til Gamlebyen. Hovedstaden kan by på flere overraskelser. I 1880 ble det reist en Jakobskirke ved Akerselva, ved en av byens viktigste utfartsveier nær Dyre Vaas Eventyrbro, vestafor østkant og østafor vestkant. Jakob er kjent som pilegrimenes skytshelgen, og hans Oslokirke er i nygotisk stil, med slanke søyler og spissbuer.

I 1970-årene var det få som søkte kirken og menigheten ble nedlagt i 1984. Samtidig holdt kirken på å synke sammen i grunnen, noe som førte til farlige sprekkdannelser i taket. Årene gikk. Kirken sto avlåst. Men kirken levde sitt eget liv, uteliggerne søkte ly under kirketaket, mens andre benyttet lokalet til housepartys.

Biskop Aarflot foreslo å rive kirken, men Riksantikvaren ilte til og fredet bygningen. Jakobskirken er dermed den eneste fredede kirken etter reformasjonen. Samtidig fikk Erik Hillestad ideen om å bruke kirken til kulturverksted. Restaureringen ble påbegynt i 1999, og avsluttet i 2000. Kirkelig kulturverksted flyttet inn. Nå brukes kirken til konserter, teater og musikkopptak, men også til gudstjenester. Pilegrimsrelasjonen er ivaretatt, et nydelig kamskjell i marmor er festet på veggen i våpenhuset.

 
En ukjent pilegrimsskatt
Oslo Domkirke som ble reist i 1697 hører ikke til de åpenbare pilegrimsrelaterte kirkebygningene. På denne tiden hadde reformasjonen festet seg i samfunnet, og det gir både bygning og interiøret preg av. Det var Ordet som gjaldt. Men tiden mildner all streng lære.

Da kirken ble restaurert i forbindelse med byens 900-års jubileum i 1950 ble det bygget et nytt kapell på utsiden. Kapellet er tegnet av arkitekt Arnstein Arnberg (1882-1961) som også ledet restaureringsarbeidene. Dette kapellet  har lenge fungert som bokhandel, og det kirkelige interiøret er fjernet, nesten. I tre av vinduene er  det imidlertid innsatt  vakre glassmalerier fra middelalderen, vel de eneste glassmalerier vi har i Norge (Norden?) fra denne epoken. Det ene viser jomfru Maria med Jesusbarnet, det andre viser Katarina av Alexandria, mens det tredje er av pilegrimsapostelen Jakob.

Skriftelige kilder forteller at bildene er laget på slutten av 1400-tallet og at de tre glassmaleriene opprinnelig kom fra St-Ouen kirken i Rouen i Frankrike. Denne kirken ble ødelagt av de allierte styrkene under annen verdenskrig. Noen av de intakte glassmalerier ble solgt til den amerikanske avismagnaten Randolph Hearst. Han døde imidlertid kort tid etter, og vinduene ble solgt på auksjon i New York til den norsk-amerikanske kommandør John A. Gade, som forærte dem til domkirken, hvor de ble delt inn i tre mindre motiver. Motivet med jomfru Maria med Jesusbarnet har en mindre inskripsjon: "Til Guds ære og til minne om Fredrik Herman Johan Gade (1871-1943)" mens  St. Jakobsbildet inkluderer et portrett av den franske adelsmannen Jean d`Estouteville, som forærte St. Ouen glassmaleriene. Her er også en inskripsjon: ”Til Guds ære og til minne om Gerhard Gade”. Gerhard og Fredrik H.J.Gade var giverens far og bror, og de to siste av hans slekt i Norge.

Disse tre glassmaleriene har sjelden blitt omtalt eller fått noen nevneverdig oppmerksomhet i domkirken, verken i brosjyrer eller bøker. De er muligens blitt sett, men man har neppe  forstått betydningen av disse unike og uerstattelige vinduene. Katedralen Rouen har en spesiell posisjon i Normandie. Her ligger bl.a. ingen ringere enn Gangerolf begravet. Han er minnet med en statue som Rouen ga til Ålesund i 1911, tusen år etter at han slo seg ned i Frankrike. Korsfarerhelten Richard Løvehjerte var så glad i Rouen at han ba om at man skulle gravlegge hans hjerte i katedralen som er viet til jomfru Maria. Rouen er også forbundet med en annen kjent person; Jean d`Arc som led martyrdøden på bålet.

Eivind Luthen










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.