Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. april 2018


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
GPS-kart for pilegrimer
Pilegrimsblogger







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:













Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Velkommen til Åpent hus med Synnøve
onsdag 2 mai

Julemysterievandreren Trond
klar for årets vandring

       

Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Botsvandringen
Sist oppdatert 21.01.2009 21:17
 

Staten sender drapsmenn, voldsmenn og narkotikasmuglere på
pilegrimsferd fra Oslo til Trondheim. Gjør det dem til bedre
mennesker?


Tekst: Eivind Sæther, Magasinet 17 jan 09


Asfalten er varm. Det er sommer i Middelalderparken i Oslo. Trafikken inn mot hovedstaden er spredt og rolig, og ved gatekjøkkenet på hjørnet har eieren satt seg ut på det folketomme fortauet. De står i en halvsirkel borte ved ruinene, drapsmennene, de volds- og narkotikadømte.

- Denne reisen strekker seg over 64 mil, men mentalt er den en uendelig og livslang reise innad i dere selv, leser initiativtaker Rolf Eckbo fra arket sitt. Justisministeren har kommet traskende, vandringslederen også, en fengselsbetjent er til stede og presten fra Bastøy fengsel
skal velsigne turen. Seks fanger står ved ryggsekkene sine og myser i sola, klør seg på albuen, pirker med nykjøpte tursko i den tørre jorda.

- Turen vil gi god tid til refleksjoner, til å tenke gjennom hva dere vil gjøre med livet etter soning. Vi vet av erfaring at alle som går en slik pilegrimsvandring, blir litt forandret av den, fortsetter Eckbo og retter på brillene. Trikken knitrer over brua ved jernbanelinja og alt er fjerne lyder og frihet og eksos. Bak fjellene et sted, ligger Trondheim uendelig langt unna. Rolf ser opp fra arket og lar blikket gli over de seks:
- Hva den vil gjøre med dere, vet ingen. Ikke ennå.

«Pilegrimsvandring for innsatte under soning» gjennomføres for tredje året på rad som et samarbeid mellom Pilegrimsfellesskapet, Bastøy Fengsel og Justisdepartementet. Prosjektet tar sikte på å forsone de innsatte med samfunnet og seg selv. De skal få en mulighet til å møte omverdenen uten store restriksjoner og kontroll, og forhåpentligvis få en opplevelse av sosial og fysisk mestring. Liknende prosjekter er gjennomført siden 1982 i blant annet Belgia og Spania med oppløftende resultater. Thomas, Tore, «Bawer», Tom, Tor Gunnar og «Martin» er nøye plukket ut av fengselet og har trent for denne turen i flere uker. Til sammen soner de 56 år i fengsel. Nå får de en måned på frifot med bare én betjent i pilegrimsfølget.

- På vandringene i Spania er det én fengselsbetjent per innsatt og kadaverdisiplin, mens belgierne fokuserer på ungdomsforbrytere. Dermed er det vi driver med er ganske unikt, forteller Eivind Luthen, daglig leder ved Pilegrimsfellesskapet. Historikeren skal være vandringsleder og tripper ivrig rundt ruinene og snakker om pilegrimsvandringene som en tradisjon som ble brutt, og som først nå er i ferd med å bli tatt opp igjen.
- Jeg har gått veien til Trondheim med mange forskjellige mennesker, men det blir noe helt spesielt å gå med disse gutta, det er vandringer som dette som virkelig betyr noe.

- Jeg drømte om saltvann, å få svømme i saltvann, kjenne det på kroppen, smake saltvann. Etter fem år, var bading i saltvann det jeg savna aller mest, forteller Thomas og smiler med øyne og ører og alt under det glattbarberte hodet sitt. Det er tre måneder siden den muskuløse, lille mannen ble flyttet fra lukket avdeling til ny tilværelse på Bastøy fengsel. Etter nesten fem av de 12 åra han er dømt til for en rekke kriminelle forhold, ble han i sommer flyttet til den
langt friere fengselsøya.
- Da jeg kom til Bastøy og skjønte at jeg fikk lov, gikk jeg ut på sørspissen av øya, tok av meg alt og trasket ut til jeg hadde hele kroppen under vann, og så sto jeg der og ropte et kvarter. Det var frihet for meg, sier Thomas og slenger en sekk på ryggen som nesten er større enn han selv. Han slår hendene sammen, smiler som en guttunge og tar de første stegene ut av Gamlebyen i Oslo.
- Denne friheten er så ekstrem at jeg ikke vet hvordan jeg kommer til å takle den, sier han.

Sirenene fra en politibil skjærer igjennom sommeridyllen ved uteserveringa nedenfor Jordal, og Thomas og de fem andre innsatte går i et bedagelig tempo over de støvete fortauene.
Det er lenge siden han var en av de store i hovedstadens underverden, siden han livnærte seg som torpedo og håvet inn penger på annen ulovlig virksomhet. I lomma har han Paulo Coehlos «Pilegrimsreisen» på lydbok.

Inn mellom blokkene og under høyspentledningene. Fortauet blir til grusvei og stier som igjen blir til asfalt på vei ut av byen. Bakerst går Tor Gunnar (43).
- Jeg går denne turen for å prøve å renske opp i hodet mitt, sier han.
Tor Gunnar er brun i huden og har kroppen og tonen til en arbeidskar. Familiefaren visste at han gjorde noe ulovlig da han skulle kjøre bilen til en kompis over grensa, men han visste ikke at det var gjemt et større parti narkotika i den. Retten i Sverige trodde ham ikke, dommen ble åtte år.
- Når du er så lenge på en plass som jeg har vært på Bastøy, så blir du en del av systemet, du går inn i en soningsmodus. Alt blir vaner, og det gjelder å gjøre minst mulig på lengst mulig tid.
Tor Gunnar stopper ved en eplehage og lener seg på stokken han har laget for turen.
- Jeg spiller kort med de andre innsatte, sparker litt fotball, jeg gjør det jeg kan for ikke å tenke på det bitre. Hvis jeg går rundt og lurer på hvordan det går med barna mine i dag, da blir jeg så sliten i hodet. Hjemme venter fire gutter fra 6 til 20 år på pappa.
- De har tatt dette veldig bra. Jeg og samboeren min var åpne fra starten, gutta skulle få vite alt. 9-åringen min fortalte om dette på skolen; «Pappa kan ikke se på fotballaget lenger, for han sitter i fengsel». Etter hvert begynte foreldrene å lure også, åtte år er jo lang tid og alle spørsmålene plaget guttungen. Tor Gunnar bestemte seg for å snakke med fengselsledelsen, og fikk permisjon for å reise opp til klassens juleavslutning.
- Jeg stilte opp i klassen med alle foreldrene der og fortalte rett ut hvor jeg satt hen og hva jeg satt for. Det har nok vært veldig viktig for unga mine.
Arbeidshendene griper rundt stokken. De faste stegene fortsetter inn mellom skyggene fra trærne rundt oss. Tor Gunnar smiler staut:
- Etter at jeg fortalte historien, har reaksjonene vært positive blant både unger og foreldre. Og det er sterkt, vettu.

Den første kvelden sover pilegrimene i oppredde hotellsenger, noe som skal vise seg å bli en sjelden opplevelse. Uka som følger tar dem forbi Gardermoen og Eidsvold, videre opp mot
Hamar. Et stykke av veien slår en dansk og en engelsk pilegrim følge med dem. De begynner å vende seg til friheten og vandringen.
- Du behøver ikke å være innsatt for å skjønne at det er godt å gå seg en tur. Alle har godt av dette, sier vandringsleder Eivind Luthen. Han har ofret jobb og penger for å åpne nordmenns øyne for pilegrimsreisene igjen. Han sitter til daglig på et lite kontor i Oslo, jobber som guide, driver nettsida pilegrim.no og skriver bøker om vandringer i Norge.
- Vi har alle ting i våre liv som vi trenger å rette opp eller jobbe med. All vandring er på den måten en slags botsvandring. Å vandre slik vi gjør, er å sette ord på livet, sette ord på nederlaget. På den måten blir boten positiv, en mulighet til å reparere det som er ødelagt i den enkeltes liv, mener Luthen og tørker vekk svetten under den lange luggen. Mjøsa glitrer i den skarpe sola.
- Tenker du igjennom at du her går med blant annet draps- og voldsmenn?
- Nei. Vi har alle sammen gjort feil. Jeg er ikke nødt til å vite hva de har gjort.

Dag 12.
Toppen av Hafjell. Dagens etappe er ferdig, men de som ville, kunne gå oppover i fjellet. Thomas, Tore og «Martin» bestemmer seg for å ta turen, og treffer en gjeng på
utdrikkingslag nederst i bakken. De får låne heiskortene deres, og snart er de på toppen av fjellet. De blir sittende og skue nedover dalen. Lufta har fått høst i seg, den er klar og skarp. Gutta setter seg ved siden av hverandre på en benk. Det er helt stille. Ingen andre mennesker er å se.

Halvveis i vandringen, sitter Thomas mellom de tomme bordene på en tilfeldig kafé og forteller at følelsen av frihet er overveldende:
- Etter den første uka har jeg gått rundt i min egen lille verden og flyti gjennom Norge, gått i ett med hele landskapet og menneskene og alt, det er akkurat som å flyte på en elv, ingenting stresser meg eller vipper meg av pinnen. Det er ikke bestemmelsesstedet som er målet lenger, det er her og nå. Dette er en ekstrem frihet, forteller han og lener seg tilbake i stolen.  Kassadamen hører på radioen, hun enser oss ikke.
- Jeg tenker ikke på fengselet lenger, jeg tenker ikke at det er der en gang. I begynnelsen var det en «fri fra fengselet»-følelse, men den er bare borte nå. Dette handler ikke om å føle seg fri på vanlig måte, dette er noe jeg ikke har gjort før. Det er en bisarr greie, en ute-av-kroppen
opplevelse. Fra å være innelåst i fem år med én time lufting om dagen, til å være ute hele dagen og kunne gå ut klokka tre på natta og se på stjernehimmelen. Jeg har ikke sett en
ordentlig stjernehimmel siden 2003.

Interessen for pilegrimsreiser øker for hvert år også i Norge, som nå har rundt 2000 kilometer merket pilegrimsvei. Titalls millioner er brukt på å sette veien i stand og kulturminister Trond Giske har ytret et ønske om at pilegrimsleia til Trondheim skal kunne bli like stor som verdenskjente Santiago de Compostela. Dit går hundretusener hvert eneste år.
- En pilegrimsreise gjør noe med alle mennesker, men ettersom de innsatte har mistet friheten, er virkningene av en pilegrimsvandring ofte enda sterkere og annerledes enn hos andre, sier Eivind Luthen.
- Jeg ser for meg at pilegrimsveien i Norge får tilbake sin opprinnelige funksjon, et sted der mennesker kan fornyes, der sjelen bøtes, lappes sammen, et sted der folk tar ansvar for hverandre, sier han.

- Å være pilegrim tar deg ut av den kjente livskonteksten du er vevd inn i og bundet av, forteller Einar Lunga, leder av den psykiatriske habiliteringstjenesten i Helse Førde. Han har selv ledet en rekke vandringer med pasienter og har stor tro på arbeidet med de innsatte fra Bastøy:
- Innflytelsene fra alle slags media og ytre sosiale påvirkninger dempes kraftig ned, man kan kanskje si at det ytre i mennesket får anledning til å møte det indre. Under den lange vandringen, langt borte fra normale livsbetingelser, kan den enkelte derfor nullstille mye av det en føler seg bundet av og preget av. Det du har vært så langt i livet, tones langsomt ned etter hvert som vandringsdagene går og du får avstand til ting. Dette oppleves gjerne som en slags befrielse, en ny åpning i livet.
Lunga forteller at mange innsatte sliter med belastninger og traumer knyttet til å miste frihet og selvbestemmelse.
- Mange opplever ofte intens bitterhet, skam og nedverdigelse ved å være innsatt, og det er viktig at de får anledning til å bearbeide slike følelser på en konstruktiv måte. Under
pilegrimsvandringen kan de oppleve at det å være innsatt ikke er noe som hører til deres eget iboende vesen, men noe de kan legge bak seg.

- Enkelte vil kanskje si at det er galskap å slippe langtidsdømte ut på frifot i en måned?
- Naturligvis, men mye av det mennesker finner på for å forbedre andre menneskers liv oppleves til å begynne med som galskap. Tenk bare at homofili ble sett på som en psykiatrisk
lidelse for 30-40 år siden. Reaksjonen er forståelig, men uinteressant.

- Hvilke resultater kan en regne med å oppnå?
- De kortsiktige resultatene er knyttet til at pilegrimsvandringen er en fysisk og mental kraftanstrengelse der den enkelte opplever glede og stolthet over å ha greid dette. De langsiktige resultatene ser en først etter at pilegrimen har kommet hjem til seg selv. Livskursen får ofte en annen retning, nye personlige verdier som en har oppdaget og bearbeidet begynner å virke inn på valgene en tar. Mange oppdager en slags ny robusthet ved seg selv, de tåler livets stress litt bedre enn før.

Dag 23.
- Jeg fikk et lite raseriutbrudd, forklarer Tore og prøver seg på et slags smil under capsen.
I sin iver etter å prøve ut nye ruter, sørget vandringsleder Luthen for å ta med gutta på en lang omvei gjennom busker og kratt. Det resulterte i at Tore tråkket i et vepsebol, ble bitt av hoggorm og endte svett og ganske grinete på sykehuset i Lillehammer.
- Etter å ha gått 3,7 mil, kom vi fram til verdens mest øde campingplass, og jeg hadde ikke fått noe mat og jeg blir særdeles irritert når jeg ikke får i meg mat, sier Tore og trekker på skuldra:
- Så da banka jeg opp sekken og knakk staven min mot autovernet. Det hjalp.

Thomas gliser fornøyd over at kompisen sliter:
- Mannen har gått på «Alternativ til vold»-behandling i årevis og så reagerer han sånn.
Tore overser ham:
- Jeg er veldig glad i mat, det er det jeg koser meg mest med i fengselet, sier Tore og forteller at et av målene med turen er å spise usunt på alle bensinstasjoner de passerer.
Eivind Luthen rister på hodet:
- Du gjør alt feil.
Tore smiler triumferende:
- Jeg er en moderne pilegrim, du må tilpasse deg til 2008, vettu!

Over åkrer og åssider, gjennom skoger og over skjulte små bruer og hviskende elver. I går regnet det for første gang på turen. Fargene rundt dem har skiftet, høsten er her nå. Over E6 igjen, de treffer den gamle kongeveien, en fuktig og kronglete traktorvei der mennesker hår gått i tusen år. Tore går for seg selv på sida av veien og de store hestene på den andre siden av gjerdet løfter nakken i det han passerer. Han soner 14 år for å ha drept en mann.
- Vet du hva jeg har oppdaget? Jo lenger unna byen du kommer, jo mer gjestfrie blir menneskene. De inviterer oss inn på kaffe og vafler, åpner hjemme sine, spør hvordan det går med oss, forteller Tore:
- Og folk sier at Norge er et kaldt og kynisk land? Det gjelder bare å komme seg ut av Oslo.
- Forteller dere at dere sitter i fengsel?
- Mange vet det allerede, men vi har også opplevd flere ganger at folk ikke tror på oss når vi sier det.
- Hvordan forteller dere det?
- Nei, vi trenger kanskje ikke fortelle at vi sitter i 12 og 14 år med en gang, vi baker det litt inn. Jeg har lært meg å se det an. Du skjønner fort hva folk er mottakelige for.
- Hvor lenge har du vært kriminell?
- Siden ungdomsskolen, sier Tore og tar sats for å hoppe over en gjørmedam.
Han lander like tørr på den andre siden.
- Det er greit nok. Du tar valg her i livet, og må stå for dem. Så får du se om du synes det du har gjort er riktig eller galt.

Insektene summer mellom trærne.
- Erkeengelen Mikael, sier Eivind Luthen og ser seg rundt på den enorme gravhaugen vi skal krysse.
- Du finner ham i de fleste av disse gamle kirkene. Det er Mikael som veier sjelen din på dommens dag. Som regel ble du funnet for lett, men så sier han at nåde går for rett. Han veier sjelen bort i Jesu Krist, som det står i Draumkvedet. Det er vakkert, ikke sant?

Domus i Oppdal. Følget har stoppet for å gjøre innkjøp til kvelden. Sekkene lener seg på en benk utafor kjøpesenteret, og pensjonistene stokker seg forbi og inn de automatiske
skyvedørene for å få ly fra vinden som kaster seg ned gjennom hovedgata. «Martin» ser yngre ut enn sine 27 år, det kortklipte håret klarer ikke å ta vekk ansiktets milde preg. Gjennom hele turen har han vært gruppas fotograf, og nå viser han stolt fram resultatet på den lille skjermen: Stavkirker, Thomas i bar overkropp foran et pilegrimsmerke, Tore med fiskefangsten på kjøkkenet, blomster, sauer, hester og landskapene som forandrer seg, steinrøys, myr, vidde, lyng og veldige fjell. Og himler. Fotoapparatet er fullt av himler i alle farger.
- Jeg har tenkt fra første dag at denne turen kom til å gjøre et eller annet med meg, sier «Martin» og ser på bilene som brøler forbi.
- Du får tid til å tenke, og du lærer å mestre noe. Jeg tror ikke jeg blir frelst av dette, men det starter en prosess i deg.
«Martin» er den av gutta med lavest straff. Han kommer fra en trøblete barndom og etter en rekke tilfeldigheter for fire år siden endte han opp med å knivstikke en mann som hadde slått
ham ned på byen. Mannen overlevde, «Martin» fikk to år i fengsel.
- Det viktigste er at jeg har tenkt igjennom hva jeg har gjort, jeg har valgt å ikke fortrenge det. Nå vil jeg gjøre opp for meg, ta straffen min og aldri havne i slåsskamp igjen.
«Martin» har forsøkt å få møte offeret igjen, han ønsker å be om unnskyldning og er lei seg for at han ikke fikk sagt det under rettssaken. Der tok det også tid før han bestemte seg for å innrømme alt.
- Det var godt å legge alle kortene på bordet og fortelle sannheten, men det var knalltøft også. Å måtte fortelle foreldrene til kjæresten din hva du har gjort. Skal du bli ferdig med det, må du være ærlig. Og kommer kjæresten min og jeg oss gjennom noe sånt som det her, så tror jeg vi er bra rusta for framtida, sier han.

Regntunge skyer sniker seg innover dalene. Alt er sprakende grønt.
- Faren min og jeg hadde ikke et godt forhold, selv om det kanskje så bra ut utenfra. Han er en gammeldags mann, ikke spesielt god til å vise kjærlighet. Jeg husker fra jeg var yngre at han fortalte meg at fengsel var et sted der mennpulte hverandre i ræva. Jeg har ennå ikke fortalt ham at jeg sitter inne, sier «Martin» og legger fotoapparatet i sekken.
- Når jeg er ferdig med dette, skal jeg fly over til faren min og fortelle ham at jeg sitter i fengsel.

Frostnetter og morgendis. Løypa er godt merket de siste milene inn mot Trondheim. Tor Gunnar står tidlig opp og får fisk som han gir bort til fornøyde forbipasserende. Det er rein og elg i skogen, som også bugner av bær og sopp.
- Det er rart, sier Thomas.

Den siste morgenen blir følget rodd over Gaula av en lokal ferjemann. Thomas ser over mot den andre siden av elva:
- Det virker som om vi går i en transe, en blanding av drøm og virkelighet.
Årene tar varsomt i vannet, båten glir og dråpene renner av treet og tegner sirkler på overflaten.
- Det å være sliten her, er ikke som å være sliten etter trening. Du blir mentalt sliten av alle inntrykk og lys og lukter og fuglekvitter og fosselyder og vindlyder og alt. Dette er en helt annen type sliten.
- Hvordan blir det å komme tilbake?
- Det blir nok en skikkelig nedtur, som å komme hjem fra perm, bare verre.

- Det er ingen fasit på at de blir lovlydige nå. Kanskje går de tilbake til samfunnet og blir forbrytere igjen, sier Eivind Luthen og trekker på skuldrene.
De har beveget seg opp i høyden for siste gang, gjennom Bymarka.
- Da kan de i hvert fall si «Ok, jeg fiksa kanskje ikke livet mitt, men vandringa til Trondheim, den klarte jeg. Det gjorde at jeg så meg selv litt bedre, jeg gjorde noe riktig, selv om jeg ikke klarte samfunnets krav om å være lovlydig».

Den siste delen av turen går gjennom bebyggelse. Trafikklysene blinker, bilene suser forbi, snart er det mennesker overalt. De ruvende tårnene til Nidarosdomen reiser seg foran dem.

Den sommerdagen de dro, over ruinene, ved trikkeskinnene og sirenene, bladde initiativtaker Rolf Eckbo i papirene sine. Han sa han ville lese et vandrerdikt av spanjolen Antonio
Machao. Han kremtet. Gutta sto stille i sola.

Vandrer, dine fotspor er veien.
Intet mer.
Vandrer, det finnes ingen vei,
veien blir til mens du går.
Mens du går blir veien til
og ser du deg tilbake
ser du stien du aldri mer skal følge.
Vandrer, det finnes ingen vei,
bare fotspor i havet.
Så begynte de å gå.






Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.