Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
20. september 2019


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
GPS-kart for pilegrimer
Pilegrimsblogger
Pilegrimsvandring i Italia







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela akkurat nå.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv


Nyhetsbrev fra Spania











ANNONSER

Ønske om vandrefølge på Via de Francesco


Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:













Pilegrimsopphold
27 april - 5 mai på




Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring





Synnøve Skåksrud:
Min tur nå!
Vandring fra Haslum til Roma 2017






Takk for følget!

Tilbake til nyhetsoversikten

_______________________________________________________________________


Magi og mirakler på Selja
Sist oppdatert 28.10.2006 00:03
 

En hellig øy ved verdens ende, en helbredende kilde, en magisk ruin.
Det finnes steder vi hele livet drømmer om å komme til. Det kan være et land, en landsdel, en storby, et fjell, en øy. Vi bærer stedet med oss, som et indre landskap, som en del av vår kollektive hukommelse.

Endelig er jeg på Selja, øya i havgapet utenfor Stadtlandet og Selje kommune, øya som var valfartsmål alt for tusen år siden, et sted hvor sjøfarende fant ly på Norges mest værharde kyst, og hvor pilegrimer fra hele Europa håpet på et under. Her kan det kanskje fortsatt skje mirakler.
Grågrønne fjell på klosterøya og øyene rundt omkring. Bratte bergvegger ned i havet på Stadtlandet. Selv naturen her er mektig katedral. Landskapet har ikke forandret seg siden Selja var et religiøst knutepunkt. Gråbrune strå vibrerer i vinden som da munkene vandret i søylegangene og sang gregorianske sanger, da øya var en viktig internasjonal møteplass, seljamålet blandet seg med latin og andre språk, og de lærde i klosteret pendlet mellom Selja og Roma.

Benediktinermunkene etablerte seg på øya rundt 1100, men øya fikk status og tiltrekningskraft lenge før det, med legenden om den hellige Sunniva. Hun skal ha vært en rik og vakker irsk prinsesse, som ikke ville gifte seg med en hedensk høvding. Hun flyktet, la ut på havet med sine menn og kvinner, og overlot til Vårherre å finne veien. Ifølge sagnet havnet hun på Selja.
Øya var ubebodd, men ble benyttet som utmark for folk på fastlandet. De trodde fredløse hadde slått seg ned, beskyldte øyboerne for å stjele dyr på beite, og varslet Håkon Ladejarl som da regjerte. Da jarlen nærmet seg med sine bevæpnede menn, søkte Sunniva og hennes folk tilflukt i en hule, og ba om at fjellet måtte rase ned og knuse dem før hedningene kom. Slik gikk det.
Seinere så handelsmenn på vei forbi et underlig lys over øya. Lyset kom ut fra berget og samlet seg på stranda. De rodde i land og fant en hodeskalle. Nå var Olav Tryggvason konge og dro dit sammen med biskop Sigurd. De fant hulen med velluktende menneskeknokler, og erklærte at de tilhørte hellige mennesker. Beinrester ble samlet og lagt som relikvier i store og små skrin. Sunnivas legeme skal ha vært like helt og rent. Olav Trygvason fikk reist en kirke ved huleåpningen, vigslet den til seljemennene og plasserte en kiste med Sunnivas legeme der i 996.

Mange forskere mener beinrestene stammet fra bosetting i førkristen tid. Sunnivalegenden har paralleller i andre legender. Kanskje ble historiene om de hellige fabrikkert, for å lette overgangen til en ny religion. Selja var sentral i kristningen av Norge. På Dragseidet på fastlandet finnes fortsatt spor fra den tida vikingene dro skipene over land, for å unngå det åpne havet rundt Stadt. På toppen av eidet står et stort steinkors, til minne om at Olav Tryggvason kristnet menn fra fire fylker her i 997.
Det er mulig at fruktbarhetsgudinnen Frøya er blitt dyrket på Selja, skriver historiker Eivind Luthen i boka om "Sunnivakulten og pilegrimsmålet": Kanskje har vi lov til å tro at Frøya ble videreført i den kristne Sunniva.
Når hun knyttes til et sted som det værharde Selja, mener han det taler for at man opprinnelig så på Sunniva som en kraftfull helgen, i motsetning til den vage, passive og utydelige skikkelse hun tradisjonelt har fått i kirken. Er Sunniva en parallell til legenden om Maria Magdalena? Den forteller at romerne satte henne og følget på havet i en båt uten ror, og at hun ble ført til kysten av Frankrike, hvor hun levde 30 år som eneboer i en hule. Hun presenteres som profet og lærer, i kontrast til kirkens usynliggjøring av Bibelens kvinneskikkelser.
Selja hadde en tid fire kirker i drift , og den var ett av de tre første bispedømmene i Norge. Fortsatt er Selja et eget bispedømme. En prest i Sarajevo har av Vatikanet fått ærestittel som biskop av Selja. Han besøkte øya i forbindelse med tusenårsfeiringen for innføring av kristendommen. Selja er igjen blitt et valfartsmål, det arrangeres friluftsgudstjenester, konserter og vielser, og i høst ble Sunnivafestspela for første gang arrangert.

Guide for Nationen og en stor gruppe andre moderne pilegrimer er Jan Hammersvik. Han har kjørt Klosterbåten i 11 år. Tidligere drev han bondegårdsferie, men frakting og guiding til Selja fyller tida mer og mer. I sommersesongen har han hjelp, blant annet av sin tyske kone som guider på tysk. På forespørsel går Klosterbåten også i vintersesongen.
- Jeg går ut i allslags vær, bare en gang har jeg måttet avlyse, sier den sjøvante guiden. Bare i år har han fraktet over 8000 ut til øya.
- Jeg merker en ny trend, at mange oppsøker stillheten, sier han. Her ute er det ingen moderne hjelpemidler for å gjøre historien levende. Naturen og ruinene får tale for seg.
Oppe mellom ruinene tar Hammersvik på seg munkekappe, og leder oss inn i en annen tid, til munkenes arbeid, bønn, messer og prosesjoner. Her er ruiner av varmestue, sovesaler, arbeidsrom, bakeri, gjestehus og klosterhage. Taket på sakristiet er bevart helt fra klostertida, men mye var forfallent da den store restaureringen begynte i 1935. Kobberplater markerer skillet mellom gammel og ny mur.
Munkene levde nok et hardt og asketisk liv. Men man vet de hadde humlehage.
- Det betyr at de brygget øl. De var nok også livsnytere, tror Hammersvik. Fiskeopdrett drev de sannsynligvis også. Ved siden av arbeidet for å skaffe mat, skrev de av hellige skrifter og underviste. Etter hvert samlet de store rikdommer blant annet ved å selge avlatsbrev, og eide mange hundre eiendommer på Vestlandet. Dramatikk har det også vært, en gang ble to munker henrettet.
Klosteret fikk bygd et gigantisk anlegg i fjellet oppover mot Sunnivahelleren, med Sunnivakirken og seinere Mikalelskirken inne i hulen.

Til de fleste valfartsmål hørte mirakuløse kilder. Kirken snakket helst ikke om de undere som skal ha skjedd der. Kildekulten var en del av folketroen. Å drikke av vannet var en måte å komme i kontakt med det hellige på. Uhelbredelig syke søkte til kildene.
- Kanskje lengtet de så sterkt etter å møte de hellige helbredelseskreftene at ønskene av den grunn gikk i oppfyllelse, skriver Eivind Luthen.
Fra berget der man fant Sunniva sprang det fram en kilde og derfra rant en bekk. Mange syke som drikker av bekken blir friske ifølge Flatøyboken. Kilden var kjent så seint som i forrige århundre. Nå har den funnet et annet leie, men sør for det man tror var sykestua i klosteret, pipler det fram en annen bekk som man mener kommer fra helleren. Dette oppkommet kalles i dag Sunnivakilden. Mange tror fortsatt det gir helse og foryngelse å drikke av den.
- Se på meg, jeg er 73 år, spøker Han Hammersvik. Selv om man trekker fra noen år, synes vannet å ha gjort ham frisk og vital. For hver tur til øya demonstrerer han hvordan man skal knele ved kilden og drikke tre slurker av høyre hånd.
- Kjenner du noen som er blitt frisk av kilden?
- For noen år siden kom en kvinne som var nyoperert for kreft sammen med sin mann. Jeg husker dem godt fordi det var dårlig vær og bare tre passasjerer. Etterpå kontaktet hun meg og fortalte at neste morgen våknet hun på hotellet og var helt smertefri. Seinere kom de tilbake, da hadde hun fått tilbakefall. Jeg vet ikke hvordan det gikk, sier Hammersvik.
En annen gang kom en mor og datter. De ville se stedet hvor deres sønn/bror hadde opplevd noe merkelig. Han seilte alene på Stadthavet da det ble blikkstille og tåke. Uten radar var dette livsfarlig, og han ante ikke hvor han var. Da dukket det opp et lys i tåka og det begynte å blåse svakt. Han seilte etter lyset, og kom etter mange timer til Selja, hvor han så lyset i et vindu i tårnet. Han gikk i land og opp for å se, men fant ikke et menneske der.
Hammersvik forteller at han var skeptisk. Da ble Bergensfruen som var mor til mannen sint, og sa at sønnen hennes hadde begge beina på bakken og at han er sivilingeniør.
- Når jeg får servert slike historier begynner jeg å undres. Jeg er ikke spesielt religiøs. Men hva skal man tro. Kanskje var det Sunniva.
- Jeg tror dette stedet gjør noe med folk. Det har i hvert fall gjort noe med meg. Etter en lang dag med frakting av tilreisende hender det jeg drar ut på nytt sammen med kona. Da setter vi oss på platået og nyter stillheten og en flaske vin, sier han.

Kari Gåsvatn






Pilegrimskontorets
åpningstid:

mandag-torsdag
kl 11-15 -
eller etter avtale


Husk!
Pilegrimspass
til vandringen


 


Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues




Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.