Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


I pilegrimens glemte veirike, fra Gamlebyen i Oslo til Gjelleråsen
Sist oppdatert 09.10.2004 14:43
 

Av Eivind Luthen

Det har gått nesten 500 år siden pilegrimene vandret fra Oslo gjennom Groruddalen på vei til Nidaros. Sporene er nærmest utslettet og omgivelsene har endret seg fullstendig. Hvis dagens pilegrimsvei skal forståes og levendegjøres må vi derfor søke hjelp hos dikteren, musikeren, billedkunstneren, sosialantropologen, de som bor langs ruten- ja hele vårt sanseapparat må aktiviseres.
Men det er viktig å huske at dette er en åndelig vei som krever en høy himmel og vide toleransegrenser. I så fall vil vandringen by på mange overraskelser, uventede kulisser og nye perspektiver.
En valfart er en reise inn i et hellig landskap som det moderne mennesket snart har lagt under betong og asfalt. Å ha litt av Askeladdens åpne sinn er derfor en forutsetning. På våre veier duger verken NAF-håndboken eller satelittnavigasjon.
Vandringen begynner ved nullpunktet så og si, det vi si på middelaldersk grunn og fortsetter inn i 1900-tallet med sin symbolmettede arkitektur før vi tar skrittet inn i vår tid.
Turen vil begrense seg til en liten dagsetappe, men forhåpentligvis gir den leseren lyst til å ta vandrestaven fatt, søke videre og gjennoppdage på egen hånd.

Det vil bli en reise i tid og rom, en pilegrimsreise der den ytre vandringen avspeiler den indre. Noen har omtalt pilegrimsveien som en stivnet bønn og meditasjon. Etter hvert vil vi oppleve at vandringen kan bli mer og mer meningsbærende, selv for oss moderne rasjonelle mennesker.
Men vi må aldri glemme at ingen presentasjon er den rette, det finnes ingen objektive eller nøytrale kilder, enhver formidling er formet i ens eget bilde.
La oss først reflektere litt over ordet pilegrim. Det kommer av ordet peregrinus og betyr fremmed, det vil si å legge ut på reise til et fjernt helligsted f. eks. Nidaros, Vadstena, Roma eller kanskje Santiago de Compostela.

I middelalderens verden fantes det tusenvis av store og små helligsteder.
En del eksisterer fortsatt, mens adskillige nye har kommet til; helligsteder skapt av vår tid; Lenins grav på den røde plass, de tyske utryddelsesleirene og Jim Morrisons grav på Lachaiskirkegården i Paris for å nevne noen eksempler.
Men hvorfor oppsto disse valfartstedene? I middelalderen hadde troen på relikvier en sentral plass i troslivet. Relikviene var gjerne større eller mindre levninger etter en martyr. Det å være nær relikvien betydde samtidig at man var nær Gud. Jo nærmere man kom denne "kraftkilden", desto sterkere virket den. Relikvien var så å si en avglans, en bærer av det hellige. Det var således relikviekulten som la grunnlaget for pilegrimsvandringene.

Pilegrimens skytshelgen
I kirkekunsten finner vi pilegrimen gjerne fremstilt som St. Jakob. Han var utstyrt med en vidbremmet hatt, kappe, reiseveske og sitt helt spesielle kjennemerke; kamskjellet. St. Jakobs grav ligger i den Nord-Spanske byen Santiago de Compostela.
Det er ikke ofte vi finner middelaldermotiver av Jakob, men alterskapet fra Onsøy kirke, som muligens stammer fra Olavsklosteret i Oslo, har en liten, medtatt skulptur av apostelen. En så lenge er denne magasinert i kjelleren på Historisk museum.
Også korsfarerne som dro til Det hellige land så på seg selv som pilegrimer og ble i begynnelsen omtalt som peregrini. Da pave Urban II lanserte det første korstoget i 1095 omtalte han det som denne hellige pilegrimsreise. Sigurd Jorsalfar hørte til denne kategorien pilegrimer. Da han døde i 1130 ble han gravlagt i St. Hallvards kirke.
Funn av pilegrimsmerker hører til de virkelige sjeldenhetene, de er små, er av billig materiale og var lett å miste. Men det er i hvert fall funnet ett i Ladegården.
En Oslopilegrim har åpenbart besøkt Vadstena ved Vättern, Hellig Birgittas gravsted, en gang på 1400-tallet. Motivet viser helgenen ved pulpeten mens hun nedtegner sine åpenbaringer.
Vi starter turen ved ruinene av Mariakirken i Østre Strete. Dette var en av de to hovedgatene mellom Mariakirken og kongsgården i syd og Hallvardskirken i nord. Med sine to monumentale tårn og en vestfasade som bare var sju meter smalere enn Nidarosdomen, ruvet Mariakirken i bybildet. Kongskirken ble utvidet under Håkon V Magnusson (1299 -1317). Håkon hørte til de regentene som var opptatt av å ta vare på pilegrimene. Han påbød bl. a. at overnattingsteder (tavernaer) skulle reises langs hovedveiene til Nidaros.
Da kongen døde 8 mai 1319, ble han gravlagt i Mariakirken. Hele Oslo sørget, og ved hans båre skjedde flere mirakler, fortelles det. En mann som hadde fått liktorner, ble helbredet da han berørte likkledet tre ganger, og en mann med klumpfot ble frisk ved at han kom til å nyse i det han passerte kongens båre. Det var derfor ikke merkelig at det ble ymtet om at kongen hadde vært en hellig mann.
Blant kirkens klenodier nevnes et fem alen langt og en alen bredt alterbord, som var beslått med sølv og innholdt relikvier. Til samlingen hørte et av fingerleddene til den nylig kanoniserte Ludvig IX og en tagg av Kristi tornekrone holdt av to forgylte engler. I middelalderen utgjorde tornekronen og de øvrige relikviene fra Jesu lidelseshistorie kristenhetens helligste gjenstander og ble ofte betalt med enorme summer.
Selv om kildene ikke sier noe om valfarten til Mariakirken har kirken trukker til seg mange besøkende på spesielle høytidsdager. Den kongelige relikviesamlingen må ha virket som en magnet på pilegrimene. Og det fortelles at lysene brant på "hellig Håkons alter" gjennom lange tider.

St. Hallvardskirke
Etter gangbroen ved kongsgården passerer vi Saxegården som er fra år 1800, men eiendommen er omtalt allerede i 1334. Deler av kjelleren stammer fra middelalderen. Her lå det en skytningstue, dvs. vertshus som sikkert fikk besøk av blant annet tørste og sultne pilegrimer.
Fra veien ser vi også ruinene av Klemenskirken fra 1100-tallet der man bl. a. har funnet Norges eldste kirkegård.
Klemens var de sjøfarendes helgen og de første kirkene i Norge var ofte viet ham. Klemens ble omvendt av Paulus og ble Romas første biskop, han er gjerne avbildet med et anker. Senere ble Klemens erstattet av Nikolaus som også hadde sin kirke like i nærheten, men den er sporløst forsvunnet.
Nikolaus var biskop i Myra i Lilleasia på 500-tallet. I Norge er han kjent som julenissen, men han var like mye en helgen for sjøfarende og pilegrimer.
På 1970-tallet ble motorveien lagt rett over Klemenskirken til ære for den nye gud - bilen. Man måtte nærmest krype under store betongkar for å komme til det gamle helligstedet som lå glemt og forsøplet i 25 år. Men en vakker dag ble betongbroen sprengt vekk, veien forsvant og himmelen dukket frem igjen. Det var en stor seier for kulturen.
Vi fortsetter på vår vandring, krysser Oslogate og fortsetter inn i Saxegaardsgata som ligger i samme løpet som Østre Strete.
Bygårdene stammer fra midten av forrige århundre og flere er preget av sterkt forfall. Her har tiden gått sakte i hundre år. Stallen med høyloft ved St. Hallvard gt. 2. hører til en av de mer interessante bygningene. Den er i murt bindingsverk og ble reist i 1867. Erik II Magnusson (1268 -1299) og hans bror hertug Håkon kom ridende forbi her da de la ut på pilegrimsferd til Nidaros i året 1289.

På andre siden av Bispegaten står en milestein som er satt opp i forbindelse med den nasjonale pilegrimsleden. På stenen kan man lese at det er 643 km til Nidaros.
Vi passerer de ynkelige restene av St. Hallvardskirke, en gang Østlandets viktigste valfartsmål. Kirken ble reist på begynnelsen av 1100-tallet og har vært et mektig byggverk. Det ble utformet som en romansk basilika og har lignet gamle Aker kirke, bare mye større.
St. Hallvarddyrkelsen var først og fremst knyttet til distriktene rundt Oslokaupangen, men han var også kjent i utlandet. Adam av Bremen forteller i 1075 at det skjedde jærtegn ved hans grav. Flere gudshus var viet helgenen, blant annet i Bergen, Horten, Sylling, Hval, Odalen og i Bohuslän, mens Stavanger Domkirke, Nidarosdomen og kirken i Ringsaker alle hadde et Hallvardsalter. På Island sies det at han var meget folkekjær.
Hallvardslegenden fra 1300-tallet forteller "om et herlig skrin, kledd med sølvplater". Det er mulig at Domkapitles segl fra Hallvardskirken avbilder skrinet. Det ser ut til å være ganske stort, kanskje en meter langt og 60, 70 cm. høyt? Det har form av en gotisk kirke med spir og med helgenfigurer innsatt i nisjer langs siden. Som helgenskrin å betrakte var dette svært likt de vi ellers kjenner fra utlandet.

Et ukjent pilegrimsmotiv
På nordsiden av kirkeruinen finner vi Oslo bispegård som delvis er bygd over Olavsklosteret. Noen av rommene er bevart som f. eks. sakristiet. Vi kan være viss på at her har mang en pilegrim skriftet. Bispegården som ble oppført i 1883-94 i nygotikk byr på mange interessante detaljer i form av medaljonger med Oslos byvåpen av Hallvard , og en biskop. I det gotiske vinduet bak hoveddøren finner man et anonymt motiv av Kristus møte med de to apostlene på vei til Emmaus. Kristus er fremstilt med pilegrimens typiske vandrestav. I Lukas evangelium (kap. 24, vers 13-18) omtales Kristus som en fremmed, dvs. peregrinus.
Pilegrimsveien (St. Hallvards gate) passerer Gamlebyen skole. Bygningene som ble oppført i 1880-årene er oppført i romansk og nygotisk stil som f. eks. gymnastikksalen som åpenbart har hatt Håkonshallen i Bergen som forbilde. De romanske buene i inngangspartiene på skolebygningen ut mot Hallvardsgaten gir en fin klangbunn til vår vandring.
Gamlebyen Alders- og sykehjem i Hallvardsgt 28 fører arven videre fra den gang det lå et hospital på samme tomten. Elementer som tårn og dobbeltsøyler holder oss fast i den rette stemning. Hospitalet inkluderte Laurentius kirke og kirkegård. Laurentius var diakon i Roma og led martyrdøden i år 254. Hospitalet ble også omtalt som St. Jørgens hospital fordi det tok seg av spedalske. Det er rimelig å tro at hospitalet var bygget som en bygård.
Et lignende St. Jørgen hospital med nærliggende St. Jakobs kirkegård finner vi også ved byporten i Bergen. Jakobskirkene var knyttet til veiens folk og lå naturligvis ved en av utfartsårene som den vi finner ved Hausmannsgate.
Vi må også si noe om St. Jørgen eller St. George som han vanligvis kalles; han hørte til de såkalte nødhjelperne og ble påkalt mot spedalskhet. St. George fremstilles som ridder i kamp med en drage og han var en meget populær helgen hos aristokratiet under korstogstiden. Skriftelige kilder forteller at fyrst Wizlav av Rügen, kannik Gerlak o. a. testamenterte penger til hospitalet.
Noen hospitaler ble også brukt til å huse gamle, syke og fattige reisende. På kontinentet ble slike institusjoner ofte forbundet med pilegrimsherberger.

På den sanne vei
Lenger opp i gaten passerer vi de triste restene av den brannskadde bygning i St. Hallvardsgt. 27, reist omkring 1846 av slakter Christen Fredriksen. Her lå i sin tid tid byens best bevarte anlegg i empire, nærmest en bondegård å regne. Bygningen brant i 19987 og ble sterkt ødelagt. Husets kjerne er av laftet tømmer og selve planløsningen med det indre gårdsrommet har aner tilbake til byens eldste tid. Det er trist at slike bygninger ikke tas vare på.
Som en liten forlatt katedral ruver Galgeberg 2, det slitne huset til Peder Olsen fra 1846. Fasaden er utstyrt med store romanske buer og et rosevindu som vender ut mot en overgrodd park. Mange husløse vagabonder har hatt sitt leie her de siste årene.
Galgeberg har lenge vært et viktig kryss, her møtes Strømsveien som går østover gjennom Akersdalen, Enebakkveien som fører sørover mot Follobygdene og Åkerbergveien som går vestover mot Bærum. I denne retningen har man lagt den nasjonale pilegrimsleden, men den er - som kjent - uten tilknytning til middelalderens valfart.
Vårt åndelig kompass holder oss imidlertid på rett kurs langs den historiske ruten mot Nidaros. Mon tro vi ikke merker en liten vennlig klapp på skulderen fra en av våre usynlige forfedre som fulgte samme veien som oss?
Galgeberg er det ikke mye igjen av, retterstedet lå omtrent der vi i dag finner flaggstangen til boligblokken Galgeberg nr. 3. Slike rettersteder var gjerne plassert godt synlig ved byens hovedfartsårer til skrekk og advarsel for mulige ugjerningsmenn. At retterstedene ble lagt til et kryss skyldes at man dermed forvirret den dødes sjel som ikke klarte å velge hvilken retning den skulle unnslippe. På den måten hindret man den døde å spøke langs veiene og i bygdene.
Under utgravninger i 1935 fant de knokler etter henrettede og begravde forbrytere. Plassen ved Galgebergkrysset het Justisplassen mellom 1866 og 1934. Selve galgeberget er det ikke mye igjen av, bare den nederste delen er igjen. Selve berget ble sprengt bort i 1956 på grunn av boligbygging. Gangveien med navn Justiskroken utgjør imidlertid en del av det middelalderske veinettet mot nord.
På et bykart fra 1742 sees en galge, steile og hjul inntegnet på retterstedet. Galgen har samme konstruksjon som dagens huske satt opp til glede for de minste inne på gårdsrommet. "Livets tre" har erstattet "Mortusstokka".
Den historiske vandringen i det gamle Oslo ligger bak oss, vi tar skrittet inn i vår egen tid og raster på Galgeberg Corner. Den drives av pakistaneren Rafi Ullah som byr på kaldt øl. Det kommer fra Sarpsborg og markedsføres med motiv av Hellig Olav. På bardisken finner vi en plastskulptur av helgenkongen der han slår et slag for Borg bryggeri. Vi prater og utveksler drømmer med vår hyggelig vert Rafi som gjerne vil til Mekka, mens vi nøyer oss med Nidaros. Flere stamgjester setter seg ned ved bordet vårt; Per Mikael Mikaelsen er "visevaktmester" i boligblokken. Navnet har han etter erkeengelen, pilegrimsføreren som brakte de frelste sjelene til paradis. I middelalderen var Mikaelskirkene ofte gravkapeller som gjerne lå på en høyde. Mikael er vanligvis utstyrt med en vekt som ble brukt til å veie sjelene. Men like ofte var lysengelen Mikael fremstilt som ridder i kamp med Satandragen.
De fleste middelalderbyene i Norge hadde sin Mikaelskirke. Det ville være merkelig om det ikke også fantes en Mikaelskirke i Oslo. Med unntak av Gamle Aker kirke vet vi hvilke helgener Oslos eldste kirker var viet til. Minner etter Mikaelsdyrkelsen finner vi muligens i legenden om dragen som vokter den eldgamle sølvgruven under Gamle Aker kirke. Og det faktum at den er plassert på en karakteristisk høyde taler for at kirken kanskje var viet erkeengelen Mikael.
Stemningen står høyt i taket på Galgeberg Corner, det skinner i øyene på slitne karer som gleder seg over gode historier og noen halvlitere. Snart etter slutter Göran seg til selskapet. Ikke visste vår svenske venn at han var oppkalt etter St. George som er erkeengelens jordiske motstykke. Slik er pilegrimsveien, den ligger ikke der ferdig definert men får sitt eget liv avhengig av hva man gjør den til. Møtene blir til små gaver som en utstrakt vennskapshånd.
For pilegrimsveien lever selv i det urbaniserte moderne Oslo, den ytre veien - selve livet - blir noe større når mennesker blir til medvandrere.

Hellige symboler i ny ramme
Utenfor kroa på Vålerenga finner vi et stort skilt med V-75 reklame. "Jackpot" står det med fete bokstaver. Det lover bra for oss som er på pilegrimsferd. Jack gir assosiasjoner til Jakob, pilegrimenes skytshelgen, mens "pot" lover full uttelling, hva enn det måtte bety i denne sammenheng.
Vi tar av mot Ensjøveien for å slippe støyen fra motorveien. Snart svinger vi inn mot en skiltet sykkelvei, opp den fredelige "Langengen", inn Malerhaugen forbi Merkantildata og fortsetter opp en liten allé mot Fyrstikktorget, tidligere Bryn-Halden & Nitedals fyrstikkfabrikk. Selv her blant ombygde fabrikker og postmodernistisk staffasje får vi glimt av sakral arkitektur i det vi passerer under tre halvbuer holdt oppe av dobbeltsøyler i støpejern.
Rundt hjørnet lyser et stort skilt med "Jakobsens begravelsesbyrå". Bedre navn kan
man ikke ha på den slags virksomhet. Enhver pilegrimsreise er jo egentlig en forberedelse til døden, den siste ferden som skal bringe oss til Paradiset. Det er derfor ikke uvanlig at kamskjell legges på graver, det har jeg funnet flere eksempler på, men det var nok mer vanlig i den katolske tiden. Ved arkeologiske utgravninger er det flere ganger funnet kamskjell ved skjeletter. Det forteller om Santiagoferder.
Vi tar en liten avstikker bort til gamlehjemmet øverst i Vålerenga og beundrer en merkestolpe i stein, med kongelig monogram og noen utydelige bokstaver. Antagelig er det fra slutten av 1700-tallet.
Apostlenes hester bringer oss et lite stykke mot Grenseveien. Lenger bort i gaten lyser Shell mot oss. Kamskjellet, som er det universelle kristne pilegrimssymbolet har gjenoppstått som bensinstasjonsreklame. Shellmerket har forøvrig Hellig Olavs farger, rødt og gult.
Vi krysser Grenseveien og tar opp "Innspurten" mot Hovin. Her lå det en gang en Mariakirke som var knyttet til et hospital inne i byen.
Utenfor Rica hotell, Helsfyr finner vi en vakker liten skulptur av en pike som sitter sliten foroverbøyd på en koffert. "Reisetrøtt" er den megetsigende tittelen.
Vi befinner oss i et hellig landskap, herfra skimter man det stavkirkelignende klokketårnet som rager over trærne på Østre gravlund. I skumringen opplever vi en stemning som hentet utfra Kittelsens mytologiske verden.
Dagen er ufyselig kald og våt, det surkler i skotøyet. Jeg går inn på hotellet for å varme meg. Foran restaurantavdelingen står et bord med dagens menykort nydelig dekorert med skinnende hvite kamskjell. ...Visst er vi alle underveis i livet, men noen får sin pilegrimsreise mer tydeliggjort enn andre.
Tilbake på stien krysses Ringveien via en gangbro. Man fortsetter på et slags tråkk nedenfor en transformatorstasjon. Vi er på Teisen der man fant en rik sølvskatt i 1844.
Den besto bl. a. av armringer, arabiske mynter fra 700-tallet og en sølvbarre. Funnet viser at våre forfedre var tidlig på reisefot langt ut i den fremmede verden.
Vi er ved enden av Karl Staffs vei. Navnets første bærer var keiser Karl den store mens Staff betyr stav. Tradisjonen vil ha det til at keiseren var den første pilegrimen som dro til Santiago. Det skjedde en gang på 800-tallet. Staff (stav) navnet passer inn i vår vandringshistorie som hånd i hanske.

Et møte med det himmelske Jerusalem
Ved brua settes kursen mot Østre Aker kirke reist i 1860. Stien er nærmest et usynlig fár i det grønne, den passerer presteboligen med sitt fine tun i retning en gotisk smijernsport. Den er vanskelig å oppdage i den grønne frodigheten. Bak den tette skjermen av trær skritter jeg inn i en annen verden der tiden har stoppet opp. Småfuglene kvitrer fornøyd på grenene og annet småliv pusler nede på bakken. En grevling kommer plutselig byksende, jeg står musestille og lar den snuse på støvlene mine før den haster videre blant grantrærnes trygge mørke.
Inne på kirkegården finner jeg et gullmalt Jerusalemkors på en av gravstenene. Det hører til de virkelige sjeldne funn. Korset består av et likarmet hovedkors med fire små kors i hjørnet. Merket symboliserer det himmelske Jerusalem. Tydeligere kan en pilegrimsreise ikke markeres.
Østre Aker kirke ligger på et høydedrag med fin utsikt over dalen. Men ikke alt er like vakkert, snarere finner man her inspirasjonstoff til en moderne versjon av Dantes helvetesbeskrivelser.
Jeg passerer kirkegården og føler jeg går på urgamle stier. De ligger gjerne på høydedrag som dette.
Vi fortsetter inn på nedsiden av den tyske krigskirkegården som grenser opp til gården. Her ligger hundrevis av soldater i fremmed jord. Det er vemodig å betrakte de oppmarsjerte steinkorsene, reist over unge menn som knapt visste hva de døde for.

Pilegrimsveien får mening i møte med krigens lidelser, mer enn noen historiebok,
mer enn noen Hollywoodfilm setter den tyske kirkegården militarismen i sitt rette perspektiv.
Vis a vis krigskirkegården finner vi noen anonyme pinner stukket ned i jorden. Dette er gravstedet til den islamske Ahmadiyya menigheten.
Ferden fortsetter, over Persveien og krysser Haraldsrudveien i retning jernbanen. Her er det flere rutealternativer, jeg følger stien, eller det som er igjen av den. Den liksom føler seg frem i landskapet, og smyger seg over bakketoppen. På den andre siden forvandles den til en islagt kjerrevei. I skråningen glitrer den som en elv av sølv mot den blå himmelen. Rene melkeveien spør du meg. Hundrevis av optimistiske hestehov dukker opp mellom all rusk og rask, men det spørs om ikke moder natur kjemper forgjeves mot betong- og asfaltmiljøet .
Vi ser en massiv rød ståldør i fjellet. Montro dragen skjuler seg der inne?

Jeg har allerede støtt på én i Gamlebyen, veggen på tatoveringsjappa i Oslogaten reklamerte med den kinesiske utgaven. Men den hører visst til de positive monstrene.
...Tilbake til den røde ståldøra, ved nærmere granskning finner jeg sivilforsvarets symbol over inngangen, tre bomber som faller på en festning. Jeg er ikke så sikker på om dette symbolet inngir noen tillit, fortidens pilegrimer fant nok ly i borgene langs veien, men vår tids våpen er av en slik art at enhver jordisk festning blir avlegs.
I elven vaker storfisken i mørke bortgjemte kulper og endene fryder seg under broen.

Bak et sortmalt "plankefort" utstyrt med overvåkningskameraer finner vi dagens "landeveis-røvere". "Hells Angels" kaller de seg. Denne motorsykkelklubben lar vi være i fred, men de har sin selvskrevne plass på vår ferd, en ferd som ville ha frydet en moderne Dante.
Sikhtemplet vegg i vegg derimot innbyr til et lite besøk. En pilegrimsferd får større mening når man blir kjent med fremmede guder.
Veien smetter inn bak et plankegjerde og avslører et trivelig boområde. Jeg følger Tittutveien, fortsetter bort til Arvesenveien og noen hundre meter opp den travle Strømsveien.

Veien som historiebok
Like før Alfaset gård tar jeg av før skogholtet og går inn på gårdstunet. Alfaset er av middelaldersk opprinnelse og var oppført som klostergods under hovedøya. Eiendommen som bestyres av Oslo kommune, byr på et vakkert tun med tradisjonsrike bygninger. Den gule kårstua hadde vært fin å bruke som herberge for pilegrimene.
Men det er trist å se forfallet. Låven overlever neppe en vinter til. Det er en skam å se hvordan det offentlige forvalter kulturarven.
Vi fortsetter inn på nedsiden av den tyske krigskirkegården som grenser opp til gården. Her ligger hundrevis av soldater i fremmed jord. Det er vemodig å betrakte de oppmarsjerte steinkorsene, reist over unge menn som knapt visste hva de døde for.
Pilegrimsveien får mening i møte med krigens lidelser, mer enn noen historiebok,
mer enn noen Hollywoodfilm setter den tyske kirkegården militarismen i sitt rette perspektiv.
Vis a vis krigskirkegården finner vi noen anonyme pinner stukket ned i jorden. Dette er gravstedet til den islamske Ahmadiyya menigheten.
Vi krysser Nedre Kallbakkvei og Strømsveien og finner en skjermet vandringsti kranset av nyplantede trær. Den blågule IKEA-kolossen virker brutal på omgivelsene mens Kaggen gård oppleves som en liten stille oase. Ennå er mange av driftsbygningene på plass. I forrige åhundre var det skjenkestue her for farende folk.
Gangstien fører oss forbi de store varehusene, vår tids templer. Det er befriende å slippe dansen rundt gullkalven. Bak et av varehusene venter en gangbro og vi kommer inn på Michelets vei. Den årvåkne leser trekker et gjenkjennelsens smil. Han vet at navnet er avledet av Mikael. At veien trekker opp en høyde er som bestilt. Nå går vi på eldgamle ferdselsveier langs en grønnkledt allé. Underlaget er av fjell. Her står krokete, "pensjonerte" epletrær i frodige hager.
Nedre Furuset Gård lyser mot oss, her er arven holdt fint i hevd. Eieren har innredet stabburet som arkitektkontor. I 1574 fortelles det at Gamle Aker kirke eide gården.
I en av nabohagene finner vi en staselig milestein av støpejern fra 1800-tallet. En fremsynt "askeladd" tok vare på den for noen år siden rett før veivesenet sendte merket på fyllinga. I dag er slike gjenstander sjeldne samleobjekter.
Øverst i "Feginsbrekka" eller gledens bakke aner vi hellig grunn, men sognekirken som sto her har forsvunnet helt. Bare nøklene har man tatt vare på, de er utstilt inne i Furuseth kirke. En gang ba pilegrimene en kort bønn her, noen var på vei til St. Hallvardskirken mens andre hadde kurs for Nidaros. Men utsikten er iallfall bevart, herfra skuer vi ut over de sju "kongeriker".
Vi fortsetter på Ulsholtveien, ned gjennom Gran boligområde, og kommer opp forbi Nedre Haugerud Gård som var klostergods på 1500-tallet. I dag blir gården benyttet som fritidsbolig for barn.
Ved Haugenstua går vi under en jernbanebru som er bygd opp av hogde steiner.
Vokterboligen ved broen er bevart. En fin skigard er satt opp rundt den vesle tomten.
Det fortelles ennå om den gamle kona som hadde ansvaret for å lukke grinda da damptoget tøffet forbi i en hastighet av 40 km i timen.
Nå raser det futuristiske lyntoget forbi med kurs for Gardermoen. I mine øyne er dette toget å betrakte som en moderne drage. Det heter seg at farten dreper, ja teknologimonstret har kostet naturen dyrt, hundrevis av mål med dyrket jord har gått med for å bringe folk litt raskere frem til flyplassen. Kanskje det burde ha vært stengt inne i Romeriksporten og lidd drukningsdøden?
Haugenstuveien bringer oss inn i OBOS-verden og under Østre Aker vei. Fine stier i åpent landskap trekker oss forbi Smedstua gård som opprinnelig var en husmannsplass.
Jeg kommer i prat med vesle Kristoffer som leker i bakken. Det navnet gir mening. Legenden forteller at kjempen Kristoffer bar Jesusbarnet over et sund, og siden dengang har han vært pilegrimenes spesielle helgen når farlige elver skulle passeres. I Spania verner han nå barna mot bilistene.
Undergangen under Fossumveien bæres oppe av en søylelignende konstruksjon. Men betongen og grafittien oppleves som rå og utrivelig, lyset i andre enden trekker oss raskt videre. Vi passerer Øvre Fossum gård med aner tilbake til middelalderen. Her finner vi også et ridesenter. Jeg samler litt gress som våre firbente venner setter stor pris på.
Leden lokker oss inn i skogen og vi følger den merkede oldtidsveien inn i Gjelleråsmarka. Denne ruten ble forøvrig beskrevet av Jens Nilsssøn i 1594.
Strekningen har fått ligge i fred siden den ble nedlagt på 1700-tallet og den er derfor svært representativ for de veiforholdene som var vanlige under middelalderen. Rester av gamle tufter og gravhauger ligger langs faret. Tverrstokker for fotfeste finnes det også rester etter. Veien var så smal at bare én hest med kløv kunne passere om gangen. Derfor var det plassert en bjelle i hver ende av dalen. Den som ringte først i bjella, fikk først passere.
Her oppe øverst i åsen avslutter vi vår vandring, beina er tunge og kroppen forlanger hvile. Det er på tide å finne herberge. Montro noen vil huse pilegrimen i natt?










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.