Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. juli 2019


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
GPS-kart for pilegrimer
Pilegrimsblogger
Pilegrimsvandring i Italia







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela akkurat nå.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv


Nyhetsbrev fra Spania











ANNONSER

Ønske om vandrefølge på Via de Francesco


Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:













Pilegrimsopphold
27 april - 5 mai på




Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring





Synnøve Skåksrud:
Min tur nå!
Vandring fra Haslum til Roma 2017







Sommerinfo:

Lang sommerferie for nettsiden

Pilegrimskontoret er stengt i juli



Felles vandring i Portugal uke 41



Tilbake til nyhetsoversikten

_______________________________________________________________________


Draumkvedet som pilegrimsepos
Sist oppdatert 02.10.2004 14:29
 

Av Eivind Luthen

Draumkvedet fremstår i manges bevisshet som det fremste visjonsdiktet
fra middelalderen. Alderen til tross, verket er ennå levende aktuelt,
takket være stadig nye forståelseshorisonter. Flere har kommet inn på
Draumkvedet som uttrykk for en symbolsk pilegrimsferd, men ingen har
studert sammenhengen mellom den lokale kirkekunsten og kvedets innhold.

Draumkvedet eksisterer i mange variasjoner, i flere av dem er det
elementer som gir  assosiasjoner til pilegrimsvandringene. Det kommer
tydelig frem, for eksempel både i Jørgen Moes oppskrift etter Anne
Lillegård fra 1847 og i Landstads versjon etter Maren Ramskeid fra
1840-årene. Flere forskere har hevdet at Draumkvedet er et produkt av
Telemarkskulturen. Kanskje er det mulig å se en sammenheng mellom
innholdet i Draumkvedet og konkrete minner knyttet til
pilegrimstradisjonen i fylket, som for eksempel  i den lokale
kirkekunsten, i balladene, de arkeologiske funn o.l.?
   En tegnet labyrint på utsiden av Seljord kirke hører til et av de
mest kjente minnene som assosieres med pilegrimsreiser. Motivet er
datert til 1300-tallet. Middelalderens kilder forteller oss lite om
labyrinter, men la oss for sammenligningens skyld trekke frem de meste
kjente av dem alle: På den viktige pilegrimsveien fra Paris til Santiago
finner vi bl. a. katedralene i Amiens og Chartres. Hver av disse kirkene
har innfelt en stor labyrint i gulvet. Her kunne de fattige som ikke
hadde råd til å legge ut på en pilegrimsferd, krype på knærne gjennom
labyrinten og oppnå den samme avlat som de hadde økonomisk anledning
til  å dra til Santiago de Compostela. Liksom de franske
katedrallabyrintene har vår hjemlige utgave i Seljord symbolsk
betydning: Av mangel på historisk kildemateriale gjengir jeg lyrikeren
Halvor Sandsdalens vakre ord om labyrinten:

"Kan du kje sone svarte syndi
berrføtt på Dovrefjell,
så kan du ride til Seljordskyrkja
den mørke olsokkveld.

Ja kan du  løyse labyrinten
og nå til inste lé
du tarv kje  fara til Nidaros
og bøygje dine kne".

Labyrinten hører til de diskutable pilegrimsminner, sikre bevis på
valfart finner vi i form av et anbefalingsbrev fra Lunde datert til
1336. Det er utstedt til Olav og Aslak som skulle til Nidaros. Brevet
lyder slik: "Til alle som hører eller ser dette brev sender Nikolas
prest på Lunde sin Pater Noster (Fader Vår). Han gjør  kjent at de to
brødre som har mitt brev med seg, Olav og Aslak Hallvardssønner, mine
sognemenn og ærlige gode bønder, har lovet å fare til Hellig Olav i
Nidaros..."
   Det er usikkert i hvor stor grad  telemarkingene la ut på de store
utenlandske pilegrimsferder. Men vi vet at slike reiser ofte var et
resultat av alvorlige synder.  Ifølge biskop Eysteins brev til  vest-
telemarkingene i 1395 var det mer drap her enn i andre landsdeler. En må
derfor ha lov til å tro at mang en telemarking måtte legge ut på den
tunge botsgang. Et diplom forteller bl. a. at en bonde fra Telemark i
1458 ble pålagt å dra på pilegrimsreise til Værne, Vadstena og til
Nidaros. Flere pilegrimsmerker er også funnet i fylket, to i Bø kirke og
to i Nesland kirke. Ett av pilegrimsmerkene i Bø stammer fra Nidaros.
Det viser helgenkongen sittende på en trone med krone på hode og en øks
i høyre hånd. Tre av de andre merkene er utenlandske, bl. a. ett fra
Vadstena i Sverige, mens de to andre muligens er fra Hessen og
Gottsbüren.
   Vadstena var  antagelig Nordens viktigste valfartsmål på
14-1500-tallet. Vadstena er knyttet til Hellige Birgitta, som med sine
kjente  åpenbaringer var den fremste eksponent for visjonslitteraturen i
den nordiske senmiddelalder.
   Pilegrimsmerker inspirerte også sølvsmedene. Nationalmuseet i
København har en norsk bolesølje med en tronende Olavsfigur. Antagelig
er figuren en kopi av et pilegrimsmerke. Vi vet ikke fra hvilken bygd
dette middelalderske smykket stammer, men bolesøljer knyttes vanligvis
til Øvre Telemark.
   Mange pilegrimer passet på å få med seg små krukker med vann fra
Olavsbrønnen i Nidarosdomen. Den hellige kilden skulle ha sprunget frem
der hvor Olavs lik hadde vært begravet i sandmelen. Slike krukker er
funnet i Olavsbrønnen, i Logtun kirke i Nord-Trøndelag, i  Eidareng i
Askim - og i Brunkeberg. Fra Nes kirke er det bevart et delvis overmalt
maleri av apostelen Jakob, datert til omkring 1300, mens Heddal kirke
har to Jakobsmotiver fra 1667. Vi kjenner ingen Jakobskirker i Telemark,
men det har vært forbindelser via Søndre Nordmannsslepa til Eidfjord i
Hardanger der Norges eneste middelalderske Jakobskirke står. Denne
forbindelsen vestover ser vi omtalt i  av en de tidligste
reisebeskrivelser vi har fra Hardangervidda. Den er knyttet  til den
engelske presten Fredrick Metcalfe som forteller om en ferd fraTelemark
til Øvre Eidfjord i 1858. Det er også funnet Jakobsviser i Telemark. I
den eldste versjonen av folkevisen finnes det flere trekk av
visjonsdiktningen. Sophus Bugge skrev ned en Jakobsvise  i 1857 i
Fyresdal. Det mest karakteristiske i denne skildringen er apostelens
reise, her fortelles det blant annet at han seilte på en stein til det
hedenske landet.

"Jesus han tala te sankte Jakup så
Du ska deg ti hedneland iår.
- Vi findest undertiden -

Hossi kann eg meg ti hedneland iår
eg hev ikke segl å sigle uppå.

Du ska` kji ha kvorkjen segl helle streng
men du ska` sigle på hare grå stein"....


Fra Seljord kjennes en vuggevise som også omtaler Jakobs sjøreise :

"Labbe, labbe labbetuss  i span
Jakub, Jakub, Jakub hette han.
Han er no ikkje her, han er no ikkje der
Han reiste med båt uti Spania".

Den eldste skriftlige skildringen vi har av seilasen med steinskip, er i
den spanske Jakobsboken "Liber Sancti Jacobi", datert  til  år 1150
(omtalt nr 1-2 99).
   Pilegrimene reiste anonymt  fra sted til sted, til store og små
helligsteder. Ved rasteplasser, i kirkene underveis og ikke minst ved
det etterlengtede hellige mål, etterlot pilegrimene seg små minner i
form av kors som de risset inn i på forskjellige steder. Slike kors
kjennes bl. a. fra grenseovergangen i  Meråkerfjellene, fra den kjente
pilegrimssteinen i Åkre i Rendalen og fra pilegrimsmål både i inn- og
utland. Sommeren 1994 ble det gjort  korsfunn risset i  bergveggen i
nærheten av Seljord. Korsene ble oppdaget på et sted der det tidligere
hadde vært stor ferdsel.

Pilegrimsføreren St. Mikael
Valfarten var knyttet til Mikaelskulten. Han var ikke bare en sentral
skikkelse i  forestillingen om Dommedag slik vi f. eks. ser i
Draumkvedet. Men Mikael var også kjent som kirkens sjelefører som viste
veien til paradis og var derfor populær blant pilegrimene. Flere
Telemarkskirker var viet ham;  i Skien, Siljan og i Norsjø. Det er
kanskje også lov å trekke frem Mikaelskirken i Tønsberg, som var den
viktigste av erkeengelens helligdommer i Norge. Det var en rik
institusjon og sannsynligvis et viktig, lokalt pilegrimsmål. Det er
grunn til å tro at kirken fikk hyppig besøk av telemarkinger i
middelalderen. Mange telemarkskirker, kanskje de fleste, hadde trolig et
Mikaelsalter. Skriftlige kilder fra 1526 nevner et Mikaelsbilde i
Seljord kirke, men det er senere forsvunnet. Skienskirken ble reist av
lendmann Dag Eilivsson som hadde kjempet i Det hellige land. Korsfareren
var på mange måter en slags væpnet pilegrim,  kampen for å befri
Palestina fra sarasenerne ble regnet som en like god gjerning som en
reise til de helligste stedene.

Etterreformatoriske pilegrimsferder
Som tidligere nevnt opphørte valfarten i de land som innførte
reformasjonen, men mange steder levde pilegrimstanken videre f. eks. i
verk som John Bunyans "The Pilgrim`s Progress" (1678). I Norge ble
pilegrimsreiser forbudt under trussel om dødsstraff på Herredagen i
Larvik i 1613. I det konservative Telemark fortsatte vandringene, om enn
lokalt. Langt inn i 16-1700-årene søkte folk til Olavskilden i Hegland,
til det hellige korset i Gransherad kirke og til lokale bondehelgener
som f.eks. Tollef Salesmann i Tinn, Tarald i Seljord og Tove i Tuddal.
Mest kjent var likevel valfarten tiI Eidsborg stavkirke. Hver jonsoknatt
ble St. Nikolaifiguren  tatt ut og båret rundt  Eidsborgtjønna. Denne
tradisjonen ble holdt i hevd langt  inn på 1700-tallet. Hos pilegrimene
sto St. Nikolai høyt i kurs, ikke minst fordi han også ble regnet som
deres reisehelgen.
   Røldal kirke må også nevnes. Selv om kirken lå i nabofylket Agder, er
det grunn til å tro at telemarkingene hørte til de som søkte dit. I
Hedevard Scharffenbergs beskrivelse til hans kart fra 1857 over området
kan vi lese: ..."Af Minder fra Fortiden  fortjener Røldals-Kirken at
nævnes  som et under Catholisismen bekjent Love-Kirke. Kirken var i
Disse Egne samt Thellemarken  bekjent som et ufeilbarligt Helbredelses
Sted for Syge og Sygdomme af alle Slags, og findes endnu  oppebevaret
flere Billeder, der tillagdes overnaturlige Helbredelses-Kraft".
Pilegrimsvandringene til Røldal er trolig av middelaldersk opprinnelse,
selv om den eldste henvisningen til valfarten stammer fra 1644. Bergens-
biskopen Ludvig Munthe advarer i sin katekismusforklaring mot å søke til
Røldal kirke for å ofre penger og lys. Valfarten opphørte så sent som i
1835. Som man forstår, hørte Draumkvedet til i et geografisk område hvor
pilegrimsvandringene hørte til det religiøse livet, også i
etterreformatorisk tid. Selv om flere av pilegrimsminnene er diskutable,
er summen av dem, så vidt jeg vet, større enn i mange andre fylker.

Olav Åstesons vandring
La oss nå se litt nærmere på innholdet i Draumkvedet. Olav Åstesons
visjonære pilegrimsvandring var lang, slitsom og farefull.I begynnelsen
av reisen hersker taushet og ensomhet - som en pilegrims stille vandring
mot det hellige. Denne fåmælte og ensomme pilegrim møter vi også hos
Dante: "Pilegrimene ser bare flyktig på folk fordi deres tanker er et
annet sted", skriver han.
   Det drøyer en lang stund før Olav Åsteson klarer å formidle noe om
selve ferden, i flere Draumkvedevarianter  fører den gjennom bunnløse
myrer, over dype daler og øde vidder. Detaljer i strofene gir inntrykk
av konkrete virkelighetsopplevelser i en vill Telemarksnatur. Men Olav
Åstesons reise er trolig av symbolsk karakter. Den er liksom pilegrimens
en vei til erkjennelse. Veien har derfor stor egenverdi, uten slit,
farer og utholdenhet når man ikke til rett innsikt. Veien til kunnskap
er tornefull liksom Olav Åstesons vei er det.
   I middelalderen tolket Kirken ordet pilegrim i den overførte
betydning at mennesket er fremmed i denne verden og at det var på vei
til det himmelske fedreland. Vei betyr egentlig reise: Pilegrimens vei
var egentlig en reise mot døden, mot det himmelske Jerusalem. Pilegrimen
vandret i forjettelse om et mål utenfor seg selv og erkjente at man var
fremmed og utlending  på denne jorden. Gitt en slik erkjennelse, lå det
i selve vandringen muligheter til forandring. Pilegrimens belønning lå i
utvidet tro og livsforståelse. Olav Åstesons drøm kan tolkes som en
indre pilegrimsreise, liksom selve den fysiske pilegrimsvandringen
inkluderer en indre søken i sjelens dyp. Sett med Kirkens øyne var
pilegrimsvandringen en synlig måte å virkeliggjøre den kristne
kjærlighetstanke på. Pilegrimene hjalp hverandre. På veien oppsto det et
fellesskap ved at den som hadde mat delte med  andre, den rike bisto den
fattige osv.I Anne Lillegårds tekst og i flere andre finner vi vers som
avspeiler dette. Ett av dem er som følger:

"Sæl æ den i denne heimen
fattike gjeve sko
han tar ikje barføt gangje
i kvasse tynnarmo"...

I Maren Ramskeids versjon er det et lignende vers som etterfølges av
noen linjer om en luftreise.

"Så tog æg på ei vetters ti
alt på mi høgre hånd.
  så såg æg ne te paradis
der lyser ivi vie lånd"...

Olavs Åstesons tok av ved vetters ti,  vinterstien, dvs. Melkeveien. I
store deler av middelalderens Europa ble Melkeveien kalt St. Jakobs vei.
Kanskje det hadde noe med å følge en bestemt rute, der sporene er
avtegnet på himmelen, en vei av stjerner som løp fra nordøst til
sydvest, dvs. samme retning som pilegrimene fulgte fra Tyskland og
Frankrike. Pilegrimene skulle altså ha fulgt stjernenes vei på sin
vandring mot Santiago de Compostela.
   Men Melkeveien er ikke utelukkende knyttet til pilegrimenes vandring
mot Spania, i Lancashire-området i England  trodde man at Melkeveien var
den veien sjelene måtte gå for å nå til paradis. Lignende tanker har man
funnet mange andre steder, både i Frankrike, Tyskland og Spania.
Antagelig dreier det seg om felles-europeisk tankegods som vi også har
sporet på Grønland. Her heter det seg at når mennesker dør, stiger de
opp til himmelen og blir lysende.Vi møter lignende tanker i den kjente
salmen:

"Deilig er jorden
prektig er Guds himmel
skjønn er sjelenes pilegrimsgang
gjennom de fagre riker på jorden
går vi til paradis med sang"...

Olav Åstesons utferd hører til det grenseløse  fjerne der intet levende
menneske har ferdes. Han har vært i dødsriket og sett resultatet av onde
handlinger. Liksom den hjemvendte pilegrim, deler Olav Åsteson sin
innsikt og kunnskap med sine medmennesker. I Dantes "Guddommelige
komedie" støter vi på en lignende beretning. Her beskrives hvordan en
mann, pilegrimen Dante, har gått seg vill her i livet. Han stiger ned i
helvete og får se hvordan de evig pinte har det. Alle er blitt pålagt en
straff som står i forhold til deres synd. Skildringene er detaljerte og
grusomme. Olav Åsteson når omsider pilegrimskirken. Her forteller han om
straffen som rammet de syndige, men unnlater ikke samtidig å si noe om
de gode gjerningers lønn.  Professor Olav Bø knytter Draumkvedets
broksvale  til  svalgangen i Eidsborg stavkirke. Kanskje er det denne
Anne Lillegård  hadde i  tankene da hun sang om pilegrimskirken?

Pilegrimsveien som kulturspreder
"Pilegrimsveien" til Santiago fungerte frem til 1300-tallet som en
kulturens hovedpulsåre i Europa. Veien gikk fra by til by, fra kloster
til kloster, fra katedral til katedral. Alle de kulturelementer som
Kirken tok i sin tjeneste, kunst, arkitektur og litteratur, ble spredt
fra land til land. Pilegrimsveien fungerte også som et
oppmarsjeringsområde  for store armeer i gjenerobringen av det mauriske
Spania. Veien krysser Pyrenéene. Det var her Karl den Store led nederlag
i kampen mot araberne på 800-tallet. Historien er blitt gjort kjent i
det berømte heltediktet Rolandskvadet, sangen om Roland og Magnuskongen
som pilegrimene lærte å kjenne og som de kanskje tok med seg hjem
    Harry Fett hører til de få forskere som har vært oppmerksom på
middelalderens forbindelse  mellom Nord-Spania og Norge. I Kunst og
kulturs serie skriver han bl. a.: ..."Frankrikes, Nord-Spanias og
Lombardiets byggekunst i det 11. århundre står i virkeligheten i
pilegrimsvandringens tegn. Langs pilegrimsrutene levde også de
middelalderske ballader, legender, episke sanger og sagn. Og ikke bare
kristne tanker fulgte pilegrimsrutene. Den lærde islandske abbed
Nikulaus Sæmundsson som skrev en reisehåndbok for nordiske pilegrimer
omkring år 1150, nevnte blant de severdigheter som nordboer på Rhinruten
særlig skulle se på, Gnitaheien ved Mainz hvor Sigurd drepte Favne,
videre kong Atles ormegård ved Luna i Italia hvor gjurklingen Gunnar
døde. "Abbed Nikulaus  forteller videre at: "I Saksland er en fint
dannet befolkning, og nordboerne lærer der meget som de etterligner".
   Harry Fett har lignende tanker. Han mente likefrem at pilegrimsrutene
til Santiago de Compostela skapte Rolandsdiktningen. Pilegrimsreisene
bidro til fremme av menneskelig samfølelse. Uten å regne med dette
internasjonale element vil  vi få et helt fortegnet bilde av vår egen
middelalderske kultur, som ved siden av det lokale og stedegne var i
stadig kontakt med det europiske kulturliv. Disse pilegrimsreisene
fremmet i høyeste grad det internasjonale fellesskap og åpnet
forbindelsen mellom de kunstneriske sentra i Italia, Frankrike og
Tyskland, de knyttet Norden nærmere Europa. Fett mener også at Norge og
Spania er de to eneste land som har antemensalenes (alterforsider)
malerkunst i større rikdom, og at dette kan skyldes denne berømte
pilegrimrutens kulturelle forbindelsslinje. Den svenske
kunsthistorikeren William Anderson slutter seg til dette synet  og
skriver at kulturimpulsene også har gått fra nord til sør, fra Norge til
Spania. I Mariakirken i Sangüesa, som er en av de sentrale
mellomstasjonene på pilegrimsveien til Santiago, har man funnet
fremstillinger av Sigurd Fåvnesbane. Motiv med Sigurd var vanlig i mange
nordiske kirker. Det mest kjente stammer fra Hylestad i Setesdal, men
avbildninger kjennes også fra Telemarkskirkene Heddal, Nes og Lunde. På
den lange veien mellom Skandinavia og Sangüesa kjennes ikke en eneste
fremstilling av Sigurd-sagnet, skriver Anderson. Arne Nygård-Nilsen
nevner muligheten for at utkastene kanskje er blitt brakt dit av norske
pilegrimer.  Det har senere vist seg at Sigurdmotiv også er funnet på
steinkors på øya Man og i Lancashire-området som tidligere ble nevnt i
forbindelse med  forestillingene om Melkeveien. Skriftlige kilder, både
norske og spanske, forteller at nordmennene kom sjøveien til Santiago.
Som kjent hørte Man til de gamle norrøne bosetningsområdene. Øya må
dermed regnes som en naturlig mellomstasjon for sjøfarere underveis til
Spania. Da reformasjonen brøt innover Norge skjedde det i kjølvannet av
apokalypsens dystre stemning. Visjonsdiktene hadde en storhetsperiode på
denne tiden og dommedag utgjorde ofte et sentralt element i disse.
Luther levde i senmiddelalderens verden, han følte dommedagen over seg.
Ikke forløsning, frihet og fred - men spenning og kamp mellom Gud og
Djevelen. Menneskene var degenererte og synden hersket. Mysteriespillene
med sine allegoriske, moralske oppsetninger der dødsdansen hørte med,
var meget populære i tiden.  Av tekster er det bevart to kjente, en fra
Lübeck og en fra Spania. Kirkekunsten her i Norge bar lenge preg av
senmiddelalderens undergangscener, slik vi  f.eks. ser i et 1700-talls
motiv i Brunkeberg kirke. I Nes kirke har man støtt på avbildninger både
av den apokalyptiske ridder og dødsdansen. Fremstillinger av onde makter
hørte til de vanlige dommedags-scener, i Sauherad kirke myldrer demonene
i tusener. Bare Draumkvedets onde hærfører Grutte Gråskjegg synes å
mangle i dette kalkmaleriet som er  tidfestet til 1600-tallet.
   Draumkvedets alder har lenge vært gjenstand for diskusjoner. Hvis det
er en sammenheng mellom Draumkvedet og den lokale kirkekunsten,
balladene og valfarten kan det bety at diktverket ikke nødvendigvis har
sin opprinnelse i katolsk tid. Men det reduserer ikke Draumkvedets
posisjon som et viktig åndsverk. Som pilegrimsepos har det fått ny
aktualitet i og med at pilegrimstanken i Norge har fått en renessanse.






Pilegrimskontorets
åpningstid:

mandag-torsdag
kl 11-15 -
eller etter avtale


Husk!
Pilegrimspass
til vandringen


 


Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues




Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.