Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Vår dannelsesreise til Anatolia
14.10.2014 11:48
Vi kjørte langt, hadde lange dager, drakk bøttevis med te og hørte lange foredrag om mye som var helt ukjent for de fleste av oss. Men vi satte stor pris på alt sammen - for dette var en dannelsesreise!


Turen til Anatolia, altså Øst-Tyrkia, er over! Jeg har et inntrykk av at alle deltakerne trengte en dag eller to for å sove ut og komme til hektene igjen etter turen, men det vil nok ta mye lenger tid å fordøye inntrykk, opplevelser og informasjon. Nå har det gått et par uker siden vi kom hjem, så jeg legger ut noen inntrykk og bilder her. Mer kommer i neste nummer av Pilegrimen.

Det var noen tettpakkede og lange, men utrolig fine dager. Eivind Luthen mener at dette var en ”dannelsesreise”, og det stemmer nok. En fin blanding av kunnskaper og erfaringer - og kanskje det viktigste: inspirasjonen til å lære mye mer! Skape en lyst til å lese mer om den fantastiske historien, prøve å forstå sammenhenger.

(Du kan se detaljene om turen ved å klikke på kartet og zoome inn)

Jeg sitter med mange sterke og fine opplevelser sammen med 20 andre som i løpet av få dager er blitt mine gode venner (de som ikke var det fra før). Vi har vandret fra skikkelig oldtid via gresk og romersk kultur til bysantinsk og ottomansk historie, og selvsagt mye om moderne Tyrkia. Spenning mellom religioner, først og fremst islam og kristendom, og mellom etniske grupper fikk vi mange eksempler på. Og det var en merkelig opplevelse å reise i kurdisk område helt inntil grensene til Armenia og Iran og dessuten vite at Irak og Syria med sine grusomme strider bare lå et par stenkast unna. Jeg skjønner stadig litt mer av historien – men det er utrolig mye jeg fortsatt ikke fatter!

Vi startet i Trabzon, kystby ved Svartehavet, helt i nordøst. Byen er fra ca 400 f Kr, og byen holdt stand som kristen enklave i 8 år etter at Konstantinopel ble erobret av ottomanene. Byens lokale Hagia Sophia-kirke er fra 1200-tallet, og her ser vi et basseng utenfor en av inngangene, sannsynligvis brukt som dåpsbasseng

Kirken ble brukt som moské i mange hundre år, men er nå museum. Vegg- og takmaleriene er blant de best bevarte i landet, og det skyldtes sannsynligvis at de ble tildekket med kalk under ottomanene, og at de nå er avdekket på en meget profesjonell måte. Bildet viser Jesu første under, da han gjorde vann til vin i Kana.

På vei til Sumela-klosteret stoppet vi for en tepause på en idyllisk plass i skogen. Det skulle bli mange slike pauser i dagene fremover, og mye te - alltid drukket av små glass med en karakteristisk form. På dette bildet har jeg fått med tedrikkerne Dagfinn og Inger

Vi kom inn i en liten del av selve Sumela-klosteret som nærmest er hengt opp i fjellveggen. Historien forteller at en sort Madonnafigur ble gjemt i huler her på 300 tallet, og 1000 år senere ble det startet bygging av et kloster på samme sted. Her er det Solveig og Gry som tar en pause etter den bratte oppstigningen.

Også i Sumela er det imponerende fresker. Det er som en tegneserie som forteller bibelhistorien. Dette er ytterveggen av kapellet, inne er det like mye!  Veggen ligger under et klippeutspring, og er derfor beskyttet. 

På vei ned fra klosteret. Her tar noen av oss en fotopause med Sumela i bakgrunnen. 
   
Vi kjørte ca 300 mil, og heldigvis ble det pauser underveis. Ofte fikk vi servert te på bensinstasjoner, og her er det en vedfyrt samovar noen få meter fra bensinpumpene
.   

Også mange tyrkiske kvinner vil gjerne pynte seg. Her er et eksempel fra det muslimske museet i Erzurum.


Den armenske byen Ani var en av middelalderens storbyer nesten på linje med Bagdad og Konstantinopel, men de færreste har noen gang hørt om den, der den ligger ved Silkeveien tett inntil grensen mot dagens Armenia. Ani ble tatt av mongolene rundt år 1200, og ble senere lagt helt i ruiner under et jordskjelv 100år senere.
Etter 700 år er hele byen fortsatt bare en stenørken, bare noen få kirkeruiner og en moské står igjen.

Byen lå ved Silkeveien, og var en av datidens viktigste handelsbyer. Dessuten var byen et viktig senter for kulturutveksling mellom Asia og Europa. Her er det Ann Marit som viser oss veien som går inn i dagens Armenia
.
Byen hadde sannsynligvs mer enn 100 000 innbyggere, og her bodde noen av verdens beste billedhuggere og arkitekter allerede rundt år 500. Spesialister herfra ble bl a hentet til arbeidet med kuppelen på Hagia Sophia i Konstantinopel. Sannsynligvis var det også her gotisk arkitektur ble utviklet på 900-tallet.

Hele pilegrimsgruppen sammen med vår tyrkiske guide på kanten av platået hvor restene av Ani ligger. Herfra ser vi inn i Armenia, tydelig markert med vakttårn og flagg. Inntil nylig var hele dette området på tyrkisk side militært område, stengt for allmennheten.  

Var det her Noahs ark strandet? Noen mener det, og en merkelig stenformasjon på en høyde i nærheten av Ararat-fjellet minner mistenkelig om en båt, og er faktisk like lang som Arken – ifølge Bibelen. Vi fikk i alle fall en åpenhjertig og fin samtale rundt dette om kvelden – med høytlesing av historien fra 1 Mosebok. Reiseleder Eivind Luthen ønsket å markere at vi nordmenn også har en maritim historie.


Som gode nordmenn på fjelltur spiste vi selvsagt Kvikk lunsj. Eivind hadde med seg et skikkelig sjokoladelager, og delte raust ut sjokolade til alle. De glade sjokoladespiserne her er Gry, Lisbeth og Svein, og helt til venstre: vår sjåfør Ahmet.  

Selve Ararat-fjellet var innhyllet i tåke det meste av tiden, slik vi også opplevde det i fjor fra den andre siden, dvs Armenia. Men plutselig var det klar sikt, og jeg fikk endelig tatt et bilde av det berømte fjellet.

Achtamar-kirken på en øy i Van-sjøen var også et av turens høydepunkter. Kirken er fra 900-tallet og ble reist av den samme arkitekten som bygget storkirken i Ani og gjenreiste den store kuppelen på Hagia Sophia i Konstantinopel – en enorm utfordring på den tiden!

Rundt hele kirken er det detaljerte relieffer fra bibelhistorien – som en tegneserie. Her ser vi f eks David og Goliat og en mengde forskjellige dyr, blant annet kaniner. Hva symboliserer de? På 1850-tallet ville tyrkerne rive kirken, men den ble bevart og er senere restaurert.
De syntes riktignok at det burde være en halvmåne øverst på tårnet, men ga seg omsider. Dette er i dag en av meget få kirker i Øst-Tyrkia. Moskeer er det over alt

Tyrkernes aksept av kasser for bønnelys er et tydelig skritt i retning mot reell trosfrihet, og dette har kommet de siste årene. Riktignok må kassene foreløpig stå utenfor kirken, men de brukes både av kristne pilegrimer og av muslimer.

Van-sjøen er Tyrkias største innsjø, men har et høyt innhold av lut. Dvs at vannet ikke kan drikkes, og bare noen få fiskeslag lever der. Vi prøvde stekt lutet fisk fra Van-sjøen, og den var riktig god!
T

Unge jenter i arbeid med teppeknyting i byen Van. De fineste teppene hadde 1,5 million knuter pr kvadratmeter, og det tok et helt år å produsere dem. Jentene pensjoneres ved en alder av rundt 20 år.

På vei sydover langs øvre del av Tigris. Her har det bodd mennesker i flere tusen år.

Mar Gabriel-klosteret er de kristnes viktigste base i Tyrkia, kjent fra William Dalrymples bok ”I skyggen av Bysants”, som flere av oss hadde med på turen. Klosteret, som er det største i Tyrkia, tilhører den syrianske kirken. Klosteret ble påbegynt i 397, og er utvidet i mange trinn.
I dag er det 30 prestestudenter, 14 nonner og 3 munker i klosteret. Denne imponerende modellen er bygget av fyrstikker

Vi overnattet i middelalderbyen Mardin, ikke langt fra grensen til Syria. Her fant Gry et muldyr som brukes i arbeidet med å holde gatene rene.

En skredder i Mardin har arbeidet med samme utstyr i 50 år. Han er blant de få katolikkene i byen

Elin avslutter en deilig lunsj med utsikt sydover Mesopotamia – det store flatlandet mellom Tigris og Eufrat.

Vi fikk nærkontakt med mange rare typer på ferjen over Eufrat

Granatepler finnes i flere varianter. De lyse var best! Vi fikk alltid servert rikelig med salater og frukt.

Arsameia-grotten ligger høyt oppe i fjellveggen, med god utsikt. Her har herskerne holdt til helt fra år 100 f Kr.
Gunnar og Rigmor prøver å ikke falle utfor skrenten

Det var høyt opp til toppen av Nemrutfjellet, 2200 m! Arnt fikk god hjelp til å komme seg opp.

Tyrkia_-_Nemrut_2.jpg - 66.03 KB

En stor takk til det levende leksikonet Eivind Luthen og til Nils Krister Larsen, administrator og god bidragsyter om Tyrkia.

Her er de fotografert ved skulpturen som viser guden Mithras på toppen av Nemrutfjellet

 
Det var mange fler enn oss som hadde vaglet seg på toppen av berget denne kvelden. Alle ventet på en praktfull solnedgang.

Og vi ble ikke skuffet! Her ser vi silhuettene av Solveig og Oddmund 


Utgravningene i Göbeklitepe gjør det nødvendig å omskrive historien. Dette er verdens eldste hellige plass, et pilegrimsmål fra 10 000 år f Kr, og kanskje eldre – utgravningene er bare i startfasen. Dette er startpunket for all religion! Stentavlene viser dyre- og menneskemotiv, og ser ut til å være plassert i en sirkel, eller kanskje en labyrint.
Arbeidet her ble altså utført før oppfinnelsen av hjulet, og 6000 år før pyramidene i Egypt!     

Abrahams karpedam i Urfa måtte selvfølgelig besøkes. Etter muslimsk oppfatning ble han født nettopp her, og stedet er et valfartsmål for muslimer. Ellers var Urfa (Edessa) i oldtiden kjent som et sted hvor enhver trosretning var akseptert så lenge den var oppfinnsom, uortodoks, noenlunde forskrudd og ekstremt komplisert. Det forventes at alle mater de hellige karpene, og de slåss virkelig om smulene.

Over alt på turen var det marked, gjerne lange rekker av boder som solgte nøyaktig det samme. Her er en av mange boder i Urfa.

Katt på hett blikktak i Urfa.  Men også kattene måtte holde seg unna Abrahams hellige karper, som aldri må fanges, og slett ikke spises.

 

Siste dag besøkte vi de bedrøvelige restene av byen Harran, som hadde verdens første universitet, med sin glanstid på 700-tallet. Herfra stammer sannsynligvis også verdens eldste litterære verk som man kjenner forfatteren til, om Gilgamesj og den store syndfloden. Her passet det godt med et siste bilde av en fin gjeng som hadde delt mange gode opplevelser på vår dannelsesreise.

ToBe










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.