Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


En reise fylt av sterke inntrykk
01.06.2013 12:13
Et par uker etter hjemkomsten fra pilegrimsreisen til Armenia spør jeg meg selv: Hva var det sterkeste inntrykket? Det er ikke lett å svare på, vi fikk mengder av opplevelser og inntrykk. Men noe skiller seg likevel sterkt ut

 

Ja, det var mye:
Kirker og klostre, verdens vakreste kirkesang, ville og spennende fjell, herlige måltider, god vin, Ararat og Noah, Duer og druer, herlig sjokolade, verdens lengste kabelspenn og verdens eldste sko, en herlig blomsterprakt, bilkøer og vill kjøring, lave priser på nesten alt mulig, kreative kunstverk - og en fantastisk kopi av en skute, Cilikia, fra 1300-tallet.
Kirkerommet i fjellkirken i Geghard

             Cilikia - en replika av en skute fra 1300-tallet

Og ikke minst: En herlig gjeng med fantastiske mennesker, ledet av en utrettelig optimist; norsk-armenske Jussi Biørn, og medbringende et levende oppslagsverk: Eivind Luthen.

Atter en gang ble jeg slått av stor forundring over Eivinds kunnskaper om det meste, og her gjaldt det først og fremst kirkehistorie, kirkekunst og arkitektur. Men jeg vet at hans faglige bredde er enorm, og hans hukommelse er imponerende. Og han kan kunsten å lage levende historie med mye dramatikk!

Av alle de merkelige tingene Eivind la ut om på denne turen sitter jeg igjen med ett spesielt og merkelig bilde: Tatev kloster, langt syd i landet, og Eivind som iherdig prøver å få en søyle til å svinge. Jeg trodde først at det var en bløff når han fortalte at dette var et av verdens første seismometre, en tung stensøyle som er plassert og balansert slik at den begynner å svinge når det er jordskjelv, eller når en kavaleriavdeling nærmer seg. Eivind prøvde å simulere dette (altså jordskjelvet, ikke kavaleriet), og klarte det!   

Lovsang og gamle templer
Det ble 11 dager med sterke inntrykk og opplevelser, av gamle kirker og klostre, og ikke minst vår egen gruppe som sang Laudate Omnes Gentes i små og store kirkerom rundt om i Armenia. Den flerstemte sangen kom nesten av seg selv, og det lød praktfullt! Et merkelig minne gjaldt en kirketjener som ikke skjønte at vi sang til Herrens pris og ære da han med stor innsatsvilje prøvde å stanse vår vakre sang.
Fra kirken i Geghard


Et romersk tempel sitter fast på netthinnen. Langt øst i landet, plassert på et utsiktspunkt som kunne ta pusten fra oss. Vi er stolte av ville fjell og vakker natur i Norge, men dette var noen hakk hvassere! Og naturligvis imponerer det at et fattig folk klarer å restaurere et 2000 år gammelt tempel som hadde ligget i ruiner i mange hundre år, og dessuten at vi over hele landet finner gamle kirker og klostre som er holdt i forbausende god stand.


Jeg sitter med et sterkt inntrykk av et folk som tar sin kristne tro på alvor. Opp av sovjetstatens ruin har det blomstret frem en sterk og aktiv kirke. Og det er ungdommene som først og fremst søker til kirken.

Vi deltok på søndagsgudstjeneste i landets hovedkirke, i kirkesenteret Echmidzin, hvor den armenske ortodokse kirkes overhode, katolikos, holder til. Vi gikk bokstavelig talt i kø av mennesker. Inne var det fullt, og alle sto.

Gudstjenesten varte i tre timer, mens folk kom og gikk. Mange deltok bare under en del av gudstjenesten, det gjorde også vi. Kirken var vakker, og sangen var himmelsk skjønn! Hva prestene sa kan jeg ikke uttale meg om, men det var godt å kjenne at gudstjenesten ga meg mye, selv om språket var fremmed.

Gamle klostermurer i AmberdZvartnots med Armenias største rundkirkeruin


Lambda og armenske gravskikker
Vi ble godt kjent med et armensk begrep: katchkar. Gravstener med en spesiell form, litt som en gresk lambda, med en topp som heller over mot den ene flaten. Jeg tenkte straks på Munch og Bjørvika, men sammenlikningen er nok bare tilfeldig. Denne spesielle formen fikk vi ingen god forklaring på, men vi ble godt kjent med symbolikken i ornamentikken. For dette var vakre gjenstander, her hadde landets beste stenhuggere utført sine mesterverk, og de fineste må ha kostet en formue.
Jussi fortalte oss om en meget spesiell skikk, som var knyttet til en meget gammel historie om en munk som ble levende begravet. Før han stengte lokket ga han beskjed om at hans død og minnet om han skulle feires med god mat og godt drikke. Armenerne pratiserer dette også i dag, og foran mange gravstener er det satt opp et lite bord og noen enkle krakker. Og over alt på gravplassene tråkker man i glasskår - fra knuste flasker.Ved munkens grav tok vi del i noe av det gamle ritualet, og Jussi bød på sterke og svake dråper. Etterpå gjorde vi det samme som armenerne gjør med sine flasker.


Det armenske folket
Jeg har også et bilde av et stolt og selvbevisst folk, et folk bestående av vakre mennesker. Et folk som verdsetter kunst og kultur, arkitektur, malerier, skulpturer, sang og musikk. Ingen kunne si med sikkerhet hvor mange mennesker som bor i landet, men det anslås til 3 millioner, kanskje mindre.

Interessen for kontakt med Europa og andre land er liten. Utenlandsk innflytelse begrenses til et minimum, det ble sagt at mange kan engelsk, men jeg registrerte ikke det. De har sitt eget alfabet, slik vi også finner i nabolandet Georgia i nord, men disse alfabetene er heller ikke like.

Jeg så ingen med annen etnisk bakgrunn, og ingen kvinner med hijab, med unntak av en kvinne i en iransk bil. Forholdet til Iran, som ligger i syd, ble sagt å være godt. Rike iranere ferierer gjerne i de armenske fjellene om sommeren. Armenia ligger klemt mellom to land hvor spenningen er høy, og grensene er stengt til både Tyrkia og Aserbajdsjan.   

Det var litt morsomt å oppleve hvordan Jussi kjente folk overalt, og sørget for at vi fikk lunsj på spennende steder, drevet av hans venner. Her var mye hjemmelaget, fra brød og syltetøy til vin og brennevin. Og apropos maten; den var spesielt god, ja noen av måltidene var av ypperste klasse, og maten ble alltid servert med mange slags salater. På hotellene var pålegget lagt opp så lekkert at det var en sann fryd å se frokostbordet.


Folkemordet på armenerne
Jeg må nok medgi at det som gjorde sterkest inntrykk på meg var Genocide-museet i Jerevan. Det første, store folkemordet i moderne tid ble foretatt på armenerne under første verdenskrig. Mellom 1 og 1,5 millioner ble brutalt drept av tyrkerne som ville ha et etnisk rent land.

Museet har en utstilling av bilder, brev, avisartikler og annen dokumentasjon om disse hendelsene. Dette var utrolig sterk kost! Og det verste var en maleriutstilling hvor voldtatte og mishandlede kvinner var motiv.

 

En ting er å lese en oversikt over antall drepte og mishandlede. Noe helt annet er å se det dokumentert på denne måten. Utenfor museet er det en vakker park med et spesielt utformet minnested. Her brenner den evige flammen til minne om alle som ble henrettet, og her ligger det alltid friske blomster.

Overgrepene er aldri erkjent, ja de blir bevisst benektet fra tyrkernes side, og alle spor etter armenerne i Tyrkia er forsøkt slettet. Armenerne opplever seg dypt sveket, ikke bare av overgripernes etterfølgere, men også av resten av verden. Jødene anerkjenner ikke denne historien, og armenerne har en oppfatning av at jødene ønsker et slags sympati-monopol. Norge ønsker et godt forhold til Tyrkia, og stiller seg nøytralt til armenernes holocaust. Våre myndigheter, som i andre internasjonale spørsmål viser stort engasjement på de svakes side, vasker her sine hender og sier: ”Norge har ikke planer om uttalelser eller vedtak som ville kunne tas til inntekt for et bestemt syn i folkemordspørsmålet”  (Les gjerne Leif-Aage Tønnessens artikkel i Vårt Land 23 mai her).

Til tross for dette har vi nordmenn en spesiell posisjon hos armenerne, og det skyldes Fridtjof Nansen og hans innsats for armenerne. Nansen var en av de få som skjønte alvoret og konsekvensene av tyrkernes grusomme handlinger, og arbeidet for de statsløse flyktningene etter første verdenskrig. Vi opplevde at også unge armenere smilte til oss, og viste begeistret at de kunne ett norsk ord: ”Nansen”. Vi hørte også at nettopp dette navnet er et populært guttenavn.

Jussi la ned en hvit rose ved minnesmerket over Fridtjof Nansen, som ble reist i 2011 sentralt i Jerevan

Bodil Biørn, bestemor til vår reiseleder Jussi Biørn, var misjonær, sykepleier og jordmor i dette området, og hun var vitne til de forferdelige utrenskningene og overgrepene mot armenerne. Hun ble utvist fra landet i 1924, året før Nansen kom dit. Bodil Biørn har fått sin egen plass på armenernes æresvegg i Genocidemuseet, hvor også Fridtjof Nansen er plassert.

Armenerne utga en minnemynt over Fridtjof Nansen i 2011, og til neste år blir det Bodil Biørns minne som skal hedres med mynt – og med frimerke. Jussi Biørn har laget en film om hennes liv. Den er vist på NRK, og den finnes tilgjengelig på dvd. Du kan lese vår omtale i julen 2008 av filmen her.

Mange timer i buss – også til Georgia
Armenia var et knutepunkt for silkeveier og andre viktige veier i riktig gamle dager, og har bevart et middelaldersk overnattingssted oppe i fjellene, et karavan-sarai. Vi var selvsagt der, og så hvordan det var vektlagt med sove-og hvileplass for trekkdyrene midt i rommet. Menneskene fikk finne seg en plass langs veggene.

 

Vi opplevde store deler av landet, og fikk vi samtidig prøvd ut landets veistandard. Den var enkelte steder så dårlig, at selv med gode marginer i programmet opplevde vi flere dager at lunsjene ble middager, og middagene ble nærmest nattmat.

Vi reiste nordover til Georgia, som noen av oss også besøkte for to år siden. Det ble et hyggelig gjensyn med hovedstaden Tbilisi, en meget spesiell by. Vi fikk en sen vandring, og mye kjøring rundt i byen, siden vår sjåfør tydeligvis ikke hadde vært der før. Og vi fikk en skikkelig krangel med drosjesjåfører som ikke godtok den avtalte prisen, og som slett ikke forsto annet språk enn sitt eget.

Jarvi-kirken ble selvsagt besøkt. Kirken er bygget over fundamentet til en av verdens eldste kirker. Denne kirken ligger på en markert fjelltopp med utsikt ned til Mtskheta, en gang Georgias hovedstad.

Denne gangen besøkte vi byen Gori med Stalinmuseet. Josef Stalin var jo georgier, og dette var ikke bare museum, men et valfartssted for kommunistenes pilegrimer. Sannsynligvis var det ingen av oss som kjente noen spesiell glede over dette besøket, men det som ble formidlet her er i alle fall en viktig del av Europas historie, og dermed verdt et besøk.



En flau norsk historie

På vei nordover besøkte vi et norsk skryteprosjekt. På veggen av en trebygning kunne vi lese: "Sentralsvkehoset i Spitak F. Nansen sykehos". Foran bygningen var Nansens hode plassert på en søyle. Historien bak dette prosjektet startet i desember 1988. Da ble nordre Armenia rammet av et forferdelig jordskjelv. 25 000 døde, 100 000 ble skadet, 500 000 ble hjemløse.

I Norge samlet vi inn penger til et flott sykehus som ble bygget av norske materialer, og vi sendte nedover norske bygningsarbeidere. Muligheten man hadde for å bruke lokale arbeidere og lokale materialer ble ikke benyttet, i dette området med ekstremt stor arbeidsløshet etter katastrofen. Norge betalte for topp moderne utstyr, men resultatet er at armenerne ikke har råd til drift og vedlikehold. Det var påfallende liten aktivitet å spore ved sykehuset, men det var pene blomster i bedene.

Vi kjente oss litt flaue, og syntes det var helt ok at ingen spurte hvor vi kom fra.


Konsulen og kvinnene
Vi avsluttet reisen med en skikkelig grillfest hos vår norske konsul Tim (som egentlig er en norsktalende amerikaner) i Jerevan. Hans leilighet over to etasjer øverst i en bygård ved foten av de store trappene, Kaskadene, ga god plass til et selskap som vårt.

I tillegg til nydelig mat og drikke fikk vi en redegjørelse om noen utfordringer i dagens Armenia. Konsulen er overbevist om at mange av dagens problemer med bl a omfattende korrupsjon vil endres med flere kvinner i arbeid, og dette er noe han prøver å gjøre noe med.

    

Tim har tatt initiativet til 11 ulike kvinneprosjekt, og det største av dem fikk vi nærmere kontakt med i byen Goris, syd i landet. Her er 63 kvinner i arbeid med å hekle små dyrefigurer som blant annet selges i Norge, og Jussi er en viktig kontaktperson i dette.

Hver kvinne produserer omtrent tre dyr pr dag, og de selges for ca 20 kr pr stk. De beholder ca 15 kr, og det regnes for en brukbar fortjeneste. Mange av oss kjøpte med oss noen av disse små dyrene. Fine souvenirer, og et spennende prosjekt!


Slett ingen pakketur
Dette var ingen pakketur for turister, slik mange turarrangører tilbyr. Og vi var selvsagt forberedt på at dette skulle være en opplevelsestur. Ja, det var faktisk litt hektisk i blant med skifte av hotell, sent i seng og tidlige avreiser. Men pytt! Ferie og avslapning kunne vi vente med til en annen gang.

Selv om Jussi Biørn tidligere har arrangert turer både til Syria og Armenia var denne turen skreddersydd for oss. Det betød at veien i blant ble til mens vi kjørte – og det gjorde vi mye. Vi tilbrakte svært mange timer i bussen, og opplevde meget store forskjeller på både veistandard og vær.

Men vi stilte med åpne sinn og god ballast, og noen spanderte frukt og nøtter og sjokolade som ble fordelt underveis. Det gikk meget bra, og nesten hele det omfattende programmet ble fulgt.

(Jussi er her tegnet av en av våre deltakere, Leif Sæther)



Videre planer
Hva skjer videre? Neste pilegrimsreise er planlagt neste vår til Cuba, eventuelt med litt øyhopping i Karibien. I tillegg jobber vi med planer om en seiltur med Christian Radich fra Oslo til Spania. Under vår reise til Armenia fikk vi blant mye annet en innføring i gotisk arkitektur, og fikk da vite at den gotiske stilen kom fra den gamle kirkebyen Ani, som nå ligger i Tyrkia, men ikke langt fra der vi selv var. Byen, som også kalles "De 1001 kirkers by" var en gang Armenias hovedstad, og det viktigste kultur- og kirkesenter i dette området. Det ble registrert klare ønsker om en tur til Ani året, og det må i så fall bli i 2015.  

Hele gruppen samlet på pilegrimsstedet Kor-Virap, med Ararat-fjellet i bakgrunnen


En stor takk til Jussi og Eivind – og til alle mine gode reisevenner!

ToBe


 











Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.