Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Buen Camino!
01.02.2013 22:45
”Sjarmør-etappen” har jeg hørt. Dessert-pilegrimene går bare det som er nødvendig av Caminoen for å få diplomet. Ja, så er jeg en av dem da. Men er det så annenrangs?

 
Som leder av Pilegrimsfellesskapet St. Thomas i Valdres har jeg i åtte sesonger vært turleder for de årlige åtte dagers fellesvandringene gjennom Valdres, 162 km. Deler av vår pilegrimsveg har jeg gått enda flere ganger med grupper, og med fengselsinnsatte. Jeg har stadig gått biter av vegen vår på egen hånd for å merke og skilte og legge forholdene til rette. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør dette. Jeg er av utdanning historiker med middelalderkirker som mitt område. Jeg er langt mer tvilende enn troende, og regner meg ikke som personlig kristen. Jeg har alltid vært fjellvandrer og friluftsmann. Pilegrimsvandring kombinerer mine to interesser. Det er i naturen jeg finner roen, som i en kirke. Slik er det for meg.

Bortsett fra ørsmå deler av ledene til Nidaros og Selje har jeg ikke gått andre pilegrimsveger. Stadig fikk jeg høre at nå må du snart gå til Santiago. Men det ble utsatt. Inntil jeg, som aldri har vært syk, i fjor høst og i vinter var gjennom to runder med utblokking og innlegging av stent i årer rundt hjertet. Det å gå mine daglige turer ble enda mer viktig enn før. Utsatte drømmer måtte bli virkelighet.  Hvorfor vente lenger? Nå skulle jeg til Santiago!

I min alder frister ikke herberger med hundre mennesker på sovesal. Litt luksus får man unne seg. Min kone Kirsten og datter Kari ville være med, og var helt enig med mann og far. Vi bestilte hotellovernattinger og bagasjefrakt. Vi fikk god hjelp fra Pilegrimskontoret i Oslo.

Først noen dager i Madrid. Da oppdaget vi at deler av Spania hadde den kaldeste april/mai på 20 år, så medbrakt ulltøy kom godt med. Ulltøyet var på resten av oppholdet. Nå har jeg vært i Madrid. Men byen er ikke som Roma og Paris og London hvor du stadig ønsker deg tilbake. Fra Madrid tok vi en sju timers busstur nordover. Det var egentlig en fin overgang til selve vandringen.

(Bildet: Far og datter Kari klare for start fra Sarria)

Far og datter Kari klare til start fra Sarria

 Vi startet fra Sarria til Portomarin i kald vind og stadige korte regnbyger, så regnponchoen ble stadig tatt på og av. Litt sol innimellom, men de som forteller meg at Spania er et varmt land, dem tror jeg ikke helt på. Nye kulturlandskap for oss, bakke opp og bakke ned, stadig nye små landsbyer. Små barer og kafeer med ujevne mellomrom. Mange var ute og gikk og det var stadig hilsninger ”Buen Camino”, som vel betyr god vandring på Caminoen, pilegrimsvegen. Med så mange som gikk tidlig i sesongen tør jeg ikke tenkte på hvordan det må være midtsommers, da må man nærmest gå i kø. Likevel, lange stykker kunne jeg gå helt alene.

Grunnet regnbygene var vegen ofte sølete, og ettersom dagene gikk skrek bukser og sko etter vaskemaskin. I Palas del Rei traff vi det mest fantastiske resepsjonspersonale. Det er første gang jeg har gitt en fremmed resepsjonsdame en avskjedsklem. Vi traff gjetere med saueflokker og kyrbølinger og fikk glimt av spansk landbruk. Ofte måtte vi trippe utenom kurukene.

De galisiske maisstabbur var spesielle

Galisiske maisstabbur var spesielle. Fremmedartede blomster og trær skapte undring. Små kapeller, vegaltere og kors tok oss tilbake til de første pilegrimer til St. Jacobs grav.

Vi hadde alle tre våre plager, fra knirkende ledd til gnagsår. Men miraklene skjer, for fram kom vi og smertene var til å leve med.

Siste overnattinger var i Arzua og Rua. Koffertene ble satt i resepsjonen om morgenen og sto klar i neste hotell når vi kom fram.  Gode senger og dusj var ikke å forakte. Frokost og middag var inkludert.  Luksuspilegrimer, vil sikkert noen kalle oss.

Den siste dagen høljet regnet tidvis ned. Vi kunne ikke bli stort våtere. Fra Monte Gozo, ”Feginsbrekka”, gledens bakke, skulle pilegrimene se målet. Vi så det ikke i regnskodda. Vandringen gjennom Santiagos gater var lang før vi var på plassen foran katedralen. Det sies at det betyr lykke om det drypper litt i Santiago. Apostelen Jakob ønsker oss velkommen, med små kyss fra himmelen. Vi fikk i bøtter og spann. Det var rart å være framme. Det var rart å gå inn i katedralen, sitte ned for å ta alt innover seg, omfavne St. Jacob bakfra (jeg klappet han på skuldrene), se skrinet hans i krypten.

En liten tråd mellom Spania og Valdres?

En liten tråd mellom Spania og Valdres? Det spanske treet er svært likt treet på veggen i Ulnes middelalderkirke langs pilegrimsveien i Valdres
Det spanske treet er svært likt treet på veggen i Ulnes middelalderkirke langs pilegrimsveien i Valdres

Etter en god natt på hotellet skulle vi ”gjøre” Santiago. Vi vandret i de gamle gatene og på lørdagsmarkedet i Rue San Pedro. Jeg ble spesielt betatt av og pratet lenge med en søramerikansk jazzgitarist og gatemusikant. Vi kunne utveksle felles beundring for Stan Getz, Antonio Carlos Jobim og Astrud Gilberto.  På pilegrimskontoret viste vi stemplingskort og fikk diplomer med gratulasjon etter 114 km. Pilegrimsmessens høydepunkt var det svære røkelseskaret Botafumeiro. Åtte mann dro så karet svingte høyt oppunder takhvelvingene. Fantastisk! Messen skjønte vi ikke særlig mye av, bortsett fra at man på et tidspunkt skal gi hverandre hånden eller en klem. Kari fikk velfortjent klem på begge kinn av far og mor.

Men det ble en lang dag i Santiago. På et forunderlig vis er vegen viktigere enn målet i alle fall for meg. Jeg lengtet til roen på Caminoen. Alle tre lengtet vi hjem. Det var knapt noen vi traff som klart markerte at dette hadde vært en religiøs vandring. For de fleste vi snakket med syntes det å være litt religion og mye kultur. Det henger i hop. Jeg ser pilegrimsvegen i Valdres i et litt annet lys nå. Men innerst inne har jeg ikke forandret meg. Dra av gårde på Caminoen du også, kanskje du opplever det annerledes?

Jeg hadde med meg min vandringsstav som har fulgt meg i mange år. På reisen nedover var det ingen problemer. Staven gikk som håndbagasje. På hjemtur var det annerledes. Man skulle tro at en pilegrimsstav var vanlig å ha med seg på flyplassen i Santiago. Slett ikke, den måtte ekspederes som spesialbagasje. Vi fant vår bagasje i Madrid, men ingen stav. Staven ble etterlyst, men kom ikke, og vi måtte videre. Hjem til Valdres kom vi, uten stav. Men fire dager senere kom pilegrimsstaven min med egen budbil fra Gardermoen.

Undrenes tid er ikke forbi!

Jahn Børe Jahnsen

(Skrevet i mai 2012)










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.