Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
24. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Tanker ved et årsskifte
31.12.2012 01:08
Det er jul. Kirken har for lengst begynt et nytt år. Om noen timer vender også vi det siste blad i dette års kalender, før vi kaster den i ovnen, med alle dens notater om tannlegetimer og fødselsdager vi ikke måtte glemme

Advent er forventningens – og travelhetens - tid, julen er gledens. Like fullt kan denne tiden også brukes til refleksjoner over hva dette året har bragt. Ser man tilbake kan det virke som en uendelig rekke av grå dager, alle like kjedsommelige og innholdsløse.

Men de er ikke det. Ser man nøyere etter oppdager man at de forskjellige dagene har annen kulør. Noen dager er sorte. Sønderflerrende sorte. Slik må det være. «Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren i seg selv», skrev John Donne. Alle vil før eller senere oppleve sorg og ulykke. Det er en del av det man kaller å leve.

Andre dager er gule. Rasende gule, nesten orange i sitt sinne. De er gode, de også, og velkomne; så lenge raseriet er konstruktivt, og ikke ender i hat og ondskap.

Så har man dager med islett av gnistrende rødt. Små kjærlighets- og vennskapserklæringer setter farve på disse. Måtte vi alle bli flinkere til å vise hverandre med ord og gjerning at vi er glade i hverandre, og fortelle andre hva de betyr for oss!

Noen dager er håpefullt lysegrønne. Slike dager er spennende. Vil det vi håper på gå i oppfyllelse? Og utfordrende. Hva kan vi gjøre for å hjelpe oss selv og andre til å virkeliggjøre håpet?

Leter man videre finner man også dager farvet av blå drømmer, og lilla forventning. Gode drømmer og yr forventning, men som også kan være iblandet lengsel, usikkerhet og engstelse. La oss nyte drømmene og forventningen, selv om virkeligheten skulle bli en annen.

Og over alle disse dager hvelver himmelen seg. Den sølvskimrende gyldne himmelen, med det nordiske, blåblonde lyset jeg er så svak for.


Så melder de seg, årets vandringer. Hva har de bragt, av opplevelser, undringer og tanker?

Det er alltid spennende å gå en ny Camino. Hvordan er terrenget, finner vi overnattingssteder, hva slags mennesker møter vi? Og ikke minst, vandrerens største bekymring: Hvordan er merkingen? Camino Real de Invierno innfrir. Den kongelige vinterruten går fra Ponferrada gjennom dalførene via Monforte de Lemos frem til Santiago.

Veien ble, som navnet indikerer, mye brukt på vinteren, da sneen kunne ligge dyp over fjellet, og fjellovergangene var stengt. Også i dag hender det at veien over fjellet er ufremkommelig. En drosjesjåfør, som blant annet har skolekjøring i området rundt O’Cebreiro, forteller at skolene ofte er stengt på grunn av sneen. I begynnelsen av desember lå det 25 cm sne på veien i Piedrafita.

Hva sitter så igjen, som de sterkeste minnene fra denne vandringen? Maten var som alltid god. Men ett måltid utmerker seg. I den lille landsbyen La Rua fikk vi de beste gratinerte blåskjell jeg noen gang har spist. Og jeg minnes kokkens overraskede glede, da vi traff henne idet vi gikk, roste maten, og ba om å få ta et bilde av henne.

Vi startet vandringen like før påske, kom til Santiago skjærtorsdag, og fikk dermed oppleve flere av påskeopptogene. Palmesøndag var vi i Chantada. Opptoget etter gudstjenesten var betagende, og gjorde inntrykk. Glade mennesker, store og små, unge og gamle, med store grønne grener i hendene. Og jeg tenkte på en palmesøndag hjemme, der vi fikk utdelt bjerkeris ved gudstjenestens begynnelse.
Det ble ikke mye hallelujastemning med risene; det var flere enn meg som heller assosierte dem med avstraffelse enn med lovprising. Litteraturen er full av historier om bjerkeriset bak døren, som flittig ble brukt, til tukt og age. Vi har rett nok ikke palmer i Norge, men vi har da vintergrønne trær!

Langfredag i Santiago sitter også igjen i minnet. Store prosesjoner, med barn og voksne fra forskjellige menigheter og laug, flotte tablåer der hovedpunktene i Jesu lidelseshistorie ble presentert, og musikk. Hæren var også med, og forklaringen jeg fikk var tankevekkende: «Troen vår er verd å forsvare».

Spesielt sterkt inntrykk gjorde han som kom bærende på et kors. Han gikk barbent, med kjetting festet til ankelen. Korset var stort og tungt, og han måtte flere ganger stanse og sette det ned, for å hvile.

På nytt gikk tankene hjemover, til de korsvandringer jeg har sett her hjemme. 5-6 sterke menn som bærer korset flatt mellom seg, mens en håndfull grå mennesker vimser frem og tilbake rundt og etter dem. Hvis Den norske kirke skal adoptere noen av moderkirkens ritualer, hvorfor må det være så blodfattig? Det må da gå an å få til noe med litt sus i! Er vi ikke stolte av troen vår? Er den ikke verd å forsvare?

Camino Inglés, fra Ferrol til Santiago, ga også minner. Noe som gjorde inntrykk var hvor åpent og rent landskapet virket, i motsetning til andre caminoer jeg har gått. Utrolig vakker natur å vandre i, med den ene skjønnhetsopplevelsen etter den andre. De fleste dager med høy himmel og strålende sol. Men også morgener med trolsk tåke, så fuktig at vi fikk diamanter både i håret og på øyenvippene.
Jeg slutter heller aldri å forundre meg, og glede meg, over spanjolenes store omsorg for pilegrimer, mer og mindre språkløse fordi vi ikke snakker spansk. De tilbyr skyss når veien er bare
kjedelig asfalttrasking, eller de ser at noen sliter tungt, og det er langt igjen til dagens overnattingssted. Eller som vi har opplevd tidligere; de går gjerne sammen med oss et stykke for å være sikre på at vi er på rett vei. Har vi like stor omsorg for de språkløse pilegrimer som trasker rundt i myr og fjell her hjemme, tro? Jeg håper inderlig det!

Årets vandring inn til Jakobsdagen i juli var nok den som har gitt de såreste minnene. Den meget omtalte rettssaken pågikk, og det var ikke til å unngå å se klipp fra den på spansk tv. Vi fikk mange medfølende kommentarer fra medvandrere som oppfattet at vi var norske. Men vi opplevde også at mange ikke visste hvor Norge var. Blant de som visste hvor landet ligger fikk vi en del kommentarer om at Norge ikke er med i Europa.

Hvor mye brodd det var i de kommentarene skal jeg ikke uttale meg om. Men en ung mann vi traff fortalte gledesstrålende at han visste hvor Norge var. Ja, han hadde faktisk vært der. Da han avtjente sin militærtjeneste i marinen hadde det vært flåtebesøk til Stavanger, og da hadde han til og med spist norsk mat.

Det var mange pilegrimer fra Syd-Europa på vei mot Santiago, og i vår enfold trodde vi dette var bra, den økonomiske situasjonen tatt i betraktning. Men en av våre pensjonatverter punkterte den illusjonen.

Det økende antall pilegrimer skyldes at folk ikke lenger har råd til å reise på ferie, og i stedet velger å gjøre en vandring. Dette gir imidlertid ikke økte inntekter for de som driver spise- og overnattingssteder.


Tidligere brukte pilegrimene i gjennomsnitt 30 euro pr dag på nødvendigheter som mat og søvn. I dag sparer de der de kan, og bruker bare 10 euro. Italienerne bruker enda
mindre, de er nede i et gjennomsnitt på 6 euro pr dag. Dette gir ikke fortjeneste for de som lever av menneskestrømmen langs Caminoen. De som bruker mest, fortalte han, er pilegrimer fra de rike landene: Amerika, Canada og Tyskland. Og jeg kjente meg flau. Hva med nordmenn, tenkte jeg, hva med resten av Skandinavia? Er vi så fattige i all vår rikdom at vi ikke vil bruke pengene våre, eller er det gått sport i det å bruke minst mulig på pilegrimsvandringen? Har vi en – i mine øyne – misforstått oppfatning av at jo mer vi sliter og forsaker, jo «ektere» pilegrimer er vi?

Santiago bar også preg av landets økonomiske situasjon. Vi har vært der mange ganger, og det er en by vi er blitt glade i. Men det var trist å se at mange av de små spisestedene og butikkene var forsvunnet, og hvor mange forretninger det var med store skilt om «liquidación» i vinduene. Vi reagerte også på folkelivet.

Tidligere har Santiago sydet av pilegrimer og fastboende i skjønn forening under Jacobsfestdagene, nu var det nesten ikke mennesker å se. Det var ingen musikk og dans på de små torvene, ingen musikere i keltiske nasjonaldrakter som spilte seg opp og ned gater og veiter, med en hale av feststemte mennesker etter seg. Det var ingen som sjonglerte eller tryllet for små og store, og nesten alle de fine, levende statuene var borte. Det var kun to å se: en Jakob og en Maria. Det var imidlertid ikke studenter som gestaltet disse denne gang, det var godt middelaldrende mennesker, og jeg fikk en beklemmende følelse av at dette var noe de gjorde av nød, ikke av lyst. Jeg følte meg flau da jeg la noen mynter i skålen de hadde foran seg, og fotograferte dem.

Kvelden før Jakobsdagen var det som vanlig lysshow på katedralfronten, Obradoiroplassen var allerede full da vi gikk dit, så vi fikk ikke sett det. Vanligvis har lysshowet blitt gjentatt hver kveld i en uke, så flest mulig skulle få anledning til å se det. I år ble det kun denne ene kvelden; på grunn av landets økonomiske situasjon hadde man ikke råd til flere.

Resultatet av denne refleksjonsstunden blir en liten oppfordring til nye og gamle pilegrimer: Gjør alvor av planene om en pilegrimsvandring. Unn deg god mat underveis, sov gjerne på herbergene, men bruk et pensjonat eller hotell innimellom. Man er ikke noen mindreverdig pilegrim av den grunn, det er jo det som skjer i hjerte og sjel som er det viktigste.

Man får så mye igjen, i møte med et land så rikt på kultur og så flotte mennesker, som gjør hva de kan for at pilegrimer skal ha det godt og lykkes med sin vandring. Ikke bare be for dem når man kommer til Jakobskatedralen, men vis underveis at man også i kroner og ører verdsetter det de bidrar med til vårt beste. 


Caminoene ligger der og venter på deg, pilegrim! Ultreia!
Buen Camino!

Bente Berg

(De fleste bildene er tatt av Bente Berg, og noen har vi fått av Gunnar Hokstad. Et par er funnet på nettet eller i vårt fotoarkiv)













Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.