Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Vandring langs Frelserens vei
29.10.2011 11:35
Camino El Salvador – Frelserens vei – går fra León til Oviedo, en strekning på rundt 12 mil. Et gammelt ord sier at ”Den som går til Santiago og ikke til Oviedo ærer tjeneren og ikke Frelseren”

Jeg har vært i Santiago flere ganger som pilegrim, og hedret apostelen. Likeså har jeg som pilegrim vært i Covadonga, og hedret Jomfruen.

Denne gang var det Frelseren som skulle hedres.


Den første dagen ble brukt i León. Jeg skulle stemple pilegrimspasset, handle mat, og slappe av etter en lang reise hjemmefra. Det prosaiske tok jeg først. Jeg skulle starte en lørdag, og visste at før tirsdag ettermiddag ville jeg ikke ha mulighet til å proviantere. Det jeg skulle spise disse dagene måtte jeg bære med meg. Noe tørrmat (knekkebrød, nøtt/fruktblanding og rett-i-koppen-poser) hadde jeg med hjemmefra. Fersk mat måtte jeg imidlertid kjøpe.

Så ost, spekeskinke, grove croissanter og rundstykker, noen tomater og et par bananer ble puttet i handlekurven. Og vann, selvfølgelig. Fire liter vann trodde jeg kanskje var i overkant, men tok det med – og det viste seg at det slett ikke var for mye.

Stemplingen fikk jeg gjort i katedralen, der det satt flere pilegrimer; et par middelaldrende menn som nettopp hadde ankommet, og et par yngre menn som forberedte seg til morgendagens start.

Ettermiddagen ruslet jeg rundt, nøt iste på de små plazaene, varmen, folkelivet (til de som fortsatt lurer på hvor Elvis befinner seg: han er i León), folkedanserne, musikerne, og alle de ”levende” statuene. Her var en gyllen statue som helte vann fra en krukke ned i et fat, en indiansk åndemaner som fasinerte og småskremte barna, og Kristus med korset på skulderen. Mange ble stående stille rundt denne ”statuen”, men da han en stund senere satte fra seg korset og tok en røykepause, ødela det unektelig noe av inntrykket.

Straks man kommer ut av katedralen ser man den første gule pilen. Pilene fører til San Marcos, og her skilles man fra de øvrige vandrerne. De som skal til Santiago går til venstre, de som skal til Oviedo går til høyre. Den veien gikk jeg alene.

Men lokalbefolkningen her er like oppmerksom og hjelpsom som det jeg har opplevd ellers i Spania. Etter et par kilometer ble jeg forbisyklet av en eldre herre, som stoppet og spurte om jeg skulle til Santiago.

Da han fikk vite at jeg skulle følge Camino El Salvador, smilte han og bekreftet at jeg var på rett vei. Så ønsket han meg en god vandring, og syklet videre.

Caminoen nordover veksler mellom asfaltvei, grus og sti, går gjennom skogholt og over beitemarker, gjennom landsbyer og over fjell. Den første dagen, etter at asfalttraskingen ut av León var over, gikk jeg gjennom lett skoglandskap og åpne marker, og det duftet varmt og godt av lavendel og honning. Etter flere timers vandring i solen, bakke opp og bakke ned, kom jeg til en koselig rasteplass.

Det var plassert noen benker og bord i skyggen av store trær, og det var også en boks for pilegrimer der, satt opp av den lokale pilegrimsforeningen. Boksen inneholdt en bok der man kunne signere med navn og dato at man hadde passert.

Men det som gjorde mest inntrykk på meg var det rike innholdet av førstehjelpsutstyr for såre føtter. Her var alt man trengte for å pleie gnagsår og blemmer, og selv om jeg ikke trengte noe av innholdet sendte jeg likevel en varm tanke til den personen som hadde hatt denne gode ideen.

Pilegrimsveien går gjennom mange små landsbyer, og selv om de ikke kan by på matbutikk eller spisested har de fleste en koselig liten park, med benker i skyggen, og en fontene der jeg fikk etterfylt vannflaskene mine. Over Den kantabriske fjellkjede kan man velge å traske langs bilveien i bunnen av dalene, eller som jeg gjorde, gå over fjellet.

Stien er godt merket, med brune merkepåler med gul pil, gul tekst og en gul vandrer på, og gule piler malt på steiner.

Likevel slites merkene ned av vær og vind, og pålene brytes ned av dyr som bruker dem til kløpinner. Et sted forsvant merkene for meg, og jeg hadde valget mellom flere tråkk, som alle så likedane ut. Jeg så noe som lignet på en gul pil på en sten langt oppe, og la i vei. Men tråkket ble smalere og smalere, og til slutt minnet det mer om et dyretråkk enn en sti - og det jeg trodde var en pil malt på en sten var bare messinglav.

Jeg så en telemast langt der fremme, og visste jeg skulle gå forbi den, men da det plutselig braket i underskogen like ved meg, snudde jeg og gikk tilbake. Hva slags dyr det var jeg hadde skremt opp vet jeg ikke, men jeg fant igjen merkepålene litt lenger nede.

Det var en god følelse da jeg noe senere sto på en topp og visste at dette var Caminoen høyeste punkt, ca 1570 meter over havet, og hadde en fantastisk utsikt. Jeg så tilbake på fjellene jeg hadde passert, og visste at León ligger på ca 800 moh. Jeg så fremover, og visste at det nu gikk nedover mot Oviedo, på ca 200. Mentalt var det en god tanke, for jeg jo veien fremover: ned denne bratte åsen, opp den bratte åsen på andre siden av denne trange dalen, og videre opp og ned, opp og ned.

Om det ikke var folk i fjellet var det til gjengjeld rikelig med dyr. Store og små bølinger med kyr og kalver så jeg mange av. Caminoen gikk over beiteland i fjellet, og flere steder måtte jeg smyge meg under elektriske gjerder. Et sted måtte jeg også krysse et piggtrådgjerde. Det var for lavt til å smyge seg under, og da jeg skrevde over ble jeg hengende, til tross for at jeg forsøkte å holde tråden nede under passeringen. Mens jeg strevde for å lirke meg løs undret jeg på hva slags dyr det var på dette beiteområdet som krevde piggtrådgjerde, men jeg så ikke noen.

Et annet sted, like før grensen mellom Castilla y León og Asturias forsvant merkepålene igjen, der jeg sto på en nedbeitet mark med et utall av tråkk. Jeg mente jeg så en påle på en høyde et stykke frem, og gikk i den retningen. Pålen forsvant, noe jeg trodde skyltes at jeg hadde forflyttet meg i terrenget, men da jeg kom over høyden befant jeg meg plutselig inne i en stor flokk hopper og føll, som alle snudde hodet og så på meg. Det jeg hadde trodd var en merkepåle hadde vært hodet på en hest! Da så jeg imidlertid veien jeg skulle ned på, og lette ikke etter flere merker.

Etter vel en kilometer på denne veien sto jeg midt på fjellover-gangen, med en fot i Castilla y León og en i Asturias. Synet foran meg var like imponerende som da jeg tok bussen noen år tidligere, og jeg bevilget meg en matpause mens jeg tok inn synet av de mektige fjelltoppene.

Veien gjennom Asturias var slett ikke bare nedover. Det var fortsatt mye bratt opp og ned, og fortsatt på asfalt, grus, sti og beitemarker.

Et sted var den et smalt tråkk gjennom tett skog og kjerr. Da jeg rundet en sving var stien plutselig blokkert. Der sto en ku på tvers, med hodet og forkroppen inne i krattet, og spiste løv. Hvem som skvatt mest vet jeg sannelig ikke, men kuen var høflig og flyttet seg litt, så jeg fikk passere.

Jeg møtte få mennesker på min vandring. Den andre dagen ble jeg tatt igjen av to spanske menn, som også skulle gå fra León til Oviedo. En av dem skulle så videre til Santiago via Camino Primitivo. 

Vi møttes på herbergene om kvelden, og spiste sammen, og startet samtidig om morgenen, men ellers gikk vi hver for oss, i vårt eget tempo.

Siste dag møtte jeg en ung mann på vei sørover. Han lyste opp da han så meg, og utbrøt ”Do you speak english?” Han var glad for å møte et menneske, for – som han sa – de siste dagene hadde han følt seg helt alene i verden, og bare snakket med kuer. Han hadde gått fra Avilés, skulle gå til León, og derfra videre til Santiago. Vi fikk en god prat, utvekslet erfaringer om den videre vandring, og skiltes med en klem og ønske om en velsignet vandring videre.

Motbakkene videre ble på forunderlig vis så mye lettere å forsere, og jeg reflekterte over hva slike små møter betyr. Møte mennesker med samme lengsler og behov som en selv, forstå følelsene, frustrasjonene og gledene ved det den andre forteller, og kjenne dem igjen i sine egne opplevelser. Jeg følte meg rik, der jeg gikk.

Etterhvert som man nærmet seg Oviedo ble landskapet mer urbant. Mange små og store gårder dukket opp, Caminoen gikk gjennom små velholdte landsbyer, og i utkanten av en av disse var det et gammelt palass med et stort utkikkstårn, fra 13-1700-tallet. Dessverre var det fullstendig gjengrodd av kratt og kjerr, men det var likevel fullt mulig å se skjønnheten i det, og den strategiske plasseringen borgen hadde. Noen hundre meter unna var restene av en gammel bro fra samme tidsalder. I dag er det ingen elv under broen, elven har et helt nytt leie, men restene står der, som et minne om fordums storhet. Det må sannsynligvis være en smule romantiker i meg, for da jeg vandret videre så jeg for meg hvordan det var å leve der den gang, og hva palasset kunne vært brukt til i dag, om noen hadde ryddet og restaurert det.

Det er ikke bare beitemarker, kyr og gamle palass man kan oppleve når man følger Caminoen. Går man et lite skritt til siden er det også flotte gamle kirker å se. Santa Cristina de Lena er en av dem, vel verd et besøk – selv om den var stengt da jeg var der.

Siste dag inn mot Oviedo ble en kontrastenes dag. Jeg så en moderne industribedrift i bunnen av en dal, og i bakgrunnen Monsacro, fjellet der de hellige relikvier fra Jerusalem ble oppbevart under maurertiden før de ble flyttet til Camara Santa i katedralen i Oviedo.

Jeg spiste i veikanten like ved en velholdt gård, og slappet av med lyden av fuglesang og svisj-svisj-lydene fra ljåen en ung mann gikk og slo gress med.  En liten time senere så jeg Oviedo foran meg, og trafikkstøyen fra en moderne by slo mot meg etter hvert som jeg nærmet meg.

Jeg gledet meg til å tre inn i katedralen som pilegrim, men jeg ankom byen i siestatiden, og katedralen var stengt. Stengt! Dét ble et antiklimaks: å spise før jeg gikk i katedralen, og hvilte ved Frelserens fot.

Camino El Salvador er en flott vandring å legge ut på. Noe mer krevende enn for eksempel Camino Frances med sin gode infrastruktur, men absolutt verd å gå. Det er gode herberger over fjellet, og er man innstilt på at man må bære med seg mat og vann er det ikke noe problem. Man trenger ikke være veltrent (det er slett ikke jeg), og man trenger ikke snakke spansk (det er utrolig hva man greier å formidle med tegninger i en notisbok). Menneskene man treffer i landsbyene er vennlige og hjelpsomme, naturen er overveldende og vakker, det er fredelig, og man har god tid og ro til å la tankene flyte.

Buen Camino!
Bente Berg










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.