Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Kulturkirke og pilegrimskirke
13.01.2011 00:02
I desember 2009 arrangerte KIFO et seminar i Oslo med dette temaet. Nå foreligger rapporten fra seminaret

Rapporten fra Stiftelsen kirkeforskning (KIFO) omfatter fire av de seks innleggene som ble holdt på seminaret, og i tillegg er det tatt med en artikkel skrevet av Olaf Aagedal, som også har redigert artikkelsamlingen sammen med Maria Aase. Tre av artiklene har tilknytning til pilegrimsvirksomhet, og viser ulike sider ved den kulturaliseringen av Kirken som nettopp pilegrimsvandringen bidrar til.

Vi gjengir her noe av Aagedals introduksjon og en kortfattet orientering om de tre artiklene. Hele rapporten kan du laste ned her.

Introduksjon
Bakgrunnen for denne artikkelsamlinga er den aukande interessa vi i dag opplever for kultur i kyrkja og for religiøse kulturuttrykk i samfunnet. Ny forsking viser at kyrkjene er ein av dei mest brukte kulturarenaen i Noreg og den som i dei seinare åra har vakse mest i bruk. Samstundes ser vi ei ny interesse for gamle religiøse tradisjonar som pilegrimsvandring. Dette kjem til uttrykk både ved praktisk og fysisk tilrettelegging for bruk av gamle pilegrimsruter og ved at tanken om pilegrimsvandring som ein måte å få ny religiøs og menneskeleg erfaring på har fått auka utbreiing både i kyrkje og samfunn.

Fleire forskarar har peikt på at vi i dag er inne i ei utvikling der interessa for kultur er aukande. Ein talar om ei kulturalisering av samfunnslivet som inneber at ein både tenkjer meir kultur og satsar meir praktisk og økonomisk på kulturfeltet. I denne artikkelsamlinga brukar vi dette perspektivet på Den norske kyrkja og ser på den nye pilegrimssatsinga og den aukande kulturaktiviteten som ulike utrykk for kulturalisering av Den norske kyrkja.


Revitalisering av pilegrimstradisjonen
En gammel tradisjon som i mange år har fått liten oppmerksomhet er nå inne i en ny renessanse. Dette gir seg uttrykk på statlig plan gjennom offentlig satsing på en nasjonal ”pilegrimsled”, samtidig som private og offentlige institusjoner og organisasjoner følger opp med egne prosjekter. Vi kan si at det skjer en utvidet forståelse av religiøse tradisjoner og symbol som får mening for mange mennesker langt utenfor kirkerommet. Samtidig er det innenfor Kirken en utvikling i retning av å bruke pilegrimsvandring som en del av en ny kristen spiritualitet. 

Lisbeth Mikaelsson behandler ganske inngående Per Kvistad Uddus utredning På livets vei, om den nasjo-nale pilegrimssatsingen, og reaksjonene som fulgte. Hun forteller om den norske pilegrimsrenessansen på 1980-tallet og utviklingen videre med etablering av Pilegrimskontoret i Oslo i 1994 og Pilegrimsfellesskapet St Jakob et par år senere. Statlige myndigheter kom skikkelig på banen gjennom åpningen av Pilegrimsled-en i 1997 og kulturminister Trond Giskes har fulgt opp dette med både visjoner og bevilgninger. Giske så for seg at Nidaros skulle bli et av de viktigste pilegrims-målene i Europa innen 2030.

Lisbeth Mikaelsson
 
Mikaelsson behandler høringssvarene på Uddus utredning mer inngående. Hun påpeker at de statlige pilegrimsplanene, slik de ble lagt frem den gang, aktualiserer flere konfliktdimensjoner:
 
- Regionalpolitiske konflikter med svært fornøyde aktører langs Pilegrimsleden, og til dels stor misnøye hos andre pilegrimsaktører
- Kirkepolitiske konflikter mellom de som ønsker at Nidaros skal stå enda mer sentralt i Den norske kirke, og de som ikke ønsker dette
- Konflikt mellom børs og katedral, hvor næringspotensial knyttet til pilegrimssatsingen er stridstema
- Spenningen mellom en religiøs og en mer allmennmenneskelig pilegrimsidentitet
- Spenning mellom statlig storsatsing og en mer gradvis opptrapping av pilegrimsvirksomheten i landet vårt. 

Lisbeth Mikaelsson hevder at den statlige pilegrimspolitikken er sterkt inspirert av pilegrimskulturen knyttet til Santiago de Compostela, og reiser spørsmålet om hva en sterk økning i pilegrimsvirksomheten vil få for teologisk tenkning og oppslutning om Den norske kirke.  


Regionale pilegrimsmål

Harald Olsens tema var knyttet til et av våre store regionale pilegrimsmål, nemlig Røldal stavkirke. Han dro et langt historisk perspektiv fra tidlig middelalder og frem til i dag, og han skiller på ulike faser med varierende pilegrimsmål og pilegrimsmotiv. Olsen er opptatt av at lokale og regionale pilegrimsmål ofte kommer i skyggen av de nasjonale, og disse er derfor ofte lite studert og dårlig dokumentert. Han mener at den nasjonale renessansen med statlig satsing på pilegrimsvirksomheten har gått parallelt med en økt regional og lokal interesse for pilegrimstradisjoner. Harald Olsen
Når det gjelder Røldal ønsker han å finne ut hva et reetablert pilegrimsmål har betydd for denne lokale kirken og dens posisjon i lokalmiljøet.

Valfarten til lokale og ofte avsidesliggende valfartsmål varte lenge, de fleste steder fram til slutten av 1700-tallet, i Røldal sikkert til 1830-årene, kanskje 1850-årene. Grunnen til at det var på slike steder denne tradisjonen holdt seg lengst, er innlysende: den offisielle kirken var nå mot pilegrimsvandringer og tilknyttede fenomener, og prøvde aktivt å sette en stopper for det. Men den kirkelige kontroll varierte stort rundt omkring i landet. De fleste lokale valfartsmålene etter reformasjonen var annekskirker som sjelden ble besøkt av prestene. Dermed var kontrollen svakere, og gamle tradisjoner kunne holdes i hevd.

Motivene for pilegrimsvandring har endret seg, og er annerledes i dag enn i middelalderen. Fysiske helbredelsesbehov og botshandling er ikke lenger så sentrale motiver. Pilegrimsreisene har fått en mer allmennmenneskelig karakter, og er uttrykk for en mer åpen religiøs eller åndelig søken etter en hellig dimensjon i tilværelsen Vekten ligger mer på den individuelle opplevelse og erfaring, der målet ofte er økt selvinnsikt og selvutvikling.

Den fysiske reisen oppleves av mange som en metafor for livsvandringen, og velges ofte av mennesker som er kommet til et veiskille i livet. I de tilfellene der man i dag velger den fysiske vandringen er der tydeligvis også en kroppslig dimensjon inne i bildet. For mange har den kroppslige vandringen også med naturnærhet og naturkontakt å gjøre. I en global situasjon hvor kloden er alvorlig truet er der mange som søker en dybdedimensjon i sitt engasjement for skaperverket, en ny form for naturspiritualitet.

For enkelte er også den sosiale siden en viktig dimensjon ved den moderne pilegrimsvandringen. Felles vandring og felles erfaringer – på både godt og vondt – har for mange gitt ny selvinnsikt og ny menneskekunnskap, og for enkelte nye varige vennskap. Og så må vi ikke overse at for mange av dagens pilegrimer er det fortsatt et klassisk behov for åndelig fornyelse – gjennom stillhet, meditasjon, refleksjon, bønn og gudstjeneste langs vandringen og ved målet – som er det dypeste motivet.

Gjennom hele den kristne pilegrimsbevegelsens historie har der vært en spenning i spørsmålet om hva som er den viktigste dimensjonen ved valfarten: valfartsmålet eller vandringen i seg selv. En må nok si at i dagens pilegrimsrenessanse har vandringen i seg selv fått økt betydning. Derfor er det ikke uvanlig at man bare går enkelte etapper på de lange valfartsrutene om gangen, uten nødvendigvis å komme fram til det egentlige målet.


Innsatte på pilegrimsvandring
Hva er det som gjør at fanger i norske fengsler ønsker å gå pilegrim til Nidaros? Hva opplever de underveis? Finnes det koplinger mellom ”klassiske” motiver knyttet til ’bot’, ’soning’ og ’oppgjør’ og det å gå pilegrim i dag? Hvilke erfaringer er det de innsatte tar med seg videre når pilegrimsreisen er fullført? Betyr pilegrimserfaringen noe med tanke på fortsatt soning og veien tilbake til samfunnet?

Professor Leif Gunnar Engedal ved Menighets-fakultetet ønsket svar på disse spørsmålene, og intervjuet innsatte i tre norske fengsel som har deltatt i et prosjekt med pilegrimsvandring til Nidaros.

Det prosjektet som vi i Pilegrimsfellesskapet St Jakob kjørte i samarbeid med Bastøy fengsel dannet utgangspunkt for undersøkelsen, men han inkluderte også Bergen og Hamar fengsel.

Leif Gunnar Engedal
I sin undersøkelse spør han pilegrimene hva vandringen har gjort med deres tankemønstre, deres selvbilde og relasjonene til andre mennesker, og hva i erfaringene deres som var spesielt viktig for dem. De ulike gruppene hadde ulik tilnærming til en åndelig profil, og dette blir også nærmere behandlet i Engedals forskningsarbeid.  

Engedal knyttet spesiell kontakt med 12 ”informanter” fra de fengslene som vandret i 2009. Med tanke på livssyn var det interessant å merke seg at gruppen var ganske sammensatt, og besto av både bevisste troende kristne, passive medlemmer av den norske kirke, ateister, humanister og bevisste troende muslimer. Uavhengig av livssyn opplevde alle det meningsfullt og givende å gå pilegrim til Nidaros.

Bergen fengsel hadde ved hjelp av eksterne frivillige som fulgte hele vandringen utviklet et gjennomarbeidet konsept med en markert teologisk-kirkelig profil. Regelmessige ’andakts-stunder’ med tekster fra bibel og salmebok, enkle betraktninger og stille ettertanke inngikk i den daglige rytmen. Dette preget var mer neddempet i Bastøy-opplegget hvor man underveis fokuserte sterkere på informasjon om historiske, kulturelle og kirkelige forhold knyttet til pilegrimsleden. Hamar fengsel la opp til enkle, meditative samlinger i kirkene. Her ble også de innsatte selv involvert i opplegget ved at hver deltaker ble utfordret til å dele med de andre sine personlige refleksjoner i tilknytning til en utlevert kort tekst.

Engedal fortalte at Bergen fengsel aktivt utnyttet informasjons- og kommunikasjonsmulighetene til Pilegrimsfellesskapets nettside i form av daglige rapporter om smått og stort underveis. Disse ble fulgt med interesse av mange, og en rekke personer, fra fengselsdirektøren til ’mamma og pappa’ ga motiverende responser og tilrop underveis.

I undersøkelsen refereres mange uttalelser, bl.a. fra en tidligere deltaker på Bastøys pilegrimsvandring. Han reflekterer i ettertid over sine egne erfaringer og sier bl.a. følgende:
Jeg tenker på dette som en vandring i meg sjøl, der man har god tid til å tenke over livets høydepunkter og dype daler… Jeg vil kalle en slik lang vandring en menneskelig renselse… Man kan ikke la være å tenke på hva man vil med livet, og at det er viktig å ta vare på hverandre og dem man står nær. Slike tanker er det bra å ta med seg på veien tilbake i det vanlige samfunnet.

Leif Gunnar Engedal avsluttet sitt fordrag med denne oppsummeringen:
Det min lille undersøkelse imidlertid kan bidra med er en kartlegging av hvilke opplevelser og erfaringer de innsatte sitter igjen med etter gjennomført vandring, og hvilken betydning de selv tenker at dette har med tanke på resten av soningstiden og livet som følger deretter. Framstillingen ovenfor har gitt et ganske rikholdig bilde av dette. Selv om det dreier seg om foreløpige inntrykk fra et materiale som ikke er ferdiganalysert, er det liten tvil om at et flertall av informantene opplever pilegrimsvandringene som konstruktive og svært meningsfulle tiltak underveis i soningen. De bidrar til økt trivsel for så vidt som de bryter fengselslivets krevende og disiplinerte monotoni. De bidrag også til økt trivsel for så vidt som de gir god fysisk trening og mulighet for naturopplevelser og friluftsliv. Dessuten gir det verdifulle historiske og kulturelle kunnskaper, noe som for flere åpenbart har betydning ut over det rent kunnskapsmessige.

Tre Bergensvandrere 2009For et flertall går åpenbart betyd-ningen også dypere enn dette. Pilegrimsvandringen har en per-sonlig og eksistensiell dimensjon. For noen blir derfor den ytre reise også en anledning til utforskning av mønstre i ”det indre landskap”. Inngrodde og destruktive tanke-mønstre kan brytes. Det blir mulig å se verden og sin egen virkelighet i et større perspektiv, og åpne seg for positive tanker om framtiden.
Det gis rom for refleksjoner og bearbeiding av krevende livserfaringer knyttet til personlig ansvar, skyld, soning og tilgivelse. Det gjøres erfaringer som har potensial i seg til å endre selvfølelse og forankre egen identitet i andre ting enn den kriminelle fortid. Det er sannelig ikke så lite. Flere av de innsatte gir derfor sterke uttrykk for at pilegrimsvandringene er kommet i norske fengsler for å bli. De bør videreutvikles som tilbud i alle fengsler og etter hvert bli mulig for alle innsatte som er i stand til å gjennomføre en slik vandring.

En av pilegrimene fortalte denne historien til prof Engedal:

Det var godt vær den dagen, og jeg følte meg sprek og i god form. Derfor gikk jeg alene ei god stund, et godt stykke foran de andre. Jeg kom et sted til utkanten av et gårdstun som pilegrimsleden gikk forbi. Det var stille og fint, så jeg tenkte at her setter jeg meg ned, tar av meg sekken, og venter på de andre. Jeg har gått lenge nok alene. Så der satt jeg i grøftekanten på pilegrimsleden i utkanten av gårdstunet.

Da kom dama på gården ut av huset. Blikket gikk min vei, og hun så noe som hun antakelig hadde sett utallige ganger: En pilegrim som pustet ut i grøftekanten. Hun smilte og kom bort til der jeg satt. Hun så på meg og spurte ganske stille: ”Er du pilegrim?” Et øyeblikk tenkte jeg: Hva sier jeg nå? En fengselsfugl på flukt? En kriminell? Men så hører jeg altså meg selv si med rimelig rolig stemme: Ja. Jeg er pilegrim.

På en måte var det ganske udramatisk og alminnelig. Men jeg kjente det i magen. Aldri før hadde det skjedd og aldri hadde jeg trodd at det skulle komme til å skje: At jeg rolig og ende fram skulle si om meg selv at jeg er en pilegrim. Jeg er nokså vandt med å lyve. Men dette var jo i grunnen sant!

Da kom neste spørsmål, i naturlig forlengelse av det forrige og med samme varme ro i stemmen: ”Hvor kommer du fra?” Jeg svarte som sant var at jeg kom fra …… og var på vei til Nidaros. Hun nikket. ”Du er kanskje tørst? Det er varmt i dag. Jeg kan hente et glass kaldt vann til deg hvis du vil. Vi har så godt vann her på gården!” Jeg nikket og sa takk. Og hun kom med vann. Et stort glass. Og jeg drakk. Og hun så at jeg hadde termosen min på sekken og spurte om hun ikke skulle fylle nytt, kaldt vann i den så jeg hadde for turen videre.

Selv om de andre kom rett etterpå, kjente jeg at jeg hadde behov for å gå alene en god stund videre. Sett utenfra hadde ingenting oppsiktvekkende skjedd. Tvert imot. Det hele var helt alminnelig og hverdagslig. Men når du er vant med stengte dører og vaktsomme blikk år ut og år inn, så blir bildet nokså annerledes. Det var ett eller annet som hadde skjedd på det gårdstunet som rørte ved noe dypt inni meg. Den rolig, jordnære dama. Blikket hennes. Og disse alminnelige spørsmålene: Hvem er du? Hvor kommer du fra? Er du tørst? Og jeg som hadde svart: Jeg er en pilegrim.










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.