Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
20. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


En tredjedels pilegrimstur
14.09.2010 00:36
Vi hadde regnet med å nå frem til Dovrefjell, men vi hadde ikke regnet med alt regnet. Vonde ben etter meget våt og strabasiøs klatring i pilegrimenes hinderløype satte en stopper langt nede i Gudbrandsdalen


Den tolvte dagen
Vi hadde startet sent, og etter drøye fire timers våt og slitsom vandring hadde vi gått sju kilometer. Et enkelt regnestykke sa at med den farten ville vi kanskje være fremme ved dagens mål kl 2 om natten, dvs hvis vi gikk raskt og kuttet ut å spise. Men ingen av delene passet oss noe særlig, og vi svingte i stedet ned til sivilisasjonen, dvs Vinstra. Der fant vi en av de få jernbanestasjonene hvor toget fortsatt stopper, og spanderte på oss både komfortkupe og varm bistromat på vei hjemover.

For en kontrast! For en vidunderlig følelse! Vi tok av oss de klissvåte marsjstøvlene, til lange blikk og noen forsiktige grimaser fra medpassasjerer. Kona mi, Anne-Marie kunne legge de våte og vonde bena på setet midt i mot. Underholdningen et par timer var å se igjen de stedene hvor vi hadde strevet oss oppover, nå i motsatt, og en del raskere film.

Var vi misfornøyd med turen vår? Nei, slett ikke! Vi hadde fått mye ut av de tolv dagene vi vandret. Opplevelsene hadde stått i kø, mennesker ønsket faktisk å snakke med oss, naturen var raus, høsten var herlig, livet var enkelt! De basale behov, som pilegrimer i hundrevis av år før oss har kunnet konsentrere seg om, ble også våre. Her var det ingen grunn til å stresse med noe som helst, og bare det var en herlig følelse! 

Og en dag da vi lot våre undersåtter finne hvile på asfalten langs en meget trafikkert E6 tenkte vi akkurat det samme som pilegrimer trolig alltid tenker: ”Hvorfor har de det så travelt?” ”Gjør det noe om de kommer frem til Oslo fem minutter senere?”


Pilegrimslivet
Det langsomme pilegrimslivet betyr at hele tidsregningen justeres. Man ser stort på ting. Kanskje kommer vi frem til Otta i overmorgen eller et par dager senere, det er ikke så nøye. Kanskje vi ikke kommer frem dit i det hele tatt? Vel, så er det kanskje ok. Kanskje finner vi noen modne bær i veikanten? Eller litt sopp? Eller vi treffer noen mennesker som det er hyggelig å prate med. Vel, så gjør vi heller det en stund. Så slutter det kanskje å regne i mellomtiden. En vinn – vinn – vinn situasjon. Det passer godt for pilegrimer. Vi har hele tiden det meste å vinne, noe spennende å se frem til.

Bortsett fra regnet?  Ja, egentlig gjør ikke regnet så mye, ikke så lenge man har regntøy og får mulighet for å tørke føtter og skotøy i blant. Og sørger for at mobiltelefon og skrivesaker ligger i plastpose. Og så er det jo utrolig spennende med de mange villnissene som blir enda villere, de bratte skrentene som blir enda brattere, stier som blir bekker, og bekker som oppgraderes til elver i løpet av noen timer.


Første pilegrimstur
Eller kanskje dette med villnis ikke er så veldig spennende? Anne-Marie hadde aldri prøvd seg som pilegrim tidligere, og forventningene var store. Hun hadde lagt noen mil bak seg i hjemlig terreng, hadde pakket en ganske normal pilegrimssekk og var innstilt på å tilbakelegge ca 2 mil om dagen. Hennes entusiasme varte faktisk i flere dager.

Etter hvert som vi jobbet oss nordover fra Hamar hørte jeg imidlertid stadig oftere hennes kommentar: ”Dette kan virkelig ikke være mulig!” ”Kan man by utlendinger slikt?” Hun snakket om pilegrimsveien, den som nå er blitt europeisk kulturvei. Som enkelte steder har brennesle som vokser kvinnehøy, og som står så tett at man må slå seg frem med pilegrimsstaven. Hun snakket om skrenter som var så bratte at vi samtidig måtte holde fast i hverandre og i nærmeste tre for i det hele tatt å komme helskinnet ned, om flerfoldige vadesteder hvor det var nære på at vi skled utfor, om et utrolig antall glatte, bratte og høye klyveled som definitivt ikke passer for pilegrimer med tunge sekker og ømme ben. Og, som sagt: Bena lengtet ofte etter skikkelig gammel, god asfalt, noe fast, ekte og konkret.


Litt botanisk informasjon: Nesten alt det grønne på bildene er brennesle.
Den europeiske kulturveien fortsetter rett frem, gennom det tette krattet.

Og ennå hadde vi ikke startet på de virkelig bratte delene av Gudbrandsdalen. Det holdt jeg tett om!

Dette skulle være vår personlige pilegrimsvandring, noe vi gjorde sammen. Og det fungerte meget bra, bare så det er sagt. De tolv dagene som vi vandret sammen ble en felles erfaring, et felleseie som vi kan hente frem og glede oss over. Nå er det to uker siden vi kom hjem, Anne-Maries ben er nesten helt fine, og vi kan allerede mimre litt over disse dagene. Vi ser på bilder og stemplene i passene, og blar i notater. Gleder oss over alle opplevelsene, og spesielt de mange gode møtene med flotte mennesker.

Vi synes at 18 mils vandring er helt ok. Familie og venner er litt imponert, det er hyggelig, men egentlig unødvendig. Dette var vår personlige vandring, vi hadde ingen prestasjonsangst, ingen å konkurrere med. Andre går 60 mil, 100 mil, 1000 mil. Det spiller ingen rolle for oss.


Ingen vanlig pilegrimsvandring?
Så var ikke dette bare en vanlig pilegrimsvandring (hva nå det måtte være). Vi hadde en jobb å gjøre, en guidebok som ble utgitt for fem år siden, og som muligens kunne trenge en oppdatering. I 2003 gikk jeg sammen med den nye pilegrimspresten Rolf Synnes og kona hans, Else fra Oslo til Nidaros, i løpet av et drøyt år etter dette jobbet jeg meg igjen oppover fra Hamar til Trondheim, og laget en detaljert beskrivelse av pilegrimsveien. Eivind Luthen øste av sine enorme historiekunnskaper og laget kultursidene i boken. Etter hvert har Anne-Marie fått som en del av jobben i Verbum forlag å selge guidebøkene for pilegrimer. Dermed var dette et reelt fellesprosjekt for oss to.

Det viktigste var å kontrollere det som er beskrevet i guideboken, dvs hvor selve pilegrimsveien går, overnattingssteder, matbutikker, spisesteder og spesielle severdigheter.

Men samtidig benyttet vi anledningen til en sjekk av merking, rydding og tilrettelegging av denne delen av pilegrimsveien. Og til å høre hva folk som vi traff underveis hadde å fortelle. Kort sagt kan vi vel si at vi foretok en kvalitetssjekk.

Ved Mågåli hadde det skjedd store ting. Her er et praktfullt hvilested ved en frisk bekk.


Hva erfarte vi?
Faktisk svært mye, og jeg skal spare leserne for alle detaljene her. Men jeg stilte meg selv spørsmålet gang på gang om de som bestemmer hvor pilegrimsveien skal gå virkelig har gått selv, med støvler og tung sekk - en regnfull høstdag.

For å ta selve pilegrimsveien først, så er den faktisk lagt om enkelte steder. Jeg kunne ønske at det var gjort enda flere steder, spesielt der det finnes meget gode alternativer. Jeg vil veldig gjerne fremheve den alternative veien ved Brøttum, som nå går via Johannesgården, litt fordi dette var mitt forslag fra 2006, men enda mer fordi det ble gjennomført på en mesterlig måte av Karen Graaten på Johannesgården, og godkjent av Pilotprosjektet og andre myndigheter. Men skuffelsen var stor over at et par andre omlegginger utrolig nok ikke syntes å ha gjort veien bedre.

Jeg hadde håpet at mange av klyveledene var erstattet med solide grinder, men der ble jeg skuffet. I Gudbrandsdalen var det 60 slike da jeg skrev guideboken, og det ser ut til å være minst like mange nå. Det virket på meg som om de var blitt enda høyere, brattere og glattere.  Det er helt utrolig at vi kan by pilegrimer med tunge sekker slikt! I tillegg var det flere steder piggtråd eller ståltrådbiter som lå på lur for å rive i filler tøyet vårt.

Merkingen er noen steder meget god nå, men skjemmes av at det fortsatt er store partier nesten uten merker. Det virker som om nye deler av pilegrimsveien har fått en langt bedre merking. Nettopp denne skiftingen er ganske frustrerende, og skaper usikkerhet. Det gjaldt også meg som burde kjenne veien godt fra før. Fortsatt ligger mange gamle stolper nede i grøfter og kratt, eller er helt nedgrodd.

Det begynner å bli bra med herberger, men det må arbeides for å få tettere tilbud. Helst hver 10 km. Når det gjelder den strekningen som vi nå gikk bør det være et tilbud til mellom Ringsaker/Moelv og Brøttum, og vi kunne tenke oss et herberge mellom Hamar og Veldre, kanskje ved Furnes kirke.

Når det er sagt, så må vi jo også med stor takk nevne de eksisterende herbergene, og spesielt de som var nye for meg. Konfirmantsalen i Veldre, det nye herberget ved Ringsaker kirke, Johannesgården i Brøttum (hvor jeg nesten regner meg som stamgjest), Skåden (som heller ikke var ny for meg), Borkerud, Jonsgård på Ringebu og Sygard Grytting. Vi møtte en fantastisk gjestfrihet og entusiasme for pilegrimssaken alle disse stedene.

Spesielt vil jeg nevne Menighetshuset i Fåberg hvor det var lagt ned mye jobb og arbeid og penger (formidlet via Pilotprosjektet) nettopp for å ta imot pilegrimer denne sesongen. Anne-Marie og jeg var pilegrimer nr 2 og 3 som besøkte dette fine stedet! Vi ble tatt imot med store æresbevisninger og en diger termos med varm kakao. Det manglet bare rød løper!
    
Vi kan jo legge til at vi opplevde ingen åpne kirker, med unntak av ordinær søndagsåpning ifm gudstjeneste. Dette var et satsingsområde for både forrige og nåværende kirkeminister, men det blir vel med de fagre ordene? Selv Ringebu stavkirke, som er turistkirke, var stengt, og etter informasjonen som var hengt opp hadde det vært slik i tre år og en dag da vi kom! Kirkevergen har forklart i et brev til meg at kirken faktisk hadde vært åpen i år, men at åpningstiden varte til 22 aug. Nå har de omsider funnet ut at de skal informere om åpningstidene, et par uker etter at sesongen 2010 er over!

På Furnes og Ringebu fant vi i hvert fall åpent toilette, akkurat det kunne de spandert flere steder!

Lenge savnet vi steder å kunne søke ly for regnet, og hvor vi kunne hvile bena litt. Og så plutselig dukket det opp både benker og bord, melkeramper og andre ramper med tak. Et meget bra tiltak, som vi satte stor pris på! La oss gjerne få mer av det!


Og så videre?

En tredel av pilegrimsveien Hamar - Nidaros er nå sjekket. I tillegg sjekket jeg noen av milene frem til Hamar på en fin vandring sammen med vår datter i mai. Når resten skal tas vet jeg ikke, men sesongen for fjellvandring er nok snart på hell. Jeg fikk også vite underveis at det er planlagt flere justeringer av pilegrimsveien oppover Gudbrandsdalen. Det betyr kanskje at veibeskrivelsene bør oppdateres litt oftere? Eller kanskje at de bør være under konstant revisjon?

Ønsker du å vite mer? Jeg regner med å skrive mer utfyldende om denne vandringen, kanskje med litt andre vinklinger, i neste nummer av Pilegrimen.

Tormod Berger 










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.