Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


På langvandringer langs en pilegrimsvei
24.01.2010 16:33
Randi Thrane har vandret til Santiago tre ganger, siste gang høsten 2009. Hun har gjort seg mange refleksjoner, blant annet rundt temaet "herberger"


Vi gjengir her Randi Thranes beretning. Hun tok ikke bilder under sine vandringer, og vi har illustrert teksten med bilder tatt av Dag Eirik Løvås under hans vandring fra le Puy til Santiago våren 2008.


Innledning
Etter oppfordring fra nettredaktøren  på www.pilegrim.no om å skrive noe fra min pilegrimsvandring høsten 2009, skal jeg prøve å komme med noen innspill. Formålet må være at noen skal kunne gjøre seg nytte av noe av det jeg skriver på et eller annet vis. Sjøl har jeg hatt stor nytte av å lese andres blogger, reisebeskrivelser, bøker m.m før jeg dro av gårde på pilgrimstur.

Min vandring fra Le Puy en Velay til Santiago høsten 2009 var min tredje langvandring på caminoen til Santiago.

Et TV-program med Toppen Bech på pilegrimsvandring og et innslag på reisesida i Dagbladet var årsaken til at jeg begynte å interessere meg for å komme av gårde på min første pilegrimstur. Det så spennende ut å kunne vandre lange strekninger på stier spekket med gammel kultur og kirkekunst, på veier der mennesker hadde vandret i hundrevis av år for å nå ett mål: Santiago. Jeg tok kontakt med Pilegrimskontoret for å kjøpe noen bøker om veien til Santiago. Tilbake fikk jeg en lang mail og oppfordring om å ringe kontoret. En lang prat med Eivind Luthen ga meg mot til å gå videre med planene.

Å komme seg på pilegrimstur i 5 uker om våren er ikke så enkelt for en arbeidstaker med lovpålagt ferie i juli, men våren 2005 startet jeg av gårde med fly fra Finnmark til Pamplona. Da hadde jeg lest meg godt opp, skaffet meg greie guidebøker og utstyr, og gått inn skoene. Jeg skulle starte i Roncesvalles, for jeg hadde ikke noe tro på at jeg skulle klare turen over Pyreneene etter å ha lest boka ”Dit stjernene viste veien” av Lars-Erik Espeland. Å ta napoleonsruta over fjellet alene første vandredag ville være for tøft for meg.

Jeg kom til Pamplona en lørdagskveld og hadde tenkt å ta drosje til startstedet neste dag. Men i Pamplona var det streik, ingen drosjer kjørte. Jeg måtte derfor bli i Pamplona til første buss gikk til Roncesvalles mandag ettermiddag. På busstasjonen møtte jeg mange andre pilegrimer. Etter en times busstur og et besøk på pilegrimskontoret, skulle jeg finne min plass i herberget.Pamplona

Å starte herbergelivet var litt av et kultursjokk. I Roncesvalles er en gammel steinbygning gjort om til herberge. Det er mer enn 100 køyesenger i ett rom, og i kjelleren er det sanitæranlegg. Her er adskilte dusjer for damer og herrer, noe som absolutt ikke alltid er en selvfølge. Frivillige hospitaleros jobber her i sommerhalvåret, så det er som regel rent og ordentlig. Herbergene i Spania drives enten av lokale myndigheter (municipal), av frivillige organisasjoner eller private, og det koster 3-10 euro å overnatte. Da får du en køye med bra madrass og pute. Av og til er det ulltepper også. Systemet med herberger er sterkt utbygd langs caminoen i Spania. I det hele og store er mye lagt til rette for pilegrimene i dette landet.

 I Roncesvalles er det alltid pilegrimsmesse om kvelden der pilegrimene blir velsignet. Selv om man ikke tilhører den katolske kirke, er det interessant å ta del i messer. Da får man også høve til å se kirkene. Etter messen ble det pilegrimsmiddag, og så var det rett i køya. Herbergene stenger kl.22, og kommer du etter at det er stengt, slipper du ikke inn. Jeg så eksempler på det i 2007.

Jeg startet av gårde på min første vandredag 17. mai 2005 tidlig på morgenen i regnvær, og det øste ned hele dagen. 27 km på gjørmete stier som noen steder ser ut som elver, tar på, og da jeg på ettermiddagen kom fram til Larrasoaña søkkvåt med en sekk full av gjennomvått tøy og våt sovepose, var jeg ikke høy i hatten. Men nye dager med nye opplevelser, sol og varme, hyggelige medpilegrimer og nydelig natur fikk en til å se lysere på livet, og jeg kom da fram til målet Santiago i slutten av juni. Jeg hadde klart det! Jeg kunne stolt delta på pilegrimsmessen og høre at det ble lest opp ”una de Noruega”.

Jeg hadde vandret gjennom fjellandsbyene i Navarra, langs vinland i Rioja, over og langs flere vakre elver, gjennom åkerlandskap på mesetaen, over vakre, fargerike fjellvidder og gjennom eukalyptusduftende skoger i Galicia. Noe helt annet enn det tørrsvidde ”sydenspania”.

Jeg regnet nok med i juni 2005 at en slik tur tar man bare en gang i livet. Men jeg hadde ikke vært hjemme mange uker, før tankene om en ny tur begynte å melde seg. Neste gang ville jeg starte i den franske landsbyen St. Jean Pied de Port. Det å gå over Pyreneene var en utfordring jeg hadde gått glipp av på forrige tur.



Sjansen til en ny tur dukket opp våren 2007


Denne gangen reiste jeg med fly til Biarritz og videre derfra til St. Jean Pied de Port. Etter en trivelig natt på giten Lèspirit du Chemin i St. Jean med hyggelig vertskap og nydelig mat, startet jeg 29. april over fjellet mot Roncesvalles. Turen over fjellet gikk greitt. St Jean Pied-de-Port

Jeg hadde erfart  mye om fotstell på min forrige camino, så jeg slapp både blånegler og gnagsår, og var rimelig tidlig fremme i Roncesvalles. Det var riktignok tåke store deler av veien, så jomfrustatuen fikk jeg ikke med meg denne gang.

Så startet jeg på Camino Frances igjen, og etter en måneds vandring med mange regndager og mye gjørme, men også mange fine soldager, kom jeg igjen fram til Santiago. Selv om jeg hadde gått samme rute tidligere, ble denne turen helt annerledes.

Noe av det som er godt med en langvandring er at man legger bort hverdagslivet. Man trenger ikke å tenke på annet enn å gå, spise, vaske klær, sove og eventuelt hygge seg med folk man møter. Livet får en annen dimensjon.

Å gå alene er ganske greitt. Det er som regel mye folk å forholde seg til. Man kan gå så fort og så langt man vil. Man kan slå følge med noen eller ikke. Ta seg en hviledag når det passer. Når man bor på giter i Frankrike eller deltar på pilegrimsmiddager langs caminoen, blir man ofte plassert sammen med andre pilegrimer. Noen av disse treffer du siden igjen på veien eller man deler rom på herberget.

Etter min andre tur langs caminoen tenkte jeg aldri at jeg ikke skulle tilbake. Nå var det heller hvilke andre ruter man kunne ta. Mange guider, kart og reisebeskrivelser ble innkjøpt og lest. Fra sommeren 2009 skulle jeg bli pensjonist og ville ha tid nok til lange vandringer.

Valget sto mellom Via de la Plata fra Sevilla og veien gjennom Frankrike fra Le Puy. GR 65 fra Le Puy hadde fristet i 2007 også, men siden jeg ikke hadde noe tiltro til min skolefransk fra mer enn 40 år tilbake, droppet jeg tanken da. Klosterhage i Moissac

En tur innom Pilegrimskontoret i Oslo avgjorde saken. Der fikk jeg greitt høre at hvis jeg hadde lyst til å gå fra Le Puy, så skulle jeg gjøre det. Saken var klar. Nå var det bare å hive seg over franskboka, bestille flybillett og begynne å planlegge.


Le Puy til Santiago 15.august til 20.oktober 2009
Det var med en viss uro at jeg startet fra Finnmark 12. august 2009 på vei mot Paris og Le Puy. Ville jeg klare å gå en så lang strekning som 1500 km? Hvordan ville jeg takle varmen i august? Ville jeg klare meg med mitt lille franske ordforråd? Hadde jeg valgt riktige sko? Jeg hadde i alle fall bestemt at det ikke var noen prestisje for meg å gjennomføre hele løpet. Ble jeg lei eller syk, skulle jeg dra hjem.

På grunn av språksituasjonen hadde jeg bestilt overnatting med media-pension langs nesten hele ruta fra Le Puy til St. Jean Pied de Port. Hadde hørt at det var vanskelig å få steder å overnatte i august fordi det var feriemåned i Frankrike med mange franske grupper på Le Chemin. Jeg hadde brukt nettsida www.chemindecompostelle.com og sendt mail til overnattingssteder der de snakket engelsk. Et helt lite prosjekt i seg sjøl. Ville jeg klare å holde ruta?

Det var knallvarmt da jeg kom til Le Puy etter en flott togtur på 4 timer fra Paris via Lyon og St. Etienne. Jeg hadde bestilt to overnattinger i byen for å få med meg severdighetene der før jeg startet.

På Mariadagen startet jeg av gårde straks det ble lyst. Da hadde jeg fått med meg messe i katedralen dagen før. Denne helga var spesiell med helgedag på lørdag også, og det meste rundt omkring i landsbyene var stengt. Sekken var derfor ekstra tung p.g.a. mye mat og mye vann.

Startpunktet: Katedralen i le Puy
 
Det ble noen hete dager i dagene framover, men jeg holdt ruta. Det var mye trasking opp på åser og ned i daler, opp og ned og opp og ned, med den ene vakre utsikten etter den andre. Mange steder langs stiene, særlig på nedklatringer i vanskelig terreng, var jeg takknemlig for den gode, varme sommeren. Mange steder tenkte jeg, med turen langs caminoen i 2007 i friskt minne, at her hadde det vært vanskelig i dårlig vær. Høylandskapet i Aubrac var spesielt vakkert. Området Arne A. hadde beskrevet i boka som det verste på caminoen, var vakkert og lett å ferdes i i godvær.

Pilegrimsveien gikk gjennom den ene vakre middelalderbyen etter den andre. Conques var vakker, men etter 10 dager på pilgrimsveien uten å treffe så alt for mange andre på veien eller på overnattingsstedene, ble turistmaskineriet her nesten et sjokk. Stappfullt av turister og souvenirbutikker overalt. Da hadde jeg mer sans for en stille søndag i Cahors.

Det som overrasket meg noe på turen langs GR65 var at så mye av veien gikk på asfalt på små distriktsveier og bygdeveier. Jeg har lest mye kritikk i reisebeskrivelser over at caminoen i Spania går en del langs motorveier. Riktignok ser og hører man veien en del, men man går som regel på en tilrettelagt vei ved siden av. Her var det trasking på skrånende asfaltveier, og man lærte fort trikset med å gå på gal side av veien for å ”rette opp skeivstillinga i foten”. Men det var sjølsagt også mange fine skogsstier og veier der det var behagelig å traske.

Et problem jeg hadde lest om og også erfarte, var at det kunne være vanskelig å skaffe seg mat langs veien. Hvis man ikke hadde flaks og kom til en kafe i lunsjtida mellom 12 og 13.30 var det nesten umulig å få noe å spise. Selv til riktig tid ble jeg avvist flere ganger selv om det var ledige bord fordi ”kvoten var full”. Lørdag til mandag var mange barer, kafeer og butikker stengt på små steder. Kanskje var dette problemet større i august på grunn av ferietida. Og helt annerledes enn langs caminoen i Spania, der enhver landsby har en bar der du kan få deg noe å spise, om ikke annet så en bocadillo eller en kake.

I alle fall bar jeg på mye mat. Frokosten, som besto av loff og confiture, måtte suppleres med sunnere kost. Dessuten måtte man ofte ha et nødlager til det du trengte mellom frokost og middagen i 7-tida om kvelden.

Le Chemin St. Jacque var ikke like trafikkert som den spanske caminoen. Enkelte dager kunne jeg gå uten å treffe noen underveis, men for det meste så du noen andre pilegrimer langs veien. Det var folk fra New Zealand, Australia, mange canadiere, noen spanjoler, tyskere og sjølsagt mange franske. Langs le Chemin i Frankrike

Mange franske grupper  gikk kortere strekninger og hadde følgebil som troppet opp med lunsj og drikke underveis. Slike grupper kunne gjerne være litt dominerende ved matbordet om kveldene, men også hyggelige mot oss andre. Det var franske familier som gikk en uke eller to hvert år, få av de hadde tenkt å fortsette gjennom Spania. Et tysk par  hadde startet hjemmefra og gått to uker i hver ferie. Planen var å nå Santiago etter hvert. Noen få hadde planer om å gå helt til Santiago. Noen hoppet av, men andre traff jeg igjen regelmessig fram til grensa.
 
Sjøl var jeg noen ganger fristet til å hoppe av lasset. En periode var det svært mye asfalt med høye visne maisåkre eller solsikkeåkre på alle kanter. Mulig dette ville vært triveligere omgivelser om våren. Men etter noen dager i maisland dukket utsikten til Pyreneene opp i horisonten og humøret steg. Jeg må innrømme at det å gå inn gjennom Porte Saint-Jacques og inn i St. Jean Pied de Port i Rue de la Citadelle var sterkt. Nå var jeg halvveis til Santiago og resten av veien var jeg trygg på.


Litt om overnattingsstedene på veien fra Le Puy til grensa

Herbergesystemet er ikke like godt utbygd i Frankrike som i Spania. Det fins giter med felles sovesaler for 4-10 personer, men de ligger ikke like tett som langs caminoen, og de fleste er mindre av størrelse. Ofte serveres det middag om kvelden og frokost om morgenen. For dette må man som regel betale fra 25-35 euro. Som regel bør man ringe og bestille plass minst kvelden før.Ellers kan man leie rom i et CH, ofte i et privathus, eller hotell.

Jeg bodde ikke på så mange giter, men har lyst til å trekke fram noen:

Dagen før jeg kom til Cahors overnattet jeg i Mas de Vers på giten Poudally, et nydelig sted drevet av et ungt par. Her var det rene og fine og bekvemme firemannsrom, og vi fikk servert et deilig måltid om kvelden. Om morgenen var det hjemmebakt brød. Deilig å spise noe annet enn baguetter for engangs skyld.  Cahors

Den kommunale giten i Lascabanes,  en dagsmarsj etter Cahors, var også trivelig og innbydende både med hensyn til rom, mat og omgivelser.

Giten i Romieu var også utmerket. Her fikk vi ikke bruke egne laken eller soveposer på grunn av bedbugsfaren, men fikk utdelt rent sengetøy.. Vi ble grundig ”gransket” ved ankomst og advart mot å ta inn på giten i Condom neste dag. Hørte senere at noen som overnattet der, hadde hatt noen trasige påfølgende dager. Også på giten I Cajarc hadde noen blitt spist av sengedyrene. Flere sluttet å bo på de kommunale gitene på grunn av dette.

Giten i Arzacq Arraziquet var  moderne og trivelig, selv om det ikke var noe gourmetmiddag vi fikk servert om kvelden. Nevner det fordi en ungdom som vanligvis sov i telt, fylte 20 år og hadde fått sendt penger fra faren for at han skulle ta inn på en ordentlig gite og få en skikkelig middag på fødselsdagen. De fleste mente dette var den tristeste middagen de hadde fått servert, altså ingen festmiddag for bursdagsbarnet som vanligvis ikke hadde råd til å bo på gite.

Domaine de Compostelle, en gite ved en avstikker fra Pomps i nærheten av slottet og landsbyen Morianne, der verten svippet deg tilbake til GR65 om morgenen og gjerne tok deg med på slottsrunde. Trivelige omgivelser og svømmebasseng i hagen.

Ellers dumpet man borti små perler på veien, som rommet hos ekteparet utenfor byen i Cajarc, der man var eneste gjest og fikk servert frokost om morgenen på madames fineste porselen, og måtte snakke fransk selv om man ikke kunne det, fordi vertskapet bare snakket fransk.Cajarc
Pilegrimsvennlige Gite og Hotel de la Paix i Aire sur Adour der du fikk eget rom med frokost for 15 euro.

Maison du Bos i Miramont- Sensacq, et deilig hus i en fikenhage med svømmebasseng, der jeg om kvelden som eneste gjest spiste en enestående middag med vertskapet og fikk vite mye om stedet og landskapet omkring. Minst like hyggelig som i et stort støyende lag.

Hotel Maugouber i Maslacq. Hit kom jeg i lunsjtida og fikk for en gangs skyld spist en skikkelig lunsj i hotellets restaurant, selv om det var like før stengetid. Da jeg kom ned til middag om kvelden, hadde madame hanket inn to av sine faste overnattingsjester, to damer som ofte bodde der i jobbsammenheng, og plassert dem sammen med meg for at jeg skulle ha noen å snakke engelsk med. Det ble en hyggelig kveld.

Totalt sett svært mange koselige steder, men også enkelte jeg ikke ville ha valgt på nytt.


Men veien mot Santiago var ennå lang!
Denne gangen skulle jeg ikke overnatte i St. Jean Pied de Port, men gå videre til Huntto for å ha en kortere vei over fjellet dagen etter. Det hadde regnet et par dager, og jeg hadde endelig fått bruk for alt regntøy som hadde tynget i sekken. Foruten et kraftig tordenvær om natten i Conques hadde det bare vært noen få, korte regnskurer underveis. Men nå satte uværet skikkelig inn. Det ble noen trasige kilometer opp mot Huntto. Giten i Huntto var kald og utrivelig. Jeg hadde bestilt rom, men fikk nærmest kjeft av madame fordi jeg kom der og forlangte rom. Fikk etter hvert en seng og senere en god middag sammen med en del hyggelige pilegrimer, men jeg tenkte tilbake til 2007 og mitt trivelige opphold i St. JeanLèspirit du Chemin.

Startet ut straks det ble lyst neste dag. Det begynte å regne og blåse i Orisson, men sikten var grei, og jeg fikk mulighet til å beundre jomfrustatuen. Det var mange pilegrimer på veien. Ved Col de Lepoeder begynte tåka å sige på, og jeg havna på brattveien ned gjennom skogen mot Roncesvalles istedenfor på veien ned mot Ibañeta der jeg hadde tenkt meg.

Når man har trasket i ro og fred gjennom Frankrike i en måned og bare møtt en sjel nå og da, blir Roncesvalles overveldende. Jeg hadde bodd på refugio i 2005 og 2007, men denne gangen hadde jeg bestilt rom på La Posada. Det var deilig å komme til et oppvarmet rom med god plass til å tørke sitt våte tøy. Roncevalles
Men på pilegrimsmiddagen om kvelden ”møtte jeg hordene”. En stor spisesal stappfull av pilegrimer. Kirka var full under pilegrimsmessa, men her var det enda flere. Støynivået var høyt.

Det var svært fullt på veiene de første dagene, men så jevnet det seg ut. Men jeg tenkte på hvordan det skulle bli i det hellige året 2010 da man forventer at antallet pilegrimer stiger kraftig.

Sjøl skulle jeg gå min tredje camino. Denne gangen i tørt høstvær med unntak av enkelte uværsdager innimellom, men uværet var aldri av langvarig karakter. Veiene var tørre og fine med unntak av et gjørmehav første dag i Spania mellom Viscarret og Linzoan. Mange fikk nok skader her. Sjøl hadde jeg ikke klart meg uten gode gangstaver, sjøl om det var mange snille, unge gentlemenn som ville hjelpe en gammel dame. Når jeg tenker etter var det likedan i 2007. Rart det ikke er gjort noen forbedringer her med tanke på 2010. Anbefaler at man tar veien i stedet denne strekningen.

Tidligere hadde jeg gått om våren med vårens fargeprakt. Fargene var ikke like heftige nå, Men det var druer på vinåkrene, modne bjørnebær langs stiene mesteparten av veien både i Frankrike og Spania og modne nøtter av ulike slag.  Paprikaåkrene på vei ut av Punte la Reina sto knallrøde av moden frukt. Enhver årstid sin sjarm.

Mesetaen, som på mine 2 tidligere vandringer, hadde virket som endeløse sletter, ga nå en rolig og vakker horisont.  Etter all klatringa opp og ned på GR 65 var det deilig å kunne gå milevis uten å passe på hvor du satte foten.


Følelsen av å være velkommen

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har stor sans for caminoen i Spania, og det var en lettelse å passere grensa i Pyreneene. Når du kommer inn i Spania langs pilegrimsveien, får du følelsen av å være velkommen. Mye er gjort for å legge til rette for pilegrimene. Langs GR65 i Frankrike var det mange skilt med opplysninger til oss som gikk forbi. Pyreneene i sikte!
De fleste av disse hadde opplysninger om hva du som vandret forbi ikke hadde lov til å gjøre, hvor du ikke hadde lov å sette deg osv.. Det var en sterk verning om eiendomsretten med mye piggtråd overalt. Selv ute i ødemarka var det piggtråd, en uvant situasjon for en som kan ferdes fritt på statens umatrikulerte grunn i Finnmark, nå Finnmarkseiendommen.

Når man kommer inn i Spania har skiltene opplysninger som skal gjøre det greitt for deg som pilegrim. Skal du krysse en vei eller gå en bit langs en vei, er det fareskilt som opplyser deg om biltrafikk. Bilene får varsel om å sette ned farta fordi det er caminados på veien. Det er informasjonsskilt som skal hjelpe deg på veien, og det er tilrettelagt med sitteplasser underveis langs caminoen. Spanske merker langs Caminoen
Spanske jordeiere så heller ikke ut til å ha like stort behov for å verne seg mot inntrengere. Det er lite piggtråd å se.

Selv om du i Frankrike alltid ble møtt med ”bonjour” både av voksne og barn, føler man seg bedre mottatt som pilegrim i Spania, til tross for de mer enn 100 000 pilegrimene som ferdes her hvert år.

På min første pilegrimsvandring i 2005 var det viktig for meg å bevise for meg sjøl at jeg taklet pilegrimslivet, og jeg tilbrakte de aller fleste nettene på herberger. Hostaler og hoteller var noe man tok inn på hvis det ikke fantes en ledig seng på et refugio. Det var et rush ut tidlig om morgenen for å sitte i kø på ankomststedet for å få en seng for natten. På min andre pilegrimsvandring i 2007 hadde jeg brukt opp herbergekapasiteten når jeg kom til Burgos. Etter Burgos prøvde jeg å finne meg rimelige rom på hostaler. Det lyktes som regel. Å trekke ut av herbergene førte til noe større isolasjon, da herbergene er en positiv sosialiseringsfaktor på pilegrimsveien.

Det er uansett ofte et sceneskifte i Burgos. Her reiser mange hjem, og nye kommer til. Mange tar en hviledag og må dermed skape nye kontakter. Dette var tilsvarende i Conques og St. Jean Pied de Port, da mange stopper her for en dag eller to.Katedralen i Burgos

På min tredje pilegrimsvandring i høst hadde jeg langs GR65 vendt meg til bekvemmeligheten med å ha eget rom på de fleste steder, og jeg fortsatte med å bo på hostaler og rimelige hoteller også på caminoen, med få unntak som ungdomsherberget i Estella, Refugio municipal i Azofra og Hospital, steder jeg visste var veldig bra. Sannsynligvis hadde jeg ikke gjennomført turen hvis jeg skulle bodd på herbergene hver natt. Man ble litt sosialt mettet etter som dagene gikk. Men å ha vandret 1500 km med 10-12 kg sekk på ryggen i to måneder fikk meg til å føle meg som pilegrim likevel.

Denne gangen opplevde jeg imidlertid at det var større press på alternative overnattingssteder, kanskje et tegn på at pilegrimsveien er blitt mer turistpreget eller at privatøkonomien er god i mange land. Jeg traff flere som sa de hadde prøvd herbergene et par netter, men aldri mer! Disse hadde som regel startet ut med å bo på refugio i Roncesvalles og Larrasoaña og ikke fått med seg at mange herberger kunne være  paradis i forhold til disse. Traff også flere med ferdigbestilte turer. Sjøl ordnet jeg som regel et rom med å ringe kvelden før, eller tok sjansen på å få et når jeg kom fram.

Jeg skal ikke komme med noen videre detaljbeskrivelse av mine dagsmarsjer i Spania, men har lyst til å fortelle at jeg omsider traff noen nordmenn. I Fromista hørte jeg norske stemmer i gangen på hostalet og der var fire nordmenn, to damer og to menn som hadde startet i Burgos. Langs Caminoen i Spania
Det klaffet seg slik at på nasjonaldagen 12.10 var det fem nordmenn samtidig på Cruz de Ferro. Traff også en norsk mann på vei opp mot O`Cebreiro.

Etter 65 dager på veien kom jeg fram til Santiago 20.oktober 2009. Dagen før begynte det å regne, og siste dagen gikk jeg de 4 siste milene i regnvær fra Arzua til Santiago.  Det regnet også de tre dagene jeg var i Santiago.

De siste dagene på turen begynte det å bli kjølig, og jeg var glad jeg hadde litt ekstra klær å ta på om kvelden på kjølige overnattingssteder. På vei ut av Sarria en morgen var det frost og rim på bakken. Om morgenene var det lenge mørkt, og man måtte drøye morgenstarten. Det var tydelig at høsten hadde satt inn.

Det var flere forandringer som hadde skjedd langs caminoen fra 2007 til 2009. Sannsynligvis er dette en del av forberedelsene myndighetene har planlagt i forbindelse med det hellige år 2010.
 
I Roncesvalles var det et stort byggeprosjekt med et nytt herberge. Om dette skulle være ferdig til 2010 vet jeg ikke. Noen steder var veiene forbedret. På vei ut av Punte la Reina var det for eksempel laget en vei opp en ås der man tidligere klatret på gjørmete bratte stier. Det var blitt mange flere hostaler og private herberger i ulike byer. Det var også blitt en del serveringssteder på steder hvor du ikke fikk kjøpt mat tidligere, som for eksempel ved refugio i Ribadiso, der det var kommet en restaurant som serverte menu del dia. I Hornillos var det både åpen butikk og restaurant og et nytt Casa Rural med fine rom til utleie. I Villambistia var det opprettet et nytt refugio municipal. I Villafranca Montes de Oca var det gamle refugio municipal lagt ned. I stedet var det opprettet et nytt i forbindelse med et nyinnredet hotell i det gamle hospitalbygget. Et fint herberge, ble det sagt. I St. Juan de Ortega var det kommet en Casa Rural med mange rom. I Burgos har et nytt refugio, som fikk god omtale, vært i bruk et år eller to.

I Galicia så jeg flere eksempler på nybygg. Bl. a ved inngangen til Melide var det piler til et stort herberge i et nybygg. Om det var tatt i bruk eller skulle åpnes i 2010 vet jeg ikke sikkert. I Palas do Rei var det bygd et nytt fint herberge som var tatt i bruk i 2009 i frilufts/park/basseng-området ved inngangen til byen. Fikk lov til å gå inn og kikke, og det så flott ut i forhold til det gamle inne i sentrum. Restaureringa av refugio i O`Cebreiro så også ut til å ha vært nyttig. Jeg så også andre byggeprosjekter uten at jeg nå klarer å plassere dem.


Avslutning
Etter å ha vært på pilegrimsvandring i 65 dager fra Le Puy til Santiago var det godt å komme fram og ta inn på et hotell der jeg skulle være tre netter. Deilig å slippe å pakke neste morgen.

Mitt tredje Compostela lå i sekken. Poste restantepakken jeg hadde sendt fra Le Puy var ikke å finne på Correos, så jeg måtte ut og kjøpe noen reiseklær. Etter å ha gått i 65 dager i samme bukse, shorts og T-skjorte er det nesten et must å få noen ”normale” klær. Ekstra sko hadde jeg båret på fra Pamplona. Jeg hadde sendt et par reserver dit hjemmefra i tilfelle jeg hadde valgt feil sko. Men det hadde jeg ikke. Mine rimelige Timberland halvhøye, Goretex tursko hadde fungert utmerket. Vann trakk de riktignok i styrtregn, som alle andre Goretexsko jeg har prøvd, men jeg gikk hele turen uten gnagsår eller annen skade.

Åtte mann må til for å svinge --- det enorme røkelseskaret
Pilegrimsmessen i katedralen påfølgende dag ble et høydepunkt. Jeg har deltatt på mange messer i katedralen, men aldri opplevd å få se røkelseskarene bli sendt. Men denne gangen skjedde det, og det var en stor opplevelse!

Til slutt vil jeg si at jeg er verken blogger eller fotograf og vet ikke helt om jeg har truffet rett med det jeg har tatt med i dette innlegget. Men jeg håper det kan være til nytte for noen.

Boftsa, 12.01.10
Randi Thrane










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.