Desember er full av juleforberedelser, julemas og julestyr. Dette stresset ønsket man seg bort fra. Flybilletter til Spania ble derfor bestilt, noen av ”våre” overnattingssteder kontaktet, og reisen var i gang. Jul ville det alltid bli, selv om man først kom hjem den 22.

Norge i desember var et land i sne og kulde, i Spania var det sen høst. Veier og jorder var bare, og selv om bjerketrærne hadde mistet løvet sto mange andre løvtrær grønne og fine, og kyr og sauer gikk ute og beitet.

Señor Núñez, som kjørte de siste kilometerne opp til O’Cebreiro, fortalte at det for bare 3-4 dager siden hadde kommet 30 cm sne. Skolen hadde da holdt stengt; det var umulig å hente barna rundt omkring i de forskjellige landsbyene. Han har skolekjøringen som fast oppdrag, og fortalte at i O’Cebreiro er det fire skolebarn han henter og bringer daglig. Sneen hadde forsvunnet raskt, og det var ikke meldt sne for de første dagene. Derimot var det meldt kulde.

O’Cebreiro ligger på 1300 meter, og kulden kjentes. De gamle husene fra middelalderen er pietetsfullt restaurert, men likevel slo kulden godt inn i de gamle steinveggene. Rommet lå over baren/resepsjonen i hotellet, ovnen sto på, men likevel var det kjølig.

Nede i baren ble det fyrt konstant på peisen. Tykke, solide kubber ble fraktet inn i trillebår og stablet opp ved ildstedet, og lageret måtte stadig etterfylles. Vertsfolket på hotellet var godt kledd, med ullsokker og solide sko, og tykke jakker og gensere.

Det var rolig i landsbyen på denne tiden. De fleste spisestedene hadde stengt, likeså den ene souvenirbutikken. Museet var stengt. Kirken var stengt på hverdager. I baren hadde noen av beboerne samlet seg, noen ved bardisken, andre satt ved et bord midt på gulvet, sammen med far i huset, og spilte kort. De sa ikke så mye, men kortene smalt i bordet, av og til fulgt av høylytte utbrudd og latter.

Været og årstiden hadde ikke skremt alle bort fra pilegrimsvandring. I baren satt et par nordeuropeiske unge menn, og i spisesalen senere på kvelden satt det to unge koreanske kvinner. Maten var som alltid upåklagelig, og valget falt på caldo galego (galisisk kålsuppe kokt på kjøttkraft) til forrett, kokt kjøtt med grønnsaker til hovedrett, og til dessert lokal ferskost med honning.

Jeg har nevnt det før, at det er artig å bli gjenkjent når vi kommer på våre vandringer, men at de husker hva vi spiser hadde jeg aldri drømt om! På forespørsel om hva den ene hovedretten besto av kom svaret kjapt: ”det er det du og de andre spiste da dere var her i høst.” Gjett om man følte seg nesten kongelige, der man satt.

Tiden før avreise ble brukt til å rusle rundt og se seg omkring. Det var bitende kaldt, men strålende sol, og utsikten over dalførene rundt var upåklagelig. På en av fjelltoppene ved landsbyen står det et stort kors, det var vakkert å se korset mot himmelen, med alle de hvitrimede buskene og trærne i forgrunnen. Rimet lå tett, på gress, på grener på trærne, på visne blomster og strå.

Kristtornen så ut som den var sprayet med dekorsne, smijernsutsmykkingen over et brønnlokk ble forsterket i sin skjønnhet av frosten, og de runde palloza’ene så ut som om de hadde trukket toppluen godt ned over ørene for å holde kulden ute. Men kulde og senhøst til tross, solen varmet, og der den nådde frem forsvant det dekorative rimet.

Bak kirken, like ved bautaen med kart over pilegrimsveiene i Europa (der Norge stopper ved Hamar), står det et stort stenkrusifiks. På søylen er Jakob hugget ut, og over han kalken og disken, kjent fra nattverdsunderet som skjedde i O’Cebreiro. En vinterdag i begynnelsen av 1400 - tallet raste en veritabel sne-storm over området. En bonde bosatt nede i en av dalene strevde seg opp mot kirken for å delta i messen, og motta nattverden. Den forrettende munk hadde mindre tro enn sitt sognebarn, og håpet ingen ville dukke opp, så han kunne droppe messen, og skynde seg tilbake til klosterets lune peisild. Men bonden nådde frem, og i sitt stille sinn svor munken over å måtte forrette messe i den iskalde kirken. Da, mens han leste innstiftelses-ordene, forvandlet brødet og vinen seg bokstavelig til kjøtt og blod!

Til minne om dette underet donerte den spanske kongen i 1486 nattverdselementer i gull til kirken. Disse står utstilt i kirken, og kan beundres der.

Platen som krusifikset hviler på er smykket med kamskjell i alle fire hjørner. På baksiden av korset er Maria og Barnet hugget ut – dette er en kopi av statuen inne i kirken. Forsiden av krusifikset viser Kristus korsfestet. Rimfrosten forsterket lidelsen krusifikset viser, og gjorde et dypt inntrykk, de minuttene man fikk observere dette, før solen hadde overvunnet frosten.

Jo, selv Kristus fryser i O’Cebreiro!