Damene var fra Trondheim, Steinkjer, Rena, Elverum og Sandvika. De fleste av oss var ukjente for hverandre, men vi fant raskt tonen, og humøret var på topp selv om første vandredag opprant med vind, og ”vann i luften”.

Men vi trosset elementene, og lik pilegrimsstatuen som på fjellovergangen Alto de san Roque tviholder på hatten og kjemper seg frem, kjempet vi for at ikke våre regncape skulle flagre i vinden mens vi fotograferte hverandre, og leste Erik Byes dikt om å ”søke de gamle, glemte stier”.

Gudstjenesten i Triacastela ble som vanlig en spesiell opplevelse, med full forbrødring oppe i koret, og her møtte vi for første gang vår venn hollenderen. Han var blitt enkemann i juni, og hadde lagt ut på vandring til Santiago. ”Gå til Fatima eller Lourdes med dine ønsker, men gå til Santiago med dine følelser”, sa han en av de gangene vi snakket med ham.

I Samos fikk vi omvisning i klosteret, en opplevelse man absolutt må unne seg. Det er vel verd å ta veien ned i dalen, og ta en pause i vandringen for å få med seg den. Flotte veggmalerier fortalte klosterets historie, som også ble levendegjort av munken som viste oss rundt i klosterganger, sakristi og kirke.

Og det er fascinerende å se hvordan historien binder landet sammen; her var det klare linjer til kong Pelayo 1 og Asturias. Pelayos sønnesønn Alfonso ble for øvrig oppfostret og utdannet til sin kongegjerning i klosteret i Samos, og var også den første som dro som pilegrim til Santiago. Så her vandrer vi sannelig i historiens fotefar.

De lange trappene i Sarria, på vei opp til herberget, er slitsomme på slutten av en lang vandredag. Men vi kom oss opp, og etter en dusj og en hvil var formen på topp igjen. Som vanlig spiste vi middag etter messen på Cafeteria Anduriñas.

Verten der har en praktfull sølvgrå hårmanke, så kjælenavnet ”Hårfagre” passer godt på ham. Mens vi ventet på maten spanderte han av sin egen vinproduksjon.

Flere steder underveis så vi kyr, hester og sauer som lå og slappet av. Til og med små lam, som måtte være født på høsten. De var alt for små og hvite til å være vårlam. Vi fant oss også en vakker eng, og tok en pause i solen. Det var godt å ligge på ryggen i grønt gress, hvile, og kjenne solen varme, og vite at hjemme var det hustrig høstvær. Det var endatil sne på tunet på gården på Rena, fikk vi vite.

Broen over til Portomarin er lang og høy. I år var det temmelig lav vannstand, så vi kunne se den gamle broen, og ruinene fra husene som ble oversvømmet under byggingen av demningen på 50-tallet.

Dessverre ble det ikke potetomelett på ”verdens vakreste veikryss”, og det blir det aldri mer. Hun som drev spisestedet der har lagt om driften til bare herbergedrift. Mat fikk vi likevel, hos konkurrenten. Og maten var god den, men jeg satt der med en ekkel tanke om det ufine i å konkurrere ut en nabo.

Da var det unektelig mye koseligere da to av damene i gruppen inviterte til selskap på rommet. De hadde kjøpt inn vin, frukt, chorizopølse og snacks, og holdt tale og leste dikt. En meget trivelig opplevelse, som for alltid vil være et godt minne.

Die Zwei Deutschen var fortsatt i vigør, og mens vi satte til livs noen digre brødblingser og tykke skiver av husets spesialitet, safrankake, var fruen oppe på veggen og pusset vinduer.

Flere steder underveis så vi samme taggingen, på kilometersteiner og veiskilt. Med sort tusj var det tegnet et kors, og skrevet Mami 11-9-09. Det ble mange fantasier om hva som hadde drevet denne personen ut på pilegrimsvandring, og dennes behov for å fortelle all verden at Mami var borte.

Vi deltok i kveldsmesser der det var mulig, og i kirken i Arzua hadde vi en spesiell opplevelse. På slutten av messen ba presten alle pilegrimer om å komme frem. I tillegg til oss fra Norge var det en mann fra USA, og en fra Tsjekkia. Presten leste en velsignelse over oss og vandringen vår, og så ba han oss synge en sang, til Marias ære. De to mennene unnslo seg, men vi tro til. Det føltes unektelig ganske stort da vi syv norske damene sto foran menigheten og sang Alltid freidig.

Etter gudstjenesten gikk vi på vår stamrestaurant Venus. Der fikk vi en utvid-et forståelse for Bibelordet ”For uten at I bliver som børn igjen, skal I ingenlun-de komme inn i Herrens rike”. I stedet for duk, og som bordskånere, fikk vi nemlig store papirark med diverse oppgaver, som ”trekk en strek fra prikk til prikk og se hva indianeren sikter på”, og ”finn fem feil”. Det ble populært blant sultne damer, og fikk tiden til å gå mens vi ventet på maten.

Vertsfolket på Pension Compas i Arca stiller alltid opp for pilegrimene. Som for eksempel i fjor, da de egentlig hadde stengt på grunn av oppussing og utvidelse av sengekapasiteten, og likevel lot oss bo der. De var stolte da de viste oss rundt i de nye rommene, noe de hadde all grunn til å være. Vi bruker å gi et Olavsantemensale, med Olavs historie på baksiden, som en påskjønnelse til de som gjør en ekstra innsats for pilegrimer, samtidig som vi forteller om St. Olav og Nidaros som pilegrimsmål i nord. Vi hadde med et Olavsantemensale i år også, og denne gangen var det vertsfolket på Pension Compas som fikk det, noe de satte meget stor pris på.

Ifølge tradisjonen brukte pilegrimene å vaske seg i elven Lavacolla. Man skulle nemlig være ren når man møtte sin helgen og sin Gud. Det fikk ikke vi gjort. Elven var opptatt, av en kvinne som vasket klær.

Det var disig da vi nådde Monte Gozo, men likevel ikke verre enn at vi fikk sett katedralen i det fjerne. Vi stilte oss opp sammen med pilegrimsstatuene, og tok inn over oss den bittersøte følelsen av å være så nære målet, og samtidig kjenne på ønsket om å fortsette å vandre… og vandre… og vandre…

Vi vandret derfra videre, inn til Santiago, og frem til katedralen. Så gjorde vi det samme som pilegrimer før oss; vi gikk inn i katedralen, opp bak statuen av Jakob og ga han en klem og takket for vandringen, før vi gikk ned i krypten, der kisten med hans jordiske levninger er plassert. Så gikk vi til pilegrimskontoret, fikk kontrollert våre pilegrimspass, og mottok våre Compostelaer.

Dagen etter var det pilegrimsmesse. Det var også allehelgensdag, og en Jakobsstatue ble båret i prosesjon rundt i hele kirken. Butafumeiroen opplevde vi også. Det er flott å se den svinge opp under takhvelvingen, og fantastisk å se teknikken de åtte kirketjenerne bruker når de haler og drar i tauet den er festet i. Dessuten er det artig å se kirketjeneren som til slutt kaster seg på det store røkelseskaret for å få det til å slutte å svinge.

For øvrig ble det innført et nytt begrep mens vi var i Santiago. I stedet for kirkekaffe hadde vi ”kirketapas” på Lizarran. Det anbefales! Hilsen Bente Berg

En hjemkommet pilegrims betraktninger

Det er ikke noe rart at folk tar bena fatt for å gjøre seg bedre kjent med et av de vakreste og mest kulturrike områder i Europa. Santiago er en vakker by som byr på en så nær og glad pilegrimsstemning. Er det noe rart at jeg lengter tilbake til stier og bygdeveier som snor seg gjennom grønne daler, stier som fører gjennom godt bevarte middelalder-byer, over eldgamle broer, fra katedral til katedral? Pilegrimsveien byr på opplevelser som gir mening og sammenheng. Jeg kan nesten si jeg er blitt farget av veien. Marry Dahlen Elverum

Her viser vi tre av Marry Dahlens bilder fra Caminoen