Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
24. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Mål og strategier i den statlige pilegrimssatsingen
29.12.2009 22:46
Det norske pilegrimsfeltet fremstår i dag med en spenning mellom grasrot-idealisme og statlig styring, åndelige verdier og økonomiske ambisjoner, nasjonal helhetstenkning og regionale/lokale interesser

.

Vi gjengir her foredraget til Lisbeth Mikaelsson, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, under KIFO-seminaret med tema “Kulturkyrkja og pilegrimskyrkja” i Oslo 7 des 09

Perspektiv på mål og strategier i den statlige pilegrimssatsingen

Interessen for pilegrimssteder og -vandringer har vært sterkt voksende over hele verden de siste tiårene. Til Medjugorje i Bosnia f.eks., kom det over en million pilegrimer i 1990. Medjugorje var et regionalt pilegrimssted som har vokst til et internasjonalt pilegrimssenter (Reader 2007). Kan Trondheim bli like stort dersom det satses? Maria-åpenbaringer fra 1981 har gjort Medjugorje til et helligsted. Trondheims attraksjon ligger i den storslåtte katedralen, i Olavstradisjonen og minnene om nasjonal-kirkelig storhet i middelalderen. Det kan være greit å ha denne forskjellen i stedssymbolikk for øye når en overveier potensial og fremtidsscenarier i norsk pilegrimsutvikling. Forøvrig skjeles det ikke til Medjugorje i norsk sammenheng, men til Santiago de Compostela i Nord-Spania. På caminoen til Santiago snakkes det nå om at det befinner seg omkring 3 millioner mennesker årlig, og 100 000 av dem får pilegrimsbeviset. Santiago er ledestjernen for den norske pilegrimssatsingen.

Litt historikk om interessen for moderne pilegrimsvandring i Norge
Svenskene var tidligst ute: Både i 1958, 1973 og 1980 kom svenske  pilegrimer til Nidaros. Fra begynnelsen av 1990-tallet har miljøet rundt domkirken i Trondheim gjort en del for å komme den nye pilegrimsinteressen i møte, og spesielt la man inn pilegrimsmotiver i olsokfeiringen (jf. Andresen 2005). Initiativer fra grasrota har heller ikke manglet. Ildsjelen Eivind Luthen lanserte ideen om å gjenreise det gamle pilegrimsmålet Nidaros og opparbeide pilegrimsrutene dit allerede på 1980-tallet (jf. Amundsen 2002). Luthen åpnet Pilegrimskontoret i Oslo i 1994, og etablerte foreningen Pilegrimsfellesskapet St. Jakob i 1996. I årevis og i mange sammenhenger har Luthen vært en ivrig talsmann for norsk pilegrimsrenessanse.

Statlige myndigheter kom på banen da Prosjekt Pilegrimsleden ble opprettet i 1994. Miljøverndepartementet, Direktoratet for Naturforvaltning og Riksantikvaren engasjerte seg da aktivt i utbedringen av pilegrimsveiene i et samarbeid med Den norske kirke, lokalhistorielag og kommuner. Prosjekt Pilegrimsleden varte fra 1994 til 1997, da kronprins Haakon offisielt åpnet leden mellom Oslo og Trondheim.

Selv om mye var blitt gjort med merking og istandsetting av veier, gjenstår mye arbeid før ledene mellom Oslo og Trondheim er tilfredsstillende.

Omkring 10 år senere utpekte Riksantikvaren i 2006 pilegrimsleden til pilotprosjekt. Pilotprosjekt Pilegrimsleden er et samarbeidsorgan mellom flere offentlige aktører, med en funksjonsperiode fra 2007 til 2010. Formålet er å merke veiene, sette dem i stand og utvikle verdiskaping gjennom kulturminneforvaltning (jf. Mikaelsson 2008; Giske 2009).
 
I januar 2008 tok statsråd Trond Giske initiativ til å etablere et prosjekt for en nasjonal pilegrimsatsing som skulle ta utgangspunkt i Nidaros som pilegrimsmål. Prosjekteierne var Kultur- og kirkedepartementet, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Trondheim kommune. Trønderinteressene var dermed sterkt inne i bildet fra første dag. Prosjektet ble sluttført 31 desember i 2008, med en utredning som bærer tittelen: På livets vei. Pilegrimsmotivet – et nasjonalt utviklingsprosjekt, ført i pennen av prosjektleder, tidligere direktør for Olavsfestdagene, Per Kvisti Uddu. Ifølge mandatet skal prosjektplanen danne grunnlag for en nasjonal satsing på pilegrimsmotivet (jf. Uddu s. 10).

Den 3. august i år (2009) holdt Giske en tale, “Strategi for pilegrimssatsingen”, ved Pilegrimskonferansen i Trondheim. I talen opplyste Giske at Regjeringen i juni i år var blitt enig om at Kultur- og kirkedepartementet skal ha ansvar for å utforme en helhetlig strategi for utvikling av pilegrimstradisjonen, og at det skal skje i samråd med Miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Det er nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe som arbeider med saken.
 
Stat og pilegrimssatsing er ikke en opplagt kombinasjon, og spørsmålet om hvorfor reiser seg. Hvorfor vil staten satse på pilegrimsutvikling i Norge? Hvordan skal det satses? Hva vil man oppnå? Uddus utredning og statsråd Giskes tale er så langt de viktigste offisielle manifestene om tankegangen på sentralt hold om pilegrimsutviklingen. Hvilke gode grunner og visjoner skisseres i disse dokumentene?

Uddus utredning
Uddus utredning er et omfattende dokument på nærmere 200 sider. Under “Visjon” (s. 10) kan man lese følgende:

Pilegrimsvandring vil i framtida få stor betydning for alle menneskers liv. -- Den nasjonale pilegrimssatsingen skal bidra til at Trondheim/Nidaros i 2030 skal fremstå som et av de viktigste pilegrimsmål i Europa

Årstallet 2030 må betraktes som selvforklarende: Det er tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad og Olav den helliges død.

Å skissere et helhetlig norsk “pilegrimsprodukt”, som jeg velger å kalle det, med Nidaros og Olavsarven i sentrum, fremstår som hovedmålet i Uddus utredning. I dette produktet inngår merkede pilegrimsveier, skilting, pilegrimspass og -diplom, overnattings- og spisesteder, og ulike kunst- og kulturtilbud langs ledene. Og mer til. Forslagene er til dels ganske detaljerte, og et større administrativt apparat skisseres. Mellom 30 og 50 årsverk har vært anslått som nødvendig for å virkeliggjøre planene.

Andre sentrale, og omdiskuterte, forslag:
– Etablering av en nasjonal medlemsorganisasjon, Pilegrimsforeningen St. Olav, som bør ha en lav medlemskontingent og gi økonomiske fordeler ved overnatting. Foreningen skal bidra til å bygge et norsk pilegrimsnettverk nedenfra, heter det, og inkludere lokale ildsjeler og frivillige som kan jobbe fysisk med leden og med mottakene. At det allerede finnes en norsk pilegrimsforening, nemlig Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, blir ikke nevnt på annen måte i denne forbindelsen enn at  den nye foreningen bør bygge på Pilegrimsfellesskapet St. Olav, som er en underavdeling under St. Jakob, men bør løsrives fra denne organisasjonen, ifølge utredningen (s. 152-3). Tyder dette på en konflikt mellom pilegrimsbevegelsen som grasrotbevegelse og ambisjonene hos aktører med tettere bånd til statlige myndigheter? Pilegrimsfellesskapet St. Jakob reagerte ihvertfall på dette forslaget, se uttalelse på nettstedet www.pilegrim.no/news.php?id=1234394433.
 
– Når det gjelder pilegrimsledene, blir det bl.a. foreslått at de norske pilegrimsledene bør knyttes sammen i et helhetlig nettverk og at det lages forbindelser til internasjonale pilegrimsleder. Det anbefales også å utvikle pilegrimsleder sjøveien, for strekningene Bodø – Trondheim, Stavanger – Trondheim og  Stiklestad – Trondheim med de to båtene Jekta Brødrene og Jekta Pauline. Skibladner, Mjøsas hvite svane, tenkes brukt til å knytte sammen ledene på hver side av Mjøsa (s. 156-7).

– Et nasjonalt pilegrimssenter ved Nidarosdomen står sentralt i satsingen. Senteret skal ha en rekke funksjoner og forankres i departementet. Senteret bør få overordnet ansvar for autorisering av pilegrimsledene, heter det, for utforming av et enhetlig norsk pilegrimspass og et  Olavsbrev, som skal gis til vandrere når de når Trondheim etter en pilegrimstur på minst 100 km til fots, eller eventuelt 200 km på sykkel og 100 km til hest. Her er Santiago de Compostela brukt som modell. Senteret skal dessuten arbeide for at det utvikles et pilegrimsmanifest, en slags “Declaration of Nidaros” etter mønster av den “Declaration” som finnes i Santiago. Andre ønskemål i denne sammenheng er at Trondheim får et norsk pilegrimsmuseum og et pilegrimsbibliotek i tilknytning til det nasjonale pilegrimssenteret (s. 159-160 og 165-169).
 
– 8 regionale pilegrimssentra foreslås: Stiklestad, Dovre, Dale-Gudbrands gard i Gudbrandsdalen, Granavollen,  Rendalen/Hamar, Oslo, Stavanger og Røldal.
Alle de regionale sentrene foreslås finansiert etter knutepunktsmodellen, med 60 % stat og 40 % region (dvs. 20% fylkeskommune og 20 % kommune). Stedene har vært nokså inngående beskrevet tidligere i utredningen, og begrunnes med strategisk beliggenhet og allerede eksisterende pilegrimsaktiviteter. Det kan være grunn til å trekke inn her at Uddu har samarbeidet med lokale krefter og at utredningen langt på vei bygger på lokale ønsker (s. 160-165).

– Opprettelse av 2 hele og 8 halve pilegrimsprestestillinger anbefales. Trondheim nasjonale pilegrimssenter og Stavanger bør få de hele stillingene, mens 8 halve stillinger fordeles på Trondheim og de regionale sentrene (s. 157-158).

– En kulturdimensjon tenkes ivaretatt på ulike måter: ved anbefalinger om konferanser, festivaler og en nyskaping, “Det hellige år”, som bør feires hvert år Hellig Olavs dag inntreffer på en søndag. Første gang vil være 29. juli 2012. Her har man skjelt til Santiago de Compostela og feiringen av “Anno Sancto”, som skjer når St. Jakobs dag 25. juli kommer på en søndag. Utredningen ser for seg at på den 29. juli 2012 skal det lages en storstilt feiring som markerer slutten på den norske pilegrimsmarkeringen. I løpet av dette året er det naturlig å vente en million mennesker til Trondheim, lyder den optimistiske visjonen (s. 168-9).
 
– Og det bør arbeides for at Nidarosdomen kommer på Unescos verdensarvliste i kraft av å være pilegrimskirke, nasjonalhelligdom og Nordens største katedral. Igjen er Santiago brukt som modell. Her kom katedralen på Unescos liste i 1993.
Det bør videre satses på forskning, utvikling av en egen pilegrimsliturgi, og oppretting av et kontaktnett for Olavskirker og Olavsminner nasjonalt og internasjonalt (s. 169-71).

–  Uddus utredning har også en internasjonal dimensjon. Siden pilegrimsledene i
Norge og Sverige henger sammen, vil det være naturlig å utvikle et formalisert samarbeid mellom pilegrimsmiljøene i de to landene (s. 170). Det anbefales også at pilegrimsvegene i Norge, Sverige og Danmark bør søke status som “European cultural route” innen programmet for “The Council of Europe”. Caminoen til Santiago de Compostela oppnådde denne statusen som Europas første kulturvei i 1987 (s. 170-172).

– Under rubrikken “Særskilte opplegg” skisseres “undervisningspakker for skolene, og vandringer for skoleelever, folk med psykiske lidelser og innsatte i fengslene” (s. 176-7).

– Et eget punkt gjelder samarbeid med reiselivet. Et pilegrims- og reiselivsutvalg foreslås opprettet med sikte på formalisert samarbeid mellom det nasjonale pilegrimssentret og Innovasjon Norge (s. 178). Et pilegrimsfond, evt. andre tilskuddsordninger (s.175), tenkes å skulle styrke denne delen av satsingen.  Hensikten er å gi støtte til overnattings- og spisesteder langs leden, og det som kalles “helhetlige pilegrims- og reiselivsprodukter av høy kvalitet tilknyttet vandringene”. 10 pilegrimsherberger foreslås bygget på  steder der det mangler andre overnattingsmuligheter (s. 153).

Utredningen slutter med et  budsjettoverslag. Det er snakk om store midler, 236 millioner de  første 3 årene, og deretter 50 millioner årlig i driftsmidler.

Reaksjoner
Ikke rart at Uddus utredning skapte store forventninger. Høringsrunden viste at de 8 stedene som utpekes til regionale pilegrimssentra er svært fornøyde, naturlig nok, men stemningen andre steder med pilegrimsaktiviteter er heller laber (jf. Høring – Pilegrimsmotivet som nasjonal satsing, www. regjeringen.no/nb/dep/kkd/dok/hoeringer/hoeringsdok/200...). Valdres mente seg forbigått, jf. leserinnlegg av Jahn Børe Jahnsen i Avisa Valdres. Reaksjonen var enda sterkere fra Hordaland over at Vestlandet var neglisjert (jf. Bjerkaas, NRK Hordaland, 2009). Bjørgvin bispedømmeråd mente staten må satse på Selja som pilegrimssenter (jf. Kallestad 2009).

Det regionale aspektet i Uddus plan er påtagelig – Østlandet fremstår som selve “pilegrimsregionen”, med pilegrimsveiene mellom Oslo og Trondheim som hovedleden og hovedfokuset i satsingen. Kulturarv og historie er momenter som begrunner denne prioriteringen: Stiklestad og Dalegudbrand, sporene etter helgenkongen, den nasjonale tyngden i minnene. De eneste uttalelsene i  selve utredningen som trekker frem tro og fromhet, kommer imidlertid fra Vestlandet, fra Utstein kloster (s. 42) og Selje (s. 108). Selv om poenget ikke bør overdrives, gjenspeiler planen gjengse oppfatninger om den religiøse regionaliseringen her i landet, der troen stort sett befinner seg på Vestlandet og makten på Østlandet (jf. Mikaelsson 2009). Den regionale pilegrimsprofilen som avtegner seg er noe av det som burde interessere forskerne.
Reaksjonen fra Den norske kirke var forbeholden. Kirkerådet støtter mange av anbefalingene i planen, men synes det blir dyrt. Rådet poengterer dessuten at pilegrimssatsingen ikke er en kirkelig prioritering. Flere biskoper påpeker at de også har domkirker og andre pilegrimsattraksjoner i sine bispedømmer. Fortidsminnesmerkeforeningen minner om at Trondheim ikke er Mekka eller Jerusalem (jf. Bjerkaas 2009). Og Eivind Luthen mener at planen legger for stor vekt på kommersiell utvikling, og at det blir for mye byråkrati og for lite til selve arbeidet med veiene (jf. Bjerkaas 2008/2009, og Luthen 2009).

Reaksjonen er med andre ord blandet!

Giskes tale
Giske har åpenbart notert seg at På livets vei både har skapt kritikk og store forventninger. Talen han holdt 3. august må ha helt kaldt vann i blodet på de mest optimistiske. Men noe skal skje, og det er fortsatt visjoner. 5 millioner kroner er foreslått til avsetting på Kulturbudsjettet neste år.

Giske vil ruste opp pilegrimsveien mellom Oslo og Trondheim, men sjøveier og andre veier må hvile i denne omgang. Giske stiller seg imidlertid bak ønsket om et nasjonalt pilegrimssenter i Trondheim, som skal koordinere de ulike forvaltningsnivåene, de private aktørene og kirken. Senteret skal ta seg av informasjon om pilegrimsveier i Norge og utlandet, og ha ansvar for bedre merking og skilting av leden. Pilegrimsmuseum og -bibliotek nevnes ikke. Flere pilegrimssentra blir det ikke i første omgang, men Giske mener det bør opprettes 4 pilegrimskontorer – nærmere bestemt i Oslo, Hamar, Gran og på Dovre. Kontorene skal ha ansvar for informasjon og arbeide for å få flere folk ut på veiene, ifølge Giske. Her skal det også være “kirkelig betjening”, som han forsiktig uttrykker det, som kan arrangere enkle utsendingsseremonier. Uddus forslag om 10 pilegrimsprestestillinger blir det ikke noe av i denne omgang, med andre ord.

Og, fastslår Giske, “Til syvende og sist vil spørsmålet om hvor mange pilegrimer som er ute og går, være det som utløser mer satsing i årene som kommer” (s. 5). Han erklærer også at det er “helt grunnleggende at det er selve pilegrimsvandringen til Nidaros det skal legges til rette for” (s. 4). Dermed har han tilsynelatende parkert tankegangen om pilegrimssatsingen som et reiselivsprodukt med betydelig fokus på kommersiell utvikling og kulturell stedsskapning, målsettinger som er så tydelige hos Uddu. Giske har tidligere gitt signaler som støtter slike ambisjoner, men i talen nedtoner han den kommersielle dimensjonen, selv om han fastholder at næringsutvikling i distriktene er et mål (s. 2). Er det hans egen vandring til Santiago de Compostela før konferansen 3. august som har inspirert ham, mon tro? Giske tror, sier han i talen, at det hverken er mulig eller ønskelig å tjene mye penger på pilegrimer, og at det er verdier som langsomhet og enkelhet som bør prege satsingen. Personlig tror jeg helst at det er realpolitikeren Trond Giske som har foretatt en snuoperasjon.

Den økonomiske dimensjonen
Den økonomiske dimensjonen ved pilegrimsutviklingen er et av de feltene det er grunn til å følge med i fremover. Det finnes mange aktører, både i det private og offentlige, som har betydelig interesse av at pilegrimsutviklingen gir muligheter for verdiskaping, f.eks. for lokale entreprenører til å skape reiselivsprodukter, og at det lokale kulturlivet blir styrket både i kirkelig og annen retning. Kanskje fins det lokalt tradisjonsmateriale som kan bearbeides til enda et lokalt spel, et pilegrimsspel? Et bredt samvirke av økonomiske, kirkelige og kulturelle interesser på lokalt hold har blant annet bidratt til å utvikle Selja/Selje som pilegrimsmål og turistdestinasjon (jf. Mikaelsson 2005). For oss som er interessert i denne utviklingen som forskningsfelt er samarbeidet mellom kirkelige og andre aktører på lokalt nivå viktig å følge med på. Hva vil en pilegrimssatsing bety for det lokale næringsliv? Hvor mye religion vil det ligge i eventuelle reiselivsprodukter – religion i form av fortellinger og opplevelsestilbud? I Selje fungerer fortellingen om den hellige Sunniva  som merkevarebygging knyttet til øya Selja som reisemål. Vil det vokse frem hittil ukjente religiøse fortellinger med lokal tilknytning andre steder som har opplevelsesøkonomiske muligheter? Og hvem ser og utvikler potensialene? Kirken? Skolen? Kommuneledelsen? En visjonær entreprenør?

I teorier om utviklingen i det senmoderne samfunnet blir det ofte betont at de moderne skillene mellom ulike samfunnsfelt, f.eks. skillene mellom kunst og økonomi, eller religion og økonomi, er i ferd med å bli bygget ned, ikke minst av kulturentreprenører innenfor ulike bransjer (jf. Mangset 2009). De uklare grensene mellom turisme og pilegrimsvandringer, eller vekten på opplevelsestilbud i Uddus tekst, kan ses som eksempel på slike avdifferensieringstendenser.

Pilegrimsidentiteten
Folk har sikkert alltid hatt forskjellige motiver for å begi seg på pilegrimsvandringer – reiselyst, for eksempel. Men i den europeiske tradisjonen er pilegrimen en religiøs skikkelse, en troende som søker trøst eller helbredelse, gjør bot eller ber om helgenens velsignelse. I vår norske samtidskontekst er de religiøse motivene nedtonet.

Både Uddus utredning og Giskes tale støtter opp om en flytende pilegrimsidentitet. Det er greit å være religiøs og ha religiøse opplevelser, men religionen er individualisert. Det er opp til den enkelte å definere hva pilegrimsvandringen skal bety for en. Noen opplever Gud, andre ikke. “Alle” inviteres til å gå pilegrim i Uddus tekst, også ikke-troende og muslimer. Statens satsing legger mer til rette for et kulturarv-perspektiv enn et trosperspektiv. Giskes egen “pilegrimsmodus” på veien til Santiago ga opplevelser av enkelhet, stillhet, ro og fellesskap med andre vandrere. Giske forstår selve det postmoderne mennesket som en pilegrim:

et menneske på leting “etter nye sammenhenger, helhet, etter en livsforståelse  og en måte å leve på som gjenforener den fragmenterte virkeligheten som den  moderne vitenskapsorienterte livsforståelsen har etterlatt. Denne oppgaven tar det postmoderne mennesket fatt på som et personlig prosjekt. Han eller hun  leter i mange, og tilsynelatende motstridende, tradisjoner og verdibaser, og er  innstilt på å plukke litt her og der, for så å rekonstruere sitt eget univers, sin  egen helhet og livstolkning. (s. 3)

Det er som jeg skulle sagt det selv, men ikke fullt så kategorisk, kanskje. Diagnosen overensstemmer med mange forskere syn på postmodernitetens kultur og religion.Giske poengterer da også at fornyelsen av pilegrimstradisjonen henger sammen med at dette nå er et allment kulturfenomen. Kirken er imidlertid med i helhetsbildet, også for Giske. Han ser for seg at pilegrimssatsingen vil gi bidrag til at “kristen tro og tradisjon forblir å være viktige kilder for menneskers identitet og tilhørighet (kirkemål)” (s. 2).

Den dobbelte målsettingen om både å være åpen for alle og samtidig flagge den kristne kulturarven kan ses som en kirkepolitisk strategi. Og hvis det utvikler seg slik at mange passive og lite-troende statskirkemedlemmer vil identifisere seg med en inkluderende, kirkelig pilegrimsdiskurs, vil det være interessant, både i forhold til spørsmål om religiøs tro og identitet, religiøs deltagelse og medlemskap. Vil den søkende pilegrimen bli inspirert til å holde fast ved medlemskapet i Den norske kirke? Vil hun ønske en folkekirke med større plass for katolske, naturfokuserte eller nyreligiøse elementer?
 
Pilegrimsidentiteten er kroppsbevisst, det merkes både hos Uddu og Giske. Det er godt å kjenne seg sliten etter lange vandringer, godt å sanse naturen i fulle drag. Pilegrimsdiskursen i Norge handler mye om kropp, men uten betoning av kjønn. For Kirken må det være en lettelse å slippe kontroversene om homofili og abort, tenker jeg meg. Men vil det fortsette slik?

Opplevelsesdimensjonen i pilegrimsfeltet er et spennende forskningsområde. En pilegrimsstudie blant grekere viser at mange av de “gamle” pilegrimstemaene fortsatt består, slik som lidelser, helbredelser og mirakler (jf. Dubisch i Reader 2007). I min egen studie av Selja som pilegrimsmål kunne flere personer fortelle om selvopplevde mirakuløse hendelser knyttet til øya (jf. Mikaelsson 2005). I norsk sammenheng fremstilles naturen som en stor opplevelseskilde hos alle kategorier pilegrimer, virker det som. Kan pilegrimsvandringer forstås som en individualistisk, naturinspirert vekkelse som ikke er konfesjonelt begrenset eller avhengig av tro? Leder opplevelsene av naturen som hellig til større oppslutning om kirke og organisert religion, eller går det motsatt vei? Og hva slags kristen teologiproduksjon vil natur- og pilegrimsspiritualiteten kunne gi opphav til? En ny betoning av tanken om den kristne Gud som skapergud og opprettholder av både natur og kulturelt mangfold? Mer skapelse og undring, mindre frelse og rettroenhet? Mer kristen kunst og kultur, mindre misjonering?

Nidaros
Den statskirken som avtegner seg hos Uddu har først og fremst sitt fokus på Nidaros og Olavsarven, slik mandatet for prosjektet la opp til. Norske aktører er ikke alene om å knytte nasjonal og kulturell identitet til den religiøse kultur-arven. Her er man på linje med hovedtrender i den internasjonale pilegrimsbevegelsen. Ifølge egyptologen Jan Assmann (2006) holder et samfunn kulturelle minner ved like for å skape samhørighet. 

Og for at folk skal huske, bør minnene knyttes til et sted. Hvor samlende er da Nidaros/Trondheim som kirkelig symbol? Trondheim er selve det nasjonalkirkelige minnestedet hvis vi skal følge Uddu og andre sentrale pilegrimsideologer. Olavsarven gjenforteller historien om dette stedet, om helgenkongens liv og død, miraklene og Norges storhetstid, da Nidaros var katolsk erkebispesete i en stor nordisk kirkeprovins. Det er denne ærerike og blodfulle historien folk inviteres til å huske og identifisere seg med, og som skal legitimere at Trondheim og Nidarosdomen bør få en viktigere plass i statskirkens liv, og byen etableres som et fyrtårn i norsk turistnæring. Uddus pilegrimsplan forankres i denne fortellingen, som formidler en glans av kirkelig og nasjonal betydningsfullhet til byen Trondheim. Det dreier seg om bevisst minnepolitikk, på linje med det som skjer mange andre steder i verden. Men reaksjonen på pilegrimsplanen fra bispehold og Kirkerådet var som vi så, forbeholden. Nidaros´ evne til å samle Den norske kirke synes begrenset. De samme instansene har nedstemt forslaget om å  plassere den nye stillingen som preses/ledende biskop i Trondheim. Nidaros er bærer av en udiskutabel symbolkraft, men foreløpig ikke så sterk at Trondheim får innta posisjonen som kirkelig hovedstad. Hva virkningen ville blitt om 100 000 pilegrimer årlig skulle innta byen, kan en bare gjette på.

Det norske pilegrimsfeltet fremstår i dag med en spenning mellom grasrot-idealisme og statlig styring, åndelige verdier og økonomiske ambisjoner, nasjonal helhetstenkning og regionale/lokale interesser. Kan hende det lar seg kombinere alt sammen, men uansett er det grunn til å følge med på hva som skjer.

Litteratur
Amundsen, Arne Bugge 2002: “Naturvandring eller indre reise? Moderne norske pilegrimer i ideologisk dobbeltlys”, i Anne Eriksen, Jan Garnert og Torunn Selberg (red.), Historien inn på livet. Diskussioner om kulturarv och minnepolitikk. Lund: Nordic Academic Press, ss. 147–171.

Andresen, Knut 2005: Olsok i Nidaros Domkirke. En historisk gjennomgang. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag/Liturgisk skriftserie nr. 16, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.

Assmann, Jan 2006: Religion and Cultural Memory. Stanford: Stanford University Press.

Bjerkaas, Hans Tore (ansvarlig redaktør) 2008/2009: “Mye prat, lite handling”, NRK Trøndelag. Se www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.5392329

Bjerkaas, Hans-Tore (ansvarlig redaktør) 2009: “– Kan ikke sammenlignes med Mekka. Kirkerådet advarer mot for ambisiøs satsing på pilegrimer”. NRK Trøndelag. Se www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.6602479.

Giske, Trond 2009: “Strategi for pilegrimssatsingen”. Kultur- og kirkeminister Trond Giskes tale ved Pilegrimskonferansen i Trondheim 3. august 2009. Se www.regjeringen.no/nb/dep/kkd/aktuelt/taler_artikler/minister_trond_giske/2009/
strategi-for-pilegrimssatsingen.html?id=572452

Jahnsen, Jahn Børe 2009: “Storstilt pilegrimsvandring, men ikke i Valdres?” Avisa Valdres, 20. februar 2009, leserinnlegg.

Kallestad, Jarle 2009: “Vil ha Selja som pilegrimssenter”, Vårt Land. www.vl.no/kristenliv/article4264086.ece

Luthen, Eivind 2009:“Kjære pilegrim”, Pilegrimen nr. 3, 2009, s. 4.

Mangset, Per 2009: “Fortellinger om kulturelt entreprenørskap”, i Per Mangset og Sigrid Røyseng (red.), Kulturelt entreprenørskap. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke, ss. 11–46.

Mikaelsson, Lisbeth 2005: “Locality and Myth: The Resacralization of Selja and the Cult of St. Sunniva”, Numen, vol. 52, ss. 192–225.

Mikaelsson, Lisbeth 2008: “Nidarosdomen og pilegrimsbølgen”, Din, nr. 4, ss. 41–59.

Mikaelsson Lisbeth 2009: “Regional Approaches to Religion: Christianity in Norway”, Religion 39, ss. 117-125.

Reader, Ian 2007: “Pilgrimage growth in the modern world: Meanings and implications”, Religion 37, ss. 210–229.

Stølen, Kjell Arvid 2009: “– Uforståeleg og uakseptabelt”, NRK Sogn og Fjordane.
Se www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.6567966

Uddu, Per Kvistad 2008: På livets vei. Pilegrimsmotivet – et nasjonalt utviklingsporsjekt. En utredning for Kirke- og kulturdepartementet, 1. januar – 31. desember 2008.










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.