Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Herren av snøstjernen
30.10.2009 20:17
Høyt oppe i Andesfjellene ligger et gammelt pilegrimsmål som besøkes av ti tusener hvert år. Her blandes gammel indiansk religion og kultur med kristen tro, noe som gjør at dette pilegrimsmålet ikke ligner på noe annet

Stipendiat Astrid Bredholt Stensrud fortalte under Forskningsdagene 27 sept på Historisk museum om pilegrimsreiser i Andesfjellene i det sørlige Peru, nærmere bestemt i Cusco fylke. Her bor det litt over en million innbyggere, og 300 000 av disse bor i byen Cusco, som var hovedstad i Inkariket for inntil 500 år siden. Dette området, altså fjellene i sør, er det fattigste i Peru, spesielt på landsbygda. Urbefolkningen i Peru omfatter rundt halvparten av landets befolkning, og de fleste av dem snakker Quechua, som er den største innfødte språkgruppen i Sør-Amerika, og som i dag snakkes av over 10 millioner mennesker.

Ti-tusenvis av pilegrimer kommer hvert år, i løpet av en uke i mai eller juni. Det er vanskelig å anslå hvor mange som deltar, men det blir flere og flere for hvert år, og jeg har hørt anslag opp til 80 000. Tidligere var dette et pilegrimsmål for fattige indianske småbønder, men siden 70-tallet har mestiser fra byen også deltatt som pilegrimer, og etter hvert har turistene kommet etter. De siste årene har det vært flere turistbyråer som har arrangert turer dit, og de lokker både med flott natur og eksotisk folklore i form av danser og ritualer. Andre blir tiltrukket av ideer om at stedet har en spesiell kraft og energi, noe som minner om en andinsk New Age mystisime.

Selve pilegrimsmålet ligger på et sted kalt Sinak’ara, under en snøkledd fjelltopp som heter Qolqepunku. Det betyr sølvport på Quechua, og er en del av fjellkjeden til Ausangate, som er det største fjellet og den mektigste fjellånden i området. Nærmeste landsby er Mahuayani, som ligger på 4050 m.o.h., og derfra er det 8 km opp til det hellige stedet Sinak’ara, som ligger på 4800 m.o.h. Noen av pilegrimene går helt opp til snøen på Qolqepunku, som rager 5471 m.o.h.

Grupper av pilegrimer går fra mange ulike utgangspunkt. Pilegrimer fra indianske bondesamfunn går i fellesskap til fots gjennom landskapet i flere dager mens de danser og spiller musikk hele veien. De urbane pilegrimene derimot, reiser i buss eller bakpå planet på lastebiler til Mahuayani og går bare de siste 8 km til fots. Det kan være en hard nok prøvelse for byfolk, som ikke er vant til å gå mye i hverdagen.

Alle kommer med sine drømmer, ønsker og håp, enten det gjelder helse, penger, utdannelse, jobb, hus eller bil. ”Herren” sies å være ”de fattiges lille far”, som beskytter og hjelper dem som har det økonomisk vanskeligst i samfunnet. Han er kjent for å ha makt til å hjelpe dem som ber om det, og er både mirakuløs og straffende på samme tid.

I den andinske verden har landskap og ting agens, det vil si at de er levende og har evnen til å kommunisere og handle. At jorda er en kvinne og at fjellene er menn og kvinner med personligheter og slektsrelasjoner seg i mellom, er en selvfølge for folk flest i Andes. Steiner, vannkilder og kors er andre eksempler på steder og ting med liv og handlekraft. Relasjonene mellom mennesker og steder og ting er fysiske og konkrete: mennesker gir mat, drikke, sigarettrøyk og kokablader til jorda og fjellene for å få noe igjen; fruktbarhet, velstand, beskyttelse, helse. Jordmoren og fjellherrene har evnen både til å gi og ta liv. Hvis man ikke viser respekt på ved å gi offer-gaver, kan man risikere ulykke, tap, sykdom og død. På landsbygda gir man mat og drikke til jorda for å få gode avlinger og til fjellene for å få fruktbare dyreflokker.

Målet til pilegrimene er en stein med et bilde av den korsfestede Kristus, som nå er bygget inn i alteret i en kirke. Mange av pilegrimene bryr seg imidlertid ikke om å gå inn i kirken. De forholder seg heller til Colquepunku med sin skinnende hvite snø. Herren av Qoyllur Rit'i kan sies å være både Kristus på steinen og ånden i fjellet.

Den spanske koloniseringen og kristningen av Andes foregikk blant annet ved å plassere kors på fjelltopper, og gjennom åpenbaringer og mirakler på steder som ble hellige og ofte mål for pilegrimsreiser. Det som skjedde var at folk ofret til fjellåndene gjennom feiringen av kors, som den dag i dag skjer den 3.mai i Cusco.

Dagens pilegrimsreise til Qoyllur Rit’i baserer seg på en historie om en åpenbaring av Kristus i form av en liten gutt der oppe i fjellene. Denne gutten, Manuell, hjalp en annen gutt, en fattig gjeter som het Mariano med å gjete alpakkadyr. Etter en rad merkelige hendelser ble Manuell forvandlet til et tayanka-tre i form av et kors med kroppen til den lidende Kristus. Mariano, som trodde at de hadde skadet vennen hans, døde av sjokk på stedet. Han ble gravlagt under en stor stein like ved. Denne steinen tiltrakk seg mange indianere som kom for å tenne lys foran den. Noen sier at bildet av den korsfestede Kristus åpenbarte seg på steinen, men de fleste er enige om at det var den katolske kirken som fikk bildet malt. Steinen med bildet ble kjent som den mektige, mirakuløse og straffende Herren av Qoyllur Rit'i.

Pilegrimsreisen til Qoyllur Riti organiseres hvert år av et broderskap som er tilknyttet den katolske kirken. De administrerer inntektene, som først og fremst er donasjoner fra pilegrimer. Pengene brukes til vedlikehold og til bygging av fasiliteter. På 60-tallet oppførte broderskapet kapellet der steinen nå er bygget inn i alteret. Bildet av Herren sees gjennom et glassvindu.

Å gå pilegrimsreisen skal ikke være lett; tvert imot skal det innebære et offer. En historie forteller at for noen år siden begynte de å bygge en bilvei fra Mahuayani og helt opp til Sinak’ara. Men Herren ville ikke tillate dette, så han sørget for at alle ingeniørene som jobbet med veiprosjektet enten ble syke eller døde. Mange av pilegrimene bærer med seg steiner, som symboliserer deres synder. Steinene legger de fra seg i hauger ved de åtte korsene som står langs veien. Ved korsene tenner man også lys, ber og hviler. Det er også viktig at man har nok tro og har rette innstilling mens man går. Jeg hørte mange historier om folk som ikke har vist nok respekt og som derfor har blitt straffet.

Å gå kan også innebære en glede. Pilegrimsgrupper, med dansere og musikere, som går i flere dager fra sine landsbyer til Qoyllur Riti, har en spesiell opplevelse der de går gjennom et vakkert landskap og med musikken som oppmuntrer dem. De har felles spisepauser hvor de også utveksler og tygger koka-blader, som de også bruker når de ber om beskyttelse fra fjellåndene rundt dem og om åndenes tillatelse til å gå videre.

Jeg fikk også oppleve en rituell lek med miniatyrer av stein. Vi gikk opp på en slette som på Quechua kalles Pukllanapanpa. Det betyr lekeplass, og på denne plassen kan man gjøre alt som man ønsker å gjøre i det virkelige liv. Noen ønsker seg et hus, andre ønsker seg en utdannelse, eller en bil og andre materielle ting. Voksne pilegrimer leker og spiller ulike roller, og de vet at de må ta leken seriøst dersom de skal bli tatt på alvor og få ønskene sine oppfylt av Herren av Qoyllur Rit’i. Leken med steinene visualiserer på en veldig konkret måte dine ønsker, og derfor er det viktig at du gjør det så riktig som mulig.
 
Folk kaller dette en lek, men hvis du tar leken seriøst og tror på det, blir ønskene realisert og materialisert. Det finnes mange tilsvarende bruk av miniatyrer i Andes, for eksempel i fruktbarhetsritualer på landsbygda der man bruker miniatyr-lamaer for å øke dyreflokken.

I tillegg til å få oppfylt ønsker om materielle goder, kan man også bli frisk fra sykdom. Noen pilegrimer jeg snakket med, forklarte miraklene med kraften på stede, som på quechua er kallpa, men som av yngre urbane pilegrimer blir kalt energía. De sa at steinen absorberer energi fra de unge danserne, som den gir ut til de syke og trengende.

Hele tida, både natt og dag, spilles musikk og det danses, både foran steinen inne i kirken, ute på plassen og oppe på isbreen. Mange av dansegruppene går opp til isbreen om natta for å være nærmere fjellånden Qollqepunku, og gjøre ulike ritualer der. Blant annet er det mange som bekjenner sine synder der oppe, og som lar seg frivillig piske for å betale for sine synder. Det er også noen som kommer som representant for sin landsby og som har tatt på seg andres synder for betale for disse kollektivt.

Der er ofte at noen dør oppe på snøen i løpet av natta. Da sier folk at fjellherren har spist dem og at det derfor ville bli et godt og fruktbart år. Det største offeret av alle er menneskeoffer.

I 2007 organiserte Rådet en demonstrasjon mot gruveselskapet Minsur, som hadde fått konsesjon i Ocongate-området. Tusener av dansere i sine drakter fylte gatene i Cusco, og det de krevde var en beskyttelse av pilegrimsområdet som en del av den nasjonale kulturarven. Dette vant fram, og ble en delvis suksess; selve området rundt kapellet på Sinak’ara og veien opp er beskyttet, men pilegrimsveien som går til Tayankani og Ocongate er fortsatt utenfor det beskyttede området. Som en av Ukukus-danserne sa: ”Hvis gruveselskapet hadde lykkes i å etablere seg der, så ville det vært over våre lik; vi ville ha kjempet inntil døden”. Han viser en stor stolthet over dansen og pilegrimsreisen; ”Jeg gjør det som mine forfedre gjorde”, sa han. Han fortsatte med å si: “Qoyllur Rit’i er vår kultur og vår identitet. Noen har spurt meg hvorfor skal du gå dit, det er jo bare for cholos. Vel, da får jeg heller være en cholo, da, fordi dette er min kultur. Hvis min bestefar gjorde det, hvorfor skulle ikke jeg få gjøre det? Hvis du mister din kultur, er det som å miste din mor; det er livet og kraften”.

Du kan lese foredraget til Astrid B Stensrud i sin helhet her










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.