Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Fra pilegrim til hospitalero
27.07.2009 21:01
Hvem er alle disse menneskene som tar seg så inderlig godt av pilegrimene? Jeg ble nysgjerrig på dette, samtidig som jeg følte at mine lange vandringer på caminoen hadde gitt meg så mye at jeg hadde lyst å betale litt tilbake dersom det lot seg gjøre.

Vår (min kone Laila`s og min) interesse for pilegrimsvandring ble vekket av at vi kom over Arne Aakermann`s bok « Veien til Santiago»  i år 2000. Året etter ble vår første vandring et faktum.

Vi hadde bestemt oss for å starte i Burgos eller Pamplona. Det ble Pamplona, etter anbefaling fra Eivind Luthen som vi hadde kontaktet på forhånd for å få ekspertuttalelser om emnet. Det viste seg å være et godt valg for den tiden vi hadde til rådighet. Vi startet  20 august, så varmen kunne av og til være ganske påtrengende, men vi likte dette enkle livet med kun de mest basale gjøremål, så da ble varmen lett å utholde. Vaske underbukse og sokker var de daglige hovedoppgavene. Etter ca 4 uker entret vi inn i Santiago. Dette føltes for meg som et antiklimaks. Vi hadde i 4 uker vært omgitt av medvandrere og vi følte hele veien at vi var en del av et stort fellesskap. I Santiago sto vi alene tilbake med alle våre minner og ingen å dele dem med. Alle fikk det svært travelt med å rekke fly eller buss hjemover.
Vi fant fort ut at det var veien som var vårt mål.

I 2003 startet vi vår neste vandring. Denne gangen fra Le Puy i det franske sentralmassiv. I et nydelig landskap gikk vandringen som en lek fram til vi kom ned mot lavlandet. Her støtte vi på en skikkelig varmebølge. Altfor varmt for en stakkars nordboer. Men vi klarte dagsmarsjene vi hadde planlagt ved å starte grytidlig om morgenen. Vandringen denne gang avsluttet vi i Aire sur `l Adour.

Herfra startet vi så vår neste vandring i 2005. Denne gangen skulle vi over Pyreneene. Vi gledet oss til den storslåtte utsikten vi hadde hørt om. Men akk, det var ikke mulig å forsere Napoleonsruta som vi hadde planlagt pga uvær og snøfall, så vi måtte bite i det sure eplet og vandre asfaltveien til Roncesvalles. Vandringen avsluttet vi denne gang i Fromista.

Etter denne turen bestemte vi oss for å ta det store skrittet. Dvs at vi bestemte oss for å vandre hele turen fra Le Puy til Santiago i en jafs. Kanskje et vågestykke for en 62 år gammel dame og en 67 år gammel mann, men vi lot det stå til.
Vi startet denne gang 10 august. Det ble 9 uker på landeveien med mange nye bekjentskaper underveis. Hyggelige medvandrere fra hele verden. Mange har vi hatt kontakt med pr nett senere. Denne gangen var vi også heldige med været over Pyreneene og vi kunne nyte den storslåtte utsikten fra Napoleonsruta.

Underveis på alle disse vandringen har vi jo overnattet utallige ganger på forskjellige herberger. Og alltid følte man seg hjertelig velkommen. Hvem var disse menneskene som tok seg så inderlig godt av pilegrimene? Jeg ble nysgjerrig på dette, samtidig som jeg følte at disse lange vandringene på caminoen hadde gitt meg så mye at jeg hadde lyst å betale litt tilbake dersom det lot seg gjøre.

Ord til ettertanke, forteller litt om caminoens mål og mening

Jeg begynte derfor å undersøke litt via nettet. Jeg fant fram til to organisasjoner som formidlet hospitaleroplasser i det området jeg kunne tenke meg å hospitere. Jeg hadde nemlig sett for meg at området rundt Navarra /Rioja-distriktene kunne være forholdsvis enkelt å komme til fra Bilbao. Det som gikk klart fram av info fra organisasjonene var at dette var 100% frivillig arbeid og alle kostnader måtte dekkes av den enkelte.

Den ene organisasjonen var la Orden de Malta de Cizur Menor. De har et trivelig herberge i Cizur Menor utenfor Pamplona. Jeg henvendte meg først til dem, og fikk umiddelbart svar at det var ledig plass. Men turnusen her var kun en uke, og jeg syntes det var ganske mye penger og legge ut med tog, fly og buss for bare en uke.

Den andre organisasjonen jeg henvendte meg til var Federacion de asociaciones de amigos del Camino de Santiago. De hadde hovedkontor i Logrono, Rioja. Her var turnusen 15 dager. Det passet jo bedre. Men først måtte man ha et 3 dagers kurs! Med mine spanskkunnskaper ville det bli en traumatisk opplevelse. (5 kveldskurs på AOF og Friundervisningen) En annen mulighet var å hospitere 3 dager på et annet herberge før man startet. Det var mer i min gate. Etter endel mailing fram og tilbake fikk jeg hospitaleroplass på herberget i Najera. Et herberge som har 90 sengeplasser. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle arbeide sammen med Txema fra Pamplona. Vi skulle altså være 2 personer på jobben.

Buss og tog fra Stavern til Gardemoen, fly til Bilbao og buss til Najera, så var jeg på plass. Datoen var 27. mai 2009. En innføring i rengjøringens kunst av en dame som kunne faget, samt opplæring i mottak av pilegrimer som skulle skrives inn i manntall. Så var vi igang. Soveplassen min var i et hjørne av den store sovesalen. 2 ganger 2 meter, adskilt fra salen med halvvegger. Ikke akkurat Hilton, men det hadde jeg heller ikke regnet med. Dagen startet kl 0600. Da hadde jeg allerede ligget og hørt på pilegrimer som forsøkte så stille de kunne å pakke og luske seg ut ved 5 halv 6 tiden. Det kunne være et og annet pilegrimene trengte en hospitalero til om morgenen før de startet på dagens vandring.  Om ikke annet så en hilsen på veien «Buen Camino».

Kl 8 måtte alle ha forlatt herberget. Da startet rengjøringen. Det var å strekke litt på alle 90 madrasser og puter. Ta vare på gjenglemte saker. Det var helt utrolig hva noen kunne glemme. Briller, mobiltelefoner, hodelykter, pass og credential. Deretter rengjøre gulvene, tømme avfall og vaske og desinfisere toalettene og dusjene. Kjøkkenet fikk også en omgang med vaskebøtta. Dette arbeidet tok ca 3 timer.

Bildet viser Rolf i sving med kosten

.

På min andre dag dukket det plutselig opp en  kar fra Polen som fortalte at også han skulle være hospitalero på vårt herberge. Vi ble  selvfølgelig glade for det. Da var vi plutselig 3 mann til å gjøre jobben. Hver dag etter at vi var ferdig med dagens vask ordnet vi oss med frokost. Det var å gå til bakeren og slakteren for å kjøpe brød og pålegg. Våre samtaler foregikk på spansk, for Maceij fra Polen kunne bare polsk og spansk (litt mer grammatikalsk riktig enn meg) og baskeren Txema var heller ikke noen kløpper i engelsk. Så samtalene ble ikke av det dyptgående slaget. Og noen misforståelser kunne oppstå innimellom. Men det var utrolig lærerikt!

Vi hadde en stående invitasjon gjennom den lokale pilegrimsorganisasjonen om å spise et gratis måltid på en restaurant som heter El buen Yantar. Enten til lunch midt på dagen eller middag om kvelden. Her fikk vi både forrett , hovedrett og dessert. Det var dagens høydepunkt, for det var skikkelig god mat der. Vi måtte selvfølgelig til gjengjeld sørge for å reklamere  for dem i herberget. Den er å anbefale for pilegrimer som kommer til Najera.

Vi åpnet herberget ved 13 tiden. Vanligvis åpner man kl 14, men vi åpnet tidligere for å slippe unna det verste rushet av pilegrimer som sto linet opp på utsiden.


Forbrødring på caminoen. En iraner og en israeler ønsker hverandre god tur

Det å ta imot pilegrimer var en ganske spennende affære. Det var jo mennesker fra hele kloden, med hver sine særegenheter. Felles for nesten alle var at de var svært fornøyde og meget takknemlige for at de var så heldige å få en seng. Sengene var nummererte så vi måtte fordele etter nummer. Underkøyene ble naturlig nok først opptatt. Kanskje det kommer noen nordmenn idag? Eller i hvert fall skandinaver. Det hendte faktisk at det kom nordmenn. 5-6 stykker på den tida jeg var der. Det var ganske hyggelig å prate norsk innimellom. Vi hadde fullt herberge nesten hver dag. Det å måtte avvise slitne vandrere er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Nå var det heldigvis en annen mulighet også i Najera, så vi henviste en del dit. Kveldene på herberget kunne være veldig trivelige. Mange gode samtaler med mennesker fra andre kulturer. Folk laget mat på kjøkkenet, og praten gikk livlig rundt spisebordet. Noen kunne trylle fram de nydeligste retter. Særlig sydeuropeere hadde mange spesialiteter.

De 15 dagene gikk ganske fort, og det var vemodig å ta avskjed med mine to gode kollegaer fra den tiden vi var sammen. Men heldigvis er det noe som heter e-mail så kontakten kommer til å vare framover i tiden som kommer.

Jobben som hospitalero kan trygt anbefales til den som går og har noe sånt i tankene!

Hilsen Rolf Eriksen
Solstad, Stavern










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.