Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november

Pilegrimspåske
på Malta
Blir du med?

      
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Romafarerne klarte å følge 900 år gammel guidebok
29.06.2009 18:32
Etter en begivenhetsrik tur gjennom Europa på sykkel i abbed Nikolas’ spor er ikke den siste etappen fra Gardermoen til Larvik noe særlig å snakke om

Det skal vi heller ikke gjøre, men når Dag Eirik Løvås i all stillhet tar inn på Haraldsheim i Oslo på vei hjemover, ser vi en gylden anledning til å stille han noen spørsmål om denne spesielle ferden til Roma.

 
Dere brukte en ganske spesiell guidebok på denne pilegrimsferden?

Ja, det kan du trygt si. Vi fulgte abbed Nikolas’ guidebok fra ca 1150, den eldste kjente beskrivelse av pilegrimsveien nordfra (dvs fra Ålborg) til Roma. Og det var faktisk mulig å følge den i dag, i hvert fall på sykkel! Mange steder var veien som han beskriver nå dekket av asfalt, men det var stort sett de samme veiene.

Dette betyr jo at den gode abbeden fulgte datidens hovedveier sydover. Leidarvisir forteller ikke i detalj hvordan man skal gå, men konsentrerer seg mer om byer, tettsteder, kirker og klostre underveis. Likevel er det tett mellom stedene som beskrives, og den gir et fint bilde av datidens samfunn. Vi var faktisk innom nesten alle de stedene som han beskriver i boken, og det vil si i alt 27.

 
Jeg ser på den solide sykkelen med en viss andektighet, og tenker på de mange milene som den trofast har båret sin herre og mester.

Jeg kalte den ”Lucky”. Jeg er fascinert av Samuel Beckets bok ”Vente på Godot”, og der er det en historie om en slave som nettopp heter Lucky. Hans oppgave er å bære bagasjen til han som jakter på Godot, og er den eneste personen med navn i denne historien.

Slik er det også med min slave her, den har trofast fulgt meg og båret min bagasje.  

 


Sist onsdag møtte dere paven. Dette var vel et høydepunkt, spesielt for deg som er katolikk?
Hver onsdag er det paveaudiens. Folk melder seg på, og får billetter. Det betyr at det er flere tusen til-stede på Petersplassen, men blant de påmeldte plukkes det ut, etter meget nøye vurdering, en mindre gruppe på ca 100 som får sitte sammen med paven fremme på podiet. Og der var vi med! Først preket paven, og deretter hilste han pilegrimene på en rekke språk, etter hvilke nasjonaliteter som var representert. Pave Bendik XVI er jo en meget lærd mann som snakker mange språk.
 
Vi måtte hente billettene hos Sveitsergarden, og det var i seg selv en flott seremoni. Paven kom frem kl 10.30, og allerede kl 8 var det kø for å komme inn.

 
Når du spør om dette var et høydepunkt, så er jeg ikke sikker på akkurat det. Det ble for stort, etter min smak, for velregissert. Men vi var helt sikkert nærmere paven enn det abbeden var den gang for snart 900 år siden. 

 
Hvordan var det å sykle to sammen gjennom Europa?

Det er først og fremst viktig at kjemien fungerer bra når man begir seg ut på en slik langtur. Erling Dahle og jeg kjente ikke hverandre noe særlig på forhånd, men dette gikk meget bra! Det var jo ikke naturlig å sykle tett sammen hele tiden, men vi hadde øyekontakt og stoppet opp når det var aktuelt å foreta veivalg. Ellers hadde vi et ganske fast mønster ved at vi hadde pause etter to timers sykling. Først en kort pause, neste gang en lengre med mat.
 
Hva med mat og overnatting underveis?
Det var egentlig aldri problem å finne overnattingssteder, men vi ønsket jo ikke å ta inn på dyre hotell. Dermed måtte vi bruke litt tid på å lete, og noen få ganger var dette problematisk. Det var nesten ingen vandrehjem å oppdrive langs vår vei. I Italia er det forresten blitt temmelig dyrt å overnatte nå. Middagene tok vi litt på sparket, egentlig hadde vi liten matlyst i varmen. Vi spiste mye frukt og pizza, og ellers fant vi alltid butikker langs veien når det var tid for lunsj. 

 
Var det noe interesse for deres pilegrimstur blant folk dere møtte?
I Tyskland var det lettest å få kontakt med folk, og det hang vel kanskje litt sammen med våre egne begrensede språkkunnskaper. Den vanligste kommentaren til vårt prosjekt i Tyskland var: ”Wansinn!”. Vi prøvde å slå et slag for den gamle abbeden, men den eneste som hadde hørt om han var soknepresten i Viborg, der Nikolas hadde sin andre overnatting. I Sveits var det vanskelig å få kontakt. Italienere flest var meget pratsomme, og prøvde seg gjerne på sitt spesielle italiengelsk. Italienere elsker jo syklister, og nettopp syklene var kontaktskapende. Det var alltid en god stemning når vi snakket med folk i Italia. I Danmark var folk hjelpsomme og hyggelige, men viste generelt liten interesse for vårt pilegrimsprosjekt.

 
Hvilken del av turen var den beste?
Landskapet i Toscana er jo helt fantastisk, men høyde-punktet var utvilsomt St Bernhard-passet på grensen mellom Sveits og Italia. Det var vakkert der, og samtidig fikk vi en enorm utfordring i å sykle hele veien opp. Det er en lang, sammenhengende oppoverbakke på 43 km opp til toppen! Jeg har aldri i mitt liv vært så sliten, og heller aldri så fornøyd over å mestre en fysisk utfordring. Det var eneste gang jeg måtte bruke 1.gearet på sykkelen.
 
Det er forresten en gammel skikk i distriktet der, en slags manndomsprøve, at man skal sykle opp til toppen uten pause, og uten å trille sykkelen.På toppen ligger det et kloster med sin egen kirke. Der gikk jeg inn, hvilte og ba mine takkebønner. Gjennom høyttalere ble det spilt lav gregoriansk sang. Kan du tenke deg noe mer fantastisk?

 
Kunne dere bruke sykkelveier?
Det var bra forhold for syklister i Danmark, Tyskland og Sveits, men det fantes nesten ikke sykkelveier i Italia. Det er jo litt rart, for italienerne elsker å sykle. De sykler i veibanen i store grupper, men bilistene viser hensyn, så det ser ut til å gå bra.

 
Du reiste hjem alene. Ble Erling Dahle igjen der nede?
Han hadde avtalt å møte en gruppe fra menigheten som han tilhører i Tønsberg. De skulle til Roma og være der en uke. Jeg var sammen med dem på tirsdag, og fikk skikkelig omvisning i flere av kirkene.

 
Og så er det noe du vil tilføye?!

Ja! Jeg hadde utarbeidet vår egen versjon av et pilegrimspass, som naturligvis fikk navnet Leidarvisir. Her er det tidebønner, liturgisk kalender, rosenkransbønner osv i tillegg til selve dagbokdelen med plass til stempler og god plass til egne, personlige notater. Og opplegget med tidebønner fra dette heftet brukte vi aktivt!

Vi fikk stempler de fleste stedene, men mange av dem er ganske kjedelige. Folk var ikke særlig forberedt på at det skulle komme pilegrimer. Men som du ser, så er min Leidarvisir meget godt brukt!

 

Det ser jeg, ikke så lite imponert. Og så lurer jeg på om det blir noe mer sykling med det første.

Selvsagt. Jeg kan ikke gi meg nå! Syklingen fortsetter, og første tur går til Strømstad til uken: Harrytur denne gangen!

 
ToBe










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.