Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Oslo som pilegrimsby
31.01.2009 00:10
Biskop Ole Chr M Kvarme hilste deltakerne på Nordisk pilegrimstreff i Tonsen kirke med et interessant og aktuelt foredrag fredag kveld

Kjære pilegrimer, kjære venner på vandring!

Det er en glede også for meg å ønske dere velkommen – til Oslo og til Tonsen kirke, og dette velkommen er samtidig en takk for at dere bidrar til og står midt i den strøm av fornyelse som pilegrims-tradisjonen representerer i vår tid.

Dere har bedt meg dele noen tanker om ”Oslo som pilegrimsby”. Da Avraham Burg, leder for Israels parlament Knesset, for noen år siden besøkte Oslo, talte han om byen vår som Nordens Jerusalem – Jerusalem of the North. Det er ikke mange som har fulgt opp denne tanken, men den satte min refleksjon i gang.

Min kontekst for å tenke ”Oslo som pilegrimsby” er dels Middelalderens pilegrimstradisjoner i og med at jeg selv holder til i Bispegården i Gamlebyen, dels dagens storbyliv i Oslo, og endelig den bibelske og tidlig-kristne pilegrimstradisjon. Med disse kontekstene vil jeg berøre tre elementer i pilegrimsmotivet:   
- de hellige steder og røtter;
- den hellig stillhet;
- og gjestfriheten i et større og hellig fellesskap.

Hellige steder og hellige røtter
Oslo er Hallvards by, den unge mannen fra Lier som ble drept da han forsøkte å berge en gravid kvinne fra menn som forfulgte henne. Den enkle og knappe fortellingen om Sankt Hallvard er Oslos fortelling, den knytter byens historie til forsvar av de minste små og peker på Kristus og hans gjerning for oss. I dag står Sankt Hallvard i Oslos byvåpen og Bispegården i Gamlebyen er nærmeste nabo til Hallvard-katedralens ruiner.

I Middelalderen var vår Gamleby et mål for mange pilegrimer. For noen var dette en stopp på veien til Nidaros. De kom til Hallvardskirken, Mariakirken og Clemenskirken. De kom med sine liv og oppsøkte hellige steder for å be der også andre bad og hadde bedt før dem. Her ble de møtt av et ganske internasjonalt fellesskap med klostre, munker og nonner fra forskjellige ordener.

I dag er et omfattende arbeid på gang for å bringe frem i lyset igjen ruinene og minnesmerkene fra Middelalderens Oslo. Ved enkelte anledninger holdes også gudstjenester og tidebønner i disse kirkeruinene. I Middelalderparken holdes fortellingen om Oslo levende i en tid som er fattig på historisk identitet. Her får barn, unge og eldre se sine liv og storbyens liv i en større sammenheng – i spenningen mellom kontinuitet og fornyelse.

I dag er utfordringen – både for vår kommune og for oss som kirke – ikke bare hvordan denne del av byen kan bevares og fornyes. Den er like meget hvordan kan vi utvikle et pulserende åndelig og kulturelt liv i Middelalderparken og la denne del av byen blomstre og møte menneskers lengsel etter hellige steder og røtter.   

Stillhet i storbyen
Men ”Oslo som pilegrimsby” har også en videre dimensjon. Jeg fikk en særskilt opplevelse av det da jeg i fjor gikk sammen med mine bispekolleger den samme veien som mange av dere har gått i dag: fra Mariakirken over Galgeberg forbi Helsfyr og opp gjennom Groruddalen til Furuseth kirke.

På denne vandringen gikk vi i stillhet og så byen med nye øyne. Vi gikk i stillhet, men fikk også møte mennesker og snakke med dem – med åpne ører for deres fortellinger. Der og da fikk jeg oppdage at det går an å være pilegrim i storbyen – å gå på en annen måte i møte med mennesker og miljø midt i storbyens hektiske jag. Det ble en erfaring i tråd med det Augustin sier: ”Pilegrimen drar ikke gjennom verden for stadig å oppleve noe nytt, men for stadig selv å bli ny.”  

Denne erfaring satte også i gang refleksjonen. Ikke minst i storbyen er det daglige liv preget av mobilitet, av bevegelse. I enkelte bydeler er det også slik at 25% av beboerne årlig flytter til et annet sted i byen. - Vi hadde begynt vår vandring med bønn og stillhet i Mariakirkens ruiner, stoppet på kirkegården ved Østre Aker kirke og kom inn i Furuseth kirke. Spørsmålet jeg stilte meg selv, var dette: Er våre kirker åpne rom som gir storbyens mennesker med dens hektiske jag nødvendig stillhet i møte med Gud og egne liv?

Ja, vi har noen kirker som i tid er mer åpne enn andre. Da jeg var prest i Domkirken og vi hadde dag- og natt-åpen kirke, erfarte jeg den betydning det hadde – for både enkeltmennesker og miljøet rundt Stortorget. ”Oslo som pilegrimsby” handler for meg også om en by med kirker som daglig er åpne og gir mennesker stillhet til møtet med Gud og sine liv slik at vi kan fortsette vår vandring - i møte med omgivelsene med åpne øyne og ører.

Gjestfrihet i et større og hellig fellesskap
Vi kan tegne mange bilder av den samtid og det samfunn vi lever i. Den svenske filmen ”Fyra nyanser av brunt” av Thomas Alfredsson og Killinggänget består av fire ulike historier med små, mellom-menneskelige drama. I disse historiene mangler de nære relasjonene og de fleste forblir fremmede for hverandre. I en scene utbryter en person etter et mislykket jobbintervju:

”Jag kommer aldrig att få något jobb. Jag er dømd til ett liv i utanförskap. Var kan en som jag hitta en plats i den här världen? Kan du säga mig det, va? Jag vill så gärna ha en plats.”

Dette fortvilte utbruddet er nesten som ett av ropene i klagesalmene i Bibelen: ”Jag er dømd til ett liv i utanförskap. Var kan en som jag hitta en plats i den här världen?” I det ytre er ikke dette den livserfaring vi umiddelbart forbinder med vår storby når vi en sommerkveld spaserer på Aker brygge eller langs Akerselva. Likevel, vi kjenner vår egen lengsel og vårt eget strev, og vi er stadig underveis, søkende og lengtende. Vi vet noe om unge og eldre som har vansker med å finne en plass, og om flyktninger som søker hjem i fremmed land. Det dreier seg om vår ”sårbare vandring”.

Utanförskap, det er å oppleve seg selv som fremmed. Da er det ikke uvesentlig at Jesus kaller seg selv fremmed, og at ordet pilegrim betyr fremmed og har sitt opphav i Nytestamentets tale om å være fremmed. Da jeg i fjor gikk som pilegrim, oppdaget jeg noe nytt. Visst var det fint å oppleve nærheten til Guds skaperverk og gå i fellesskap, i samtale og stillhet. Det som slo meg var noe annet.

Pilegrimen er overgitt til sine omgivelser, - ikke bare natur og vær og vind, men til at noen gir tak over hodet når det trengs, og et stykke brød eller et måltid med næring for vandringen. Og jeg ble imponert da jeg møtte folk på gårder i Gudbrandsdalen, på Dovre og i Trøndelag som med stor gjestfrihet gjør nettopp det, og gir pilegrimene et hjem på sin vandring.

De samme folkene hadde vist den samme gjestfrihet til gruppen med afghanske flyktninger som gikk pilegrimsleden fra Nidaros til Oslo for halvannet år siden. Det gjorde også inntrykk på oss da vi fikk ta imot de afghanske pilegrimene i Bispegården i Gamlebyen. Nå kom de til hovedstaden med håp for sine liv og om et hjem i vårt land – i alle fall midlertidig. Der og da fikk vi også fortelle dem beretningen om Sankt Hallvard. 

Når Paulus i Efeserne 2 sier: ”av nåde er dere frelst,” føyer han til i samme kapittel: ”Dere er ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie.” Paulus var opptatt av fellesskapet mellom jøder og grekere, menn og kvinner, slaver og frie. Her skulle det være rom for dem med deres forskjellige kulturelle identitet og erfaringer, og selv var Paulus opptatt av å være jøde for jøder og greker for grekere. De første menighetene i storbyene rundt Middelhavet var hele tiden i kulturell endring og emning, Guds familie med nåden i Kristus som fundament.

Da tenker jeg vi også må ta på alvor den andre siden ved pilegrimsmotivet i Det nye testamente, at vi alle er mennesker på vandring, et folk som stadig er i emning. Vi er i bevegelse med våre liv, oppdager nye steder og nye mennesker underveis mot det hjem som venter der fremme – det nye Jerusalem.

Nordens Jerusalem – og det nye Jerusalem
Dermed er jeg tilbake til Avraham Burgs betegnelse på Oslo – Nordens Jerusalem. Burg tenkte nok i første rekke på Oslo som symbol for fred og forsonings-arbeid. Det er viktig for vår by. Samtidig tenker jeg på det bilde som tegnes både i Det gamle og nye testamente av Jerusalem som den store pilegrimsbyen – byen som skal være et samlingssted og hjem for folk av alle nasjoner og stammer og tungemål.

I vår egen by har vi de senere årene fått en forsmak på det språklige og kulturelle mangfold i det nye Jerusalem.  I vårt bispedømme har vi 70 menigheter. I dag er det et nesten like stort antall kristne menigheter som bruker andre språk enn det norske: fra Russland og Kina, fra Burma og Vietnam, fra Etiopia, Marokko og Chile. Profeten Jesaja har et ord for den endring som er i ferd med å skje også hos oss: ”Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede frem. Merker dere det ikke?”

Av og til stilles spørsmålet: Har Oslo en sjel? Hva er Oslos sjel? Visjonen av ”Oslo som pilegrimsby” handler altså for meg blant annet om disse tre elementer:

- For det første: Om å bevare og utvikle de historiske helligsteder i vår by i spenningen mellom kontinuitet og fornyelse, og la disse steder blomstre og gi vår identitet et rotfeste i historien og i møtet med det hellige.

- Dernest handler det om en by med kirker som daglig er åpne, og som midt i storbyens hektiske jag gir mennesker stillhet til møte med Gud og sine liv slik at vi kan fortsette vår vandring i fornyelsens tegn og med åpne øyne og ører for våre omgivelser.

- Endelig handler om det om den grunnleggende og gjensidige gjestfriheten i det større fellesskap både i kirke og storby-kommune. Tør vi ta på alvor den rause åpenheten – at våre kirker og fellesskap får bli hjem og familie for mennesker som er underveis og i bevegelse, for pilegrimer som trenger næring for vandringen og en plass, et hjem i verden? 










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.