Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Santiago i reprise og en spesiell historie om Armenia på TV
27.12.2008 13:37
I kveld viser NRK 2 Verdensarven – Santigo de Compostela i reprise. I morgen får vi dessuten den gripende historien om misjonæren Bodil Biørn, presentert av hennes barnebarn Jussi Biørn på TV 2. Han foretok en spesiell pilegrimferd i Armenia, Tyrkia og Syria for å nøste opp hennes historie.

Programmet om Santiago de Compostela vises i kveld, 27 des kl 20.40. Dette er en reprise av NRK-programmet som ble sendt 14. november.

Programmet  De kaller meg mor vises på TV2 i morgen 28. des kl 12:20. Jussi Biørn ville nøste opp historien om bestemorens arbeid med å hjelpe armenske barn etter første verdenskrig. Det er en gripende film, personlig og meget viktig.

Dette er hva Jussi Biørn selv skriver:

Hei alle
Dokumentarfilmen "De kaller meg mor"  er laget etter min ide. Manus er skrevet av regissør Magnus Jordheim. Filmen er basert på Bodil Biørns etterlatte dagbøker, brev, bilder og dokumenter  og min  research i Tyrkia, Armenia og Syria. Av budsjettet på 1,6 mill er offentlig støtte 700 000,  Kragerø kommune og næringsliv samt privat: 200 000.  700 000 står fortsatt udekket og er forskuttert av produsenten og meg selv.

Filmen
Ideen til filmen fikk jeg da jeg var på vei hjem etter min tredje reise til Midt Østen vinteren og våren 2004. Jeg vendte da hjem etter 4 mnd. permisjon fra jobb som kraftmegler i et Hydro-selskap. Jeg forsto at dokumentasjonen jeg hadde, og den research jeg hadde gjort, hadde i seg mer en nok til å lage en film. Jeg ble satt i kontakt med produksjonsselskapet Videomaker AS som responderte på min idè og arbeid med manus og søknad om støtte ble igangsatt. Jeg er svært takknemmelig for Kjell Eriksen og hans selskap Videomaker AS samt regissør Magnus Jordheim som trodde på meg og som så at dette var en film de ville være med på å lage..

Mine besøk og etter hvert gode kontakter la grunnlaget for det som til nå er realisert; Filmen "De kaller meg Mor"  Den ble først vist på Kragerø biograf under "Den norske filosofifestivalen" i Kragerø 6. juni i år. Samtidig åpnet jeg en billed- og dokumentutstilling, som jeg har produsert, i Kragerø rådhus. (Bestemor Bodils barndoms og familien Biørns hjem). Utstillingen er en fotoutstilling jeg har produsert, bestående av 65 forstørrelser montert på aluminium kompositt (Tåler transport og fukt). + dagbøker, brev, personlige eiendeler og utstyr etc. 
             

DEN VEIEN BODIL GIKK
Bodil Catharina Biørn (1871 – 1960)
Misjonær og filantrop
Doktor og administrator
Anatolia - Armenia - Syria
1905 - 1934

Alt fikk en svært god mottakelse. Særlig gjorde filmen inntrykk på en skoleklasse 15- åringer. De var svært opprørt over ikke å ha hørt tidligere om denne kvinnen som var fra deres hjemby. De uttrykte at de syntes filmen var noe av det beste de hadde sett. Det varmet mitt hjerte mye mer en hva de voksne sa, og forstår nå at temaet og dette arbeidet pionerkvinnene gjorde på dette området er like aktuelt i dag.

Golden Apricot Int. Film Festival.
Jeg tok filmen og utstillingen til Jerevan og filmens hovedvisning ble flyttet til i Jerevans største kinosal, i Cinema Moskva under Golden Apricot Int. Film festival 17. juli. (700 seter som vi fylte ganske godt opp, anslått til ca 400). Filmen fikk selvfølgelig god mottakelse her i Armenia. Men ingen film har fått stående applaus noen gang under denne festivalen tidligere.
 
Film og utstilling i Aleppo
Jeg viste filmen og utstillingen i Aleppo i Syria i Oktober der en norsk reisegruppe på 14 "tilfeldigvis" var i byen. Jeg var reisetilrettelegger og guide for denne gruppen i 12 dager rundt i Syria. Filmen ble igjen vist i Jerevan 5 november I Naregatsi Art Institute for mange fra academia og spesielt interesserte som ikke kom inn, eller kunne være tilstede unde filmfestivalen i Juli.

Jeg har nå fått tilbud om å vise filmen flere steder og vurderer "tilbud" fra Canada, USA, London og Island, for å nevne noen. "Det gjelder å holde på hatten" som en av mine tidligere kolleger alltid sa når tilbudene ble mange. Jeg har ikke økonomi til å reise til alle disse stedene, og vil vurdere i hvilken sammenheng de ønsker å vise filmen. Jeg vil unngå at den brukes som sannhetsvitne på at folkemord har funnet sted. Dette vil stenge mange dører som jeg derimot ønsker å åpne. Et av mine mål er å vise den i Istanbul.

Hvis noen etter å ha sett filmen og utstillingen ønsker å finne mer ut om det som skjedde i Det Osmanske riket før og like etter det forrige århundreskiftet  så finnes det nok av andre kilder å gå til. Det er skrevet kilometervis med dokumentarisk materiale om det som var følgen av de handlinger som Det revolusjonære ungtyrkiske partiet, (Komiteen  for union og progresjon) satte ut i livet da de tok makten i Tyrkia i 1908. Den dag i dag er disse handlingene, som Tyrkia ikke vedkjenner seg, spøkelsene de ikke klarer å kvitte seg med.
 
Bodil
Bodil skilte ikke mellom de som fikk adgang til hennes klinikk i Mush i det østlige Tyrkia. Der fikk Armenere, Kurdere og Tyrkere samme behandling. Jeg ønsker derfor ikke å bli involvert i folkemord-problematikken. Jeg ønsker at denne filmen skal tale for seg selv og sette søkelys på de kvinnene som i egenskap av ønske om å hjelpe mennesker i nød forlot sine familier, sine trygge hjem, en sorgløs tilværelse beskyttet av en ektemann og formue, for å leve blant dem som trengte beskyttelse og pleie. Disse kvinnen, de aller fleste med god utdannelse, språkmektige og uredde, sto oppreist sammen med ofrene, beskyttet dem og talte deres sak. Motparten var offiserer og politi, lokale representanter for øvrighet og andre som opphøyet seg til overherrer over sine tidligere naboer. Disse fikk møte disse modige kvinner som ikke lot seg imponere av uniformer og ordener. De opplevde å bli respektert og i mange tilfeller som likemenn, da de hadde europeisk dannelse, snakket språket og opptrådte med overbevisning og myndighet. Da de Tyrkiske kanonene startet å spy ut død og fordervelse mot de kristne boligkvarterene, rømte diplomatene hjem. Misjonærene ble igjen og fortsatte sitt hjelpearbeid blant de ulykkelige og forfulgte.

Fra tyrkisk Armenia: "Paa Hjemveien fra vore Skiture". Bodil Biørn med tyske og armenske kolleger og barn i Musch, ca 1910

Minnesermoni i Oslo
Minneseremoniene for Bodil Biørn startet i Oslo 26 juni da Biskop Ole Christian Kvarme bisto med å hente jord fra Bodils gravsted på Vestre Gravlund. Dette gav han videre til min datter Kristin, som brakte dette til Jerevan, Armenia der dette inngikk i en seremoni på Tsistsernakaberd Memorial Complex i Jerevan. ( Svaleborgen).  Etter dette var vi samlet på Diakonhjemmet der de stilte opp med lokale og sin gjestfrihet til Bodil`s ære. Vi var sammen der under filmfremvisning og taler for å minnes det utrolige arbeidet en norsk kvinne bestemte seg for å gjøre med sitt liv, å bistå mennesker i stor nød og la dette prege hele sitt voksne liv til hun selv døde i 1960. At biskopen spiste hele tre kakestykker tar jeg som et tegn på at Bodils "styrelse" var deltagende.

Bodil Biørn er hedret offisielt i Yerevan, Armenia.
I Jerevan startet vi 21. juli med en kirkekonsert i den lille vakre Zoravar Kirke (1654), som ligger midt i Jerevan, med stor deltakelse. Reverent Vartan holdt en flott "messe" og kammerkoret "Hover" fra Jerevan sang tre sanger fra Komitas "Divine Liturgi" Det var en enkel seremoni, men en fin start, og ved middagen etterpå kunne vi lage en stemning av glede og ikke sorg. Bodil gav mange en ny start, og det er det viktig å understreke. Hva hun så og opplevde selv på kroppen er en annen sak.

 Dagen etter, 22. juli, var den store dagen der Bodil fikk sin plakett på den veggen der armenerne fra før har hedret Fridtjof Nansen og flere andre berømte menn, og nå også kvinner. Tsistsernakaberd heter dette området. Deltakelse fra Kragerø var ved ordfører og kultursjef, fra min famile, den armenske Ambassadør til Skandinavia, fra armensk UD, biskop av Jerevan representant for Oslo`s biskop, og flere andre. Vi viste igjen filmen og Bodil fikk sin rettmessige plass i armensk historie. I hele hennes liv unngikk hun oppmerksomhet rundt sin egen person

Den 23. Juli benyttet vi til å besøke Gumri, byen der Bodil bygget Set norske barnehjemmet "Lyskilden" i 1921. Vi traff igjen Ludvig (97) fra filmen som fremdeles husker Det norske barnehjemmet, og hun som tok seg av barna der. Jeg vil ikke her si noe om det inntrykket han fremdeles gjør på besøkende og i sitt egent miljø. Ludvig Jeseryjan er verdt en film i seg selv.
Jeg var i sommer tilbake på Port Veuw hotel i Beirut,  som jeg forlot siste gang 9 juli 2006 for Damaskus.  Jeg hadde tatt med meg regissør Magnus Jordheim på en rundtur, Yerevan - Beirut - Damaskus - Aleppo. før vi skulle i gang med filming i disse områdene. Jeg ville han skulle føle noe av spenningene og kontrastene. Det var nære på at det ble svært realistisk. Tre dager etter at vi forlot byen angrep israelerne. Vi gjorde opptakene til filmen i Tyrkia, Armenia og Syria i november/ desember 2006 og april/ mai 2007.

Beirut
Da jeg en kveld i sommer gikk til hotellet mitt gjennom kjente gater i Beirut så jeg merkene av krigene som er ført her. På vei gjennom Ashrafieh, Det kristne litt fornemme strøket i Øst Beirut  I Rue 17 i Baschoure f. eks. der husene fra borgekrigen enda står tomme uten vinduer og dører. De er forlengst tatt ut for gjenbruk i andre hus. Så ser jeg en militærpost, flere soldater og litt opp i gaten til høyre, en pansret beltebil armert med mitraljøse. Jeg passerer og ser en kirke "St . Savier". Den ser forlatt ut med skader fra krigen, men så kommer en mann og ringer på ved porten. Det åpnes og huset/ kirken er tydeligvis i bruk. Ved siden av et dispenserie, en klinikk som er fult operativ. Disse gjenstående husene har dype sår etter kuler og store hull etter granatene. Jeg ser for meg hendelsene jeg bare har lest om i bøker.

Det finnes ikke ett eneste hus i Beirut som ikke er blitt skadet på et eller annet vis. De flest er reparert, men mange innimellom står fortsatt der med sine kule- og granathull. Eierne har flyttet til andre land eller ganske enkelt ikke hatt råd til å reparere huset. Eierne er sannsynligvis barn av de som kjempet i gatene. De bor spredt rundt i Midt-Østen og Europa eller USA og det eneste som binder dem til fedrelandet er den ødelagte eiendommen. I taxien til Damaskus ser jeg ødeleggelsene av hovedveien til Syria

Beirut også en del av min families historie
Jeg nevner dette for Beirut er også en del av min families historie. Min far fikk sin skolegang der,  bl.a. på Brumana High School, der han tok artium i 1933. Min far sa til meg: ”Det kan umulig noen gang bli varig fred i dette området. Konfliktene er dype, og altfor mange mennesker har blitt behandlet med urett gjennom historien”.  Han har så langt fått rett. Jeg vet at alt dette har satt preg på hans liv og væremåte.

Hver og en kan ha sine tanker om dette  og jeg anbefaler dere å lese: "Pity the Nation" og "Lebanon at war" av Indipendent korrespondenten Robert Fisk, Odd Karsten Tveit bøker om sine opplevelser som NRK-korrespondent i Midt-Østen og "The Holy Mountain" av William Dalrymple som gir et verdifullt historisk tilbakeblikk.

Det er nødvendig å sette seg inn i historien om kristendommen i hele dette området for å kunne danne seg sine egne meninger om konfliktene som har preget hele dette området fra gammel tid. En god begynnelse er år 587. Etter boken The Holy Mountain kan det passe å lese Robert Fisk og Odd Karsten Tveit.

The Holy Mountain
In the spring of 587 A.D., 2 men set out from the great desert monastery of St Theodosius, near Bethlehem. It was the start of an extraordinary journey across the entire Byzantine world, and William Dalrymple has followed in their footsteps. In the spring of 587 AD, two monks set off on an extraordinary journey that would take them in an arc across the entire Byzantine world, from the shores of the Bosphorus to the sand dunes of Egypt. On the way John Moschos and his pupil Sophronius the Sophist stayed in caves, monasteries and remote hermitages, collecting the wisdom of the stylites and the desert fathers before their world shattered under the great eruption of Islam. More than a thousand years later, using Moschos's writings as his guide, William Dalrymple set off to retrace their footsteps. Despite centuries of isolation, a surprising number of the monasteries and churches visited by the two monks still survive today, surrounded by often hostile populations. Dalrymple's pilgrimage took him through a bloody civil war in eastern Turkey, the ruins of Beirut, the vicious tensions of the West Bank and a fundamentalist uprising in southern Egypt. His book is an elegy to the slowly dying civilization of Eastern Christianity and the peoples that have kept its flame alive.

Lebanon at war
The last chapter concerns the massacre in Qana in April 1996 when Israel bombed the UN compound there filled to the brink with Lebanese civilians. Fisk interviewed one of the survivors and starts the chapter with a quote from her account of the bombing:

”A man was lying in two pieces. There was a woman who was pregnant and I could see the arm and leg of her unborn baby poking out of her stomach. There was a man who had shrapnel in his head. He was not dead but you could see a piece of metal in his neck, like he'd had his throat cut. He told his daughter to come to help him and lift him up. And I heard her say: 'Wait a minute, I'm trying to put my brother together - he's in two pieces.' There was another brother holding a child in his arms. The child had no head…”

106 civilians, most of them Shia Muslims, were killed that day. Israel claimed that they bombed the UN compound for 18 minutes due to a computer error. Israel originally repsonded to Hezbollah mortar fire close to the compound. Fisk offers a pretty detailed description of the massacre and his own experience in the book. A more detailed story of the aftermath (the UN investigation, Israeli excuses, etc) can be found in Odd Karsten Tveit's book Krig og Diplomati: Oslo - Jerusalem 1978-1996.

Historien viser at ingen ting har endret seg siden Bodil Biørn`s opplevet lignende massakrer mellom 1915 og 1917.

Damaskus og Aleppo
Men byene mine er og var Damaskus og Aleppo. Der føltes virkelig suset av gammel historie og handel. Aleppo, der en dags handel tilsvarte i volum som 30 dager i Kairo. Industrien og landbruket preger regionen, og Syria har verdens beste pistasje-nøtter, Aleppos pistasj er verdenskjent. Oliven-trær så langt øye kan se og den utrolige dyrkingen av ørkenen med vanningsanleggene langs Eufrat. Syrias bomull er rangert som nr. 2 etter egyptisk. I Damaskus vasser du i gammel historie, romersk, kristen, bysantinsk og korsfarerhistorie. Du vandrer uten større oppmerksomhet som europeer. Nordiske kvinner føler dette som det mest behagelige sted å studere arabisk av alle byer i Midt-Østen. Disse byene har tatt i mot reisende i tusener av år. Her er den armenske kolonien sterkt gjeldende, og som det iherdig og godt opplyste folk de er, har de arbeidet seg ut fra flyktningleirene for mange år siden, og regnes som velstående og innflytelsesrike. Imidlertid føles det muslimske presset større nå, siden den store andelen av flyktninger fra Irak. 1½  - 2 mill. Det presser boligprisene, og de er lang mer ortodokse en de syriske muslimer. Dette presser særlig de kristne minoritetene. Jeg føler meg hjemme i gatene i Damaskus og Aleppo. Menneskene gjenkjenner meg og viser den varme mottagelsen syrerne er så kjent for. Du slipper unna alt mas om å handle i deres butikk. Ingen klenger på deg for at du skal kjøpe. Helt ulikt erfaringene mange har fra basarene i Istanbul, Kairo og Marokko for å nevne noen. Armenerne er som alltid i toppsjiktet i samfunnet. De er fabrikkeiere, eiendomsbesittere, forretningsfolk, diamanthandlere, gull- og sølvsmeder. De har for lengst arbeidet seg ut av flyktningleirene og etablert seg i de gode strøk av byene.

Om meg selv
Så til slutt hva og hvem er jeg da? Et sted midt i mellom, influert av mitt historiske opphav og den arv som er blitt meg til del. Jeg bærer litt av hvert sted i meg, og forstår nå hvorfor jeg tenker og føler slik jeg gjør. Yerevan har etter så mange besøk også blitt et kjent sted for meg, og jeg beveger meg nå like lett der som i Oslo, Damaskus, Aleppo eller Beirut.

Mange av mine tanker er i Armenia og jeg føler en sterk tilknytning til dette folket som er og forblir armenere uansett hvor de bor. Dette ukuelige sammensveisede og allikevel så uenige folk. Kanskje derfor at min far falt for en finsk pike som han giftet seg med. Hun kom fra et like ukuelig lite folk som mot alle odds også ble en selvstendig republikk.  (De tapte "Vinterkrigen" og deres allierte Tyskland, tapte krigen mot Sovjet).

Og om dere googler Bodil Biørn kommer mye opp.

Hilsen Jussi Biørn

Her er noen lenker med informasjon om Bodil Biørn og Armenia. En del av hennes egne fotografier er også å finne på disse sidene:
Det armenske genocide-museet
Holocaust-senteret i Oslo
Arkivverket om Bodil Biørn
Arkivverket om Armenia
Kragerø avis











Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.