Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Vandring på kjærlighetens vei
15.11.2008 20:51
I det knallgule kamskjellet på himmelblå bunn fant jeg Guds tause budskap som kaller på oss til å gå kjærlighetens vei.

Mitt ønske om å dra på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela ble vekket etter møte med pilegrimer som hadde vandret denne veien. Engasjert delte de sine opplevelser med meg.

Jeg brukte ca. fire måneder på forberedelsene. Venner og bekjente lånte meg bøker som fikk stor betydning for min ytre vandring. ”En russisk pilegrims beretning” og ”Filokalia” viste seg å få stor betydning for den indre vandringen (disse bøkene er omtalt senere). Ikke minst innebar forberedelsene mange prøvepakkinger av ryggsekken. Med en varig skade i bena som jeg  pådro meg i en bilulykke for noen år tilbake, var det viktig å planlegge nøye og ha en realistisk holdning til selve pilegrimsvandringen. Den måtte foregå  i et rolig tempo og helt uten hastverk. Jeg var innstilt på å ta taxi, buss eller tog når det føltes riktig.

På avreisedagen i mai 2007, kjente jeg meg trygg og god, uten spesielle forventninger. Første del av reisen gikk med fly fra Værnes via Stansted til Vitoria Gasteiz. En medpassasjer var også på vei til caminoen, en hyggelig pensjonert tannlege fra London som delte sine erfaringer med meg fra mange av sine tidligere pilegrimsreiser. Han tok farvel ved å gi meg en varm klem ved bagasjeutleveringen på flyplassen i Vitoria Gasteiz. Jeg glemte aldri hans første og siste råd; ”do not get blisters”. Urtekremene jeg hadde i bagasjen ble til uvurderlig hjelp, og føttene forble myke og sårfrie under langturen. I Vitoria Gasteiz overnattet jeg på et velrenomert familiehotell like ved jernbanestasjonen. En liten tur i nabolaget formidlet et bilde av en sjarmerende by med gammel kultur og moteriktige utstyrs- og klesforetninger side ved side.

Etter en god natts søvn gikk ferden videre med tog til Pamplona, som var mitt utgangspunkt for vandringen. Alt fra starten av viste det seg at opplevelsene sto i kø og at lærekurven ble bratt. Jeg fikk mange sterke inntrykk av landskapet, av herbergene, av innbyggerne; og ikke minst av pilegrimene. Deler av veien bød på et bølgende grønt åkerlandskap ispedd store mengder vakre valmuer og andre markblomster; og sammen med naturens sterke gode dufter føltes livet fredfullt og godt. Herbergene med sine mange pilegrimer fra ulike land bød på en helt spesiell stemning og atmosfære. Kontakten var ofte umiddelbar; et smil og samtalen kom fort i gang, noen ganger korte og lette, andre ganger  dype og lærerike. Jeg fikk vennlig hjelp når jeg søkte det, men ønsket ofte at jeg kunne snakke spansk. Det var mange spanjoler som var kontaktsøkende; som gjerne ville prate.

Det var ingen selvfølge at det fantes en ledig seng i herbergene dersom man ankom sent på dagen. Mine dagsetapper var korte og ble oftest avsluttet i god tid før kl 1200, og da var det enkelt å få tildelt sengeplass.

Møte med Michelle
Det var særlig et herberge og en husfrue (hospitalera) som jeg minnes med godhet. I den vesle landsbyen Rabé de las Calzades ca 12 km vest for Burgos ligger et vakkert herberge som drives privat. Her er overnattingsplass til kun åtte pilegrimer. Jeg ankom herberget ved elvetiden på formiddagen. På en av benkene utenfor herberget satt en ung jente. Hun fortalte at hun kom fra Australia og at dette var hennes første dag på caminoen. Vi delte hverandres selskap i ventetiden frem til herberget åpnet kl 1500. Flere pilegrimer hadde etter hvert samlet seg utenfor huset, til sammen seksten personer. På slaget 1500 kom husfruen ut, en myndig dame som presenterte seg som Michelle. Bak det litt tøffe ytre skimtet jeg et stort, varmt hjerte.

Etter introduksjon på spansk, engelsk og fransk med klar beskjed om at ekte pilegrimer ikke klager, begynte utvelgelsen av hvem som fikk en seng for natten. Hun sa klart ifra om at de som hadde lengst dagsetappe bak seg eller hadde skader av noe slag ble prioritert. Sist ankommet var en meget sliten canadier- han ble sporenstreks invitert inn. Så kom turen til to brasilianske unge menn, undertegnede, et ektepar fra Tyskland og et ungt par fra Frankrike. De andre fikk beskjed om å gå videre.

Vi ble vist inn i ”The museum” som Michelle kalte rommet der vi fikk orientering om  husreglene og deretter skrevet inn i gjesteboken. Kort etter at vi hadde kommet i hus, brøt det ut et forrykende uvær med lyn, torden og øsregn. Da var det godt å være trygt inne. Før middagen ble servert, forkortet vi ventetiden i ”museet”. Veggene var dekket med ikoner, plakater av caminoen, kamskjell og St. Jakob, pilegrimens skytshelgen. Midt på langveggen hang Kristus på korset satt sammen av to pilegrimsstaver. En rekke fotografier på veggen fortalte litt om herbergets historie, det hadde vært et gammelt falleferdig murbygg uten vinduer og tak. Resultatet av restaureringen var vakkert og innbydende.

Middagen ble en nær og god opplevelse. Åtte sultne pilegrimer benket seg rundt Michelles gedigne kjøkkenbord, og fikk servert et godt og næringsrikt måltid; bønne- og linsestuing  med kokte egg, kjøtt og pølser. Til drikke fikk vi vann og vin. Desserten besto av tykke osteskiver og yoghurt med plommesyltetøy. Før måltidet ba Michelle en enkel bønn og ba om at St. Jakob beskyttet oss under den videre  vandringen. Som avslutning på dagen fikk jeg et omslag på høyre fot. Jeg takket Michelle som tok meg varmt i hånden og ga meg en klem. Hun smilte med øynene. Smerten i foten forsvant gradvis i løpet av natten.

Morgenen etter bar naturen preg av alt regnet som hadde falt; men vi ble møtt av morgentåke og luften var frisk og fuktig, engene var dyvåte og veien gjørmete. Tåken trakk seg gradvis tilbake og solen dukket frem, varm og god. Denne morgenen ble på mange måter utrolig vakker. Dessverre viste det seg at dette også ble min siste dag på caminoen.

Det hører med til ”historien” at de pilegrimene som ikke fikk plass hos Michelle, ble tatt hånd om av hennes venner. Senere møtte jeg bl.a. den australske jenta som fortalte at alle som ikke hadde fått plass hos Michelle fikk losji privat hos hennes bekjente eller de ble kjørt til herberger i andre landsbyer. Alle var trygt under tak da uværet brøt løs. Dermed fikk jeg forklaringen på Michelles mange telefonsamtaler mens hun laget middagen.

Til slutt har jeg noen små betraktninger om vandringen mot Santiago.
Den forblir like unik for meg som for hvert enkelt menneske som søker den samme vandringen. Hver enkelt har sin lengsel og sin søken, men vet vi alltid hva vi søker? Jeg fant etter kort tids vandring det jeg i mange år har søkt. Og det jeg fant, opplevde og oppdaget vil for alltid bli hos meg i mitt hjerte. Denne oppfyllelsen var på en måte svar på mine spørsmål, og det dreier seg om forhold som kun er mine egne. Hver og en må gå sin egen vei, finne de svar som passer for den enkelte.

Jeg minnes den unge mannen fra Brasil som hadde vandret fra St. Jean Pied de Port til Santiago de Compostela hele fem ganger, det er til sammen 4000 km! Hvorfor og hva som trakk ham tilbake hver gang kunne han ikke si noe om. Han kunne ikke slutte å gå! Ingen bør fraråde noen til å gjøre en pilegrimsvandring, snarere bør man oppmuntre hver og sær. Selv er jeg ydmyk og takknemlig for at det var mulig for meg å gjennomføre denne reisen.

Jeg hadde satt av minimum tre måneder til turen. Jeg fikk nok en gang erfare at planlegging er greit, men ofte vil skjebnen noe annet enn det vi selv planlegger. Mange pilegrimer har brutt sin vandring av ulike årsaker, ingen bør føle nederlag av den grunn. Når jeg avbrøt og dro hjem var jeg i trygg forvissning om at jeg gjorde det rette. Vandringen til Santiago er bare en mindre del av en større reise, for livet i seg er jo en pilegrimsvandring med ulike opplevelser og erfaringer. Det byr på problemer som må løses, det byr på gleder, sorger, sykdom, tap, ydmykelser og mye annet som kjennetegner et menneskets  livssyklus.

Jeg har en følelse av at møtet med veien til Santiago er noe mer enn summen av tilfeldigheter. Hver og en erfarer og opplever noe eget. Jeg håper og tror at caminoen har gitt meg et rikere liv og større trygghet. For meg ble vandringen til et budskap: I det knallgule kamskjellet på himmelblå bunn fant jeg Guds tause budskap som kaller på oss til å gå  kjærlighetens vei.

Jeg vil avslutte med å takke alle som bidro til at også forberedelsene ble en del av vandringen.

Eli Ott Stjernen


Filokalia - De gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn.
Ved siden av Bibelen den mest leste bok i religiøs russisk litteratur. Oversatt og presentert av fader Johannes
Utgivelsesår: 1993
ISBN: 8270240699
Kr: 160

En russisk pilegrims beretning er skrevet av en ukjent forfatter.
Boken ble utgitt på Dreyer forlag og er nå kun tilgjengelig på bibliotekene og fra antikvariater. Men St Olavs bokhandel i Oslo har boken på dansk. Den anbefales på det varmeste. Boken byr på fascinerende lesning. Den russiske livslange pilegrimen med lengsel dypt rotfestet i sitt urolige hjerte vandrer på slutten av 1800-tallet fra helligdom til helligdom i tsarens vidstrakte rike. Han møter mennesker på veien, likesinnede som også streber etter sannhet og fromhet, veien til Gud. De samtaler med hverandre, lytter til hverandre, lærer av hverandre. Han møter staretsen på veien, munken som leder ham inn i Jesusbønnen «Herre Jesus Kristus miskunn deg over meg». En bønn som inneholder hele Evangeliet. En bønn med røtter i ørkenfedrenes fromhetsliv, en bønn som ble rendyrket av munkene i klostersamfunnet på Athos og senere fant veien til Russland.
En dansk utgave av boken er tilsalgs fra  Sankt Ansgars Forlag, pris  kr 128.00
ISBN 87-87505-51-7










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.