Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Stien må vi alle gå alene
14.11.2008 16:56
Rose Zavodny opplevde tre vandringer på Caminoen som en komprimert livsvandring. Hun formidlet noen av sine opplevelser på medlemsmøtet på Kampen. Etter hvert blir det også bok, illustrert med både fotografier fra vandringene og hennes egne malerier.

Helt på tampen av medlemsmøtet i Kampen menighetshus 8. nov slapp Rose Zavodny til med sin historie.

Hun startet med å vise oss sitt kombinerte sjal, skjerf, skjørt og hodepute – et stort tøystykke som nesten ikke veier noen ting, og passer ypperlig for folk som vil ha lett sekk.

Hun leste opp en tankevekkende refleksjon over sine tre vandringer i løpet av ett år, og tok oss med på en bildekavalkade fra de tre turene, fremvist uten ord. Bildene talte for seg.
Hun hadde et særskilt mål for hver av disse tre vandringene, som ble gjennomført på forskjellige årstider:

Første reise: Hun gikk for å be
Skjellet, som er pilegrimenes symbol, har alle hengende bak på sekken underveis.

Rose opplevde skjellets form som en hånd som viser at hun og alle pilegrimer ønsket å få noe, oppleve noe, - at vandringen i seg selv skal gi noe.

Annen reise: Hun gikk for å avslutte noe

Rose ønsket å legge noe bak seg, å la noe dø og gikk denne gangen på høsten hvor også det ytre landskapet ”døde” for at noe annet senere skulle kunne vokse.

Tredje reise: Hun gikk for å takke

Denne gangen bad hun ikke om noe, men takket for alt Caminoen til Santiago hadde gitt henne.
Hun hadde fått det hun ønsket aller mest: Menneskeverdet.

Skjellet som symbol hang ikke på sekken. Rose lot det være igjen hjemme.


Hennes refleksjon er hentet fra boken hun nå arbeider med og som vi vil komme tilbake til senere:

Veien, - som ikke egentlig var noen vei, bare spor etter mennesker som i hundrevis av år hadde tråkket ned gresset før meg, - snodde seg nedover den vakre grønne skråningen.

Duften av Lavendel og Maria Gullsko fikk blande seg usensurert og forsterket opplevelsen av nytt liv.

En ny vår var på vei!
Jeg undret meg over at de nakne tørre grenene på de tilsynelatende livløse stammene, formelig våknet til liv, vår etter vår, år etter år.

Vinteren, - tiden da alt liksom får hvile var over og Skaperverket ventet utålmodig på en ny fødsel.
Stillheten i den frosne vinteren, i de frosne følelsene, ble til nytt liv, og til tider så følte jeg meg som et skalldyr uten skall hvor landskapet rundt meg ble til landskapet inne i meg.

Lyden av fuglekvidder og gresshopper brøt stillheten og fikk meg til å føle at dette måtte være begynnelsen til noe nytt!

Jeg hadde lagt ut på en annerledes reise enn alle mine tidligere reiser til mer enn 70 land som globetrotter og oppdagelsesreisende, enten
- med ryggsekk på vei til hellige steder som Delphi, Chichen Itza eller Sinaifjellet
- eller med stresskuffert på jobb Amerika rundt
- eller på kamelryggen gjennom ørkenen i Egypt til St. Simeonklostret ved Aswan.

Det var allerede godt ut i mai og jeg hadde tilbrakt noen uker på Pilegrimsleden til Santiago de Compostela i Nord Spania.
Dette var en viktig reise ved et veiskille i livet, og jeg visste før avreise, at jeg ville våge å presse egne grenser og gå på oppdagelsesreise i min egen sjelshistories hemmeligheter.

Til å begynne med hadde jeg gått veien. Vært oppmerksom på hvert skritt og satt den ene foten foran den andre. Kjent etter om føttene fikk blemmer og gnagsår. Men nå hadde på en forunderlig måte kropp og sjel funnet jordens rytme, på en sti hvor tusenvis av pilegrimer hadde gått med sine tanker i mer enn tusen år før denne dag.
Vi vibrerte på samme frekvens og som Paulo Coelho så vakkert uttrykker det:
Veien gikk meg. Vi var blitt ett!
Dessuten gav det en slags mystisk opplevelse av fellesskap med menneskeheten gjennom tidene å kunne sette sine spor på samme sti.

Jeg hadde tatt en omvei, en alternativ rute fra Triacastela til Sarria for å kunne bo på det vakre Benedictinerklosteret Samos.
Ryggsekken, som rommet alt jeg trengte i 40 dager, hektet jeg av ryggen, som en snegle kryper ut av sitt sneglehus, og gled ned i det tørre gresset.
Under meg fløt elven Ouribio forbi, og lyden av rennende vann fra et sted til et annet, fikk meg til å føle meg som en virkelig pilegrim underveis, våpenløs og lengtende.

Ouribio!
Jeg smakte på navnet og kjente at det holdt på en broket historie og mange hemmeligheter,
- om krig og blod
- om tempelriddere og pilegrimer
- om våpen og savn
- om seier og fred.

Mens jeg satt i skråningen og skuet ut over landskapet på andre siden av elven, gikk tankene tilbake til pilegrimsmessen i den store katedralen i Granon for noen uker tilbake.

Klokken var så vidt passert seks da jeg gikk inn i katedralen og jeg følte meg beruset av de mektige orgeltonene som fylte kirkerommet. Musikken gikk nesten i ett med de tykke steinveggene og de vakre ikonene, som var tydelig merket av tro, tillit og tilgivelse.
Jeg sto lenge og beundret statuen av Jomfruen, før jeg fant min plass på en av benkene.
Denne fattige snekkerkona som hadde sagt ”Ja” til sin skjebne. Hun som fikk rom hos dyrene da menneskene avviste henne i hennes viktigste øyeblikk, hennes hellige natt.
Under messen kalte presten pilegrimene frem til alteret for å gi oss en spesiell velsignelse og jeg hørte han si:

Til nå har du gått gjennom et vakkert landskap, Rioja-området, og hatt skjønn natur å feste blikket på. Når du begynner å gå i morgen tidlig, skal du ikke se på landskapet rundt deg, men på skyggen foran deg. Når solen står opp i øst, er skyggen din lang og fjern. Du kan løpe fra alle du ikke liker, men din egen ”skygge” eller ”skyggesider” kan du ikke løpe fra.
Snakk med ”skyggen” din og bli venn med den.
Du vil forstå hva som er din ”skygge” og hvilken ”skygge” som kanskje tilhører en annen.
Ikke bær på en annens ”skygge”, men søk fortrolighet i din egen.!

Ordene landet på et sted der de såret mest.

Jeg listet meg ut av katedralen og krøp sammen på øverste trappetrinn. Landsbyen var gått til ro og det var stille i gatene. Jeg hørte orgelet forstumme der inne, i timen da lys og mørke faller sammen.
Hadde noen ved min side fremstått som ufeilbarlig og prektig og gjort meg til eier av sin ”skygge”?
Var det derfor jeg ikke kjente meg igjen i ”skyggen” min, fordi den ganske enkelt ikke var min?
Bar jeg virkelig på en dobbel ”skygge”?
Hva hadde min ”skygge” å fortelle meg, og hva bar jeg på i min egen bagasje gjennom livet?
Pilegrimer har i over tusen år lagt fra seg en stein som symbol på den bør de ikke skulle bære på videre i livet, på Caminoens høyeste punkt, - Cruz de Ferro. Høyden skulle også få mitt bidrag, og ”Den Andres Skygge” skulle jeg for alltid legge fra meg!

Jeg trakk jakken tettere om meg og ble sittende en lang stund på den kalde trappen, før jeg gikk inn i katedralen igjen og krøp ned i soveposen min. Det hadde vært fullt på herberget da jeg sent på ettermiddagen var kommet frem, så jeg var glad for å kunne sove på gulvet i katedralen.
Det ble en lang natt og søvnen innhentet meg aldri.
Jeg gløttet opp på det lille røde lyset som var tent foran Jomfruens føtter.
Det var stille i katedralen.
Svært stille.

Neste morgen snek jeg meg ut mens det ennå var mørkt og var på veien før klokken slo 05 på det store kirkeuret. Var det så at Melkeveien lyste opp Pilegrimsveien om natten?
Jeg oppdaget hvor stille alt var i det spanske fjellandskap i mørket, men det var ikke noe skremmende i det. Det var som om skogens dyr og endog insektene holdt pusten til det lysnet i øst. De gule pilene og skjellene var ikke alltid lette å få øye på i lyset fra min lille hodelykt, men jeg gikk likevel ikke feil. Det var som om føttene på en forunderlig måte visste hvor de skulle gå.

Først kom tårene.
Gamle tårer og nye tårer.
De rant i dagevis uten at jeg gjorde noe for å hindre det, inntil jeg overraskende en morgen lo høyt av en ren bagatell. Først når sorgens skål var tømt, kunne den fylles med glede.
Følelsen av å komme inn i en meditativ sinnsstemning var sterk. Mens kroppen gikk fremover, gikk jeg samtidig bakover i tid, og innover.
Sannheten var at jeg reiste fremover til Begynnelsen.
Til nye oppdagelser.

En morgen hørte jeg meg selv nynne, først ganske lavt, så litt høyere og enda høyere.
Etter hver kom ordene i ”Pilegrimsvisen” til Erik Bye, som ved et veiskille hadde inspirert meg:

Det går en pilegrimssti gjennom hvert menneskesinn,
Vi er skapt til å søke og vi er skapt til å gå,
Mot mål som vi kan ane, men ikke helt forstå
Og stien må vi alle gå alene.

Jeg hadde tatt ordene til Erik Bye på alvor:
  Stien må vi alle gå alene…
Slik begynte mine nattlige vandringer og mange morgensamtaler med min ”skygge” på veien til Santiago. Jeg tok imot de gaver som bare Stillheten gav og langsomt begynte jeg å falle på plass igjen i mitt eget liv.

Nå ønsket jeg bare å faune håpet om en ny og annerledes vår etter ”Livet på Caminoen”!
Etter tre vandringer, visste jeg at;

Hva min sjel og mine sanser har mottatt på Veien til Santiago,
kan intet menneske noen gang ta i fra meg!

Ultra!

Rose Zavodny










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.