Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Bentes pilegrimsreise til Asturias
18.10.2008 20:31
Bente Berg og Gunnar Hokstad gjennomførte en meget interessant pilegrimsreise i Nord-Spania denne høsten. De fikk også med seg feiringen av det første Hellige år i Covadonga. Vi bringer her deres dagboksnotater fra reisen, med mange fine bilder

De hadde invitert til to pilegrimsvandringer i Galicia denne høsten. Den første, i august, ble kansellert på grunn av for få påmeldte. Til vandringen i november er det fem påmeldte, så den går som planlagt.

I stedet for den første planlagte pilegrimsvandringen valgte Bente og Gunnar å ta en feriereise med buss. De hadde feiringen i Covadonga i Asturias som mål, men fikk også med seg mange opplevelser fra Galicia. Under den store feiringen i kirken overleverte de en vakkert nedtegnet hilsen fra biskop og pilegrimsprest i Nidaros, og erkebiskopen ønsket selv å motta hilsenen – som en del av messen!  

Reisen startet 26. august. Den gikk med buss gjennom Galicia, og endte i Santiago den 30. Den 1. september gikk ferden til Asturias, og endte i Covadonga helgen 6. - 8. september, da helligårsfeiringen foregikk. De avsluttet ferien i den lille fiskelandsbyen Cudillero, og reiste hjem derfra den 10. september. Dagboksnotatene har vært publisert som blogg på NRK/Trøndelags nettside. Der har vi også hentet Bente og Gunnars bilder.


To glade pilegrimer
Denne gang er jeg i Spania på ferie, og ikke på pilegrimsvandring. Imidlertid møtte jeg to norske pilegrimer på flyet til Madrid, nemlig Per Uddu og Vidar Hjemås. De skulle starte sin pilegrimsvandring inn til Santiago de Compostela i O'Cebreiro, den sjarmerende lille landsbyen vi har som utgangspunkt for våre vandringer.

Det spanske bussystemet er godt utbygd, med et rutenett på kryss og tvers over hele landet. Vi hadde alle valgt å bruke buss på turen fra Madrid til Galicia, og reiste sammen dit. Det var gratis peanøtter og vann på bussen (noe for Team Trafikk?) - noe som gjorde godt underveis, da reisen var lang.

I løpet av bussreisen hadde jeg flere oppmuntrende observasjoner. Det virker som spanjolene tar miljøet på alvor, og gjør noe med det. Energiproduksjonen bygges ut med solceller, og flere steder passerte vi store felt med solcellepaneler. Høye, slanke vindmøller var det også mange av.

Falk så jeg flere ganger, både i tretoppene og flyvende langs veien. Det er godt å se at vi mennesker ikke har greid å ta fullstendig livet av naturen ennu! Jeg håper det ikke vil skje i min eller mine barns tid…

Tilbake til våre to pilegrimsvenner. Vi hadde en meget hyggelig middag sammen på O'Cebreiro, og utvekslet tanker og erfaringer om pilegrimsarbeidet. Per har jo som kjent fått i oppdrag fra kirkeministeren å arbeide videre med utviklingen av dette i Norge. Derfor er det så flott at Per og Vidar nu er på vandring i et land hvor forholdene for pilegrimer er godt tilrettelagt og utbygd. Problemet her er heller at det er for mange pilegrimer som går. (I formiddag så jeg for eksempel en gruppe på 100 franske syklende pilegrimer. Dét stiller krav til bespisning og overnatting, det!) Det er gledelig at Per i hans stilling viser slik interesse for å høste erfaring, at han er pilegrim i et land der han er en fremmed. Da får han opplevelser som vil styrke ham når han skal ta de rette beslutninger i et så viktig arbeid.
Jeg var så heldig å møte dem igjen om morgenen, før de dro. Det var to forventningsfulle og glade pilegrimer jeg vinket farvel til. Pers tydelige vandreglede vil være ham til stor nytte i dette arbeidet. Hans erfaring fra Caminoen vil sette hans arbeid i Norge i perspektiv.

Jeg ønsker dere en Buen Camino, Per og Vidar!

Bilder: 
Gammelt O Cobreiro-hus
Kirken fra hotellvinduet

O Cobreiro  
Voff
Morgenstemning
Idyll 
Luftig pilegrim 
Velsignelse
Vidar, St Jakob og Per  
Buen Camino!



Pilegrimsrefleksjoner
Det vrimler av pilegrimer langs Caminoen. Allerede på O'Cebreiro erfarte jeg at det er en underlig følelse å være her, og ikke være pilegrim. En del av meg har vært observatør denne uken, en annen del føler vemod og savn ved å være utenfor fellesskapet. “Jeg var blant mine egne, men de kjente meg ikke” - for å vri på et bibelsitat. Noen har kastet et blikk bort på meg der jeg satt med kaffekoppen min, registrert at jeg var turist og ikke pilegrim, og dermed plassert meg i en annen kategori. Andre har overhodet ikke “sett” meg. Lengselen min etter å gå er stor, det har føltes galt å bruke drosje eller buss.

Samtidig var det interessant å observere hvordan man selv oppfattet pilegrimene, når man ikke var en del av miljøet. August er feriemåned i Spania; det gjenspeilet seg på Caminoen. Det myldrer av folk langs veien og i landsbyene.

Herbergene åpner rundt 14-15-tiden, og allerede ved 11-12-tiden var det pilegrimer utenfor, i kø for å få en seng. De fleste hadde da gått ca 20-25 km. Hotellene og pensjonatene jeg overnattet på ble fulle tidlig på ettermiddagen. I en liten landsby så vi en gruppe på 6-7 pilegrimer, som ennu ved 22-tiden ikke hadde funnet noe sted å sove. Jeg håper de ikke måtte overnatte ute, for den natten var det et regnvær uten like, med lyn og torden til langt utpå neste morgen.

Ellers er pilegrimer som andre mennesker. Noen gjør lite vesen av seg, enten de innkvarterer seg på et overnattingssted, eller sitter i en kafé. Andre krever mye rom, der de høyrøstet slenger sine skitne ben, vandrestaver og ryggsekker ut over fortau og hotellresepsjoner. Som en kontrast til disse siste var det “søtt” å se de to unge guttene, som uten å gjøre noe vesen av seg, satt i baren og drakk sjokolade og spiste kake.


Levende fortid
Jeg har krysset en del frem og tilbake med buss gjennom Galicia og Asturias, og er imponert over veistandard og rutenett. Brede broer krysser dalene, og kontakten mellom de små landsbyene knyttes effektivt med godt vedlikeholdte veier. Og tunnelene! Hvitmalte hele veien, og godt opplyst gjennom hele fjellet. Noe helt annet enn de mørke hulene jeg kjørte i da jeg skulle til Vestlandet i sommer. Skulle ikke tro vi er en strømnasjon…

Om veiene mellom landsbyene er brede og fine, er veiene i landsbyene til gjengjeld meget smale. Jeg er imponert over sjåførenes dyktighet til å smyge seg frem mellom parkerte biler, hus og mennesker, og sjeleglad jeg ikke skal være sjåfør i Spania. Flere ganger observerte jeg folk som glatt og elegant lukeparkerte i luker så små at jeg måtte ha brukt både skohorn og jekk for å få lirket bilen inn. Det var sannelig ikke mange cm klaring til bilen foran og bak.

Det er ikke bare bilveier gjennom Asturias, flere pilegrimsveier går der også. Camino Norte bukter seg langs kysten, langs koselige strender og over stupbratte klipper. Camino Primitivo, som hevdes å være den autentiske pilegrimsveien fra middelalderen, krysser Asturias fra kysten, via Oviedo, og inn i Galicia. Mange pilegrimer hevder at Primitivo’en er den tøffeste, både i ensomhet og i fysisk anstrengelse.

Dinosaurmuseet Jurassic Museum er en opplevelse. Bygd som et dinosaurfotspor, og med skjeletter, historie og forskjellige funn utstilt. Til og med en ekte dinosaurknokkel man får lov til å ta på! Den er glattpolert på oversiden etter alle hendene, men tar man på undersiden kjenner man hvor grov den egentlig er…Et besøk dit anbefales, også for de som ikke har barn i dinosauralder.

Tito Bustillo-hulene er en av verdensarvens store opplevelser! En underjordisk grotte fra Cro-Magnon-tiden, som for få år siden ble gjenoppdaget av huleforskeren Tito Bustillo. Dypt inne i fjellet, etter flere kilometers vandring gjennom imponerende dryppsteinshuler, finner man noen fantastiske hulemalerier. Hester, reinsdyr, villsvin og andre dyr er naturtro og levende malt på huleveggene. Spania tar ansvaret for denne UNESCO-verdensarven svært alvorlig. Det måles kontinuerlig temperatur og luftfuktighet, og bruken av lys er sterkt begrenset. Det er også bare et begrenset antall personer som hvert år får besøke hulen.

Så kan man undres: Hva var det som fikk mennesker den gang til å male slike fantastiske bilder langt inne i fjellet?

Bilder:
Bymur fra romertiden
Castillo de Pambre
Enkel lunch
Gatemusikanter
Dinosaurmuseum
Ekte dino-knokkel
Skjelett
Dinosaur
Hest og reinsdyr
Gateskilt



Tilbake til våre røtter
Reisen gjennom Asturias har vært som en pilegrimsreise tilbake til våre røtter. Først dinosaurmuseum og hulemalerier, deretter kirker og ruralt landsbyliv.

En av de eldste kirkene vi besøkte var San Salvador de Priesca, bygd i 921. En liten kirke i en liten landsby, som Caminoen passerer igjennom. Kirken har tak- og veggmalerier intakt fra da den var ny. Kraftig falmet av tidens tann, men likevel gjenstår så mye at man godt kan ane hvilken prakt det en gang var. Flaggermusene som bodde der likte imidlertid ikke at presten låste oss inn, så de forsvant i tur og orden.

Gjennom Valdedios passerer Caminoen et vakkert munkekloster. Vatikanet vil legge det ned, men de fire munkene som bor der kjemper med nebb og klør for å bli boende. De har derfor åpnet noen av sovesalene som herberge for pilegrimer, og tilbyr omvisning i en del av klosteret. I tillegg til klosterkirken hadde kong Alfonso 3. sin egen private lille kirke ved siden av klosteret. Et spesielt trekk ved denne kirken er at kongens skattkammer var i tårnet, og den eneste inngangen dit var gjennom et meget smalt tårnvindu.

Flere av kirkene fra 8-900-tallet er erklært som verdensarv av UNESCO. I Oviedo ligger blant annet San Miguel de Lillo, som har vinduer som viser maurernes påvirkning på utsmykning. To av kirkens vinduer er de originale, og vindusornamentene er hugget ut av en eneste stenblokk.

Like nedenfor ligger Santa Maria del Naranco, som egentlig var kongens sommerpalass, men senere omgjort til kirke. Plasseringen er militært taktisk riktig, med full oversikt over landet rundt i flere mils utstrekning, og dermed kontroll over sletten Oviedo ligger på. Arkitektene hadde også den gang sine knep. Bygget er i to etasjer, men vinduene i gavlen får det til å se ut som bygningen er tre etasjer høy.

En annen liten kirke har også fresker intakte fra tidlig 900-tall. På de mest nedslitte partiene er konturene streket opp, slik at man kan se hvordan utsmykkingen var. Den koselige presten vi møtte i Priesca hadde også et ønske om å få malt opp konturene i sin kirke.

Katedralen i Oviedo har også sine skatter. En av dem er en statue av jomfru Maria, som ammer Jesusbarnet. En av de meget få statuer i verden med dette motiv.

I katedralens skattkammer oppbevarer Asturias sine ”kronjuveler”, blant annet ”Englekorset”. Legenden forteller at kongen ønsket å lage et kors i gull, da trekorset som var bykors etter hvert hadde gått i oppløsning. To pilegrimer oppsøkte kongen, lovde å lage et kors, og ble låst inn i kongens skattkammer. Utpå kvelden begynte kongen å angre på avgjørelsen om å slippe to simple pilegrimer inn i skattkammeret, og sendte en av sine menn for å spionere på dem. Tjeneren kikket inn gjennom nøkkelhullet, returnerte til kongen, og rapporterte at de var i gang, da det var et kraftig lysskjær der inne. Neste morgen, da kongen låste opp døren til skattkammeret, var pilegrimene forsvunnet. Men på bordet lå et vakkert utført kors, nydelig dekorert med edle stener. Da forsto kongen at de to pilegrimene hadde vært engler, ingen annen kunne ha laget noe så vakkert på så kort tid. Siden har korset bare hett Englekorset.   

Bilder:
San Miguel de Lillo
Originalt vindu
Detaljbilde
Sommerpalass
Utsikt
Klosterhave
Katedralen i Oviedo
Kirke i natten 
Is er godt
Farlig hund?



Livet på landet
Asturias driver mye jordbruk. I innlandet dyrkes det blant annet rikelig med mais, og epler til siderproduksjon, og man holder kyr, sauer og geiter.

Vi besøkte en liten landsby med 28 innbyggere (55 i sommersesongen). En av beboerne der har gjort et levebrød av å vise hvordan landsbyliv er, og folk fra hele Spania kommer dit for å oppleve hvordan deres besteforeldre levde. Og som vi har sett at det fortsatt leves i dag, gjennom våre pilegrimsvandringer, da Caminoen ofte passerer gjennom avsondrede små landsbyer. Señor Pepin tar med folk på omvisning, forteller om jordbruk og gjeterliv, og lar de besøkende få nærkontakt med høner og asturianske middelaldersauer. Han har også en asturiansk hest, som er en krysning mellom hest og ponni. Rasen er så gammel at romerne tok den i bruk da de la verden under seg. Han viser frem familiens siderpresse, som fortsatt er i bruk, og lar folk smake. Å skjenke sider er en kunst. Den skal skjenkes fra stor høyde, og strålen skal treffe glassets øverste tredjedel, for at dråpene skal knuses. Dette fordi sideren må luftes, for ikke å smake surt. Dessuten serverer han smakebiter av lokal mat, som fabada, chorizopølse kokt i sider og honning, ost, maisbrød… oi, jeg får vann i munnen bare med å skrive dette…

Vi fikk også besøke en siderfabrikk. Det produseres sider på samme måte som i familiebedriftene, men i større målestokk, og for salg ut over de nærmeste. Sideren gjæres i store ståltanker, og modnes på fat av kastanje- eller valnøttre, for å få den særegne smaken. Sider er for øvrig ferskvare, den skal drikkes innen et år etter produksjon.

Det lages mye ost i Asturias. Har man 7 kyr, og produserer god ost, kan man brødfø en familie. Cabrales er et dalføre som er verdenskjent for sin gode hjemmeproduserte ost, både av ren kumelk, og av sau-, geit- og kumelk blandet. Osten produseres for hånd, og modnes inne i huler i fjellet. De beste ostene kan faktisk oppnå en pris av 35 euro pr kilo på osteauksjoner. Men det er ikke bare Cabralesosten som er god, all osten vi spiste var nydelig, fra de helt milde, duse ostene til de som virkelig rev. Man blir ikke lei av ost, selv om man spiser det hver dag.

På et marked jeg var innom så jeg forresten noe artig. En osteprodusent satt ved et bord med ostene sine foran seg, og en kopphåndduk i hånden. Den brukte hun til å jage vekk fluene med. En gang i mellom traff hun fluen, da plukket hun den bare vekk fra osten. Men en gang hadde hun truffet litt for godt; fluen lot seg ikke bare plukke vekk. Hun brukte håndduken til å forsøke å tørke den vekk, men det gikk heller ikke. Resolutt la hun osten i fanget, fant frem en kniv, og skrapte fluerestene vekk! Deretter la hun osten på plass på bordet igjen.

Til orientering for alle osteelskere, og andre sarte sjeler: Vokslaget på osten er tykt nok til at dette er ok!

Bilder:
Siderreklame
Produksjonshall
Sider rett fra fat
Slik skal sider skjenkes
Asturiansk hest
Ryggsekk av geit
Landsby i Cabrales
Inngang til ostehuler
Ostehule
Vakre øyne



Kystliv
Asturias er ikke bare sider, ost, kjøtt og fisk; i en bokhandel så jeg utstilt en av Anne Holt sine bøker. Dessuten fant jeg noen fantastiske godtebutikker! Askepotts sko kan man få her. Og grønne og sorte oliven. Og dinosaurer. Og poteter. Og skinke. Og vinflasker. Og nøtter Og omtrent alt man har lyst på!!! Laget i sjokolade eller marsipan. Jeg tror det var bra jeg ikke gikk inn der… Det ville ha vært hardt å være lommebok, da. Dessuten trøstet jeg meg med at det ville vært umulig å få med seg hjem, uten at alt gikk i oppløsning.

Camino Norte følger kystlinjen, og pilegrimene vandrer gjennom byer som Ribadecella, og små sjarmerende landsbyer som Cudillero. Det drives et utstrakt fiske, og alt av havmat brukes, fra ål, blekksprut og fisk, til skalldyr, snegler og skjell. Og maten er nydelig! Jeg liker å prøve mat jeg ikke har spist før, og småål var nytt. De ser ut som små hvite hyssingstumper på 5-6 cm. Det var slett ikke vondt, men for meg holder det å ha spist det en gang.

Ribadesella er en koselig fiskeby inne i en liten bukt. Den har en fin strandpromenade og sandstrand, med dé flotte snobbehotellene, på den ene siden av bukten. Det er mange som prøver surfbrettene sine der. Innerst er havnen, med fiskebåter og fiskemottak. På den andre siden finner man Prinsesse Letizias promenade. Der har man laget en artig beskrivelse av byens historie, fra steinalderliv og frem til i dag, på keramikkfliser på bergveggen. I løpet av rundt halvannen time kan man vandre fra den ene odden til den andre. Gamlebyen er fint vedlikeholdt, og morsomme detaljer dukker opp – som for eksempel veggmalerier på husene. Maria Magdalena-kirken er vel verd et besøk, den har noen fantastiske malerier i takkuppelen.

Cudillero er en liten landsby. Den ligger inne i en trang vik, som er så bratt at husene klatrer oppover klippeveggen. Her er det nesten ikke veier, men trapper. Man kan ikke gå seg vill, enten går man opp eller så går man ned, og man finner sjarmerende små motiver rett som det er. Kirken er liten og unnselig fra utsiden, men utrolig koselig og varm innvendig. Taklampen er laget av et anker plassert på et ror, der er mange statuer, ikoner og bilder, og et meget talende alterparti. Landsbyen har, naturlig nok, St. Peter som skytshelgen. Han er noe sliten å se til, det er kanskje ikke så rart, da han har fått en ganske hard medfart.

For noen år siden omkom mange menn under fiske. Det var nesten ikke en familie som ikke hadde mistet en sønn, bror eller ektefelle på sjøen. På Peters helgendag det året bar man statuen ut, ned til havnen, og senket den ned i sjøen. ”Nå kan du kjenne, du som var fisker selv, hvordan det er å drukne!” Noen sukker over katolikkers helgendyrkelse når de hører denne historien. Jeg synes den er flott! Dette er virkelig førsteklasses sorgbearbeiding! Det er mye mer konkret å senke St. Peter ned i sjøen, og hyle sin sorg og frustrasjon ut over bølgene, enn å plassere objektet for sine traumer imaginært i en stol, og kaste puter på den, slik mange gjør her hjemme. Og det underligste av alt: etter dette har ikke noen fiskere fra Cudillero omkommet på sjøen…

Bilder:
Populær forfatter
Fiskebåter
Husvegg
Mjau
Husene klatrer
Kumlokk
Havnen
Altertavle
St Peter
Idyll



Opp i fjellene
Der Asturias ikke møter hav er det omkranset av en høy og vill fjellkjede. Naturreservatet Picos de Europa er en del av den fjellkjeden. Målet for vår pilegrimsreise, Covadonga, ligger ved foten av disse fjellene. Vi har hatt flotte opplevelser ved kysten, vi har opplevd en masse i innlandet. Nu sto fjellene for tur.

Det går jevnlig busser opp og ned til naturreservatet, og disse er flittig benyttet. Det er anlagt en fin sti opp til et utsiktssted, der man på godværsdager kan se spisse, forrevne fjelltopper milevis innover. Det er også oppmerket flere vandreruter, med forskjellig lengde og vanskelighetsgrad, både fra Covadonga, og fra bussens endeholdeplass.

Jeg har tidligere skrytt av de spanske sjåførenes dyktighet, og de som kjører opp til Picos de Europa er inkludert. For maken til smal og svingete vei! Trollstigen blir barnemat i sammenligning. Flere steder lurer man på hvordan en stor rutebuss overhodet skal greie å komme rundt denne svingen. Når man så sitter på siden nærmest avgrunnen, og kikker ut vinduet, føles det nettopp slik: bratt bratt bratt nedover, og halve bussen utenfor veibanen.

Sjåførene må ikke bare ha oppmerksomheten rettet mot kjøringen og veien, men også på det som kan dukke opp rundt neste sving. En ku som står og klør hodet mot en stabbestein er en effektiv veisperre.

Privatbilister har ikke lov til å kjøre opp i fjellet. Men ikke alle bruker buss. Syklende pilegrimer, treningsfantomer og tursyklere legger også veien opp dit. De som strever seg oppover er en enkel sak å takle for en sjåfør, men de som kommer nedover i full fart kjører virkelig med livet som innsats. Greier man ikke stoppe er det små muligheter til å styre unna bussen.

Det er mye tåke i fjellet, og dermed mye grønn frodighet. Bøndene i området slipper derfor buskapen sin på beite oppe i fjellene. Man møter både kyr, sauer og geiter der, og selvfølgelig også gjeterne. For dyrene slippes ikke ut uten tilsyn. De må melkes, og rovdyr som bjørn, ulv og ørn truer buskapen.

Apropos bjørn: en jeg snakket med fortalte at han hadde fått en turbestilling fra en familie i Madrid. De hadde planlagt å gå noen dager i fjellet, og ønsket å få se en bjørn på nært hold, - gjerne klappe den også. Familiefaren ble meget fortørnet da han fikk beskjed om at slike ønsker kunne reisebyrået ikke innfri, og kansellerte bestillingen!

Noen av ostene jeg har spist disse dagene har hatt en karakteristisk røksmak. Nu vet jeg hvordan den tilføres - og det er ikke ved hjelp av moderne tilsettingsstoffer. Fra tidlig vår til sen høst er gjeterne på plass i fjellet. Noen er 2-3-4 sammen, og deler på en hytte, andre steder er gjeteren alene. Hyttene ligger spredt utover i landskapet, har vært brukt i generasjoner før oss, og brukes fortsatt. De er små, med et lite uthus for osteproduksjon ved siden av.  I hytten er det bare plass til det nødvendigste: en seng, en krakk, et lite bord, noen hyller, og et ildsted. Karakteristisk for gjeterhyttene er at de ikke har pipe, eller vindu som kan åpnes. Ildstedet er plassert inntil en vegg, og osten som produseres gjennom beitesesongen plasseres på hyller over ildstedet. Når gjeteren fyrer opp for å lage seg mat, eller holde varmen, blir ostene røkt. Inne i denne lille røkfylte hytten sover han også.

Osten er dyr, men jeg betaler gladelig det den koster!

Bilder:
Nydelig utsikt
Picos de Europa
Utsikt i sol
Samme i tåke
Tre i sol
Tre i tåke
Elefantfjellet
Gjeterhytte
Kyr på beite
Sulten og tørst



Covadonga
Så nådde vi endelig målet for vår pilegrimsreise; nemlig Covadonga, ved foten av Picos de Europa. Covadonga er et viktig sted i Spanias historie, og det som skjedde der i 718 betyr like mye for spanjoler som Eidsvoll i 1814 betyr for oss. Maurerne hadde, som mange vet, underlagt seg det vi i dag kjenner som Spania. Også Asturias var berørt, men maurerne hadde der ikke greid mer enn å få fotfeste for en garnison. Kong Pelayo l samlet i 718 sine menn, og startet et felttog mot maurerne. I Covadonga tapte de et slag, og kongen og hans menn søkte ly i en hule oppe i fjellsiden. Ifølge legenden viste jomfru Maria seg der, og ga kong Pelayo et kors. Med det korset i hånden red kongen foran sine menn inn i et nytt slag, og jagde maurerne på flukt. Senere ble det bygd et alter og et lite kapell i hulen, og kong Pelayo er gravlagt der.

Spanjoler regner slaget ved Covadonga som starten på gjenerobringen av Spania, og hulen er blitt et pilegrimsmål. Marias helgendag den 8. september feires hvert år, men gjennom hele året er det en jevn strøm av pilegrimer som søker dit. For snart et år siden bestemte paven at det skal feires hellige år i Covadonga, og det første skulle feires i år.

Vi hadde bestemt oss for å delta i feiringen, og lurte på å bringe med en hilsen fra biskop og pilegrimsprest i Nidaros. Vi kontaktet dem, og det var lutter velvilje fra deres side. Så vi fikk laget en hilsen, fikk den oversatt, vakkert skrevet i kalligrafi, og rammet inn sammen med et bilde av et gammelt Olavsantemensale.

For første, og siste gang har jeg vært på pilegrimsreise med koffert. En selsom (og slitsom!) opplevelse. Men nødvendig, for å få hilsenen fra Nidaros velberget frem. Den gikk jo ikke ned i noen ryggsekk!

Vår kontakt hadde avtalt at vi skulle få 10 minutter med abbeden, i sakristiet før høymessen. Vi møtte opp, forklarte hva det gjaldt, og fikk beskjed om å vente til han kom. Jeg følte meg noe i veien inne i det trange sakristiet, der prester og korgutter stresset frem og tilbake, kledde på seg korkapper og prestekjoler, og skulle ha alt ferdig til høymessen.

Endelig kom abbeden. Vi presenterte oss, og viste ham hilsenen, men hans reksjon var: ”Dette kan ikke jeg ta imot. Denne må erkebiskopen få.” Da ble jeg noe svett! – hvor skulle vi finne ham! Noen minutter senere kom imidlertid erkebiskopen inn. Da han fikk vite hva vårt besøk dreide seg om, og så hilsenen, bestemte han umiddelbart at den skulle vi overlevere i løpet av messen.

Gudstjenesten var storslagen, med korgutter og røkelse, prester og erkebiskop, og besøk av erkebiskopen fra nabobispedømmet, begge i fulle ornater, med mitra og bispestav. Erkebiskopen fortalte i begynnelsen av messen at man hadde besøk av to norske pilegrimer, som skulle overlevere en hilsen, noe som medførte at vi satt som på nåler under hele messen.

Umiddelbart etter nattverden ble vi bedt om å komme frem i koret, der erkebiskopen presenterte oss som pilegrimer fra Norge, medbringende en hilsen fra vår biskop og pilegrimsprest. Erkebiskopen leste så hilsenen på spansk, hvoretter jeg leste den på norsk, før han ba oss hilse og takke hjem til biskop og pilegrimsprest.

Det var en stor opplevelse, men størst var kanskje opplevelsen umiddelbart etter messen, da to eldre damer, med tårer i øynene, kom bort og takket oss med kyss og klem på begge kinn!

Så ved hjelp av biskop og pilegrimsprest i Nidaros er også Hellig Olav på plass i Covadonga.

Bilder:
Pilegrimsvei til Covadonga
Dekor på husvegg
Basilikaen
Kong Pelayo I
Paven har vært her
Hilsen fra Nidaros
Abbeden
"Overleveres under messen"



Helgenfeiringen
Marias helgendag er den 8. september. Det var festgudstjeneste i basilikaen, direkteoverført på TV. Kirken var nydelig pyntet, med hvite gladioler og grønne bregner og blad, og nydelig lyssatt. Blant annet var lyset stilt slik at korset kastet skygge opp i den buede takhvelvingen i koret. Det var satt opp store flatskjermer både inne i og utenfor kirken, og store høyttalere ute, slik at alle, uansett hvor de befant seg, skulle kunne følge med på gudstjenesten.

Folk var tidlig ute for å finne seg en plass inne i kirken, eller ute i nærheten av TV-skjermene. Menigheten var en skjønn forening av kirkekledde spanjoler, og vandrepregede pilegrimer. For å korte ventetiden danset, spilte og sang en keltisk folkedansgruppe foran kirken.

Gudstjenesten startet høytidelig med korgutter og prester, guttekor, erkebiskoper og dansere i prosesjon inn. Messen ble ledet av erkebiskopen av Oviedo, men andre prester og biskoper hadde også sine oppgaver med tekstlesing og bønn. Flere ganger under seremonien søkte erkebiskopen øyekontakt med oss, og da han betjente oss under nattverden smilte han, og nikket gjenkjennende. Guttekoret hadde flere innslag, og det er sannelig ikke bare Nidarosdomens guttekor som er dyktige!

Messen var lang, og forløp med en smule dramatikk. En av de eldre prestene ble syk, og ble hentet av ambulanse med ulende sirener. Vi så ham igjen senere på dagen, så alt hadde heldigvis gått bra. Like før utgangsprosesjonen sang kvinnene fra folkedansgruppen en sang til Maria og Covadongas ære, før to små barn i folkedrakter kom inn med blomster og brødkrans som de bar frem til alteret.

Under utgangsprosesjonen ble det stans en stund, mens bærerne strevde med å få Mariastatuen ut gjennom dørene. Det var unektelig en høytidelig opplevelse da erkebiskopen på nytt søkte øyekontakt med oss, fikk den, og løftet hånden og velsignet oss med korsets tegn – og alle rundt snudde seg for å se hvem som fikk dén æren.

Etter gudstjenesten var det saluttering foran kirken, og den var så voldsom at duene forskrekket søkte ly inne i kirken!

Vi fulgte ikke med prosesjonen bort i Mariagrotten, men gikk og skiftet, og fikk oss mat. På vei tilbake til hotellet passerte vi klosteret, der hele presteforsamlingen og inviterte gjester var på vei ut. Vi forsøkte forsiktig å få tatt et bilde av erkebiskopen ”vår”, der han dukket frem og forsvant igjen inne i menneskemengden. Mens vi sto der ble vi kontaktet av erkebiskopens pressesjef, som skjønte hvem vi var. Han fortalte blant annet at erkebiskopen under pressekonferansen begeistret hadde orientert om de to pilegrimene som kom fra Norge med en vakker hilsen fra sin biskop og pilegrimsprest. Bildet skulle det også bli en råd med: resolutt hentet han erkebiskopen, stilte oss opp, og tok bilde av oss.

Vi har opplevd mye flott disse to ukene; blitt mottatt med kyss og klem av våre venner i Galicia, og fått mer hjelp enn vi kunne drømme om i Asturias. Helgen i Covadonga, med folkeliv, høytid, feiring, og måten vi ble møtt på av de geistlige, ble en fantastisk avslutning på en minnerik pilegrimsreise tilbake til våre røtter. Det er nå en måned siden vi feiret det første Hellige år i Covadonga, men følelsene sitter fortsatt festet i sjel og sinn. Vi ser frem til å oppleve Mariafeiringen neste år, kanskje også sammen med andre norske pilegrimer.

Bilder:
Kunstner med sprayboks
Nasjonaldrakter
Pilegrimer bærer Maria
Pilegrimer
Prosesjon
Mariagrotten, bak klosteret
Erkebiskop i godt selskap
Sovende løve
Fra kirkens have

Hilsen Bente Berg










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.