Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Botsvandring i vår tid
17.08.2008 21:22
Den 12 august la innsatte fra Bastøy ut på pilegrimsvandring til Nidaros, for tredje gang. På mange måter er dette en botsvandring

Fra middelalderen hører vi om pilegrimer som legger ut på vandring. Det fortelles sjelden hvorfor, mest om at de gjør det for sin sjelebots skyld, altså sin sjelepleies skyld.

I dag har ordet ”bot” en dyster klang i manges ører. Det låter gammelmodig, dystert og pietistisk. Selvsagt vet vi at soning for  forbrytelser er en bot, pålagt av samfunnet. Vi ”bøtelegges” når vi gjør noe galt, og blir tatt for det. Bot, straff og soning er begrep  som lett knyttes sammen. Bot er gjerne betegnelse på en straff som gjøres opp med et pengebeløp. Før fikk vi bot for å parkere feil, i dag kaller vi det ofte ”gebyr”.
 
For mange er ordet bot knyttet til en fjern fortid med andre rettsordninger. Botsvandringene kunne ilegges som en straff av den tidens  rettsvesen. Det var ikke så mange andre alternativ, vi hadde pengebøter, gapestokken og henrettelse. Fengsler fantes nesten ikke. Enkelte ble dømt til årelange botsvandringer, en slik vandring var sannsynligvis det beste av flere onder som en kriminell kunne se frem mot.
 
Det er en fellesnevner for innsatte i våre fengsler: De opplever ydmykhet. De ser på seg selv som tapere, svikere, avvikere osv. Og vi vet at omgivelsene ser det på samme måte. Det er vondt å registrere at familie, venner, kolleger i mange tilfelle ser på de innsatte som kriminelle også etter at soningen er over. Da hjelper det lite at samfunnet sier at soningen er brakt til ende. Det ville vært flott hvis de innsatte kunne forlate fengslet med hevet hode og håp om at verden vil akseptere at de har gjennomgått en fullstendig bøteprosess. Men slik er det dessverre ikke for de fleste. En grunn er selvsagt manges innbitte holdning: En gang kriminell – fortsatt kriminell! En annen grunn er at soningen rett og slett ikke er en fullgod bot, altså i betydningen reparasjon. Reparasjonen blir ofte ikke fullstendig, det er sydd på tilfeldige lapper her og der på det ødelagte tøystykket – for å holde oss til det bildet.

Historien om den fortapte sønn som kom hjem igjen er en av de mest kjente i Bibelen, det handler om botsvandring og tilgivelse. Rembrandt malte to bilder fra denne lignelsen. 30 år gammel malte han seg selv sammen med sin kone
Saskia, som den bortkomne sønn på bordell. Bildet er fylt av ungdommelig overmot: Se, så artig vi har det!

Rembrandt opplevde stor suksess, men så kom motgangen. Han mistet kona og tre barn. Hans kunstneriske omdømme sank, økonomien ble dårligere. På slutten av sitt liv malte han så hvordan den bortkomne sønn omsider kom tilbake til sin far. Ikke lenger fylt av overmot, men en ydmyk tigger som bønnfaller sin far om nåde. Vi kan gjenkjenne malerens egen smertelige erkjennelse av nederlag. Men det gir også håp. Den bortkomne sønnen var bitter på sin far. De hindret ham i å leve livet slik han ønsket. Derfor gjorde han opprør og forlot hjemmet. Men det var nettopp dette som ødela ham. Nå var han imidlertid blitt forsonet med sin far.

Vår pilegrimsforening i Vestfold har etablert et samarbeid med fengselet på Bastøy, nettopp fordi man her går nye veier innenfor soningpraksis. Dette fengselet har som mål å få de innsatte  til å fungere i et samfunn med rammer og lover, i praksis betyr det at de innsatte har ansvar for arbeidsoppgaver som er av betydning for fellesskapet. Både  arbeidsoppgavene og ansvarstreningen på Bastøy har som mål å rehabilitere mennesker, gjøre dem hele og fullverdige.
 
Vår forening  tar innsatte med på vandring til Nidaros. Dette er en god form for bøting i kriminalomsorgen. Vi snakker om å gi ansvar og utfordringer,  ikke for å vinne dem for en tro, heller ikke så mye for å oppleve, men for å fornyes. Vi  tolker ordet "botsvandring" som noe som skal bøtes, et garn som må lappes sammen. Å vandre slik som vi gjør er å sette ord på livet,  sette ord på nederlaget. På den måten blir boten positiv, en mulighet for å reparere det som var  ødelagt i den enkeltes liv.

Vi kan trekke dette videre å  si at den vandringen som også folk uten kriminelt rulleblad utfører blir en botsvandring. Vi har alle ting i våre liv som vi trenger å rette opp eller jobbe med. Dermed blir all vandring en form for botsvandring. Vi er i samme båt! 

Først og fremst er vandringen et forsøk på å forsone innsatte med samfunnet og forsone dem med seg selv. Formålet med disse langturene er å gi de innsatte en mulighet til å møte omverden uten store restriksjoner og kontroll, men også gi dem mulighet til å erkjennelse og innsikt over egne lovbrudd. Det agg mange føler overfor samfunnet blir pulverisert i møte med mennesker langs ruten, mennesker som tar pent imot de  innsatte uten fordommer. På den måten bidrar vandrerne også til å avdemonisere straffedømte. De gir straffedømte et ansikt, et ansikt som er som alle andres.

De innsatte legger aldri skjul på hvem de er i møte med omverden. Folk møter dem for å hilse på dem, noen kommer med forfriskninger, og de blir fotografert og omtalt i lokalaviser. Folks positive reaksjoner på deres vandring gir dem glede og oppmuntring. På vandringen fungerer alle som en gruppe, uten hierarki, uten fengselsreglenes kontrollerte rollestyring. Man sover og spiser sammen, og lager mat sammen. Man lærer å tilpasse seg som gruppe og samarbeide. Innsatte får vise sider ved seg som ikke kommer fram i et fengsel. De innsatte får en helt annen holdning til betjentene som bl.a. resulterer i omsorg og respekt.

For noen uker er de ikke primært fanger, men pilegrimer mot et felles ytre mål: Nidarosdomen. Der blir de tatt imot med stor heder av biskopen og venner og familie. De har båret med seg hver sin stein som legges  ned ved foten av korset utenfor Domen. Det markerer at denne botsferden er slutt, selv om de fleste må tilbake til Bastøy for å sone videre.

Det er kanskje søkt å påstå at vandringen er et forsøk på å "helbrede" innsatte,  men uansett er det et forsøk på å rehabilitere straffedømte på en sivilisert og human måte tilbake til det sivile samfunnet. Men å vandre til Nidaros betyr ikke nødvendigvis at de innsatte heretter lever et lovlydig liv. Enkelte av dem er notoriske lovbrytere, og har et selvbilde deretter. Men likevel, de som har gått med oss til Nidaros kan i hver fall se tilbake på denne vandringsopplevelsen som stor seier. For en gangs skyld klarte de å gjennomføre et prosjekt uten å ta snarveier, uten å bedra sine medmennesker.

Den amerikanske sosialantropologen Nancy Frey publiserte i 1998 sine viktige bok "Pilegrimsfortellinger". Hun skriver at mange pilegrimer omtaler vandringsveien til Santiago som "La ruta de la terapia "; dvs. "terapiveien" eller "den terapeutiske veien". Velkjent er også filosofen Søren Kierkegårds ord: "Jeg kjenner ikke den tanke så tung at jeg ikke kan gå fra den".

Psykolog Einar Lunga fra Habiliteringssenteret i Førde har flere ganger tatt med seg klienter på pilegrimsvandring  mot Santiago de Compostela, med gode resultater. Alle opplever vi kriser og nederlag.  Jeg husker selv alle de vennlig menneskene som ville hjelpe meg, noen kom med selvterapibøker, andre foreslo psykologhjelp. Bibellesing hørte også til forslagene. Poenget var at jeg ble satt inn i ny læringssituasjon som sykeliggjorde meg, som ofte reduserte meg til passiv klient.

Bodvar Schjeldrup har en visjon om at alle kan delta i en fellesvandring. "En pilegrim søker medvandrere", sier Schjeldrup i sin pilegrimsbok. På pilegrimsvandring ser man verdien av å løse problemene sammen. Ved å gå sammen med noen får du også andre perspektiver og opplevelser.

I visen Byssanlull heter det at: "Det kommer tre vandringsmenn på veien, den ena ack så halt, den andra ack så blind, den tredje seier alls ingenting". Man finner altså støtte og hjelp i hverandre. Ved å gå ved siden av en halt får jeg perspektivet han kan gi. Jeg ser det den blinde kan gi meg innsikt i, og ved å følge en døv kan jeg høre det han kan høre.
 
Jeg ser for meg at pilegrimsveien i Norge får tilbake sin oppinnelige funksjon, et sted der mennesker fornyes. Der sjelen bøtes, lappes sammen, et sted der kropp og sjel styrkes. Et sted der folk tar ansvar for hverandre.

Hva er det jeg prøver å si? Vi trenger ikke alltid et kostbart og travelt terapeutapparat i livets vanskelige stunder. Det vi trenger er medmennesker, venner og bekjente som kan støtte oss.

”Vade mecum" - gå med meg.

Eivind Luthen











Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.