Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


På pilegrimsferd til Hellig Olav i Nidaros
28.05.2008 23:50
En riktig gammel historie fra Alf Rolfsens lesebok

Det er en varm solskinnsdag ved midtsommerstid i førstningen av 1170-årene. Vestover gjennem Eidskogen vandrer det et følge av svensktalende menn. De er kledd i vide kåper av grovt, grått vadmel. Kåpen ender i en hette, som de kan dra over hodet når det er styggvær. Flere av dem har også en bredbremmet hatt. i en rem over skulderen har de en skreppe og en lærflaske, i hånden holder de en tung stav med jernpigg i den ene enden og en metallknapp i den andre. På føttene har de tykke sko, nogen er unge, nogen gamle og har det vondt for å slepe sig frem.
 
Men alle ser ut til å være fylt av håp om at noget godt skal hende dem.
 
De synger salmer og er glade og muntre. En skulde tro at det var et tog med fromme munker, og likevel er det slett ikke alle i dette følget som alltid har vært Guds barn. Det er pilegrimer som har tatt skreppe og stav for å fare til Hellig Olav i Nidaros. Nogen gjør ferden for å innfri et løfte som de gjorde for at den hellige kongen skulde høre bønnene deres og hjelpe dem. En av pilegrimene forteller at Hellig Olav har hjulpet han ut av fangeskapet hos de hedenske ester. Et par har syndet og forgått seg grovt, og presten i hjembygden har pålagt dem å fare til hellig Olav som bot, før de kan bli forlikt med kirken. Men de fleste av dem har gitt seg ut på den Lange ferd i von om at Hellig Olav skal helbrede dem for sykdom og vanhelse. De vet at kongen som falt ved Stiklestad er den navngjeteste helgen i Norderlandene, og de tror for visst at for bra folk er Guds hellige menn og kvinner de beste læger. I mer enn hundre år hadde det hver sommer faret  menn og kvinner på pilegrimsferd denne veien, men aldri så  mange som i år. For det var nylig blitt kjent rundt i Norderlandene at erkebiskopen i Nidaros var begynt å reise en framifrå gild Kirk over graven til Hellig Olav, og de som ofret penger til bygningen, fikk løfte om forlatelse for alle sine synder. Tidligere hadde det også været utrygt å vandre til fots gjennem Norge. En skulde helst være væbnet og ridende og mange i følge For i skogene holdt det til stimenn og fredløse; stort bedre var det ikke å møte hærmannsflokkene som for gjennem landet, og bøndene tok heller ikke altid godt mot de veifarende. Men nu hadde det lenge rådet Fred i Norge, helt siden Magnus Erlingsson var blitt konge og Øystein var blitt erkebiskop og hadde kronet den unge kongen. Dessuten hadde Kong Magnus nylig fastsatt ved lov at alle pilegrimer, norske eller utenlandske,  som gjestet kirken i Nidaros, skulde komme og fare bort i Fred, selv i ufredstider: Enhver som skadet dem eller gjorde dem vondt, skulde dømmes for det av erkebiskopen og Hans råd, og kongen selv lovte å lyse dem utlæg og aldri mer å se dem i landet.  Om illgjerningsmannen blev drept, skulde han ikke få legges i Kristen jord og ingen skulde bøte for drapet. Paven selv hadde stadfestet dette, så om nogen forså sig mot en pilegrim, visste han at han vilde bli straffet både i dette liv og i neste.
 
Derfor vandret pilegrimer trygge og glade, enda ferden slett ikke var lett.
 
De var så mange i følge, og dessuten var det jo sommers tid, så de trengte ikke å være redde for ville dyr.  Men ofte kunde de høre bamsen tasse inne i skogen, og om natten hørte de stundom reven gjø og ulvehyl langt borte, det hendte at de kom forbi bjørnebåser, revegarer og ulvehus; og en sjelden gang så de et dyr sitte der i inne med gnistrende øine og hyle stygt.
 
Verre var det at veiene var usle; bare til å komme frem til fots eller til hest; mange steder lå det tvers over veien vindfalne trær, som de nærmest boende bøndene ikke hadde flyttet; det tok tid å komme over alle elvene og sjøene, og ferjemannen var ikke alltid blid når han så det var pilegrimer han skulde sette over, for dem fikk han sjelden toll av. Men sommernatten var varm og lys. Likevel syntes pilegrimene at Eidskog var forskrekkelig lang da de til slutt kom frem til Midtskogen, og der var de bare midtveis i den. Her stod det på en åpen plass et stor trekors, det var reist til minne om at Hellig Olav hadde hvilt der på flukten til Sverige i 1029. Foran dette korset knelte pilegrimene og bad, og de som hadde råd ofret penger til det. Like ved var det et herberge kalt ”sjelehus”. Der fikk pilegrimene overnatte og lage maten sin, og vangen utenfor var bare eslet til kløvhestene deres. Næste morgen var de alle tidlig på benene, for det gjaldt å være i Nidaros til 29 juli, Hellig Olavs dag. Så gikk ferden videre til Vinger. Der lå gårdene tettere, og der var det ikke så langt mellom folk. Like ved kirken var det en voll der ungdommen brukte å møtes til lek.
 
Der hadde det samlet sig mange av folkene i bygden for å at imot pilegrimene, og om kvelden var det sang, lek og dans. For pilegrimer kunde godt more sig på ferden, de tenkte ikke bare på å synge salmer. I Vinger sluttet også flere norske sig til. De gikk videre op gjennom Glommendalen. Det var flatt og godt å vandre der. Men furumoene blev trøttsomme i lengden. For det blev atter langt mellom gårdene, og de som de kom forbi var mest alle små, brune torvtekte stuer som vidnet om små kår og fattigdom. For Glomma førte ikke enda tømmer nedover til byene og gull tilbake til bygdene. Det var bare tjære som bøndene vant ut av skogen. Men alle steder der pilegrimene kom tok folk vennlig imot dem, de bragte jo bud ute fra verden til den innestengte dalen. Ferden gikk lettere fordi pilegrimene visste at Hellig Olav selv hadde faret her dengang han kristnet dalen. I Våler drakk de av den kilden som aldri tørket ut, fordi Olav hadde stått der den gang han skjøt pilen sin og sa at der den kom ned, skulde kirken ligge. Like ved ”Olavskjella” så de den store furuen der kongen hadde bundet hesten sin, og i kirken så de med undring på den snoete jernspenningen som folk sa hadde stått i grimen på hesten hans. En av pilegrimene våget å si at med slik ring i grimen måtte hesten til Hellig Olav ha været så svær at den godt kunne bære et av de trollene som kongen brukte å  slåss med.
 
Enda ødsligere og fattigsligere var det i Østerdalen efterat de var kommet nordenom Elverum. Det var som om skogene og furumoene aldri vilde ta slutt. Pilegrimene holdt rent på å miste motet, og talte om at de visst aldri kom frem til Nidaros. Men så hendte det at en av de unge plukket en fager hvit blomst med slik sterk og søt dåm. Det var hellig Olavs lysestake, sa bonden som viste dem vei gjennom dalen. Da var det for pilegrimsfarerne som om den hellig kongen fulgte dem på ferden. Likevel syntes de at det her oppe var lenger enn langt mellom gårdene. De fleste av dem var jo også først blitt ryddet i manns minne, og store jordflekkene var det ikke som var dyrket op, men bøndene var greie og hjelpsomme og stelte godt om gressvangene som var lagt ut til pilegrimshestene. Mange steder var det fest om kvelden når pilegrimene kom til bygden. Likevel var alle glade da de straks nord om Åkre i Ytre Rendalen fikk se de to bautasteiner som det var hugget inn et kors på. De var, sa folk, reist for å merke halvveien mellom Oslo og Nidaros. Det var som om pilegrimene fikk nye krefter ved synet av dem, og ferden gikk raskt videre gjennom Tynset og Kvikne og over fjellet til Trønderlagen ned i Guldalen der Gula fosset mellom lerbakkene. Her lå gårdene tettere og bygden blev rikere, og pilegrimsfarerne blev lettere i hugen. Toget blev lenger og lenger. En stor flokk pilegrimer som var kommet over fjellet fra Gudbrandsdalen, sluttet seg til dem. Dessuten var det også mange andre som eslet sig nedover til Nidaros til den store høitiden; bønder med kvinner og barn i sin beste stas, kongsmenn til hest med hjelm på hodet, rød bomullskjortel og brynje, og prester og munker. På Steinbergene straks vestenfor kaupangen samlet hele den store skaren sig og falt på kne ved det første syn av byen. De takket Gud og Hellig Olav fordi de var nådd så langt. Intet under at åsen her oppe fikk navnet Feginsbrekka eller ”Gledens bakke”. Det samme navnet gav de nordiske pilegrimene i middelalderen også de åsene der de først fikk øie på Rom og Jerusalem. Det var til å være i Norderlandene en fager by som lå for føttene av dem i en rik og fager bygd mellom slyngningene av Nidelven; brune trehus med grønne torvtak og grå steinkirker innimellom. Den solblanke sommerluft dirret av klokkeklang. Nedenunder sig, på hitsiden av Nidelven, hadde de det nybygde Elgeseter kloster så nær at de kunde høre munkenes sang, og ute ved Brattøren så de det ene fartøi efter det andre legge til og folk strømme til land. Blikket nådde enda videre: til den vesle holmen ute i fjorden; Munkholmen som den nu blir kalt, der det er reist et rikt og mektig kloster; til Lade og opover den blå fjorden til Frosts grønne halvø. De utenlandske pilegrimene så hugtatte ut over det vakre landskapet.
 










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.