Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Far og datter på veien mot Santiago de Compostela
13.04.2008 21:40
Å se tilbake på det som har skjedd for flere år siden har alltid vært litt vanskelig for meg. Noen folk synes jeg har det med å fortrenge fortiden, uansett hvor positiv eller negativ den kan være, og det er kanskje noe sannhet i det.

Når jeg ser tilbake på pilegrimsturen min, så har jeg tendenser til å tenke på alt som har skjedd i mellomtiden. Jeg tenker på hvor lang tid som er gått siden turen. Jeg tenker på hvordan min vandrepartner er et helt hav borte (for nå bor jeg i USA). Noen ganger er det vanskelig å tro at jeg faktisk gikk den turen.

Sommeren 2005. Jeg hadde konfirmerte meg et par måneder tidligere, og min far ville at vi skulle ta en pilegrimstur for å markere det. Mine første tanker om planene hans var ikke særlig positive. Jeg har aldri vært en aktiv eller sportslig person. Min far sier at jeg er sta, noe som passer perfekt for turgåing. Jeg ser poenget hans, det er noe spesielt med turgåing som brenner en liten flamme i meg, men tanken på to uker med gåing var fortsatt forferdelig. Jeg tror at jeg har manglet en viktig ingrediens min far har, nemlig ”wanderlust”; lysten til å bare gå; det betyr ikke så mye hvor man går, bare man går.

Hver gang min far nevnte turen, hvor vi skulle gå, hva som skulle skje, dukket det opp en svart sky i tankene mine. Min far snakket om hvor bra det kom til å bli å bare gå, mens jeg tenkte på hvor langt det var, hvor sliten jeg kom til å bli. Turen kom snikende nærmere hver dag, og jeg hadde fortsatt ikke lyst, men noe i meg vil likevel ikke si nei.

Før jeg vet det, sitter jeg i det. Danskebåten. Interrail. Le Puy-en-Velay.

Dag 1. Hva skal jeg gjøre nå? Gåstøvlene sitter trangt rundt anklene mine, og presser meg til å flytte på meg. Før jeg vet det, så går de av seg selv. En fot etter den andre. Vi går og går, hodet mitt tømmes for hvert steg. Alle tankene som summet gjennom hodet mitt forsvinner sakte. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn stegene jeg tok. Jeg klarer ikke engang å tenke på hvor mye jeg ville hjem.

På vår andre dag gikk vi inn i ”ulvelandet”. Det var en myte om et stort beist som spiste små uskyldige jenter. Vi traff en annen vandrer som hadde problemer med kneet sitt der. Vi ble så opptatt med kneet hans at vi alle gikk oss vill. Til slutt fant vi veien tilbake, men det tok sin tid. Jeg husker spesielt en stor ulvestatue som viste oss veien. I motsetning til den opplevelsen, traff vi en annen dag en lokal vandrer som fortalte oss om en snarvei. Pilegrimsturen var i grunn en veldig sosial opplevelse. Jeg traff mange forskjellige folk fra forskjellige bakgrunner. Alle hadde sin egen ide om hvorfor det var godt å vandre.

Vi gikk hardt hver dag, noe jeg trodde kom til å bli kjedelig, men jeg begynte å finne glede i ting jeg ikke ville lagt merke til før. Jeg ble begeistret over å finne den rette veien, etter at far tok en feil sving. Jeg ble begeistret for litt kjøligere vind på en varm dag. I motsetning til den vanlige kosten; brie og brød, så kom min far og jeg over mange kirsebærtrær tidlig en morgen. Vi plukket mens vi gikk og levde av hva naturen langs veien hadde å gi oss den morgenen. Jeg er litt stolt av det. Ǻ leve av det som kommer til deg, er noe jeg beundrer.

Det som stikker mest ut i minnene mine om pilegrimsturen var hvordan det føltes som en gjenfødelse. Fysisk måtte jeg forandre meg til å gå hver dag, å presse meg hardere enn noen gang før. Det vanskeligste var å venne seg til den mentale forandringen. Jeg kunne ikke lenger fylle hodet med tanker, det eneste hjernen min hadde rom for var gåing. Ingen ting annet betydde noe som helst. Som tenåring ble hodet mitt rensket av alt som var overflødig, og det var ikke lite. Så skremmende det enn var, så var det en av de mest utrolige følelsene jeg noen gang har hatt. Det var en følelse jeg synes mange i denne overflødige vestlige kulturen kunne ha godt av. Jeg følte på noen måter at jeg kunne hoppe inn i fortiden og vandre rett ved siden av Geoffrey Chaucer, og fortelle historier.
 
Nå som jeg gjør meg klar til framtiden og er klar til å flytte ut av nøstet mitt, virker det veldig lenge siden jeg gikk 200 km på en uke. Det virker lenge siden jeg gikk 36 km på en dag, den dagen som avsluttet pilegrimsvandringen med at jeg, den urokkelige ateisten, sov i klosteret i Conques. Selv om pilegrimsturer ofte er kombinert med Gud, som jeg ikke har tro på, så fant jeg min egen Gud på turen. Føttene mine var min Gud. Jeg lyttet til dem, jeg passet på dem, de var kraften som drev meg fremover. De lærte meg å respektere min egen kropp.

Jeg er ikke kristen, jeg liker ikke sport, og jeg prøver i hvert fall ikke å imponere noen. Kanskje det jeg prøver å si, er at selv om de fleste vandrere ikke er 14 år gamle jenter, så har de ingen ting imot at en 14 år gammel jente tar på seg rollen som en vandrer. Jeg lærte mye om meg selv på turen, det meste jeg har noen gang lært om meg selv. Noen ganger kjenner jeg på den lysten til bare å gå; hvor som helst. Jeg tror endelig jeg har funnet min wanderlust.

Kira Wanda Segebarth Bjerga










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.