Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Pilegrimsvandring og helbredelse
19.03.2008 23:13
Denne tittelen er svært pretensiøs, jeg valgte den for belyse ulike helsemessige aspekter ved pilegrimsvandring, forhold som har vært lite belyst i Norge.

Og jeg må øyeblikkelig innskyte: Jeg vil være varsom med å påstå at pilegrimsvandring fungerer som helbredelse på sykdommer enten de er psykiske eller fysiske.

Ved forrige århundreskifte var det mange i den vestlige verden som trodde at utviklingen ville gjøre religion overflødig. En viktig del av sekulariseringsteorien er at religiøsitet svekkes med økende naturvitenskapelig kunnskapsnivå i befolkningen.

En undersøkelse blant tusen amerikanske vitenskapsmenn i 1916 viste at 42 prosent av  dem trodde på en personlig gud, og at denne troen ville avta med økende vitenskapelig innsikt. Like før utgangen av det 20. århundre ble undersøkelsen gjentatt blant et tilsvarende utvalg biologer, matematikere, fysikere og astronomer. Nå angav ca. 40 prosent at de trodde på en personlig gud. Selv i et naturvitenskapelig forskningsmiljø viser altså gudstroen seg å være overraskende stabil. Verdiundersøkelser fra vårt eget land viser at religiøsitet ikke varierer med utdanningsnivå.

Norge er et av de mest sekulariserte land i verden når religiøs aktivitet, som for eksempel regelmessig kirkegang, legges til grunn. Nordmenn er utvilsomt blitt mindre opptatt av religiøse dogmer, og troen på Gud betyr mindre enn før. Likevel regnet halvparten seg som religiøse personer i 1996, og denne andelen har vært uendret siden 1982.

La oss nå innledningsvis si noe om friluftsliv i sin alminnelighet. Mye av det som gjelder for friluftsliv lar seg overføre på pilegrimsvandring. Jeg kommer til å utdype det etter hvert.

Vi vet at friluftsliv gir en form for fysisk aktivitet som er sunn og variert. Friluftsliv
- forhindrer på denne måten fedme og livsstilsykdommer, øker selvtilliten, forhindrer slitasjeskader av ensformig trening.
- gir øket selvtillit og en følelse av tilhørighet, dette gjør at brukeren blir bedre rustet til å takle sosial press som f.eks. bruk av tobakk og rus.
- utjevner sosiale forskjeller, koster lite, er lett tilgjengelig.
- aktiviserer kroppens produksjon av antidepressiva og styrker immunforsvaret.
- øker sosial kapital ved at mennesker tilbringer mer tid sammen. Individet får trygghet på seg selv.
- gir mental rehabilitering, muligheter til å stresse ned, få overskudd og større kunnskap om seg selv.
- gir kontakt mellom generasjoner, gir innsikt i kultur og historie.

Hva vet vi så om tro og helse?
Forskerne i USA gjennomførte en psykiatrisk undersøkelse av 718 voksne, hvorav 278 var kvinner. Flertallet oppga at de hadde endret sitt religiøse aktivitetsnivå siden barndommen. Undersøkelsen viser at de som har fortsatt med å delta i åndelige aktiviteter også er mer psykisk stabile.

Av kvinnene som hadde sluttet å delta i religiøse aktiviteter, slet 21 prosent med angst, mens dette bare gjaldt for sju prosent av de som hadde opprettholdt aktivitetsnivået. Mens de religiøse kvinnene hadde bedre psykisk helse, slet de religiøse mennene mer enn de som ikke deltok i noen åndelige aktiviteter.
 
Men det kan tenkes at en altfor moralsk oppdragelse med mye fokus på seksualmoral kan gi negativ helseeffekt, og det kan tenkes at det slår mer ut på menn enn kvinner. 

Undersøkelsen viser at kvinner er bedre integrert i de sosiale nettverkene i deres trossamfunn. Når de slutter å delta i religiøse aktiviteter, mister de tilgang på det nettverket og alle de fordelene det medfører. Mye tyder på at de amerikanske forskingsresultatene også kan være relevante for Norge.

Idar Kjølsvik er teolog og leder for prosjektet «Helse-Frelse». Han forsker på sammenhengen mellom livssyn og helse med bakgrunn i helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. Han forteller at dataene de nå samler inn, vil kunne gi svar på forholdet mellom tro og helse i Norge. Kjølsvik mener bla. at tro kan være lindrende i møtet med kriser som egen sykdom eller dødsfall i familien.

Man er forholdsvis sikker på at bønn og religion er mestringsfaktorer i møte med en krise. Men selv om du ikke tror, kan det være håp i hengende snøre. Og åndelighet trenger ikke å ha noe med religiøs tro å gjøre. Alle er til en viss grad åndelige, enten det er en aktiv del av livet deres eller ikke, og enten de er agnostikere, ateister eller bare «ikke-praktiserende». Hvordan du forholder deg til din åndelighet kan få betydning for helsen din på samme måte som hva slags sosiale nettverk du velger, sies det.

Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag undersøker nettverk, både religiøse og andre typer. De ønsker å finne ut om idrettsforeninger eller sanitetsforeninger kan gi noe av den samme psykiske helsebonusen som religiøs aktivitet. De ønsker også å se på hvordan humanetikere takler kriser som religion ofte lindrer for andre.

Men Kjølsvik mener likevel at tro er spesielt viktig. En religiøs person har et håp om at det er hjelp å få fra høyere makter når du er syk. Den religiøse har også håp om at det finnes en eksistens som er større enn ens egen lille tilværelse og korte liv. Det håpet gir nok i seg selv en helseeffekt, sier Kjølsvik.

Religion kan ha innvirkning på helsen på flere måter. Tro kan være medvirkende til sykdom. Men religiøst fellesskap kan også gi viktig sosial støtte, og en personlig tro kan gi styrke til å mestre sykdom og lidelse . En gjennomgang av over 1 100 undersøkelser av sammenhengen mellom religiøsitet og helse konkluderer med at religiøst engasjement kan virke gunstig både for mental og fysisk helse og redusere bruken av helsetjenester.

Undersøkelser ved Det Norske Radiumhospital  av samspillet mellom religiøsitet og sykdomsopplevelse hos 107 pasienter viser at halvparten av pasientene trodde på en personlig gud. To av fem hadde endret tro som følge av sykdommen, og tre av fem hadde bedt til Gud om helbredelse. Halvparten hadde hatt hjelp av sin religiøse tro i forbindelse med sykdommen.

Dessverre vet vi at leger sjelden drøfter religiøse spørsmål med sine pasienter. En amerikansk undersøkelse tyder på at mange pasienter savner muligheten for å ta opp slike saker. Halvparten av pasientene ved Radiumhospitalet var ikke tilfreds med tilbudet om sjelesorg og pastorale tjenester under sykehusoppholdet.

Verdens helseforsamling vedtok i 1999 å inkludere åndelig velvære (spiritual well-being) i Verdens helseorganisasjons velkjente helsedefinisjon. Det er verdt å merke seg at forslaget kom fra land i den tredje verden, anført av arabiske nasjoner, og at saken har fått svært liten omtale i vestlige medier. Vedtaket må ratifiseres av to tredeler av alle medlemslandene i organisasjonen før det trer i kraft, noe som kan ta lang tid. Om og når dette skjer, vil den nye definisjonen av helse være «en dynamisk tilstand av fullkomment legemlig, mentalt, åndelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter».

La meg vende tilbake til foredragets tittel; Pilegrimsvandring  og helbredelse.

Det er naturlig å dvele litt ved enkelte av de kjente pilegrimsmålene; er det mulig å si noe om forekomsten av mirakler?  Er det lov å tro at mirakler skjer ved steder som det kjente Lourdes som hvert år får besøk av titusener av syke mennesker? Kan dette i så fall dokumenteres?

Svaret er at mirakler skjer, men de er uhyre sjeldne, særlig hvis man legger vitenskaplige medisinske undersøkelser til grunn. Men det som verdt å merke seg er at de troende sier at de er blitt åndelig fornyet gjennom opplevelsen av fellesskap med andre syke. Og det er kanskje et viktig poeng: I Lourdes opplever man seg ikke alene med sine lidelser. Og her er vi vet et springende punkt. Det er ikke miraklene som holder et valfartsmål levende, snarere den fellesskapsfølelsen som eksisterer blant de troende, blant de som lider sammen.

Det faktum at Nidaros fungerte som et valfartsmål i hele 500 år kan ikke alene forklares med overtro, at menneskene den gang var naive, at de ble manipulert av kirken osv. Når vi er så skeptiske til dette valfartsaspektet  må vi ikke glemme at vår holdninger er preget av protestantiske briller, og at vår syn på troens verden er sterkt preget av et meget sekularisert samfunn.

Jeg tror at Nidarosdomen som pilegrimsmål ble båret frem av at mennesker ble møtt på en annen måte enn i dag, Trondheim var et sted der man kunne lade opp sine åndelige batterier så og si, et sted der likesinnede kunne støtte hverandre, et sted der smerten fikk et kollektiv uttrykk - ble båret frem i fellesskap, et sted der syke og sorgfulle trøstet og hjalp hverandre.

Akkurat denne spesielle atmosfæren , dette fenomenet i Nidarosdomen, forsvant med reformasjonen.
Tilbake fikk vi et kirkerom som - litt unyansert sagt - ble dominert av passive lyttere, av prekener og salmesang. De syke på sin side ble forvist og usynliggjort bort fra det hellige rom.

I Aftenposten sto det en interessant kronikk for et par år siden: "Trær er krykker for sjelen" Istedenfor å holde fast ved Freud og Jungs plysjsofa inntok man trestubbene i marka. Montro skogsterapi er undervurdert som sykdomsbekjemper? Jeg gjengir fra kronikken: "Hit under trærne kommer forfatteren, kunstneren og komponisten for å spikke nye krykker for kunstnersjelen.  Også karrierefolket og hverdagsmennesket oppsøker skogholt, vann og vidder. Det har vært lite forskning på skogens betydning for vår mentale helse, og hvordan naturen kan brukes som terapi innen psykologien.
 
Det er fristende å tro at ”stubbsitterpsykologien” fremhever det enkle, men grunnleggende i oss. Detaljer har stor betydning for å oppnå psykologisk gevinst. Sittende på en trestubbe kan du roe blikket på det helt nære, det som er innen rekkevidde, der vi  har kontroll: En kongle eller en krypende maur. Løfter vi hodet og speider utover  hogstfeltet får vi perspektivet og helheten. Skogen har en særegen evne til å forløse det som binder oss, og sammen med faglig tilstedeværelse og oppfølging tror hun at skogsterapi vil ha spesielt god effekt for å helbrede og forebygge psykiske lidelser.

De siste 10-15 årene har vi tilegnet oss ny viten om skogens betydning for syke mennesker. Når stadig større og betydeligere områder trues av forurensing og uthugging er det en voksende erkjennelse av at dette også truer menneskesinnets balanse. Det har igjen ført til en ny psykologisk bevegelse for å sette faget inn i sammenheng med den globale miljøkampen som terapi for syke mennesker.

Det å bevege seg i skogen, alene eller sammen med andre, kombinert med innsikt i hva slags forandringer den skaper i deg, reduserer alvorlighetsgraden i sykdommen og trivselen virker som et middel mot forverring. Blir du glad i å bruke skogen får du psykisk spenst, som gjør at du kan  tåle påkjenningene bedre. Bare det å se skog ut gjennom vinduet utløser positive følelser. Og opplevelsen kan ifølge sykehusforskere redusere frykt, bekymringer og stress. Vinduer ut mot natur gir raskere bedring etter operasjoner enn vinduer ut mot murvegger, forteller det.

Naturen er ikke bare en buffer mot dagliglivets mas og støy, men tilfører noe ekstra å leve videre på. I spørreundersøkelser som er gjort om skogens psykologiske verdi, oppgir folk at naturen fremmer en følelse av fred, harmoni og ro. Samtidig er kreative og abstrakte tanker til stede hele tiden. Skogen er med andre ord en kilde i seg selv for psykologisk utvikling.

I det svenske bladet "Turist" fant jeg en interessant artikkel om vandringens helsemessige aspekter. Det handlet om en terapeut som fikk kreftene tilbake nettopp ved sine månedslange fjellturer. Og det er viktig å merke seg at de vanlige ukeferiene ga henne lite, hun følte seg like tom og like lite uthvilt når hun pånytt dro tilbake til byen og stresset.

Nei - det var nettopp de lange vandringene, fjernt fra trafikkerte stier og folk som ladet opp hennes tomme batterier. Å være på fjellet i ukevis uten å se andre mennesker gjorde henne uavhengig og ga større selvinnsikt. Hun måtte klare seg selv og håndtere naturens krefter og krav. Det økte selvfølelsen. På jobben og i hverdagen derimot - levde hun et vikarierende liv der andre bestemte hva som skulle gjøres, der andre laget maten, der mediene bestemte hva som var viktig  - i det hele tatt et liv som var regulert og innordnet.

Spranget fra utfluktene i naturkatedralen til pilegrimsvandring er ikke stor. Men samtidig er det nødvendig å være klar over at pilegrimsvandring ideelt sett er noe mer enn en tur i det grønne. I middelalderen var pilegrimsvandringen ofte et oppbrudd. Og målet var et møte med Gud, ikke en jordisk attraksjon.

De fleste pilegrimene i dag er kvinner. De søker likeverd i samfunnet, og de ser at begrepet pilegrim ikke er maktbelagt, eller definert i en lederposisjon. Bodvar Schjeldrup har skrevet en pilegrimsbok med en setning på hver side som er oversatt til 23 språk. En setning lyder: En pilegrim er sin egen ”walkman”. Pilegrimen trekker seg selv fram mot et mål, gjerne sammen med andre. Vandringen består av flere delmål, som skal opplyse meg om hva jeg er på vei til, for jeg vet ikke helt hva jeg er på vei mot. Kvinner har sett at veien ikke er gått opp av mennesker i konkurranse-øyemed, og at vandringen, og målet, er innholdsbestemt. Å vandre er en prosess. Man opplever at det man trodde var målet, ofte bare var et delmål, men det var likevel ikke uvesentlig. Jeg har flere ganger vandret, på Hardangervidda og til høye utkikkspunkter. Da var det alltid noen sterke unge menn som løp foran opp på toppen når vi nærmet oss målet. Kvinner derimot, er opptatt av at fellesskapet når fram. Det er målet som er viktig, ikke det "å være først”.

I pilegrimsvandringen konstitueres det ofte et fellesskap med basis i indre opplevelser og erfaringer, som kan deles usagt eller i ord. Det gjør reisen så mye større, for fellesskap kan bare oppleves og erfares.

Pilegrimen trenger vandringen for endringen. Når jeg går i et fremmed landskap, blir jeg utfordret til å ta ut mine evner for å finne løsninger. Da viser det seg at jeg mestrer mer enn jeg trodde på forhånd. Bodvar Schjeldrup har en visjon om at alle kan delta i en fellesvandring. "En pilegrim søker medvandrere", sier Schjeldrup i sin pilegrimsbok. På pilegrimsvandring ser man verdien av å løse problemene sammen. Ved å gå sammen med noen får du også andre perspektiver og opplevelser. I visen Byssanlull heter det at: "Det kommer tre vandringsmenn på vegen, den ena ack så halt, den andra ack så blind, den tredje seier alls ingenting". Man finner altså støtte og hjelp i hverandre. Ved å gå ved siden av en halt får jeg perspektivet han kan gi. Jeg ser det den blinde kan gi meg innsikt i, og ved å følge en døv kan jeg høre det han kan høre. Pilegrimsveien kan med andre ord fungere terapeutisk. La meg sitere Søren Kierkegård: "Jeg kjenner ikke den tanke så tung at jeg ikke kan gå fra den".

Det er et aspekt ved pilegrimsvandringen og helbredelse som jeg også vil komme inn på, nemlig botsvandringen. Man trenger ikke mye erfaring, selvinnsikt eller studium av andre for å se at avstanden mellom det ideelle liv man tilstreber og de mange og daglige feiltrinn er stor. Man skal ikke synde. Men gjør man det, er det tilgivelig. Forutsetning for boten er syndsbekjennelse, anger. Boten innebærer at vi utholder noe ubehagelig eller gjør noe ut over våre vanlige forpliktelser som kristne. Det kan være å hjelpe en syk, oppmuntre en ensom, be, gå i en ekstra gudstjeneste eller lignende.

I samarbeid med Bastøy fengsel tok vår pilegrimsforening initiativ til vandring for innsatte fra Tønsberg til Trondheim. Vi har så langt gjennomført to langturer henholdsvis på 30 og 40 dager. Formålet med disse turene var bl.a. å gi de innsatte en mulighet til å møte samfunnet uten store restriksjoner og kontroll, men også gi dem mulighet til å få erkjennelse og innsikt over egne lovbrudd. Og ikke minst gi dem mulighet til legge feiltrinnene bak seg. Det agg mange følte overfor samfunnet ble pulverisert i møte med mennesker langs ruten, mennesker som tok pent imot de innsatte uten fordommer. På den måten bidro vandrerne også til å avdemonisere folk som sitter inne, straffedømte. De ga straffedømte et ansikt, et ansikt som er som alle andres.

De gikk som pilegrimer, det innbefattet også betjenter og vandringsleder. På vandringen fungerte alle som en gruppe, uten hierarki, uten fengselsreglenes kontrollerte rollestyring. Man sov sammen og spiste sammen. Og laget mat sammen. Man lærte å tilpasse seg som  gruppe, og samarbeide på en måte som alle godtok. Innsatte fikk vise sider ved seg som ikke kommer fram i et fengsel. De innsatte fikk en helt annen holdning til betjentene som bl.a. resulterte i omsorg og respekt.

Det er kanskje søkt å påstå at vandringen er et forsøk på å "helbrede" innsatte, men uansett er det et forsøk på å rehabilitere straffedømte på en sivilisert og human måte tilbake til det sivile samfunnet. 

Eivind Luthen

(Dette foredraget ble holdt på Vikersund menighetssenter i Modum 20. februar)










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.