Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Nordisk pilegrimsseminar i Viborg
06.02.2008 22:18
25 januar-28 januar ble det holdt et meget viktig og vellykket pilegrimsseminar i Viborg med deltakere fra Sverige, Norge og Danmark.

Mer enn 120 deltagere var påmeldt, de fleste fra Danmark med det kom også en håndfull svensker og nordmenn bl.a. pilegrimsprest Rolf Synnes fra Trondheim og Eivind Luthen fra  Pilegrimfellesskapet St Jakob. Viborg Pilgrimscentrum sto som arrangør.

Den første dagen ble det bl.a vist en engelsk film om tre pilegrimers vandring  på caminoen; "Within the Way Without", som gjorde sterkt inntrykk på mange (se forøvrig egen omtale på vår hjemmeside). Lørdagen var avsatt til å gjennomføre den store seminardagen, der jeg fikk slippe til som taler nummer to, (se nedenunder). Øvrige foredragsholdere var bl.a. Jens Kristian Krarup som fortalte engasjert og levende om den danske klosterruten. Han ble etterfulgt av Hans Lyngsgaard som berettet om sitt prosjekt, en vandring fra Mariahelligdom til Mariahelligdom. Begge disse talerne har utgitt bøker om sine prosjekter. Det var også lagt inn en offisiell mottagelse i byens rådhus som ble forestått av viseordføreren i Viborg.

Pilegrimsgjestene ble traktert med klassiske musikk, god mat og drikke. Seminaret bød også på en nordiske runde med taler av biskop Martin Lind, Linköping, biskop Karsten Nissen, Viborg og pilegrimsprest Rolf Synnes. Mange hadde forventninger til arkitekt Andreas Blinkenberg som fortalte om sitt store prosjekt, etableringen av tolv herberger langs Hærvejen. Bent Jul fra foreningen af Danske Santiagopilegrimme hadde et meget engasjert og reflektert foredrag om langvandring, der han betonte de rituelle og psykologiske stadiene som pilegrimsferden uttrykker. Det var også mange innlegg og foredrag fra de enkelte danske pilegrimsforeningene. Det er forøvrig verdt å merke seg at danskene har klart å stable svært mange engasjerte pilegrimsforeninger på beina, Pilgrim Nordjylland, Pilgrim Vest, Pilgrim Sønderjylland, Fynsk Pilgrimsvandring, Roskilde Pilgrimsforening og Viborg Pilgrimscentrum. Elisabeth Andersson fra pilegrimforeningen i Hudiksvall i Sverige var til stede og fortalte om virksomheten i deres forening, som bl a er engasjert i pilegrimsveien til Roma (Via Francigena). 

Elisabeth Lidell ledet arrangementet på en stram og ryddig måte. I arrangementet inngikk også en festmiddag og en utsøkt pilegrimskonsert i Domkirken. Den siste dagen var avsatt til en mindre fellesvandring og diverse gudstjenester.

Alt I alt var dette et fint arrangement som ble gjennomført i god stemning. Stor takk til Ulla Kobberup, Kis Bødker og Viborg Pilgrimscentrum. Det skal nevnes at våre venner i Viborg har etablert et flott pilegrimsmiljø i et av kirkens ærverdige eiendommer. Her kan folk møtes, her er en fin utstilling med ikonbilder, her er pilegrimslitteratur - kaffe og kake. Og hjertevarme!
 
Hva kom så ut av det store møtet?
Det viste bl.a. at det er et stort behov for å møtes og diskutere aspekter ved pilegrimslivet, og ikke minst utveksle erfaringer, stifte kontakter, dele minner o.a. Noen vektla behovet for å knytte de nordiske veiene til de europeiske, mens andre vektla det lokale, det kirkelig organiserte. Personlig synes jeg de danske prestene (kirken) dominerte pilegrimsbevegelsen i for stor grad, det kan virke kontrollerende, og dermed ufarliggjøre/redusere pilegrimen. Flere, også undertegnede, tok til orde for å knytte Lund til det internasjonale nettverket av veier. Forhåpentligvis vil vi få til et nordisk pilegrimsmøte i Lund i løpet av et år eller to. Biskop Martin Lind syntes det var en strålende tanke.

Eivind Luthen

Eivind Luthens innlegg på pilegrimsseminaret:

Pilegrim, men ikke lenger fremmed.

Denne overskriften er en selvmotsigelse, nettopp fordi pilegrim helst forstås som fremmed. Overskriften er likevel et bevisst valg, det var som pilegrim jeg kom til Santiago de Compostela første gang i 1978, et møte som jeg opplevde som nært, som det å komme hjem.

Her blant mange andre medvandrere var jeg ikke tilskuer, ikke turist – snarere opplevde jeg en atmosfære som inkluderende, et kirkemiljø som møtte meg, som tok meg inn. Det var en type fellesskap jeg sjelden har møtt andre steder, ikke i Jerusalem, ikke i Roma, ikke i Oslo, ja knapt i min vesle hjemby Tønsberg.

Jeg husker spesielt inngangspartiet på Santiagokatedralen, nemlig den berømte Porta de la Gloria. Den viser 24 glade musikere som er iferd med å stemme instrumentene sine, de skal snart spille for å feire apokalypsen, dvs. Jesu gjenkomst, den nye gode tid. Det vil si Tusensårsriket.

Den glade inngangen sto i grell kontrast til alle helvetesskildringene som vi ofte ser over de gamle katedralportalene, og som vi av og til møter i andre sammenheng. Dette første møtet ble nærmest et kall, og denne godheten for Santiago brenner ennå - 30 år senere.

Naturligvis kan jeg beskyldes for å være romantiker, for å være eskapist. Kan hende det er riktig! Andre får dømme. Men pilegrimsopplevelsen i Santiago ”trigget” meg - fikk meg til å skrive og til å etablere Pilegrimskontoret i Oslo og foreningen Pilegrimsfellesskapet St. Jakob. I fjor utstedte vi ca. tusen pilegrimspass til nordmenn som planla Santiagovandring.

Men hva betyr det å være pilegrim? Det handler i hvert fall ikke om å ikle seg botsdrakten og kopiere middelalderen. Jeg har ikke noe ønske om  å være nostalgisk, jeg ønsker å leve i min egen tid, og er et tenkende, reflektert menneske, håper jeg.

Mitt pilegrimsforhold er ikke en protesthandling overfor kirken, men snarere uttrykk for en trosutøvelse som også inkluderer naturen, kulturen, og et samhold som byr på noe mer enn det jeg finner i vanlig gudstjenesteliv. Det har altfor lenge vært preget av mottagende passivitet. Troen får en større og rikere dimensjon når den er integrert i kropp og bevegelse, til sanser og lukt.

Kanskje er jeg også et produkt av tidens rastløse liv og søken, en moderne ”homo viator”? Mitt pilegrimsengasjement avstedkommer flere spørsmål enn svar, men jeg kjenner at det ofte gjør meg sjelegodt, gir meg retning, gjør meg mindre usikker på mitt religiøse og sosiale ståsted. Å være pilegrim er likevel å vende tilbake til røttene, jeg hadde nær sagt føttene. De første kristne ble som kjent kalt: ”de som hører veien til”.

Det er som pilegrim jeg har blitt glad i mitt eget land, i Europa, i verden. Det er pilegrimen i meg som gitt meg livstil, en livstil som er nøktern, lite materialistisk, og forhåpentligvis mindre egoistisk.

Det er pilegrimen i meg som gir meg styrke til å tåle motbakkene og likegyldigheten i det samfunnet jeg virker.Her på vår klode lever vi i en kritisk tid, og vi i vesten har et spesielt stort ansvar for medmennesker i den fattige verden og for vår planet.

Tiden krever forandring, oppbrudd, oppbrudd fra materialisme, oppbrudd fra grådighet, oppbrudd fra åndelig passivitet. Oppbrudd fra monumenttenkning og selvhevdelse. Nettopp pilegrimen synliggjør oppbruddet og endringen på en overbevisende måte.  Og jo mindre i sekken, jo mer pilegrim. Tydeligere kan det ikke markeres overfor forbrukersamfunnet.

Du er hva du gjør, og ikke bare hva du bekjenner deg til.

I Norge lever pilegrimsveiene et beskjedent liv, kanskje har de en fremtid?  Jeg håper det. Norge er en rik nasjon, matriell rik takket være oljeinntekter. Men hvordan er det med de nære relasjoner, hvordan behandler vi våre medmennesker? Tar vi ansvar for hverandre?

Jeg er svært usikker og engstelig med hva som er i ferd med å skje med velstandsamfunnet. Uansett  representerer pilegrimsveiene et alternativt klangrom for de av oss som trenger noe annet påfyll enn det samfunnet tradisjonelt kan tilby. Pilegrimsvandringen handler også om å ta ansvar for eget åndsliv. Leve det ut etter eget hjerte.

Det er en økende interesse for de norske pilegrimsveiene, men ennå fremstår de som jomfruelige, uoppdagede, ubeskrevet, ukjente. Ennå er arbeidet med pilegrimsveien preget av åndelig og historisk arkeologi. Forvaltningsapparatet på sin side er preget av sviktende kompetanse, manglende handlingskraft og viser liten samarbeidsvilje overfor dem som arbeider idealistisk.

Når jeg tar med meg innsatte fra norske fengsler er det bl. a. for å signalisere at pilegrimsveien er noe mer enn opplevelsesvandring, at den er noe mer enn inntektsvei og kulturvei for distriktene. Når straffedømte er på 40 dagers langvandring sender det ut signaler om behovet for å gjøre bot, behovet for å vise nye holdninger overfor seg selv og samfunnet. De innsatte møter på sin side en virkelighet som ikke er preget av mistenksomhet og kontroll. For første gang opplever de et samfunn som tror på dem. Indirekte er en slik botsvandring med på å høyne veiens status, gi den verdighet, integritet.

Jeg har arbeidet med pilegrimssaken i noen år nå, på heltid siden 1992, og det er vel intet prosjekt som har gjort meg gladere enn dette. Å gå med straffedømte gir gode møter langs veien, det mobiliserer det beste hos mine landsmenn, også i kirken. Overalt møtes vi av vennlighet og hjelpsomhet, og av medmenneskelighet.

Jeg vil avslutte med å oppfordre alle som er arbeider med pilegrimssaken, alle dere som arbeider i den norske, svenske og danske kirke; det er min inderlige bønn at pilegrimsveiene utvikles slik at de gis verdighet og inderlighet, at veiene bæres frem av undring, av varhet, av stille oppbrudd, at de er grenseløse, at veiene blir til folkeveier eller tjodveier som det heter på gammelnorsk.

Jeg har mange visjoner om fremtiden, en av dem er å få merket pilegrimsveien fra Norge ned til Gøteborg, til Helsingborg og til Lund, i møte med Vadstenaruten og videre til Danmark, til Tyskland og de europeiske pilegrimsveiene. Da møtes vi som pilegrimer i vår egen kristne kulturkrets, og ikke som fremmede.

Og jeg oppfordrer hver og en til å gå veiene selv, de veiene dere fremmer med ord og i skrift, gå foran med et eksempel, gjør som Kristus, Frans av Assisi, Gandi og Martin Luther King.

Mitt råd er: Ta vandrestaven fatt en måneds tid, ta fri fra prekestolen, fra menigheten, gå Hærveien til Viborg, gå til Vadstena, gå til Nidaros – eller til Santiago de Compostela. Eksemplets makt gir tydelighet og troverdighet, mer enn festtaler og programerklæringer. Tro ikke at man kan intellektualisere eller lese seg til pilegrimsvandringen, den må man erfare fysisk.

Da jeg fortalte mine landsmenn for femten år siden at jeg arbeidet med pilegrimsvandring var det få som spurte hvorfor jeg gjorde dette, nesten alle spurte om jeg kunne leve av det.

Leve av det??
Jeg svarte at jeg lever for det. Nå er mye annerledes, når jeg snakker om pilegrimsveiene er det som om jeg tenner et Betlehemslys i nordmenns øyne. Dette lyset skinner enda mer når jeg møter hjemkomne pilegrimer.
Takk for meg!

EL











Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.