Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


En uke på Caminoen
13.01.2008 15:21
Bente Berg og Gunnar Hokstad gikk fra O’Cebreiro til Santiago i november. Bente skrev hver dag ned deres erfaringer og refleksjoner, og sendte dem til NRKs nettside ”Torget”.

Du kan bla deg frem på NRK/Torget her, eller klikke på de enkelte dagsetappene.

Her er Bente og Gunnars dagsplan:

Lørdag 03.11 Fly Værnes - København - Madrid - Lavacolla. Buss til Pedrofita, drosje til O’Cebreiro.
Søndag 04.11 O’Cebreiro - Triacastela 21 km
Mandag 05.11 Triacastela - Sarria 19 km
Tirsdag 06.11 Sarria - Portomarin 21 km
Onsdag 07.11 Portomarin - Palas de Rei 27 km
Torsdag 08.11 Palas de Rei - Arzua 26 km
Fredag 09.11 Arzua - Arca 19 km
Lørdag 10.11 Arca - Santiago de Compostela 20 km
Søndag 11.11 Pilegrimsmesse og hviledag i Santiago
Mandag 12.11 Santiago
Tirsdag 13.11 Fly Lavacolla - Madrid - Gardermoen - Værnes


Her følger noen glimt fra dagboksnotatene:

En pilegrimsvandring var opprinnelig en botsferd, noe man var pålagt av sin prest, og et alvorlig foretak. Man skrev sitt testamente, skværet opp i feider og uvennskap, og holdt et avskjedsselskap. Man ble også utstyrt med et pilegrimsbrev fra presten, og fikk sin velsignelse før ferden startet.

I dag er pilegrimsvandringen sjelden en botsferd. Den er mer en kombinasjon av en lengsel etter ”noe mer”, en flukt fra en vanskelig livssituasjon eller en travel hverdag, og en natur- og kulturopplevelse.

På vei inn i vår materialistiske tidsalder har vi mistet verdier som tid, stillhet og undring. En pilegrimsvandring er derfor også en søken etter svar på livets store spørsmål, en måte å oppnå dypere innsikt i seg selv og forståelse for sine holdninger, og - ikke minst – en unik måte å oppnå nærkontakt med Gud.

Det er mange årsaker til en pilegrimsvandring, like mange som det er pilegrimer. Blant de vi har møtt på våre vandringer har blant annet disse beveggrunner vært trukket frem.: Én går for å ”finne seg sjæl”, for å bruke et forterpet uttrykk. Én går for å bearbeide sorgen over en ektefelles død, eller en skilsmisse. En annen har mistet et barn, eller en jobb. Én foretar en pilegrimsvandring i takknemlighet over å være blitt frisk. En nederlandsk journalist vi har møtt var blitt førtidspensjonert, og brukte sluttpakken til å oppfylle en gammel drøm. Tyskeren Helmut hadde brukt et år til samtaler med sin prest, for å forberede seg til sin vandring. En venninne av Gunnar hadde på en av sine vandringer truffet en ung dame. Hun brukte pilegrimsvandringen til å finne ut om hun virkelig ønsket å gifte seg med sin forlovede.

Å vandre er fysisk sett å forflytte seg over en lengre strekning. Man går til fots i moderat tempo. Én fot har alltid kontakt med grunnen man går på. Vi lærte å gå i ettårsalderen. Siden har vi gått. Noen ganger er det godt å gå alene, andre ganger sammen med andre. Fellesskapet har sine klare fordeler: man har selskap og kan prate, og det gir trygghet mot røvere og ville dyr. Men også ulemper: det forventes at man er til stede mentalt, og tilfører fellesskapet det positive ved sitt nærvær. Aleneheten har sine fordeler. Man kan gå inn i sitt eget indre uten å bli forstyrret. Man har tid og anledning til å lete etter ”sannheten om mitt liv”. Ulempen er at man blir selvsentrert, ikke kommer seg ut av sin kanskje selvpålagte isolasjon, og dermed etter hvert blir ensom.

Det å vandre har lange tradisjoner. Allerede i 1. Mosebok kap.3 vers 8 kan vi lese at Gud vandret i haven. Bibelen forteller oss også flere steder at Jesus vandret. Han vandret i fellesskap med sine disipler, og med små og store menneskemengder. Han vandret alene, for å ha nærkontakt med Gud. Flere av de undere Jesus gjorde er knyttet til å få lamme til å gå. Dette kan tolkes som et bilde på selve livet; å bli i stand til å gå kan overføres til å få kraft til å leve. Dessverre kan ikke alle bli fysisk i stand til å gå, men i overført betydning kan alle ”vandre”, ved å leve i nærkontakt med Gud.

Pilegrimsvandringen blomstrer opp over hele verden, og stadig flere nordmenn går, både i Norge og i Spania. Jeg er ikke redd for at dette bare er et motelune, at det er fordi det er ”in”. Uansett hvilke beveggrunner folk oppgir for sin vandring kommer ingen uberørt frem til katedralen.

Som pilegrimer er vi en del av et fellesskap med mennesker som vandrer mot hellige steder, ofte med lengselen etter ”noe mer” som drivkraft. Mennesker før oss, våre samtidige, og de som kommer etter oss. Det passer derfor å slutte dette brevet med teksten fra Hebreerbrevet, kap. 12, vers 1 - 3: “Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på Ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.”

I Villafranca (øst for O’Cebreiro) ligger herberget Refugio Ave Fenix. Verten Don Jesus Jato er blitt en legende på Caminoen; han gjør hva han kan for å hjelpe pilegrimer, uansett hva slags problemer de måtte ha. Mange europeiske pilegrimsorganisasjoner har donert Don Jato stener fra sine katedraler, stener han murer inn i veggen på herberget. Før påske i år var Eivind Luthen, leder av Pilegrimskontoret i Oslo, på pilegrimsvandring. Med seg hadde han en sten på seks kilo, fra Nidarosdomen. Stenen er fra middelalderen, men ble vraket under restaureringsarbeid i perioden 1870 - 1930. I en artikkel i Pilegrimen forteller Eivind at stenen vakte oppsikt på herbergene: (sitat) “Når vandrerfolket så min sten lurte de på hva slags forferdeligheter jeg hadde gjort meg skyldig i. Størrelsen på steinen tatt i betraktning måtte det dreie seg om brudd på mer enn ett av de ti bud. De nysgjerrige fikk den rette forklaringen, men likevel oppsto et rykte langs veien om denne syndefulle nordmannen som slepte en tung botsstein med seg langs Caminoen. En botsgang av de sjeldne…”

Katedralen i Santiago var full, og spanjoler og pilegrimer fra ulike land satt om hverandre. Noen pilegrimer hadde nettopp kommet inn til byen, det sto ryggsekker og vandrestaver flere steder. Noen gikk stille omkring og så seg rundt, andre satt og pratet lavmælt med sidemannen. Enkelte av skriftestolene var også i bruk. Før messen startet ledet en nonne oss i sang; hun lærte oss et par sanger som skulle synges under messen. Så kom åtte prester inn, i hvite prestekjoler, med grønne messehakler, påbrodert Jakobskors og kamskjell. Den nordisk utseende unge presten vi så på flyet var også til stede. Da messen begynte ble alle lysene i katedralen tent, og det skinte og gnistret i gull. Utrolig vakkert! Under messen blir det lest opp hvor mange pilegrimer som har kommet til Santiago siste døgn, og det gir en spesiell følelse å høre ”fra O’Cebreiro to nordmenn”.

Messen var en fantastisk opplevelse, selv om man ikke forstår språket, eller kjenner alle leddene i gudstjenesten. Det var nydelig orgelmusikk, og det var flott å høre da alle, uansett nasjonalitet, sang ”Gloria”. Likeså er nattverdsfellesskap med all verdens nasjoner en sterk opplevelse.
 
I dette hus er tusen toner sunget.
I dette rom er hundre bønner bedt.
Til dette sted har mange føtter vandret.
Og noen har gått tungt og andre lett.
I dette hus har gledens toner jublet.

I dette rom har sorgen hatt sitt sted.
Ved alteret er JA blitt sagt. Og hvisket.
I denne font har vannet strømmet ned.
I dette hus er himmelen til stede.
Og paradisets dører står på klem.

For dette er et hellig sted på jorden.
Og den som kommer hit er kommet hjem.

Jeg våger den påstand at Kristin Solli Schøiens vakre dikt ”Steiner som roper” har gyldighet for alle pilegrimer. De fleste oppgir at de har foretatt vandringen av religiøse årsaker. Noen oppgir andre grunner: en annerledes ferie, en gastronomisk vandring, en vandring i historisk landskap, en interesse for spansk kultur. Mange av de med ikke-religiøs bakgrunn for sin vandring har opplevd at noe har skjedd underveis. De er blitt berørt på det åndelige plan, og mange gråter når de kommer frem til Santiago og står foran katedralen.










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.