Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Bli med på pilegrimsreise til Georgia!
30.12.2007 00:17
Vi starter reisen til Kaukasus 20 mars og blir borte i 10 dager. Knut Hamsun og Fridtjof Nansen har besøkt disse områdene, og i nyere tid også Eivind Luthen. Her forteller han fra sin forrige reise.

Pilegrim i Kaukakus

Helt siden jeg hørte Jansug Kakhidze sang ”Månen over Mtatsminda” i Jan Garbareks mollstemte CD, ”Rites” var det umulig  å få Kaukasus ut av hodet.

Jansug Kakhidze er en velkjent  georgisk komponist som hadde overlevd en alvorlig hjerteoperasjon og hans vare sang var hyllest, en takk for livet som han hadde fått tilbake. 

Det traff noe i mitt eget problematiske liv.  Da jeg snart etter fant et lokkende postkort på Vestkanttorget i Oslo med motiv av Treenighetskirken under det 5000 meter høye Kazbek i Georgia, var det umulig å stå i mot lengselen, jeg pakket ryggsekken og bestilte flybillett. Men jeg dro ikke alene, Knut lot seg lett overtale til å bli med. Godt å ha med seg en erfaren globetrotter på en utferd som dette, Georgia hører til de utfordrende reisemålene, og de mer eventyrlige.

Hovedstaden Tblisi ligger langs den brede og  strie Kuraelven i en dal kantet av grå fjellskråninger. Det vesle hotellet lå anonymt i gamlebyen med sine trange smau,  skjeve trehus og overdådige balkonger som løper over til naboen. Vaklevorne spiralformede jerntrapper fører ned til gårdsrom med kirsebærtrær og vinstokker som snor seg rundt pergolaen. De labyrintiske kvartalene med alle sine kroker og blindgater har vokst seg organisk oppover åssiden. De losslitte georgiske katedralene, den armenske broderkirken,  moskeen med rester av et Zoroastertempel og den museale synagogen  ligger nær hverandre i godt naboskap.

I Tblisi møtes Asia og Europa - gjennom tusen år har byen vært en ideologisk smeltedigel for russere, jøder, bysantinere, tartarer, persere, tyrkere, armenere og georgiere. I Kaukasus snakkes det flere ulike språk enn i noe annet område på samme størrelse. Babels tårn lå like syd for Kaukasus, og hvis det var Guds mening å straffe menneskene ved å skape språkforvirring, så lyktes han utrolig godt nettopp her.

Plinius, en romersk stattholder, beklaget seg over at han trengte hele 134 tolker for å gjøre seg forstått overfor folkene i Kaukasus. I dag beregner språkforskerne at det "bare" er 52 ulike språk igjen. Dette lingistiske lappeteppet ble forsterket av at de innfødte kom fra vidt forskjellige landsdeler hver med sin særegne kultur preget av fruktbare sletter, dype skoger, utilgjengelige fjelldaler og kosmopolitiske  havnebyer. Her møttes egenrådige fjellstammer, fiskere, vinbønder og  sofistikerte forretningsfolk; kartiler, imeretier, mingrelier, svaner og laser. Her har kristne og muslimer levd sammen i 1300 år og jødene har aldri lidd overlast.

Kirkekuplene dominerer Gamle Tblisi, det gjør også Narikala festningen som vokter høyden. Murene er en mosaikk med ombygninger og utvidelser. Herfra har innbyggerne kjempet desperat mot invaderende bysantinere, monguler, seljukere og tyrkere. I århundrenes løp har fienden inntatt byen 29 ganger. Perserne var de mest hensynsløse, i 1795 gikk de fullstendig amok og etterlot Tblisi i grus. Men som fuglen Føniks har byen reist seg igjen og igjen, livet går alltid videre.

Festningen skjuler mange fortellinger, her lå emirens palass, et observatorium og senere et fengsel. I vår tid er Nikolauskirken gjenreist fra grunnen av. På slutten av 1800-tallet var Tblisi den viktigste byen i Kaukakus-regionen,   en blanding av Paris og Bagdad, her strømmet borgerskapet til teater og opera, mens kamelkaravaner og barske bevæpnete fjellbønder  søkte til basarene. Tblisi vokste til å bli en metropol på kort tid, den borgerlige smaken er en oppvisning i art nouvau, både svulstig og elegant på samme tid. I dag er bygningene preget av forfall og fraflytning,  fargene er blasse, pussen faller av i store flak, gjenspikrede lemmer foran vinduene forteller om fraflytting. De få forretningene kunne gjerne være hentet ut fra min oldefars hverdag mens bakerens ovn stammet fra oldtiden, ut av en glovarm teglovn henter han opp lange, flate brød, ”dedaspuri”. Velsmakende og øyenslyst i skjønn forening.

Et verksted med kunsthåndtverkere fanger min oppmerksomhet. Unge kvinner  sitter over sine arbeidsbord, filer, pusser, dypt konsentrert. Et lite utvalg med ikoner i edelt metall er lagt ut for salg, de fleste i gammel stil, andre mer modernistiske. Georgia er viden berømt for sine edle metallarbeider, ofte minutiøse utførte kunstverk. Jeg faller for et Mikaelsikon i gull og sølv, en kopi av et 1100-talls arbeide. Men egentlig har jeg ikke råd til et så fint arbeide. Og flink til å prute er jeg ikke, men selgerne har meg på kroken. Det er et velkjent faktum at georgierne er durkdrevne handelsfolk. Det fortelles at det går tre grekere på en jøde, og at det går tre jøder på en armenier, mens det går tre armeniere på en georgier.

Vinteren har ennå ikke sluppet taket  i Tblisi, folk skutter seg i vinden, to ferme koner selger appelsiner og tomater nær Metekhi-broen, men salget går dårlig,  folk har annet å gjøre. Små Ladaer piler forbi, en gjennomrusten motorsykkel med sidevogn har brutt sammen. Overfylte 60-talls busser med gasstanker på taket etterlater en sur eim i gatene.

I Sionikatedralen fra det 6 århundre er det mest pensjonister, foran altrene er lysene tent, noen korser seg foran ikonene. De er det mange av. Kirkens verdifulle nasjonalrelikvie, St. Nino-korset, har overlevd alle plyndringene. Korset har naturligvis  en sentral plassering i kirken.

Georgia er gjennomsyret av vinkulturen, ordet vin kommer visstnok av ”gvin”.  som er georgisk. De eldste sporene av vindyrking er funnet i Georgia og halvparten av alle drueslag kan spores hit. Alle bønder har sin egen vingård, i haven er tønnestore amforaer nedgravd med den edle drikke. Og ingen gjest takker nei til et glass vin eller to. Noe annet ville være en alvorlig fornærmelse overfor verten.

En kvinnelig misjonær, St. Nino, brakte kristendommen til Georgia i det 4 århundre, hun tok to grener fra en vinstokk og bandt de sammen til et kors. Men vinstokken er som kjent nokså myk, det forklarer hvorfor det georgiske Kristuskorset har en lett buet tverrligger. Det georgiske folket er dypt religiøst, og de gjør korsets tegn bare de ser snurten av en kirke. Kirken har alltid hatt en viktig kultur- og kunnskapfremmende rolle.  Den georgiske ortodokse kirke er en av de eldste i verden og har sin egen kirkeleder, kjent som katolikos.

Det finnes en kontroversiell teori som hevder at den georgiske kulturen har et element av sufisme i seg, det tror jeg på; den muslimske mystikken har ligget som et bakteppe i det religiøse livet. Vi finner tydelig spor av det blant annet i Shota Rustavelis  ”Ridderen i panterskinnet”,  Diktsamlingen som ble til på 1200-tallet, hører til georgiernes kjæreste eie, den er et omfattende verk forfattet til dronning Tamara (1184-1212), Georgias legendariske herskerinne. Rustaveli levde innenfor en kulturkrets der vi ser tydelige forbindelser til store persiske diktere som Omar Kayyam (1050-1123) og Hafez  (død 1389) kunstnere som priset guddommelig kjærlighet, vakre kvinner, vin, edle riddere og vennskap. Diktekunsten sto høyt på den tid og verselinjene var komplisert bygd opp, og de skjulte mange lag av sublime tolkninger. Enhver georgier med respekt for seg selv kan gjengi store partier av diktverket.

Under dronning Tamars regjeringstid opplevde Georgia en matriell og åndelig gullalder. Dronningen selv prises for mildhet og sitt kloke styre. Sjota Rustaveli omtaler henne i et av sine dikt som:

Et bilde av solen selv i Østerland,
sjel, hjerte og forstand hun alle røvet


Men Rustavelis dikt har en undertone av vemod over livets forgjengelighet:

Til ende er nå dette helte-dikt,
og harpen bever, men dens klang er slutt.
Så lumsk er denne verdens skjebnes gang.
Og kort den tid som oss tildelt her.
Om enn den lang kan synes for enhver,
Som livet aldri ga en gledes-sang.
Men georgisk åndsliv er først og fremst båret oppe av kirkearkitekturen som har fulgt sin egen utviklingslinje, den preges av en komplisert streben etter geometriske former og volumer, ofte tilpasset sentralkirkens form og gjerne kronet av et karakteristisk kuppeltårn. Som vanlig i slekter krangles det mye med  armenerne med hensyn til hvem som er de fremste kirkebyggerne.

Et særtrekk er kirkebygningens samspill med naturen. Ofte er de reist på avsidesliggende steder godt synlig både for folket og Vår Herre. Franskmannen Chardin som reiste i Georgia i 1672 skriver blant annet:
Georgierne... har en ganske merkelig vane å bygge de fleste kirker på høye fjell. Man ser dem og man hilser dem i denne avstand på tre eller fire mil; men man går aldri ditt: og man kan vel forsikre at størstedelen åpnes bare en gang på ti år. Jeg har aldri kunne  oppdage grunnen til denne ekstravaganse.  Jeg tror for min del at de bygger på utilgjengelige steder for å slippe å smykke dem eller holde dem vedlike.

Røverbander og invaderende fiender har alltid plaget Georgia; korset måtte beskyttes av sverdet. Festningsmurer og høye tårn omgir kirkene som minner om middelalderske ridderborger. Krigerelementet er i det hele tatt sterkt nedfelt i den georgiske lynnet. Enkelte stammer som svaner bærer sine meterlange blankvåpen – ”nabadi”- som en naturlig del av bunaden. Så sent som i 1880-årene var det også enkelte i Khevsur som trakk på seg ringbrynjer når de skulle stase seg opp. I Georgia er våpenkulturen fremdeles en del av virkeligheten, de siste 10 årene har borgerkrig, separatisme og lovløshet ridd landet som en mare. Veien til fred har vært lang for den unge republikken som erklærte seg selvstendig i 1991. Og russerne har hele tiden pisket i rørt vann i et forsøk på å kontrollere landet politisk.

Georgias forbindelse til Russland er kompleks. Til tross for at både Josef Stalin og KGB-sjefen Lavrent P. Beria kom fra Georgia slapp ikke deres landsmenn unna utrenskninger og forvisning til Sibir. Men de gamle skåler likevel til Stalins ære, liksom de skåler for Hamsun, Grieg og Norge. Stalin var jo en stor mann, og en sønn av nasjonen. Den gigantiske Stalinskulpturen i Tblisi er imidlertid blitt til skrapmetall, og minnene etter ham blir færre for hvert år.

I deler av Georgia er det ennå utrygt for banditter, busser stoppes av gjenger som letter passasjerene for verdisaker. Men kvinnene får være i fred, det er ikke uten grunn av georgierne er berømte for sin aktelse av kvinnene. Men så hører de også til de vakreste i verden. Politiet hører også med til landeveisrøverne, bilistene stoppes  for påståtte trafikkforseelser, og vinkes videre for en lariseddel eller to. Bilistene ser på det som en slags avgift de må finne seg i. De store Mercedesene med sotete vinduer derimot  får være i fred. Naturligvis.

Arbeidsledigheten er stor i Georgia, og  statsansatte må vente i måneder før den vesle lønna utbetales. Det fortelles at mange politifolk har kjøpt seg til jobben, og lever av korrupsjon og bøteleggingspraksis. Det skal være så mye som 70.000 politifolk, enda befolkningen utgjør knappe 5 millioner. Polen har like stort antall politifolk, men befolkningen utgjør til gjengjeld ca. 40 millioner.

Mange georgiere sper på lønna med gatesalg, han som solgte meg Rustavelis verk var atomfysiker. For en ubemidlet filolog som meg var det noe forsonlig og dypt symbolsk å kjøpe ”Mannen med panterskinn” av en atomfysiker.

Vi avlegger S. Janashia museet et besøk. Egentlig er det stengt. Museet har ikke hatt penger til å betale strømregningen, lokalene er derfor kalde og mørke. Men vår georgiske guide har gode kontakter, og en kvinnelig konservator tar oss med ned i kjelleren, her ligger de største skattene, tungt bevoktet av menn med skarpladde kalashnikovs. Utsøkte gullsmykker i alle fasonger store og små fra det 6 – 4 århundre før Kristus lyser i mot oss. Her er kostbarheter fra alle tidspoker, steinalder og bronsealder, fra romersk tid og fra middelalderen -  rike tidsdokumenter etter mange generasjoner, nå en del av verdens kulturarv.

Da vi beveget oss gjennom ikonsamlingen ble til og med hedonisten Knut fanget av et ikon. Det dreide seg om et alderdommelig Mariabilde, det såkalte ”Anchiskhati” fra det 6. Århundre, som må være et av de eldste ikonene i  verden. Fargene var dempet, eldet av tid, men uttrykket var like betagende. De store sjelefulle  øynene, det milde ansiktet som hilste oss fra et utilgjengelig, lukket tidsalder grep oss om hjertet. Museets dårlig økonomi spes på ved salg av originale bilder og gjenstander fra samlingen. Selv ble jeg fristet av en nydelig tysk offisersdolk fra 2 verdenskrig, åpenbart et krigsbytte. Prisen var beskjeden, men jeg er ingen våpensamler og lot det være.

Tiblisi  ble grunnlagt for sine varme kilders skyld, en gang fantes det mer enn 68 hammans (bad) i byen. De fleste er forlengst historie, men Orbeliani-badehuset eksisterer fortsatt. Det ser ut som et  persisk miniatyrpalass; fronten er smykket med glasserte blå fajansefliser og slanke minareter. Bygningen er en juvel av islamsk arkitektur.

Men det er det orientalske Herekle-badet som fanger vår oppmerksomhet. Sulfurlukten driver rundt de lave kuppelbygningene som er lagt under bakkenivå. Badet er lite og intimt, bassenget har kun plass til fire personer og massasjen er hardhendt, men vidunderlig.


Gamlebyen i Tiblisi, i forgrunnen skimter man det restaurerte tyrkiske badet.


I september 1899 gjorde Knut Hamsun en reise gjennom Russland, Georgia og Aserbajdsjan sammen med sin unge Bergljot. Turen resulterte blant annet i skuespillet Tamara og  reiseskildringen ”Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien”. Dette er en helt spesiell bok i Hamsuns forfatterskap, en bok som har fått liten oppmerksomhet. Hamsuns bok er påfallende subjektiv, samtidig som den også er informativ og noe av det nærmeste man kan komme Hamsun i direkte tale. Boken kan også leses som en ferd inn i Kaukasias dikterverden - en litterær pilegrimsreise.

I Æventyrland  er en merkelig bok som blander sjangerne, den er både en personlig reise som ikke alltid er opplevet, men diktet, ja drømt, for å sitere Hamsun. I Tiblisi tok han, incognito, inn på Hotel London. Det  står ennå, men i dag er det leiligheter i bygningen. Fasaden er velholdt med verandaer og snirklete smijernsrekkverk og maritime veggmalerier i oppgangen. Entreen vitner om fordums storhet.

Hamsuns møte med Tblisi var ikke helt vellykket, han var plaget av feber, og var blitt dypt fornærmet av Bergljot som mislikte hans dagbokskriverier. Men han skriver levende om Tblisi, og særlig den asiatiske delen som dvelte mye ved. Jeg gjengir kapitlet om Tiblisi i hans bok som jeg kjøpte på et antikvariat i Oslo, dyreste bok jeg noen gang har kjøpt, men etter tre avdrag var den i min eie. Jeg har aldri angret på kjøpet.

...Vi  beså byen uten følge av den ordrappe dørvagt og uten følge av nogen anden. Byen var alt andet  end morsom; men det var en liten krok av den som vi gang efter gang vendte tilbake til og aldrig blev træt av å se, det var det asiatiske kvarter. Butiker med speilglasruter, sporvogner, varieteteater, herrer og damer i europæiske dragter dominerte byen; men her i det asiatiske kvarter fandtes intet slikt, knapt nok gater i det hele tat, det var bare smug, krinkelkroker, trin op og trin ned fra hus til hus.

Og her satt da alverdens folkeslag i sine boder og hadde underlige ting å sælge. I Teheran og Konstantinopel var det persere og tyrkere som handlet; her var det alle Kaukasiens folkeslag, georgiere, bergfolk, uralaltaiske stammer, alle slags tatarer, derpå indo-europæere som persere, kurder, armeniere, folk helt nede fra Arabien og helt oppe fra Turkestan, folk fra Palæstina til Tibet. Og her var alt fredelig, ingen hadde hast. Østerlandenes ro hvilte over menneskene. De hvilte, og de brokete turbaner var de fremherskende, bare en og anden grøn eller blå sås å krone et herlig langskjægget hode. Bælterne var enten ciseleret metal eller som hos perserne av flerfarvet silke. Kaukasiere, kurder og armeniere bar våpen.

Det var meget hett i middagstunden, men mange steder var det tak over hodet i gaterne og god skygge. Æsler, hester og hunder er sammen med mennesker. En hest står i solsteken da vi kommer, den er mankebrutt, den har store sår og utallige fluer sitter i sårene. Hesten ænser intet, den står der mager til det ytterste og hænger hodet dypt og later fluerne sitte. Den er fuldkommen sløv; jager vi bort fluerne av den synes den ikke å finde nogen lise derved, den står bare og brænder op i solen og blinker dorsk. Da den er forspændt en arbeidsvogn venter den vel på sin herre. Det lukter av sårene på den.  ...Det er en overlegen hest, en stoisk hest. Ved å gå nogen få skridt kunde den frelse sig over i skyggen; men den står. Og heller ikke vedkommer det den at fluerne sitter der, så topmålt er dens ødelæggelse nu.
Sammen med æsler, hester og hunder sitter håndværkere i sit arbeid på gaten, smedene gløder jærn i sine små esser og slår det ut på små ambolter; metalarbeiderne filer, hugger, ciselerer og stikker, nu og da lægger de ind med turkiser og andre stener, skrædderne syr på de lange klædesburnuser, træder Vestens symaskiner bevæpnet til tænderne og med vældige skindluer på hodet. Indtil for to hundrede år siden sat også vore nordiske skræddere og skomakere og arbeidet med kårde ved lænd; her er skikken endnu beholdt.

I boderne er mest silketøyer, broderte varer, tæpper, våpen, smykker. Kommer man og vil handle kan man gjærne se på alt uten å beholde noget; men blir det handel av er det også godt således, disse kjøpmænd tar alt med velsignet ro. I alle boder er urensligheten ganske stor, men i tæppeboderne ligger dog kostbare tæpper på gulvet, ut gjennem døren, nedover trin og gate helt til et andet hus. Ja det er kostbare persiske og kaukasiske tæpper. Og mennesker og hunder tramper på dem og søler dem til så det er en ynk å se.

Hist og her sitter en skrivekyndig i et lite skur og skriver for folk hvad som monne forlanges. Han har bøker omkring sig med forunderlige bokstaver i, og det er ikke rart at han er blit så grå og værdig, tænker vi, siden han har lært slike bokstaver og kan tyde dem. Vi så også unge, alvorlige mennesker gå med skrifter under armen; det var vel teologers og retlærdes discipler på vei til og fra mesteren. Når de kommer til den skrivekyndiges bod  bukker de sig og hilser ærbødig. Skrivekunsten er en hellig kunst, selve papiret som skrives på er hellig. Den berømmelige sjeik Abd ul Kader Gilani gikk aldri forbi en papirbod uten først å ha rensket sig ved vaskninger, og så hellig og overjordisk en mand blev han tilslut at han kunde leve av en eneste oliven i ukesvis. Papiret tjener til å mangfoldigjøre den hellige bok. Derfor har det en slik anseelse. Man vælger papir til sine avskrifter med den største omhu, skjærer sin pen og blander sit blæk med andagt. I det hele tatt skal skrive- og læsekunsten endnu stå høit i Islam; men noget lærdomsliv som for eksempel i de store tider i Samarkand skal det ikke være tale om. Dette har jeg læst hos Vambery. Hvad enten vi vender os til Konstantinopel, Kairo eller Bokhara er universiteterne - sier han -  i forfald, og der hvor før arabiske lærde samlet lærlinger allevegne fra sitter nu en lærer og underviser børn med en lang stok i hånden. Og dog - gammel kultur dør sent: i Mellemasien gives det steder hvor det er høiskoler av så stor anseelse at de lokker til sig elever fra Arabien, Indien, Kaschemir, Kina, ja endog fra Volgas bredder. Og hos enkeltmænd kan man selvsagt støte på en uhyre lærdom iblandt. Det er med ærbødighet også at vi går forbi disse boder med skrifter og papir. For manden derinde er så henrivende værdig.

Værdig - hvem er ikke værdig her? Stanser vi ved en bod og eieren er fraværende kommer han ikke springende og vil ha os ind. Han later os stå der. Han kan selv sitte utenfor hos naboen og prate og der vedblir han å sitte. Så ropes til ham fra et andet sted i gaten at der er kunder ved hans bod og da reiser han seg langsomt og majestætisk og kommer. Hvorfor er han ikke kommet før?  Hvorfor ikke straks?

Fordi han ikke selv må opdage sin kunde først, skjønt han kan ha set os hele tiden. En orientaler er ikke så forhippet - hvis han ikke er blit demoraliseret av vesterlændinger. Går vi da videre opover gaten og vi kommer til en anden bod hvor eieren er fraværende, vil den første kjøpmand gjøre gjengjæld og rope til den andre at nu er det kunder ved hans bord. Hvorpå den andre kommer. Det var en makeløs og velsignet likegyldighet for os  "englændere".

Nu er det at hotelles dørvagt allikevel dukker op midt for vor næse herute i det asiatiske kvarter. Han har snuset op vor vei og fundet os. Og han prater og hilser til alle turbaner og peker på våpen og tæpper for os og ødelægger hele gaten. Men det må indrømmes, han visste om smuthuller som vi ikke hadde fundet endnu. Han førte oss ugenert tværs igjennem en bod og ind i bakgården til en anden som kunde være langt rarere. Slik trak han omkring med os. Undertiden satte vi os ned og da blev det bragt os kaffe og cigaretter eller pipe. Og vi behøvet ikke å kjøpe nogen av varene, men vi kunde se på alt. Det kunde være indehavere av grøn turban vi kom til. De kunde ha gjort sine tre reiser til profetens grav, de hade set Mekka, de var fromme og hellige, vi var så og si i fornemt selskap. Og her var værdigheten storslagen. Ta mig det ikke ilde op, kunde vi si, er det tilladt å se på disse tæpper? Sålænge I vil! er svaret.

Tolken sier: Disse fremmede vil kanske kjøpe dette tæppe. Og svaret er: Jeg skjænker dem det! Tolken meddeler os svaret og takker på vore vegne. Så er det at vi skal gjøre gjengjæld. Tolken sier: Disse fremmede er så langt borte fra, men de er gode mennesker og de vil gjærne gi deg en gave. De er fattige folk og de har ingen smykker og ingen hest; men de har litt penger, penger som de skulde reise langt for, men som de nu vil skjænke dig. Hvor mange penger tror du selv at de skal gi dig? Den værdige muselman er træt til døden av penger og svarer ikke. Tolken fornyer indtrængende og ærbødig spørsmålet. Da krymper muselmannen sig ved å være uhøflig længer mot fremmede folk, og ikke motta deres gave og han svarer at han kan motta et hundrede rubel. Tolken refererer svaret. Det er minst to tredjedeler formeget for tæppet sier han og lægger til: Nu svarer jeg den gamle at hvis De gir ham et hundrede rubel så vilde det være å betale  teppet, og det var jo ikke meningen. Da vi forstår at det er efter denne orden og måte en handel skal avsluttes på her later vi tolken råde og si fuldstændig hvad han vil. Det pågår nu en lang forhandling mellem de to. Vi går flere ganger til døråpningen og vil forlate stedet, men det pruttes og prates fremdeles og det ender med at vi får tæppet for det vi selv vil ha det  for. Og vi skilles på den venligste og høfligste måte med den fromme.

Mer tid - det hadde vi alle hat god råd på. Handelsmændenes turban er broket, det er derfor man ser så mange brokete turbaner her. Men her er næsten like så mange hvite fordi den hvite turban er adelens, lærdommens, fromhetens - det vil ofte si humbugens. Hvem vil ikke gjærne være adelig, lærd og from? Og mange forsøker da også å indbilde andre at de er det. Jødens og den kristnes turbaner er sort og av grovt uldent tøi som tegn på deres trældom; i Persien er disse pariaer i det hele tat forbudt å bære turban.

Men hvad slags folk er de murstenrøde mænd som man ser nu og da i gaterne? De har farget sit skjæg, det indre av hænderne og samtlige ti negler på sine fingrer med henna. Det er persere, afghanere, ja endog enkelte tatarer. De skrider frem så stolte som om den eneste farve verden dog er murstensrødt. En europæer sperrer øinene op den første gang han støter på denne underfuldhet, siden blir han mere vant til synet og betragter dette som han for eksempel betragter turbanen. Og har man set indianere i krigspuss og pariserkokotter i gala tænker man ved sig selv: det er flere som farver sig end disse raringer og henna er bare en anden farve. I Tiflis blev det os fortalt av folk som skulde vite det at retten til å farve sig med henna fulgte en viss fromhetsgrad. Dette viste sig å være urigtig, i Persien maler også  kvinder sig med henna, ja Vambery meddeler at man endog farvelægger småbørn dermed. For ikke å tale om at hestene fra schahens stald kjendes på at deres haler er hennafarvede. Men det er mulig at det i Tiflis har utviklet seg en lokal sædvane efter hvilken bare de fromme har ret til denne stas, for vi så bare alvorlige mænd bære den her.

Her ligger nu det asiatiske kvarter stille og godt et sted i verden. Det er endog omgit av en handelbys moderne amerikanske larm, men her er det stille. Bare sjælden er her høirøstet ord å høre og sjælden et unødig rop. Bare sagte passiar og sindig nikkende turbaner. Her er få kvinder å se, men nu og da kan det stå et par sammen med hver sit barn på armen, og også de taler stille. Armenierne gjør en undtakelse ved sine boder; de falbyr sine våpen og snyter høilydt sine kunder her som andetsteds. En jøde kan svindle ti grækere, men armenierne svindler både grækerne og jøden hørte vi i Orienten. Men armenierne har jo både berget Ararat og de fire floders kildeland hvor Eden lå. Og så er de kristne, så de er betydelig grommere end muhammedanerne.

Hvor de hadde tilsvindlet sig det økonomiske herredømme viste de iblant sin store overlegenhet ved ikke å besvare en forbigående fattig muselmanns hilsen. Ikke for det, muselmannen syntes på sin side ikke å ta sig nær derav, hans ro kunde intet forstyrre - det skulde da være når en vantro støtte hans religiøse forestillinger, profanerte hans helligdommer eller en rival nærmet sig hans kvinde. Da gav  et rop som en kamelhingst, og skred in med hæftighet. Bare da. Han har til livets ophold og skjæbnen ikke har slåt han til vanhelse er han tilfreds og taknemmelig, og lider han nød og savn bærer han også da tilskikkelserne med værdighet. Han klager ikke i  bladene. Intet kan jo forandre Allahs beslutning og han finder sig i den. Fatalismen har sit hjem i østerlandene, denne gamle og prøvede filosofi med det enkle og absolute system. Og er det end lande og folkeslag som bekjender seg til andre systemer så vender dog mangt et individ tilbake igjen til fatalismen. Og står påny foran dens gyldighet. Den er så enkel og så prøvet, den er jærn...

Da vi skulde gå sto hesten der fremdeles stoisk i solen. Og lukten av dens sår trak utallige fluer til.

Dag efter dag vendte vi tilbake til det asiatiske kvartal i Tiflis fordi her var en verden forskjellig fra vor. Men tilslut spærret vi ikke øinene så vidt opp, og vi så med små øine på tingene og fandt da også i livet her kjendte træk igjen. Henry Drummond fortæller om en av sine sorte bærere i Afrika, en sprade, som ikke ville bære byrder på sit hode for ikke å fordærve sin kostelige frisure. Vi fant sprader her, i et turbankædt folk. Og vi fandt også skinsyken. Stod en tilsløret kvinde og passiarte med en ældre på gaten kunde hun jo ikke dy seg for å fjærne sløret litt iblandt. Så kunde en tilbeder komme og idet han går forbi hviske et par hastige ord, hvorpå han kunde få den skjønnes svar ved at hun bøiet en eller to eller tre fingrer på sin hånd. Imens stod den ældre kvinde der og var uskyldig og mærket ingenting og var mellemmand. Men iblandt kunde så eieren komme, kvindens eier, og han kunde skrike som en kamelhingst, skjønt han var værdig og var mursteinrød av henna. Men da forsvandt kvinderne pludselig og sprang op i sit daglige bur med tremmerne for vinduet.

Biblioteket i Hamsuns hotell ble åsted for en hel litteraturvitenskaplig monolog fra Hamsun, nesten en bok i boken. Fortellingen blir et selvstendig essay på  7-8 sider om både Ibsen, Dostojevski, Turgenjev, Tolstoj og flere andre.
Ved inngangen av 1980-årene ble Hamsuns opphold i Tblisi markert med en marmortavle ved hotelles inngang.

Det pussige er at nabohuset Grand Hotell også har en minneplakett etter en av våre  landsmenn, nemlig forfatterinnen og pianistinnen Dagny Juel som oppholdte seg i Tblisi i 1901. Hun var en markant skikkelse i norsk kulturliv på 1890-tallet, og er spesielt kjent som en av kvinnene i kretsen rundt bohemene i Berlin. Mest kjent er likevel Dagny Juel for sine forhold til Edvard Munch, August Strindberg og den polske forfatteren Stanislav Przybyszewski som hun giftet seg med i 1893. Den 5. Juni 1901 ble Dagny skutt av ekteparets venn i et anfall av sinnsforvirring, før han skjøt seg selv. Dagny Juel ble gravlagt ved Kukiakirken her i Tblisi. Den gamle sympatiske mannen  som viste meg graven fortalte at hans vesle datter lå begravet inne i kirken. Datteren var 17 år gammel da hun og 20 andre ble brutalt myrdet av russiske sikkerhetsstyrker i 1989.

Jeg støver rundt i den gamle bydelen, og drømmer meg tilbake til Christiania for 100 år siden. Jeg fotograferer flittig. Motivene er mange og de berører meg. På markedsplassen nær den amerikanske ambassade går menn omkring med håndskrevne lapper festet på jakkeslaget. Jeg får opplyst at de averterer leiligheter tilsalgs på denne måten. En gammel mann  feier søppel fra gatene opp i en nedslitt barnevogn, gjenbruksprosenten er høy i fattige Georgia. Men gatene er renere enn i Oslo.

På en stolpe er det slått opp informasjon om fotoutstilling. Fotografen heter Alexander Saakov, han  er åpenbart en velkjent størrelse etter merittlisten å dømme. Jeg leter meg frem til galleriet, det er ikke lett. Omsider finner jeg det innerst inne i lange mørke ganger i en  gråbeinsgård. Jeg falt i staver og tiden nærmest opphører. Fotografen er tilstede, hyggelig og pratsom. Alexander  Saakov er en av Sovjetsamveldets mest kjente  fotografer, hans bilder har vært på store utstillinger i inn- og utland, og kjente tidsskriftene har brukt hans arbeider. Alexander Saakov og jeg ble fort venner. Jeg kjøpte sju, åtte bilder, han signerte, jeg takket og bukket. Men jeg lot mitt eget kamera ligge i ryggsekken under resten av utenlandsoppholdet, mesterens sjelefulle bilder tok luven av min egen fotograferingslyst. Jeg gikk lenge rundt, fylt av hans blikk. Det føltes helt fint. Her er noen av hans bilder:

  
"February". Gamlebyen i Tiblisi

  
"My fellow country man" Metekhi kirken, Tblisi i bakgrunnen

  "Dawn": Metekhi kirken i Tbilisi


Fra Davidkirken er det fint utsyn over byen. Kirken er oppkalt en av de syriske misjonsfedrene som kom til Georgia i det 6 århundre. Kirkegården ved St. David er siste hvilested for mange av landets ledende kulturpersonligheter. Men jeg finner også graven til Stalins mor. Dikteren Åse-Marie Nesse har skrevet noen fine linjer om Davidskirken:

Med varme piroger og landvin
flokker de seg rundt gravene
oppe i høyden ved Davidskirken.
Kuppelen skinner som sølv
og konene finner frem duken,
først dekker de på for den døde,
så setter de flasken for munnen
og spiller liksom tilfeldig en
liten dråpe. På graven.

Hysj! Hva er det som knirker?
Det er bare kirkegårdsporten.

Og solen skinner på sorte tørklær,
livet vinner en knepen seier
på bortebane, alt er nesten som før
da Grigol var midt iblant dem,
han var jo alltid litt fåmælt av seg,
omgitt av kvinnenes kjappe og
kjærlige konsonanter. Som nå.

Byen dirrer i middagsheten,
og inne i kirken fortsetter festen.
Men hvem er verten? Og hvem er gjesten?


Fløybanen tar meg opp til Mtatsminda, Det hellige fjell, der St. David holdt til i sin hule. Fjellet er 700 meter høyt og herfra ser jeg helt til det veldige Kazbek som lokker i det fjerne.

I Tblisi handler alle på torget, hovedmarkedet er ved jernbanestasjonen. Det er  som et bølgende hav, travelt, uoversiktelig og fargerikt. Her er det meste til salgs; blomster, grønnsaker, frukt, krydder, fisk og kjøtt. Luktene er varierte og pirrende. I hangarstore haller har hvert vareslag sitt kvartal, jeg prøvesmaker honningen, etter å ha slikket i meg ti slag er jeg fornøyd, Georgia må være birøkterens paradis. Grisehodene henger renvasket og pyntet på rekke og rad, mens hønsekroppene er ribbet og stablet i kunstneriske pyramider. Jeg stanser ved fiskehandleren, studerer den meterlange støren og kjøper noen bokser med russisk kaviar. Føler meg litt ok dekadent.

I et hjørne av hallen selges forskjellig melslag i løs vekt. Melet ligger i høye hauger, jeg tør nesten ikke gå nær bordene i frykt for at det hele kan falle sammen. Jeg er den eneste utlendingen blant titusen handlende georgiere, alle er vennlige, nikker og hilser, mange stikker til meg smaksprøver. Plutselig hører jeg ståk og kjeftig. En ung mann får seg en skikkelig oppstrammer, og det av en prest. Livet er tydelig her ned, både fattigdommen og latteren. Men jeg ser aldri noen tiggere, enda arbeidsløstheten er større her enn den noen gang har vært i Norge.

Fridtjof Nansen hørte også til dem som har besøkt Tblisi. I 1926 dro han gjennom Georgia og Armenia for å bistå de mange flyktningene som levde under dårlige forhold. I sin bok ”Gjennom Armenia” skildrer han Tblisi på en svært lyrisk måte:

Natten er stille; vannet risler sakte forbi Kuras bredd, de svarte skråningene stiger bratt mot det høye, mørke hvelvet hvor stjerne-svermene flimrer i sydlandets glans og speiler seg i Kuras bølger. Den gamle kongeborgen høyt oppe på berget der over står mørk mot stjernene. Der lenges fanger i stengte celler. Men et tog av skiftende bilder drar forbi gjennom natten: krigerskarenes hestetramp, vaiende hjelmbusker, vuggende lanseskoger, steilende stridshingster, tonende horn ved hjemkomst fra seirerens eventyr i øst og vest. Langs denne samme elvebredd, under dette samme stjernehvelv drømte Sjota Rustavelli og diktet om sin dronning. Og i borgen er det lysende fest, det glitrer i våpen og brynjer, det skinner i silke og perler, rekker av høviske riddere og skjønne borgfruer. Men se der står hun selv, den høyreiste dronningskikkelse, det uforlignelige hode fritt på stolte skuldre, de dype øyne underfullt i fakkelskinnet, og dette navn klinger som en fanfare ut i natten, Tamara! Ve en dødelig, stengt av tidenes avgrunn!

Tamaranavnet støter vi på igjen og igjen, minnet om denne mytiske, vakre dronningen holdes i hevd i dikt og sang, hun er knyttet til kirker, festninger og naturformasjoner.

Men naturligvis må jeg også nevne legenden om Medea, hun som hjalp Jason og argonautene med å finne det gylne skinn i Vest-Georgia. Senere ble Medea sviktet av Jason og hun tok en grusom hevn. Alle som reiser til Georgia bør ha Medea i tankene og derfor ikke leke med kvinnenes følelser. Budskapet blir ytterligere forsterket av Moder Georgia, den enorme statuen som vokter byen fra høyden, i den ene hånden holder hun et vinkrus, og i det andre et sverd. Vinen er til dem som kommer som venner, mens fiendene møtes med sverdet.

Kvinnene i Georgia er ofte høye, vakre og meget feminine. De har det myke iranske ansiktstrekkene, men er stolte og trygge og slett ikke undertrykket som de islamske kvinnene. Jeg overvar en folkedansoppvisning på det mauriskinspirerte Paliashvili Opera og Ballet Teater, der kvinnene demonstrerte Samaya. Unge kvinner i fargeglødende lange silkekjoler innsatt med funklende edelstener nærmest gled ubevegelig og grasiøst som svaner over gulvet, uten tilsynelatende å berøre det med føttene. Det var mer som de nærmest fløt over scenegulvet enn at de danset. Kostymene og bevegelsene var orientalske, og hodeplagget liknet det som ble brukt ved det persiske hoffet. Kvinnene var som eneste serie inkarnasjoner av dronning Tamara. Publikum satt som hypnotisert , det var som å se virvlende dervisher i sakte tempo, bare mye mer yndig. Pussig nok fikk jeg en assosiasjon til maleren Edvard Munch og hans bilder av forføreriske og vakre Dagny Juel, hun gjorde det umulig for de stakkars mennene hun også.

Vår reise til Kaukakus var også en pilegrimsferd, en sjelens reise til en eldgammel kristen kultur som har trukket til seg diktere og kunstnere i århundrer. 20  kilometer fra Tblisi ligger georgiernes hellige by Mtskheta. Her møtes to store elver Aragvan, brun og skitten med Kuras klare fjellvann. Her krysses også viktige handelsveier, fra Kaspiske hav og Persia, fra Svartehavet og fra Kaukakus. Dype kulturlag i jorda skjuler spor etter bosetninger fra uminnelige tider.
En gang lå viktige ildtempler her, senere kom kristendommen med kirker og kloster, med helgen- og kongegraver. Svetitskhoveli-katedralen fra det 11. århundre er beskyttet bak murer, oksehodene i sandstein ved inngangen vokter helligdommen. Oksen med sine brede spisse horn var  engang forbundet med kraft- og fruktbarhetssymboler - den gang uroksen hersket i de endeløse skogene. Vi kjenner eksempler på oksekult i Mithrasreligionen, fra Knossos på Kreta og fra tyrefektningen i Spania.

Katedralen lukker oss inn i et høytidelig rom med runde buer og høye hvelvinger. Sveti-tskhoveli  kommer av ordene søyle og livgivende; her fantes en gang en søyle som ga fra seg en væske som helbredet syke. Svetitskhoveli-katedralen byr på mange historier og legender, det er som å vandre i en monumental billedbok. I 1600 år har dette stedet vært et viktig pilegrimsmål for troende, men det trakk også til seg røvere og invasjonshærer som kom for å rane til seg rikdommer. Her er bilder, gravsteiner over ukjente konger, inskripsjoner og relieffer. Under en søyle ligger St. Sidonia som visstnok er begravet sammen med Kristi korsfestelsesklede. En liten Jerusalem-kirke er bygd inn i selve katedralen, en helligdom i helligdommen, på samme vis som Oktogonen i Nidarosdomen. Katedralarkitekten led en vond skjebne. Hans oppdragsgiver og mester tålte ikke at eleven hadde overgått sin lærer og fikk elevens hånd kappet av. Et relieff av en hånd på nordfasaden vitner om denne historien.

Jeg rusler rundt i området, hilser på de vennlige souvenirselgerne, det er langt mellom kundene, året før ble det registrert knappe sjutusen utenlandsturister i Georgia.

Et lite dukkehus av en kirke, Samtavro fra det 4. århundre, fanger min oppmerksomhet. En taus ganske mutt nonne låser meg inn i det hellige rommet som skjuler en helgengrav i veggen. Hun selger meg en liten forseglet flaske med hellig olje fra St. Ninos grav. Ved kirkegården finner jeg graven til fader Gabriel som døde for ca.10 år siden. Han er tilkjent flere mirakler og regnes for å være en hellig mann. Noen eldre kvinner sitter tause ved graven og steller blomstene.

Fra Mtskheta  får vi syn på korskirken Jvari som kneiser som en himmelborg på en utilgjengelig høyde over elvekrysset. Kirken ble reist i det 6 århundre, og står på det sted der den hellige Nino første reiste korset laget av en vinranke. Jvari-kirken var et av Georgias viktigste pilegrimsmål, men  er nå degradert til turistmål. Midt på gulvet reiser det seg oppbygning av stein der korset sto i sin tid. Men opprinnelig var denne plattingen et ildalter.

Vi dro til Gori 80 kilometer fra Tblisi. En gang var dette en viktig handelstasjon på karavaneruten fra Byzants til India og Kina. Gjennom århundrene har herskere kommet og gått; romere, tyrkere, persere og georgiere. I det forrige århundre var Gori et av kommunistenes viktigste valfartsmål, i 30 år flokket hundretusener ”troende” til Gori, mest kjent som Stalins fødeby.

Josef Stalin, også kalt ”Djugashvili-Stålmannen”, ble født i Gori 21 desember 1879 og bodde her frem til 1883. Hans far var en ganske alminnelig skomaker. På torget  ruger den eneste gjenværende av de monumentale Stalin-monumentene som prydet kommunistlandene mens bussene har hans portrett i metall festet på motorkassen. I Gori begynner et hvert måltid med Stalins skål. Dette er ikke stedet å rakke ned på Russlands leder gjennom ra 1924 til1953. ”Han var kanskje ille, men han var vår”, ble jeg fortalt. Toroms-huset som familien eide er nå innebygd i en gresk-italiensk inspirert paviljong fra 1939. Rett bak er Stalin museet, et grandiost palazzo fra 1957 i samme stil som paviljongen. Det er pompøst.

Det var med mange motforestillinger jeg gikk inn, men jeg følte også en viss dragning mot Stalins museum, mest fordi jeg var nysgjerrig på dette ondskapens tempel. Stalin-museet fremtid er usikker, det har blitt stengt, åpnet og stengt igjen, siste gang i 1989. Det er politiet som vokter museet. Noen av dem prøver å prakke på oss billige postkort med motiv av Stalin. Men nei takk! En guide tok oss med inn i de store salene. Her er bøker, modeller, møbler, byster, medaljer, diktsamlinger og avisutklipp. Mye var gaver fra statsledere og beundrere. Her var et rikt utvalg av smakløse påfunn. Kombinasjon nattlampe, stridsvogns-modell og blekkhus hørte til et av høydepunktene, den var gitt av en takknemlig industriarbeider. Mange bilder var åpenbart retusjert, Stalin hadde store hudproblemer, men bildene viste en mann med pen og glatt hud uten rynker. Jeg gransket utstillingene, gikk fra rom til rom. Hvor bildene av Trotskji, hvor var dokumentasjonen av Gulag, Moskvaprosessene, Ribbentropp-pakten og jordbrukskollektiviseringen som resulterte i millioner sultedøde?

Jeg entrer det siste rommet. Strømmen har gått, men jeg har med meg en lommelykt. Jeg befinner med i et slags ”gravkammer” smykket med rød fløyel. Midt i rommet er Stalins dødsmaske utstilt, i bronse. Jeg kjenner frysninger gjennom kroppen, og har plutselig fått nok av de ødslige korridorene, de store salene og jeg haster ut av gravkammeret, ut i varmen. Snart sitter vi på trappen til Stalins hjem, vår georgiske guide Irma, Knut og jeg og spiser hvert vårt granateple. Det er intet tilfeldig valg. Det var et granateple som Eva ga til Adam, altså kunnskapens frukt.

Jeg minnes diktet til Jan G-rec Rosinski:

...”Lay a rose in their honour and leave -
for this is the home of disgrace”...

Legg en rose til deres ære og reis -
for dette er skammens hjem

Omsider er vi underveis til Kazbek. I Kaukasusområdet finner man de høyeste toppene i Europa, Elbrus på 5633 m og Kazbek på 5043 m. Like i nærheten er et annet berømt fjell, fjellet Ararat der Noah etter bibelens ord strandet med sin båt etter syndefloden. Ararat er de kristne armenernes hellige fjell.

Med en 30 år gammel Mercedes smyger vi oss forsiktig opp i fjellriket på den Georgiske militære hovedveien. Den fører oss rundt krappe svinger, høyere og høyere på hullete og isete veier i retning den russiske grense. Solen skinner og snøen smelter, steinsprangene er hyppige og truende, på veien ligger mannstunge stein.

Rekkverk finnes knapt, og stupet er mange hundre meter dypt. Denne urgamle ferdselruten ble utbedret av russerne på slutten 1700-tallet  for å få  kontroll over de omliggende fjellegnene og for å sikre ferdselsåren til Transkaukasus.

Vi er på vei inn i et område som er preget av indre og ytre konflikter. Her og der ser vi forvitrede forsvarstårn som er bygd på strategiske steder.

Tårnene er mange hundre år gamle, de er ikke så truende lenger, mange er forfalt. De siste 200 årene har det vært mange blodige sammenstøt mellom russerne og  ulike minoritetsgrupper. I Kaukasus finnes det faktisk flere separatistkonflikter per kvadratkilometer enn i noe annet område i verden.

Journalisten Hans-Wilhelm Steinfeld skrev i Aftenposten 21. juni 2002:  "Storpolitikkens konfliktarena og mellområde flyttes østover, fra Balkan mot Kaukasus og tidligere sovjetiske Sentral-Asia med Afghanistan. Kaukasusregionen er blitt Vestens problematiske bakgård, og i Georgias Pankissi-fjell leder US Army jakten på mistenkte Al-Qaida-soldater." 

Tårnene fungerte også som et forsvar mot indre fiender. Og dem var det mange av. Blodhevntradisjonen har heller ikke helt sluppet taket enkelte steder i Georgia. De gamle kan fortelle at dersom et familiemedlem drepte et menneske, flyttet gjerne hele klanen bort for å unnslippe blodhevnen. Men forbrytelsen ble likevel ikke glemt, den kunne like gjerne ramme straks som 70-80 år senere. Morderens slekt avfant seg da gjerne med hevnen, og betalte de nødvendige blodpengene, men flyttet ofte videre for sikkerhets skyld. Det kunne ta en slekt opp til hundre år å legge bak seg konsekvensene av ett eneste drap!

Nedlessete busser med georgiere på vei til Russland farer forbi, og det kjøres uvørent. Snart sitter vi fast i den isete sørpa, men dyttes videre av velvillige hender. En antikvert veiskraper trør til og  kolonnen kan fortsette. Det er med nød og neppe vi karrer oss over toppen på 2300 meters høyde. Etter 150 km på rufsete veier nær vi omsider landsbyen Kazbegi. Over oss ruver det sagnomsuste fjellmassivet Kazbek, en gigantpyramide av is, kaukakusfjellenes svar på Matterhorn.

I Kazbegi hersker stor ro, tiden går sakte her. Husene er lave og skittengrå, gatene grove og steinete. Griser og høner vandrer fritt. Parken er uflidd, monumentet med sovjetstjernen ruster og relieffene på torgmuren har gått i oppløsning. De små salgsbodene har lite å by på, mest kjeks, noen pølser, brus og brennevin. Gamle folk og små unger titter interessert vennlige på oss. På et platå i det fjerne  ligger Tsminda Sameba, Den hellige treenighets kirke fra det 14 århundre. Kirken har lenge vært et viktig pilegrimsmål for georgierne og i ufredstider deponerte man skatter fra hele Georgia i helligdommen. Den mørke profilen av kirken står i skarp kontrast til  det 5000 meter høye Kazbek som hvelver seg i sollyset opp mot himmelen. Synet oppleves paralyserende, det er både storslått og vilt, men gir samtidig følelsen av opphøyd ro, uforanderlighet.

Knut Hamsun ble også grepet da han fikk se fjellet i all sin velde:  Pludselig ved en skarp dreining av veien åpner sig et svært gap tilhøire og vi ser aldeles nær os "istinden Kasbek med sine bræer som hvitgnistrer i solen. Den står os kloss ind på livet, stille og høi, er som et væsen fra en anden verden som står og ser på os. Jeg tumler ut av vognen og kommer mig bak kaleschen og holder mig fast der og ser: I dette øieblik omfavnes jeg av hvirvelfølelse, jeg løftes op fra veien, ut av hængslerne, det er som jeg står ansigt til ansigt med en Gud. Det er klinkende stille, jeg hører bare veirets sus deroppe om tinden, skyerne driver over midten av den, men kommer ikke op dens  top. Jeg har været i fjeldet før, jeg har været på Hardangervidden og i Jotunheimen og litt opp i de bayerske alper og i Colorado og mange andre steder, men jeg har ikke før følt meg så uten fotfeste på jorden, men her står jeg og holder meg fast.

Her fikk også Hamsun assosiasjoner til sitt kjære Nordland, den reisen til fjerne himmelstrøk ble også en reise tilbake til eget liv. Han mintes sin barndom med høstbeite og naturopplevelser. Han er  midtveis i livet, gift og har nådd sitt klare mål om å bli forfatter. Reisen fra Nordland ut i verden er oppnådd, det er på tide for Hamsun å vende blikket tilbake igjen. Han reiser da også til Hamarøy bare noen måneder etter sitt hjemkomst fra Eventyrlandet.

Fridtjof Nansen ble også fanget av møtet med Kazbek: Endelig nådde vi den bekjente stasjon Kasbek...Over på vestsiden av dalen hever et høyt berg seg med bygninger, vel helst en kirke, på toppen, men bakenom forsvant alt i de bølgende tåker, og en ante bare en eventyr-verdens nærhet.  Men som vi stirret opp, åpnet seg med et en rift høyt oppe i teppet, og mellom de veltende skymasser hang en veldig snøbre ut over oss fra himmelen. En mister mest pusten, det syntes ikke til å tro, men den høyeste, svimlende toppen sto i et øyeblikk klar, så forsvant drømmesynet igjen  i skyene. Det var Kasbek.

I motsetning til Hamsun som knapt nevner Prometheus, går Nansen grundigere til verks i sin beskrivelse av den greske myten: Prometheus  ble lenket til fjellet av Zevs som straff fordi han stjal ilden fra Gudene og ga den til menneskene. Denne straffen ble ikke mindre ved at en gribb hogger uopphørlig i hans lever. Nansen utdyper denne myten og han skriver: Det er den gamle historie om vår villfarne slekt, som vil storme himmelen og stjele lykken, men blir hengende på randen av avgrunnens dyp; Kains ånden, opprøreren med det grådige begjær, men som ikke kjenner begrensningen.

Nansen forteller videre om Prometheus: ...kjempen er gammel nå og hans hår er hvitt, det hvite skjegget når til føttene og hele kroppen er dekt av hvite hår. Om livet og hendene og føttene har han jern-lenker gjort fast til berget. Bare få mennesker kan få se ham, da det er farlig å klatre opp de høye bratte fjellene og breene, og ingen kan se ham to ganger. De som forsøkte kommer aldri kommet tilbake. Det finnes noen gamle folk inne i fjellene som har talt med ham. De må ikke fortelle alt hva de har hørt og sett. Men den gamle blir svært glad og munter når han får se folk.  Det er tre ting han spør om: om fremmede allerede trekker gjennom landet, og det er anlagt byer og landsbyer, om allerede ungdommen i hele landet blir undervist i skoler, og om de ville frukttrærne bærer meget frukt. Får han som alminnelig et avslående svar blir han meget bedrøvet.
Vi er ved menneskenes fødselsted, ilden var nøklen som løftet menneskene opp fra dyrestadiet, å beherske ilden var å ta det første skritt mot sivilisasjonen, det første skritt for å gjøre seg uavhengig de høye makter, ikke rart gudene ble skremt. Prometheus måtte få en grusom straff.

I de innfødtes ideverden er Kazbek knyttet til tidenes morgen, men de omtaler Kasbek som Kristusfjellet. Mange tror at Abrahams telt er festet til toppen av fjellet, mens andre  hevder at en uintagelig festning kroner fjellet og at et barn sover i en krybbe på innsiden. Fjellet skjuler også en hule fire tusen meter over havet oppkalt etter Betlehem. Noen sier at et hellig tre vokser på toppen og at gullskatter ligger ved foten. Det sies også at disse undrene er forbeholdt de som er rene av hjertet, andre dødelige slipper ikke levende fra møtet med det sakrale.

Kazbek er et hellig fjell for georgierne og ingen tenkte noen gang på å klatre i det. De eneste som gikk i fjellet  var eremitter som holdt til i bortgjemte huler. De første som besteg fjellet var medlemmer av London Alpine Club, det skjedde først i 1868. En ny ekspedisjon i 1913  kom over ruiner av en kirke på  3900 meters høyde. Korset var ennå i behold.
Men hedendommen lever ennå i disse områdene, her og der er det satt opp kors av geithorn, og på  kirkegården så jeg et sauehode festet på stake.

Nær  Tsminda Samebak sees en firkantet murbygning, endestasjonen for en kabelvogn. Den ble satt opp i 1988 av russerne, men aldri tatt i bruk. Georgierne var imot anlegget, de ville ikke bruke kabelvogn for å komme opp til kirken, det var å vanhellige pilegrimsmålet. Russernes baktanke var naturligvis å oversvømme området med skigåere og turister, og  på den måten undergrave kirken. Men en mørk natt la noen den nederste halvt ferdige kabelstasjonen i grus. Snart forsvinner også de øvrige delene av komplekset,  fikk vi høre. Den samme historien gjentok seg forresten på klosterhelligdommen i Haghartsin i Nord-Armenia, som jeg besøkte for tre år siden.

Her inne i det utilgjengelige Kazbek oppstår det en pussige personkonstellasjon som Bjørn Rudborg og Ole Peter Førland trekker frem i sin bok om Hamsun. De to  forfatterne gjennomførte en reise i Hamsuns fotspor og de skriver bl.a: ...I seriene av millenium og  sekelarrangement som ble lansert i 1999  både i Russland og i Norge, havnet Josef Stalin  faktisk på 19 plass i Russland. I Norge ble prosjektet vunnet av Fridtjof  Nansen, og Knut Hamsun kom på 6. plass, Thor Heyerdahl var også kandidat og fikk  fjerde plassen. Som kjent prøvde han å plassere Kaukakusområdet som  utgangspunkt for hele den nordeuropeiske mytologi og kultur. Teorien går ut på at Aserbajdsjan, som er aseners land ligger nøyaktig der Snorre plasserte Asaland - eller Åsgård. Ikke rart at Heyerdahl er najonalhelt i Aserbajdsjan!
Det blir en liten sirkel av dette, fordi alle disse kan vi knytte opp til Kaukakus og Æventyrlandet. Den siste personen i runden er Vidkun Quisling som var Nansens høyre hånd under hans store innsats i Kaukasus. Quisling ble lansert som  kandidat i fylkesmønstringen i Telemark, men navnet ble senere trukket.
Markeringens russiske vinner ble imidlertid Andrej Sakharaov, den russiske atomforskeren, som ble en opprører mot sovjetregimet og frontkjemper for menneskerettigheter
.

Vi tar en liten avstikker mot grensen til Tsjetsjenia. Ved Dariakløften reiser fjellet seg brått på begge sider av veien, det er som å smette inn gjennom en dør som er skjult i en langstrakt murvegg, som et beryktet festningsverk fra naturens side, og det er knapt mulig for to reisende å møtes. Over oss er himmelen redusert til en blå fløyelstripe.
Vi vender om, drar tilbake til Tblisi.

Vår pilegrimsferd til Kaukasus den gang var dermed  til ende.

Eivind Luthen

Litt mer informasjon:
Dato for utreise:  20 mars  2008
Dato for hjemreise 30 mars  2008
Minimum antall deltagere er 10 pluss reiseleder fra Norge.
Vi bruker et anerkjent reisebyrå i Tiblisi; "Levon travel" som vi har meget gode erfaringer med fra andre reiser i Kaukasus.
Mer informasjon og påmelding ved henvendelse til pilegrimskontoret etter 17 januar.










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.