Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Julenat på Landevejen
23.12.2007 10:12
Alle som har gjort en lengre sjøreise, som har sett seg omringet dagevis av en ubrutt horisont, og av denne havflate hvor alle ting flykter og alt slettes ut, vil ha oppdaget øyets dype og frelsende glede ved punktet.

Det kan være et fyr som bryter synsranden som et lite glimt, det kan være en bøye som stiller seg i bevisst relasjon til endeløsheten og gjør rommet fattbart ved å gjøre det målbart.

Eller det kan være den første stjernen som stiger frem i det øyeblikk da horisonten viskes ut, som en vennlig og håpefull forjettelse.

Hold en gang fingeren over den lille stjernen i Storm P`s tegning over disse linjene, og du skal oppleve hvordan mørket fyller deg med en følelse av håpløshet. Verken solen eller månen eier denne stjernens symbolske dimensjon.

Solen er selve den store realisasjon, avsløreren og livgiveren - den levner ikke rom for lengsel. Månen er den bleke og selsomme illusjon, den er solens sølvspeil, den utstråler av det lys den ikke selv eier og bader alle ting i uvirkelighet.

Stjernen er Håpet. Håpet er en tillitsfull forutanelse av et skjult gode. Viljen og lengselen peker ut vårt mål, men før vi våger oss på vei mot det, må en indre stemme ha sagt til oss: ”Det mål du drømmer om er til for deg. Du bærer allerede muligheten for oppfyllelse gjemt i din lengsel. Din vilje har ikke skapt sin gjenstand. Gjenstanden har skapt din lengsel. Jeg vet at målet finnes et sted utenfor deg! Tvileren tror seg lukket inne av en fiende i et system av blindgater og narrespeil av fall-lemmer og løse kulisser. Skeptisismen - den virkelige skeptisisme - er den tilståtte eller utilstøtte mistillit til skaperverket - både oss selv og verden. Dens dypeste resultat er håpløsheten, og håpløshetens siste frukt er stillstand og lammelse. I håpet nærer sjelen seg allerede ved de goder den ikke har nådd, drikker den tørste allerede styrke av det vannet han leter etter. Lengselen peker ut vårt mål, men først håpet setter oss i bevegelse.

Hele menneskehetens vandring er en vandring i tillit. Vi tror at den verden vi er født inn i er et vennligsinnet landskap hvor veien fører frem og elver finner havet og hvor broer forbinder kontinent med kontinent. Vår evig gjentatte søken etter sammenheng, etter mening - selv på rent fornuftmessig, ja materialistisk grunnlag, er en mystisk tillitserklæring til oss selv og til universet som fornuften ikke kan gi noen begrunnelse for.
Lengselen er den dype grunndrift i vår natur som på ny og på ny retter vår vilje mot stadig økende goder. Men ingen gjenstand som den rettes mot i tid og rom er fylt nok og rik nok til å tilfredstille den for alltid. Den kjenner ingen øvre grense. Den er selve det ubønnhørlige kompass i oss som urokkelig peker mot en stjerne overfor og bakenfor universet. Og så grenseløst er menneskets håp, så stor er forvissningen om vår uendelige bestemmelse, at selv mot dette mål gir vi oss på vei.

Ingen søkte stjernen var det ikke fordi et punkt av ild glødet i oss. Ingen, uten dem som er av kongelig ætt, går avsted for å be om kongedatterens hånd.

Ingen søkte Gud, om det ikke var for denne guddommelige impuls. Dette teologien kaller den førstkommende nåde, denne urostjerne som ved sin tilsynekomst setter oss i søkende bevegelser gjennom alle land. Du søkte meg ikke - slik lar Pascal Gud tale til sjelen - om du ikke alt hadde funnet meg. Uten at Gud stiller et lys utenfor sitt vindu, kjenner vi ingen vei.

Men lik vandringen mot en stjerne, slik synes en vandring i håpet til slutt å bli en vei i håpløshet. Hvert lys innenfor rekkevidde avslører seg som irrlys. Den lille mann som Storm P. viser oss i sitt dikt om Håpet, skal snart nok erkjenne at jorden er rund og endelig som en ball, og alle veier vender tilbake i seg selv, men stjernen svever fritt i den dype natt. Vandringen mot håpets stjerne fører logisk mot et punkt av fortvilelse. Den som jager mot en stjerne i horisonten, opplever at den løfter seg under hans gang. Når han når midt under den, står den svimlende høy og fjern i senit. Aldri er den lengre enn da fra jordens gulv, og fortvilelsen sier: ”Stans nå og slå deg til ro. Det fins ingen gjenstand på høyde med din attrå. Det du tror er forjettelsens lys, er bare himmelens blanke hån”.

Men julens trøst er nå dette at for hver den som ikke blir hengende igjen for å hygge seg ved irrlysene, eller lammes av mismotets synd, som er en synd til døden, men vandrer helt frem til dette bitre punkt midt under himmelkuppelens isse, foran hans føtter skal en glorie tennes på jorden. Stjernen stilte seg over det hus hvor barnet var, beretter evangeliet.
 











Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.