Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Når man går veien om igjen --
16.12.2007 23:12
Jeg hører til dem som gjerne går den samme pilegrimsveien om igjen. Første gangen jeg la ut fra Le Puy opplevde jeg en situasjon som bar preg av monolog. Jeg visste aldri hva som ventet meg bak høyden der fremme, i neste landsby. Jeg hastet alltid fremover, jeg var spent på hvordan kirkene så ut, hva skjulte de, var herbergene rene, var spisestedene rimelige?

                       Bilder fra Conques

Landskapet og veien alene kommuniserte til meg, mens jeg var passivt mottagende. Jeg hadde ingen anelse om hva slags møter som ventet, hvilken betydning de ville få for min vandring.  Om målet derimot har jeg en viss kunnskap og erfaring. Da vet jeg at turen er over, det er som å lide en liten død.

Når jeg la ut i sommer forsto jeg hvorfor jeg liker denne strekningen. Jeg ser den i en større sammenheng, et mønster trer frem, det som var uoversiktlig blir enkelt og begripelig. Nå kan jeg også, som når jeg minnes mitt eget liv, stanse opp ved spesielle vakre og  meningsfulle steder. Jeg behøver ikke skynde meg, fordi jeg kjenner veien. Ingen uro for fremtiden hindrer meg i å nyte stunden her og nå.

Igjenlesning er en glede som alle barn forstår. Jeg minnes alle kveldene da jeg leste for småjentene mine. Ikke før var fortellingen om den skibbrudne sjømannen slutt, før Siri og Ingri ville høre den en gang til. Det var interessant å studere den forventningsfulle spenning som innfant seg før visse følelsesmessige høydepunkter. Den grådige hvalen som slukte alt liv i havet inkludert den skipbrudne sjømannen, og hvordan den nevenyttige sjømannen håndterte situasjonen til egen fordel. Boken slutter med at den skipbrudne kommer lykkelig hjem til sine kjære på Utsira.
 
Sist sommer skulle jeg lede en gruppe pilegrimer fra Le Puy til Conques for Merlot Reiser, et reisebyrå som har spesialisert seg på sykkel- og vandringsturer. Vi var ikke så mange, seks personer som inkluderte en dominikanermunk. Reisen var lagt opp med overnatting på hoteller og bagasjetransport, ren luksus spør du meg, som er vant til å bære ryggsekk og ta tingene på sparket.

Men før jeg møtte mine medvandrere på hotellet tok jeg meg en liten privat utflukt på byen. Jeg visste hva som ventet meg i Le Puy. Det hele bar preg av gjenkjennelsens glede. Jeg ruslet i de trange kvartalene, snuste inn duftene fra kroene, hilste på de skjeve husene som innrammet brosteinsgatene. Folk nikket og smilte. Det hersket en egen ro i gamlebyen. For første gang ble detaljene nå tydelige, mer levende. Jeg opplevde at jeg var på et sted som ikke var til for meg, men et sted med sitt eget liv, sin egen historie, sin egen identitet.  Her var ingen potemkinfasader, intet billig frieri til turister.

Den tusen år gamle erkeengelhelligdommen St. Michel d Àiguilhe lå stille flomopplyst på toppen av en bratt fjelltopp. Få kirker i Europa har en mer spektakulær beliggenhet og få gudshus byr på en mer perfekt syntese mellom  arkitektur og natur. For noen år siden ble jeg så inspirert av dette synet at jeg forfattet en bok om Mikaelskulten. Det har naturligvis også sammenheng med at jeg  har vokst opp i skyggen av en Mikaelshelligdom  i Tønsberg,  men den hensleper et fattig liv i ruiner. Men bokarbeidet har - om ikke annet - gitt meg et nært og ekte forhold til erkeengelen. Det holder derfor at jeg hilser kirken på avstand.

Ved hjørnet på Rue St Jacques stoppet jeg plutselig opp. Over meg fikk jeg se en ny skulptur, egentlig en kopi av den berømte Jakob-skulpturen fra Santa Maria de Tera nær Zaragoza i Spania. Jakob-skulpturen er rå og ekspressionistisk, full av sjel og kraft. Denne er den eldste i sitt slag som eksisterer i Europa, og det har blitt laget flere fine etterligninger i stein og tre. Jeg fikk tak i en spesielt fin for mange år siden. Den er nå plassert i en nisje i Ringsaker kirke på Hedmark.
 
Le Puy er det mest mytiske av alle avreisestasjoner mot Santiago. Byen har grodd opp organisk rundt et landskap skapt av vulkaner, og de harde bergartene har blitt stående igjen som kjegler og skulpturelle formasjoner etter at det øvrige terrenget har forvitret. En ruvende Maria dominerer en av høydene, den rødfargete skulpturen er støpt av 213 kanoner, krigsbytte fra Krimkrigen. Jeg snuser rundt den mozzarabiske katedralen, beundrer den bortgjemte kufiske inskripsjonen som priser Allah på en av de eldgamle dørene, etterlatt av de muslimske håndtverkere. De er satt der i hemmelighet, kan hende et lite sleivespark til deres kristne byggherrer? De romanske dyrerelieffene i ytterveggen stammer fra en forsvunnen kirke, minner fra en tid da maurerne ennå styrte det meste av Spania. Katedralen er en labyrint av trapper, bortgjemte kapeller og små uteplasser. Bak fasaden med de høye portaler og den dekorative veksling mellom røde og sorte steiner støter jeg på en bysantinsk-inspirert Mikael ruvende malt på veggen. Inne i katedralen oppsøker jeg Den sorte madonna som i århundrer har vært mål for pilegrimer. Hun er en av de mange orientalske Mariaer i Frankrike, ofte forfulgt av nidkjære prelater, men elsket av folket.

Le Puy og pilegrimsveien har mye å by på for den som går i dybden av vår kristne historie. Her er ennå spor etter tempelridderne og johanitterne, etter katharerne, etter maurerne, etter hundreårs-krigen mellom engelskmennene og franskmennene, men først og fremst etter pilegrimene. I mer enn tusen år har de flokket av sted mot Santiago, 1600 kilometer lengre vest nær verdens ende,  Finisterre.

Pilegrimsmessen starter 0700 om morgenen, Vi er en liten flokk; franskmenn, tyskere, hollendere og nordmenn som er samlet i skipet. Alle har fjellstøvler på seg, og sportslig antrukket. Flere har staver. Pilegrimene har kamskjell festet på ryggsekken. De fleste er pensjonister, eldre menn. Messen er på fransk. Avskjedsprekenen er vakker uten de store ord. Presten sier at han håper vi finner det vi lengter etter. Kanskje gjør noen av oss det, enkelte bærer på smerte og lengsler. Men de fleste går - kan hende - for kulturen og naturens skyld. Presten lyser en velsignelse over pilegrimene, og deler ut en liten gave, et votivbilde av Maria.

De fleste har planlagt ferden i åresvis. Det er en ladet og forventningsfull stemning i kirkerommet.  Mange er utålmodige etter å komme av sted. Le Puy er den første av ”El Dorados gyldne” byer som ligger som perler på en snor langs vår planlagte 8 dagers etappe. De andre er Le Sauvage, Aumont-Aubrac, Nasbinals, Aubrac, St-Come-d` Olt, Espalion, Estaing og Conques. Alle disse småstedene ånder av historisk atmosfære  og har gjenoppstått som viktige pilegrimsstasjoner. Her bor vennlige folk, og byene byr på gyldne oppdagelser for den som har litt av Askeladden i seg.

Veien ut av Le Puy fører oss ut i et bølgende landskap, stadig høyere. Her er mye himmel, store åkre, skog og  bondegårder. Ruten er godt merket med gulmalte piler og rød/hvite streker. Det er umulig å  trå feil.
Det er høysommer, men ikke spesielt varmt, vi er på vei inn i  fjellet, Central Massive som ligger på 1000 meters høyde. Villblomstene byr på en fargerik palett og milde dufter, sommerfuglene svinser alle steder. En og annen rovfugl flyter på den varme luftstrømmen og speider etter gnagere. Vi plukker ville jordbær, og noen minnes Prøysen:

Oppå Lauvåsen veks det jordbær
fine jordbær, rare jordbær
hele væla er bare jordbær,
finn et strå og træ dom på.

Neste dag er det slutt på makeligheten. Fra dalbunnen langt nede i Monistrol d` Allier drar stien seg opp, fra det ene fjellplatået til det andre. Stadig høyere og brattere. Og solen steker!

Men det var da ikke så bratt og røft sist jeg var her? Kroppen tar seg frem, tregt og sakte. Motvillig. Kanskje har jeg nådd toppen rundt neste sving? Men nei. Nye bakker, nye topper! Støvlene er blytunge, og vannflasken er ofte tom. Snart regner det fra mørke, drivende skyer. Sur vind får meg til å skjelve av kulde.
Naturligvis tar vi dette sporty, vi er jo pilegrimer, og håper stille at den påtatte fromheten belønnes. Og det blir den! I Saugues hviler vi  ut på et deilig hotell med gode senger og luksusbad.

Mat må pilegrimen ha. Den er alltid god langs pilegrimsveien, også i den rimlige prisklasse. Servicen er upåklagelig,  det generøse ostefatet er verdt blemmene og dagens slit. Men det som gledet meg mye var med hvilken stolthet disse lokale ostene ble servert. Jeg sukket stille og sendte den vakuumpakkede Synnøve-osten på Rema en ondskapsfull tanke. Hva galt har vi gjort for å fortjene Tine-meieri?

Saugues er en beskjeden by dominert av en engelsk 1300-talls festning og en mye ombygd middelalderkirke. En søt eldre dame driver ambulerende pilegrimskontor, og stempler pilegrimspassene fra kirkebenken. Jeg sleper meg sakte rundt i kvartalene, på ømme føtter for å lete etter apoteket. I Frankrike er Saugues berømt for ulven som herjet i området på 1700-tallet. Det var etter sigende et monster av et villdyr, reneste drapsmaskinen som myrdet kvinner og barn. Store styrker ble satt inn i jakten, og man lyktes omsider å skyte dyret. I tidens løp har det blitt større og farligere i folks fantasi. Det er også slik den er fremstilt i en ganske røff treskulptur i dalsiden nær byen. For et par år siden foreslo Birgitte Bardot å etablere et ulvereservat i området, det anbefales derfor ikke å bringe hennes navn på banen dersom man kommer i prat med gubbene i byens kafé.

Neste dag byr på makelig vandring gjennom lange og øde skogspartier. Vi befinner oss i 1300 meters høyde, luften er frisk og klar. Formen er storveis, glemt  er hovne føtter og blemmer. Det føles godt å vandre her, helt alene uten mobiltelefon og SMS - østenfor sol, vestenfor måne. Her er knapt folk, bare øde stier under en blå himmel. Ved Domaine du Sauvage passerer jeg en større eiendom som tidligere var i tempelherrenes eie. Den ruver ved skogkanten, og lokker med korsfarerhistorie og esoteriske legender. Hospitalet som er viet til St Jakob og St Rochus ble senere overtatt av Johanitterne, men nedlagt på 1700-tallet.

Straks etter når jeg et lite Rochus-kapell som byr på friskt drikke fra en hellig kilde. En skulptur av Rochus er dekket med votivgaver, postkort, bønnekrans, tingel og tangel. Jeg støter ofte på Rochus langs veien. Han er avbildet som middelaldersk pilegrim, veske, stav og kamskjell. En liten hund sitter alltid ved hans side.
Det stikker sårt i brystet. Jeg har nettopp mistet min egen hund Kaia, min trofaste vandringsvenn i 17 år.

I Nasbinals ligger en romansk kirke som jeg har spesiell grunn til å besøke. Her finnes blant annet en nydelig treskulptur av pilegrimsapostelen Jakob, med fargerike villblomster rundt beina. En venn som er treskjærer på Gjøvik sitter og skjærer på en kopi av denne Jakobskulpturen i dette øyeblikk. Jeg kjøper et kort i kirken med motiv av skulpturen, og poster det til Norge. Jeg har store planer for denne Jakobskulpturen, jeg vet om en kirke  som fortjener den.

Nasbinals er tilsynelatende et helt alminnelig sted langs ruten. Her er ingen store attraksjoner, og pilegrimsminnene er få. Vi inntar lunch på kroa. Jeg studerer postkortene som er til salgs,  guidebøkene, alle varene. Jeg  liker alt jeg ser. Her er god stedsbevissthet. Små skinntasker er formet som kamskjell. Jeg blar i bøkene, små trykksaker med pilegrimsdikt og tegninger. Her tilbys gårdsprodukter som leverpostei og syltetøy, pakket inn i rustikk emballasje. Visst har vi mye å lære i Norge.

Men veien venter. I dag  går ferden til Aumont Aubrac. Solen skinner og varmer. Vi går i høyfjellsterreng som byr på mye himmel og vide utsyn. Et teppe av villblomster dekker de bølgende åsryggene. Det er registrert mer enn tusen forskjellige blomsterarter i området, en botanisk katedral. Vi rusler langs granittgrå  steingjerder som strekker seg på kryss og tvers. Bak et hegn står langhornete høylandsdyr, stille og stirrer på oss. Mauler. Det er få pilegrimer langs stiene enda det er ferietid. De fleste vi møter er dagsturvandrere, alle er vennlige; smiler og nikker.

Da jeg gikk her sist i mars var jeg gjennomvåt og kald, jeg vasset i snøfonner og måtte ofte søke ly bak primitive treskjul for de voldsomme vindkastene. Etappen føltes lang og slitsom. Jeg gikk fra merkestolpe til merkestolpe, plassert nær hverandre for å lose vandrere og pilegrimer frem. I middelalderen omkom tusenvis av pilegrimer på denne strekningen vinterstid. Adelard, greve av Flandern grunnla et kloster og hospits i Aubrac ”bestemt for å huse, tjene og pleie alle slags folk som passerte her”. Det er lett å forstå hvilken betydning dette komplekset må ha hatt. Beskrivelsen ”in loco horroris et vastae solitudinis” -  i dette øde og ville landskapet er ikke overdrevet.

I kirken henger ennå de fortaptes klokke. I dårlig vær ringte munkene i to timer før mørkets frembrudd for å hjelpe vandrere frem. Klokkenes inskripsjon er tydelig nok ”Jubel mot Gud. Syng for prestene. Jag demonene vekk. Kall på de villfarne”. Fra 1100-tallet og frem til tiden etter reformasjonen fungerte Domerie d `Aubrac som bønnested, hospital og vaktsted med omkring 40 prester og munker, 30 hospitalsnonner og et skiftende antall riddere. På 1400-tallet ebbet hundreårskrigen ut, røverbandene forsvant og kontrollen av territoriet krevde ikke lenger det store oppbudet av riddere. I dag er lite igjen av klosteranlegget,  kun et firkantet festningstårn, en kirke og et par nyere hus, av det engang så mektige Domerie d `Aubrac.

Vi inntok en velsmakende formiddagsmåltid i Aubrac. Husets spesialiteter er en slags potetmos iblandet ost. Det gjør at den er nokså seigtflytende, og sjefskokken pleier alltid å avslutte serveringen med å dandere en krans av potetmos på hodet til de mannlige gjestene. En pussig skikk. En diplom følger på kjøpet.
Sist jeg var her la jeg merke til den store fruktkaken som fristet ved anretningen. Jeg husker at den lå og skinte som en varmende sol da jeg vaklet inn våt og forfrosset. Den var pyntet i tykke lag med mange slags villbær; blåbær, bringebær, bjørnebær – og lyste fristende imot meg – bred som et bilhjul. 
Jeg hadde lenge gledet meg til å komme hit, spent som jeg var for å se om kaken var like god som jeg mintes i min fantasi. I årenes løp hadde kaken vokst på samme vis som de fangstene jeg hadde dratt i land på fiskestang. Men kaken lå der den, like overdådig . Det ble et ytterst smakfullt gjensyn.

Fra Aubrac bærer det bratt ned i dalbunnen via St-Chely-dÀubrac. Vi passerer små mennesketomme landsbyer, prater med folk vi møter, går på stille stier i tett løvskog. En bonde selger  pilegrimsstaver i hassel og brød fra trefyrt bakerovn. Brødene selger han til selvkostnad, vil ikke tjene penger på pilegrimer sier han. Barnebarna får alle myntene. Underveis støter vi på tre slitne nordmenn, den ene haltende, men ved friskt mot. St-Chely-dÀubrac er spesielt kjent for sin middelalderbro over elven Boralde. Et krusfiks reiser seg ved rekkverket. Ved sokkelen skimter jeg så vidt et motiv av Jakob, nesten ugjenkjennelig etter århundrenes elde.

Jeg  pleier alltid å besøke trivelige Hotel Voyageurs, om ikke annet så for å nippe til et glass rødvin. Jeg blar i gjestboken. Her har noen etterlatt følgende linjer: ”Ved veien slutt er du renset og utsonet, du er blitt en annen. Hvem er du så? For å vite det prøver jeg å huske hvem jeg var da jeg brøt opp. Jeg har skrevet mitt navn under mine sko for å huske det. Men mine sko er slitte, mitt navn er visket ut, og jeg vet ikke lenger hvem jeg er”.

Noen timer senere ruslet vi inn  St-Come-d` Olt i Lot-dalen. Byen har bevart mye av sitt middelalderpreg, bindeverkshusene er bygd inn i bymuren. Veitene er smale, husene trykket sammen, hver og en med sitt patinerte særpreg. Byens kirketårn er som en luende flamme, frosset i bevegelse. Kirkedørene av massiv eik er fra Columbus’ tid  - furet, værbitte plankebord. Tinghuset fra 1789 er omgjort til et pilegrimsherberge. Huset byr på mange små, mørke rom, trange ganger og bratte trapper. Av en eller annen grunn er det alltid folketomt i St-Come-d` Olt, den lever tilsynelatende et stille pensjonistliv, bare kattene smyger rundt oss.
Mørke skyer driver over himmelen.

Snart pøser regnet ned, tett, voldsomt som en syndeflod. Jeg haster fra følget mitt for å komme i skjul i den romanske Persekirken som ligger litt tilbaketrukket på en høyde nær Espalion. Persekirken hører til en av de vakreste og mest alderdommelige kirker på vei til Santiago. Den stammer fra 1000-tallet og er reist på murene av et forsvunnet kloster. Vegger, portaler, søyler og gesimser er smykket med  skulpturer og bilder i naiv fortellerglede. Jeg kan identifisere dommedagsscener, Maria med barnet og de hellige tre konger, alt formet i rød sandstein. Søylene innvendig er dekorert med soldater som kjemper til fots og til hest. Figurene er utrykksfulle, full av liv og sjel. Her var nok av inspirasjon for korstogridderne som ofte var i kamp med mauriske styrker i Spania eller sarasseerne i Det hellige land.

Espalion er en sjarmerende småby dominert av en 1200-talls bro. Et renssanseslott med jomfrutårn og pittoreske Hans og Grethe-hus med frodige balkongblomster kranser elven på hver side. Jeg oppdaget også rester av et delvis gjenreist romersk tempel. En og annen gubbe prøvde fiskelykken med stang, men småfisken lot seg ikke friste. I bakgrunnen høyt over byen ruver restene av Calmont d`Olt festningen.

Det mest oppsiktsvekkende i Espalion var likevel bronsestatuen av hjelmdykkeren ved elvebredden. Hva gjorde den i en innenlandsby? På 1800-tallet var det to ingeniører som utviklet en pusteventil som kunne regulere luft under trykk beregnet på å brukes i gruvene ved ulykker. Dette utstyret la grunnlag for moderne dykkersport. Jules Verne ble så inspirert av denne oppfinnelsen at han skrev boken ”En verdensomseiling under havet”, som blant annet viste dykkere som brukte pusteventilen på havets bunn. I 1980 åpnet man verdens første dykkermuseum i Espalion, av alle steder i den nedlagte Johanneskirken fra 1400-tallet. Jeg har selv dykket mye i yngre dager, også profesjonelt, og måtte naturligvis innom museet, en litt pussig avbrekk for en som er på pilegrimsvandring i bortgjemte dalstrøk mot Santiago.

Neste dag går ferden mot Estaing, gjennom løvskog, opp bratte dalsider, langs brede kornåkre og gjennom sovende landsbyer. Et og annet primitivt veialter er plassert langs ruten, også et ”prinsesseslott”. Estaing glir rett inn i en middelalderfilm, et slott dominerer byfjellet som er omgitt av firkantede 1800-talls hus. Tidligere president Gisvard d’Estaing har nå erhvervet seg slottet, det tredje i rekken.

Byen som huser omkring  600 sjeler ligger omgitt av frodige åsrygger. Den mørke, tette løvskogen brer seg tett ned til elva. En gotisk bro fører over Lot som tar seg en sving her i dalbunnen. Vannstanden er lav, men ørreten svinser på bunnen. Byens velgjører, kardinal Francois D`Estaing har fått sin statue plassert på broen.  Slekten har styrt byen siden 1200-tallet, og forsynte landet med generaler, admiraler og biskoper. En mistet hodet under den franske revolusjon. Estaing er et av de viktigste stoppestedene langs caminoen. Her finnes blant annet Hospitalite St Jaques, et herberge med driftige pilegrimsentusiaster og vennlig atmosfære.

Bygatene er trange og bratte og egner seg kun for apostlenes hester.  Bilturistene kommer i flokker, støyer og tuter mens gendarmene loser dem trygt forbi byens eneste veikryss. Noen voksne hygger seg med kulespillet boulles ved elvebredden. En av dem er en ferierende nordmann, tromsøværingen Knut Reibo, som har funnet sitt sted her nede. Det bærer ennå  preg av å være et  oppussingsobjekt. Hele byen er naturligvis fredet, og forholdet til de antikvariske myndighetene er - som seg hør og bør - svært anstrengte.
I boulles, kjent også som petanque har hver deltaker tre kuler som skal plasseres så nært den lille le gochonet – ”grisen” – som mulig. Spillet gir både utfordringer og ære, og er derfor særlig attraktivt som mannlig aktivitet.

Utenfor St. Fleuret-kirken er det et intrikat 1500-talls krusifiks som viser en liten pilegrim som kneler ved korsfoten. Det er slike små fortrolige hilsener som har vært med å holde motet oppe hos pilegrimene på deres slitsomme vei til Santiago. Om kvelden sitter vi i Reibos bakgård, nipper til godt drikke og beundrer Melkeveiens stille funklende stjerner. Hele byen er mørklagt, den sover.

Vi legger ut på en ny etappe, gjennom et frodig jordbruksområde. Lukten fra gris og ku river litt i all idyllen.  Stiene tar oss opp til Golinhac, som ligger på en høyde med bred utsikt til lyseblå åser. Også her ser jeg forandringer siden sist. Vertshuset har blitt pusset opp, og caminoen har fått sitt monument. Vi haster videre etter lunchen, overnatter i Espeyrac, og tar fatt på siste strekningen mot Conques. Ruten er lagt om Senergues, her er et forfallent herreslott omgitt av klatrende eføy, borgtårn og kirker, godt pakket inn i århundrenes tause fortellinger og dramaer. Av eller annen grunn dukker minnebilder opp fra tegneseriemagasinet ”Illustrerte Klassikere” som jeg  slukte på 1960-tallet, blader som var popularisert  etter middelalderromaner og andre eventyr.

Kronen på verket er likevel Conques som ligger bortgjemt i en dalside.  Det er som å bevege seg inn i det urbane 1300-tallet, bindeverkshusene har vokst seg organisk opp langs dalsiden. Conques var en av de store stasjonene langs caminonen, men var også et valfartsmål i seg selv. I dag bor det ca. 300 mennesker i byen, langt mindre enn i middelalderen. De tilreisende bor gjerne på Hotell St Jacques eller i klosterherberget,  som både er rimelig og trivelig. Byen domineres av en ruvende klosterkirke fra 1100-tallet, omgitt av en tett og ytterst pittoresk bebyggelse i okergule og rødbrune sjatteringer.  Bratte brosteinsgater fører besøkeren inn i en verden der tiden har gått sakte. Tre av byportene er bevart, og brønnen gir ennå friskt vann. Conques er det eneste stedet  i Frankrike som har klart å bevare sine verdifulle relikvier fra middelalderen, og de er nå oppbevart i et eget skattekammer. Under den franske revolusjon ble kirkene og klostrene stormet, plyndret og ødelagt av pøbelen. I Conques klarte befolkningen imidlertid å gjemme kostbarhetene, og de kom på plass først når tidene var blitt normale igjen
.
Middelalderens pilegrimstradisjon kan ikke tenkes uten relikvier, den vesle statuen av St. Foy var det religiøse midtpunktet i Conques, og klosterkirken fungerte kun som en ramme, et skrin rundt dette relikviet. Statuen skjuler benrester fra St Foy, en liten kristen pike som nektet å be til statuen av en romersk keiser, og derfor led martyrdøden. At den lille pikens relikvier ble lagt i et gjemme av gull som stammet fra et tidligere romersk keiserhode er derfor litt pussig.

Etter reformasjonen svant pilegrimstradisjonen inn i Frankrike og Spania. Bare en og annen ensom pilegrim holdt minnet levende. Kirkene, herbergene og veiene forfalt. Det var først på begynnelsen av 1800-tallet at Conques så å si ble gjenoppdaget. I dag regnes byen som et av Frankrikes fremste fortidsminner, og den blir tatt godt var på. Katedralen er byens smykke, og den er siden 1873 blitt administrert av præmonstratenserordenen, som holder messer for besøkende og pilegrimer (denne ordenen holdt også til i Olavsklosteret i Tønsberg som var deres nordligste filial i middelalderens Europa). I Conques har munkene utviklet en tradisjon med sang og musikk, de høye hvelvene  er skapt for sang og toner. Revitaliseringen av pilegrimsveiene har vært et stort gode for Conques, for byen, for katedralen.
 
På nytt strømmer pilegrimene langs veiene, og tallet øker år for år. Naturligvis spiller relikviekulten en liten rolle, nå er det andre beveggrunner som gjelder. Conques var endestasjon for sommerens vandring, og mens vi satt og beundret tympanonsfeltet med sine rike og frodige skulpturer dukket det opp to nye nordmenn, far og datter, som også er medlemmer av vår forening, gjensynsgleden var derfor stor.

Dagen etter ventet hjemreisen. Jeg sa farvel til mine medvandrere og fortsatte til Moissac, men det er en annen historie.

Eivind Luthen










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.