Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Kari tok pilegrimsstaven fatt fra Tønsberg til Oslo
06.09.2007 23:05
En pilegrimsvandring er mer enn en fottur. Kari Leine Balog (54) fra Lier gikk den gamle, historiske pilegrimsleden fra Tønsberg til Oslo i sommer. Hjemmets medarbeider gikk med henne: "Jeg ville finne ut med hode, hjerte og ikke minst føtter, hva en pilegrimsreise EGENTLIG er".

Opplevelsesferie er i skuddet. Reiser hvor man får innblikk i andre kulturer, i folkeliv, vakker natur og kunst. Fotturer, særlig i fjellene, har vært populært i svært mange år. Det dreier seg da om naturopplevelser og gleden ved å bruke bena.
 Om man ikke helt kan bruke ord som ”i skuddet” eller ”på moten” om pilegrimsvandringer, så har denne tradisjonen dukket opp igjen i vår tid, etter kun å ha vært historie  i over fem hundre år i protestantiske Norge.
 
En pilegrimsvandring er en fottur, men samtidig noe langt mer enn det. Det er også en indre reise. Vandringen skal forhåpentligvis føre til noe mer enn naturopplevelser og mosjon. Man går for å nå et konkret mål, fra gammelt av et hellig sted. I katolsk tid gikk man til Nidaros for å be ved Helgenkongen, Olav Haraldsons grav. En pilegrimsreise skulle gjøre deg til både et bedre menneske og en frommere, mer gudfryktig person. Mange pilegrimer gikk for å bli helbredet fra sykdommer. Ofte bar de også syke personer med seg for at disse kunne søke helbredelse ved det hellige målet. En pilegrimsvandring var også en botsgang. Pilegrimen gikk for å få Guds tilgivelse, gikk for å gjøre opp for sine synder. Man skulle ”speke sitt kjød” og lutre sin sjel” ved å forsake og slite for å nå det hellige mål. 
 
Vi oppnådde i alle fall det første, der vi vaklet i mål ved Gamle Aker Kirke en uke etter vi startet ved Slottsfjellet/Mikkelsberget i Tønsberg. Bena verket og føttene var fulle av vannblemmer og gnagsår. Og sjelen hadde vel også fått sitt, for vi kjente på gleden og høytiden ved å ha nådd målet og takknemligheten ved å ha klart og  gjennomføre vandringen.

Kari ble en ihuga pilegrim etter å ha gått på caminoen, den eldgamle pilegrimsveien mot Santiago del Compostella i Spania sommeren 2003, hvor legenden sier at Jesu disippel Jakob ligger begravd.
Jeg er rett og slett fascinert av det å gå, sier Kari. Vi går alt for lite i vår tid. Kroppen er lagd for å gå, og man blir glad av å gå.  Dessuten er en pilegrimsvandring et bilde på livet. Vi er jo alle på vandring… Pilegrimen synliggjør dette for mennesker han/hun møter. Å gå disse tusen år gamle ledene, maner til ettertanke og refleksjon over vårt eget korte liv her på jorda og man ser kanskje bedre hva som er viktig...  
Begir man seg ut på en pilegrimsvandring er det enkelhet  som preger vandringen. En sekk med så lite som mulig, en vandringsstav, gode sko. Og et tidsperspektiv som ikke styres av klokka. Man er en vandrer under sola, stjernene, vinden og regnet. En vandrer som har våget et oppbrudd fra sin vante hverdag og begitt seg til fots på en lang, tidligere ofte farefull, reise. Målet var og fremdeles er en kirke, et annet hellig sted eller en Helgens grav.

En pilegrimsvandring er en åndelig reise som også forløser lek og moro. Det oppstår mange morsomme situasjoner og mange interessante møter med hyggelige, mennesker man treffer underveis, sier Kari..  
En pilegrimsferd har noe av eventyret over seg, og man finner verdier under ferden som Espen Askeladd gjorde. Verdier som man kanskje i sitt daglige liv overhodet ikke legger merke til. Man ser det store i det små og finner gull som glimter langs støvete grøftekanter, nettopp fordi vi forflytter oss inn i langsomhetens dimensjon og har et åpent sinn mot omgivelsene rundt oss.

Pilegrimsferden vår starter ved ruinene av Mikaelskirken på Slottsfjellet i Tønsberg. Den var et viktig lokalt pilegrimsmål i høymiddelalderen. Her møter vi den første av våre gode hjelpere – Erling Dahle fra Borre. Han og kona har stilt hjemmet sitt til disposisjon som herberge for trette pilegrimer. Ruten er merket med gule piler, men det er noe med å komme inn i ”pilenes språk”, mener Erling som går med oss og er en kjempefin veiviser og inspirator fra Slottsfjellet  til Borre kirke.

Vi går gjennom irrgrønn sommer, gjennom susende skog, over blomstrende enger og langs stier hvor  markjordbærene står tett i alle grøftekanter -  helt fram til Oslo. Vi går i de gamle pilegrimenes fotefar og veien går langs hellige kilder, middelalderkirker og andre historiske minnesmerker.

For meg begynner ”spekingen av kjødet” allerede i de første bakkene ut av Tønsberg. Sekken er altfor tung. Jeg har ikke klart å pakke lite nok, ikke klart å befri meg fra det moderne menneskets hang til å drasse med seg en masse ting man egentlig kan klare seg uten.
Da jeg om kvelden, vel fremme i hus, legger igjen halve sekken, opplever jeg under neste dags vandring friheten ved å fri seg fra ”jordisk gods”. ”Du får ingenting med deg dit du går”. ”Memento Mori” – husk du skal dø!
En god natts søvn gjør underverker, og etter en deilig frokost  og en keltisk velsignelse som ballast, legger vi igjen trøstig i vei. Vi går fra Borre kirke mot Borrevannet. De gule pilene er lette på finne, bena bærer godt og sekken er bare halve vekten av hva den var i går. Jeg memorerer den vakre velsignelsen vi nettopp har hørt:

              Må veiene åpne seg for deg min venn,
              og vinden blåse bak deg,
              Må solen skinne på ditt ansikt
              og regnet falle mildt på dine marker
              Inntil vi møtes igjen.
              Må du hele tiden være i Guds hånd.

Gnagsår, godhet og Gudsfrykt                   
En knapp uke senere når vi vårt mål, Gamle Aker kirke i Oslo. De fleste som går leden –Tønsberg-Oslo har som mål klosterruinene i Gamlebyen. Men det ville ikke Kari. Jeg vil ikke starte fra en kirkeruin og ende ved en annen, sier hun bestemt.
Jeg vil gå til en middelalderkirke som fremdeles lever og blir brukt flittig.
Vi har opplevd mye underveis, både for kropp og sjel. Selv om kroppen verker og føttene blør, kjenner vi på stoltheten over at vi, to godt voksne, relativt utrente damer har klart å gå den over 15 mil lange ruten. 

I følge ”pilegrimsguiden Tønsberg-Oslo-Hamar”, skrevet av Eivind Luthen, daglig leder for ”Pilegrimsfellesskapet St. Jakob”, er pilegrimsruten Tønsberg - Oslo unik. Ingen annen strekning i Norge byr på så mange middelalderkirker, hellige kilder og lokale valfartsmål. Eivind Luthen var for øvrig en av våre gode hjelpere. Vi kontaktet Pilegrimskontoret i Oslo før vi dro og fikk tips om overnattinger og gode råd. Eivind Luthen kom til og med og frisket opp de gule pilene og malte flere piler på de strekninger det var mulig å gå feil. Fremdeles er det få som legger ut som langdistansepilegrimer i Norge, i følge Luthen, derfor skal de som gjør det ytes god hjelp.

Men til tross for guidebok og gule piler klarte Kari og jeg å gå feil flere ganger. Det var når vi stolte på følelser og stedsansen vi ikke hadde, og ikke tok boka opp fra sekken i tide. I skogene ved Asker gikk vi og virret i timevis. Vi hadde gått oss vill, det var myrlendt og på stiene sank vi til anklene i leire. Vi trodde vi måtte overnatte i skogen, men vi fant fram og kom oss ut av skogen ved Dikemark sykehus nærmere midnatt. I ettertid hadde også denne opplevelsen sin sjarm og verdi. 
 I Våle i Vestfold holdt vi nærmest på å drukne i en kornåker. Regnet styrtet ned, det begynte å mørkne, ikke et menneske var å se, vi var gjennomvåte, frøs og det vi trodde var ei gul pil, viste seg å være gul mose/blomster på et steingjerde. Da var det godt å ha mobiltelefon, selv om Eivnd Luthen rådet oss til ikke å ta den med. Men det er forskjell på å gå og ”skravle” og være tilgjengelig til enhver tid, enn å bruke den når den absolutt var nødvendig.

Vi ringte til Vissestad gård i Våle, hvor Tove og Jan Egil Henriksen tar i mot pilegrimer i ildhuset. Tove hentet oss i bil og fraktet oss til gården de par kilometerne vi hadde igjen. Vi fikk en varm dusj, fikk sove på gjesterommet, mat, hvert vårt breddfulle glass rødvin, tørket klær og sko, og en god samtale med vertskapet fikk vi på kjøpet.

Det blir for mye å gå i detaljer om alle gode hjelpere vi traff på underveis. Men vi møtte så mye godhet og hjelpsomhet, og det merkelige var at disse ”englene” dukket opp når vi trengte det mest. Som kvinnen som stoppet bilen, da vi den tredje dagen utpå ettermiddagen, slepte oss fram med blødende gnagsår og skjønte at vi ikke ville klare å gå til neste overnatting.  Hun forsto at vi var pilegrimer på grunn av stavene, og kjørte oss både til apotek og den mila som sto igjen til herberget for natten. Hun fortalte hun hadde mistet et barn, og skulle selv gå en pilegrimsvandring for å bearbeide sorgen.

Tankevekkende og gripende var det også, den forfriskende pausen med kald drikke vi fikk hos en dame som bor langs veien den siste dagen, sier Kari. Damen  disket opp med stor omtanke for oss veifarende pilegrimer, mens hun selv var merket av kreft og kurer med hard cellegift. Vår tur var utenfor hennes rekkevidde, men der delte vi ord som strekker seg forbi ødeleggelse og død, og bad om velsignelse fra Ham som har satt rammene for menneskelivet, og som selv er hevet over det…










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.