Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Stedet og vandringen
04.05.2007 22:29
Elementer i en spiritualitet for et nytt århundre - av Harald Olsen

Ved inngangen til et nytt århundre avtegner det seg et behov – på tvers av tros- og livssynsskiller – for en spiritualitet som tar opp i seg både pilegrimsbevegelsens oppbruddsimpuls og bevisstheten om stedenes sjel og betydningen av stedsidentitet og stedstilhørighet. I en spiritualitet for det 21.århundre synes det altså å være behov for både en pilegrimsspiritualitet og en stedsspiritualitet.

Pilegrimen er på vandring igjen. Ikke siden reformasjonen har så mange mennesker lagt ut på europeiske pilegrimsveier som de siste årene. Ved et tusenårsskifte ser det ut for at også moderne europeere finner mening og utfordring i pilegrimstradisjonenes oppbrudds- og vandringsimpuls. Gamle valfartsmål gjenoppdages. Gjengrodde pilegrimsstier restaureres og tas i bruk på nytt. Pilegrimslitteraturens klassikere kommer ut i nye opplag, og suppleres med nye og mer moderne vandringsberetninger.

En ny side ved denne pilegrimsvandringens renessanse i det kristne Vesten er at den synes å utfordre og engasjere mennesker langt ut over de tradisjonelle kristne kjernegruppene, og de som søker de etablerte kristne helligdommene. Der er åpenbart  sider ved pilegrimsvandringen som spirituelt uttrykk som korresponderer med den åndelige nyorientering vi opplever i vår tid. Denne åndelige nyorientering gjør seg gjeldende innenfor de etablerte kristne sammenhenger. Men den er mest synlig i de bevegelser som sprenger disse rammene – enten man nå velger å kalle fenomenet new age, alternativ religiøsitet eller noe annet. Jeg velger her å bruke uttrykket nyreligiøsitet om denne form for spirituell nyorientering.

Den nyreligiøse interesse for et klassisk kristent fenomen som pilegrimsvandringen bekrefter et generelt trekk:  Mens nyreligiøsitetens fokus i den første fase fra 1960-årene av i dominerende grad var Østens visdom og spiritualitet, har en i de senere årene merket en stadig tydeligere interesse for egne vestlige åndelige røtter, inklusive den jødisk-kristne tradisjon. Men man forholder seg til disse røttene på en ny og selvstendig måte, og man tolker og forstår dem ofte annerledes enn det som har vært den tradisjonelle og kirkelige forståelsesmåten. Nyreligiøsiteten søker bevisst alternative kilder, og de sider ved den kristne tradisjon som kirken har mistet eller kastet på veien, eller som den har gjemt bort, motarbeidet eller undertrykket.

Den nyreligiøse interesse for pilegrimsmotivet og pilegrimsvandringen er interessant også i den forstand at den korresponderer med det faktum at pilegrimsbevegelsen også i tidligere perioder i det kristne Europas historie har representert en oppbruddsbevegelse og en motkultur. Den har ofte vært et uromoment, en utfordring og en trussel mot de krefter som søker å kontrollere og styre mennesket ovenfra.

Helt fra de eldste tider har der vært et tydelig spenningsforhold mellom to viktige grunntrekk i den kristne fromhetstradisjon: stabilitas loci (stedstroskap)-idealet krevde at den fromhetssøkende skulle være stasjonær og trofast mot det sted hun eller han var satt til å tjene Gud. Peregrinatio (pilegrim)-idealet stimulerte på den annen side til oppbrudd og vandring, der selve vandringen ble en del av etterfølgelsen og det fromme liv.

Disse to grunnimpulsene ligger som viktige understrømmer gjennom hele den kristne kirkes historie, og fra tid til annen bryter spenningen ut i åpen konflikt. Det skjer særlig der hvor vandrings- og pilegrimsidealet utvikler seg til noe mer enn bare en forventning om eller plikt til enkeltstående botsvandringer, og hvor vandringen blir mer av en livsform. Dette ser en særlig i den vestligste og den østligste del av den europeiske kristenhet: den irsk-keltiske og den russisk-ortodokse tradisjon. Disse tradisjonene er samtidig de som mest tydelig er forankret i arven fra de såkalte ørkenfedrene. Ørkenfedrene var eneboerne som fra slutten av 200-tallet av søkte ut i den egyptiske, palestinske og syriske ørken for å finne stillhet og konsentrasjon, og som i sine radikale asketiske idealer utfordret den kirke som søkte samfunnsmessig tilpasning og dennesidig bekvemmelighet. Ørkenfedrene ble utgangspunktet for den senere kristne klosterbevegelsen i både øst og vest.

Den kirken som har søkt samfunnsmessig tilpasning, politisk makt og kontroll og styring av sine medlemmer, har alltid krevd stabilitas loci, og forsøkt å få peregrinatio-idealet inn i kontrollerte og organiserte former. Der slik kontroll ikke var mulig, har maktkirken motarbeidet pilegrimsvandringene. Et av de tydeligste eksempler på dette er Vatikanets holdning til de irsk-keltiske pilegrims- og vandrermunkene.

Den kristne kirke i det keltiske kjerneområdet rundt Irskesjøen var i perioden 500-900 e.Kr. en av Europas mest vitale. Kristen keltisk spiritualitet, hvor oppbruddet og pilegrimsvandringen spilte en sterk og framtredende rolle, ble spredd over hele det nordatlantiske området av vågale sjøfarere som satte ut i åpne skinnbåter og lot vær og vind og Vårherre bestemme ferdens mål. Tradisjonen med St. Sunniva og Seljemennene tyder på at denne impulsen også har nådd våre egne kyster. Og den ble spredd av omvandrende eneboer- og pilegrimsmunker som nådde helt til Nord-Italia og Russland på sine vandringer, og som var årsak til over 200 klosteretableringer etter keltisk klosterregel på kontinentet. Med sine radikale asketiske idealer representerte de keltiske pilegrimer en kraftig utfordring for en kirke som allerede hadde gått langt i en allianse med den politiske makt. En rekke steder kom det til åpen konflikt, der de omvandrende asketer fra offisielt kirkelig hold ble kritisert for både uansvarlighet, løsaktighet og det som verre var.

Lignende eksempler finner en også i den russisk-ortodokse tradisjon, og andre steder og perioder i kristenhetens historie hvor pilegrimsbevegelsen har vært en levende motkultur. Helt fram til våre dager kan en se eksempler på at pilegrimsvandringen har representert en spiritualitet nedenfra. Så lenge mennesket har vandret, har det beholdt bakkekontakten og en nærkontakt med Moder Jord som har stimulert en spiritualitet i direkte utfoldelse overfor det skaperverk som gir rammen for alt liv. Så lenge mennesket har vandret, har det måttet forholde seg til livets og tilværelsens mest basale forutsetninger. Det har resultert i en spiritualitet med vektlegging av opplevelsen, verdiene og skjønnheten i naturnærhet og fysisk utfoldelse, i de grunnleggende menneskelige relasjoner, i kreativitet og skapende virksomhet, i stillhet, meditasjon og bønn – på troens innerside og dybdedimensjon. Pilegrimsvandringens spiritualitet har søkt og søker enkelhet, umiddelbarhet, ekthet, sannhet og nærhet – til både det hellige og det sant menneskelige.

En viktig side ved denne form for spiritualitet er forståelsen og opplevelsen av det hellige sted. Sted og vandring hører sammen. Vandringer foregår fra et sted til et annet, og er begrunnet og bestemt av hva som finnes og ikke finnes på de aktuelle steder. På samme måte hører også hellig sted og hellig vandring sammen, og er to sider av samme sak. Derfor ser en at de tradisjoner som har en sterk pilegrimsimpuls også er preget av en velutviklet stedsbevissthet og forståelse for både helligstedenes og hverdagsstedenes identitet og betydning. Dette er ikke minst tilfelle for den kristne keltiske tradisjon.

Kristen keltisk spiritualitet i blomstringstiden fra 500- til 900-tallet var preget av en sterk naturfølsomhet eller natursensitivitet. Mennesket opplevde seg som en del av skaperverket, der Skaperen selv var nærværende. Skaperen hadde ikke bare identifisert seg med sitt skaperverk, men var også til stede i det på en måte som kunne erkjennes og oppleves. Guds nærvær kunne så å si både kjennes, smakes og luktes. Og naturens skjønnhet ble opplevd som en avspeiling og en avglans av den himmelske fullkommenhet. Denne virkelighetsforståelsen kommer bl.a. til uttrykk i en vakker naturpoesi, og i helgenlegender hvor de keltiske helgener omgås dyr og fugler som sine brødre og likeverdige – flere hundreår før Frans av Assisi.

Denne natursensitiviteten er del av det man kunne kalle en mer generell og omfattende omverdensfølsomhet eller omverdensømfintlighet, som er karakteristisk for keltisk spiritualitet. Den uttrykker seg i en åpenhet, mottakelighet og inntrykksvarhet overfor menneskets totale omgivelser, både de fysiske, sosiale og åndelige omgivelser. Og den konsentrerer seg på en spesiell måte i en særegen form for stedsbevissthet og stedsfølsomhet.

De keltiske helligsteder var steder mettet med væren, med både hellig nærvær og evighet. Menneskene hadde i denne tradisjonen en sterk opplevelse av samtidig å leve i to verdener – denne verden og den hinsidige, eller i to landskaper – det fysiske og åndelige landskap. Mennesket opplevde seg selv som å være i grensesonen mellom disse verdener, både i konkret fysisk og i overført betydning. Og den keltiske virkelighetsforståelsen var preget av en dyptliggende grensefornemmelse eller grenseopplevelse. Denne opplevelsen var særlig knyttet til enkelte konkrete fysiske steder, hvor de to verdener eller landskaper på en spesiell måte kom i kontakt med hverandre. Disse stedene ble på en spesiell måte opplevd som hellige. I diktning, legender og symboler ble denne grensefornemmelsen beskrevet som et slør, en hinne eller en membran, som var spesiell tynn eller gjennomsiktig på de hellige steder. Det hellige sted var altså stedet hvor grensen mellom de to verdener var overskridbar, eller hvor der var direkte åpning mellom dem. Og det var først og fremst her at den andre verden hadde en innvirkning på den dennesidige.

Utvelgelsen og utviklingen av hellige steder skjedde som oftest gjennom en kombinasjon av åpenbaring og bevisste menneskelige valg. Til åpenbaringen hører både spesielle naturformasjoner og naturgitte helligsteder, steder som hadde sammenheng med overnaturlige og uforklarlige religiøse fenomener, og steder som var knyttet til uforutsigbare begivenheter i fromme og hellige menneskers liv. Men både i utvelgelsen, og særlig i oppbyggingen og utviklingen av hellige steder, ser en ofte bevisste menneskelige valg. Det er åpenbart at stedskvaliteter som topografi, lysforhold, klima og stedstradisjoner har spilt en rolle i slike valg.

Svært mange av de kristne keltiske helligsteder har førkristne røtter, og dokumenterer at denne tradisjonen er preget av en sjelden grad av religiøs kontinuitet. De hellige steder beholdt sin funksjon tvers gjennom et trosskifte. Det er her snakk om både en kultkontinuitet, der førkristne kultsteder ble overtatt til kristen gudsdyrkelse og ble lokaliseringssted for kristne kirker. Og det er snakk om en visdoms- eller lærdomskontinuitet, hvor de gamle sentrene for lærdom og kunnskap – preste- eller druideskolene – ble åsted for kristne klostre, som i stor grad tok vare på gammel førkristen kunnskap og visdom. Det var i klostrene denne kunnskap og disse tradisjoner for første gang ble nedtegnet, og de er derfor hovedårsaken til at dette tradisjonsmaterialet ble bevart for ettertiden.

Denne form for religiøs stedskontinuitet, og stedstradisjoner som kan spenne over flere tusen år, er vel blant hovedgrunnene til at de hellige steder fremdeles har en så framtredende plass i folks bevissthet, og ennå er en så viktig del av kristen keltisk spiritualitet.

På denne historiske bakgrunn er det interessant å registrere de nye former for stedsbevissthet og stedsforståelse som i dag er i ferd med å vokse fram, også i vårt land. Tendensen er tydelig i religiøse sammenhenger – både i tradisjonelt kristne og nyreligiøse miljøer – og knyttet til fornyet interesse for de hellige steder. Men en økende bevissthet om stedenes betydning kan også merkes i sekulære, faglige sammenhenger. Innenfor psykologien kan en registrere interesse for hvordan stedene og deres kvaliteter, kognitivt og estetisk, preger oss fra første dag, og er med på å bestemme utviklingen av vår orienteringsevne. Innenfor filosofien merkes det en gryende interesse for hvordan stedskvaliteter og stedsopplevelse preger utviklingen av våre forestillinger og vår tenkemåte. Og ikke minst innenfor arkitekturen kan det registreres en økende oppmerksomhet om hvordan stedet innvirker på mennesket, og mennesket innvirker på stedet – på godt og vondt.

Nestor i norsk arkitekturteori, Christian Norberg-Schulz, viet de siste år av sitt liv og sine siste bøker til nettopp dette tema. Med utgangspunkt i den gamle romerske forestilling om at steder har sjel eller ånd – genius loci – definerte han arkitektur som stedskunst. Arkitekturens oppgave er å tolke og uttrykke stedenes sjel eller identitet, og ikke minst forvalte dem i overensstemmelse med denne identitet. Lykkes ikke arkitekturen i dette, skjer det et stedstap. Og Norberg-Schulz’ bekymring var nettopp det omfattende stedstap som foregår i det postindustrielle samfunn, og hva de langsiktige konsekvensene av dette stedstapet vil vise seg å bli for mennesket selv.

Dette perspektivet viser at temaet har med fundamentale spørsmål å gjøre som gjelder menneskets vilkår og framtid på jorden. Den vestlige miljøpolitikkens skjebne illustrerer tydelig hva som skjer når spørsmålet om jordens framtid reduseres til kun å være et intellektuelt og rasjonelt anliggende. Da skjer det som skjedde med Kyotoavtalen og bestrebelsene på å komme fram til et internasjonalt regelverk for utslipps- og forurensningsbegrensning. Spørsmålet om jordens framtid har her havnet hos kremmerne, og har endt opp i en absurd runddans med kjøp og salg av utslippskvoter.

Eksemplet illustrerer den rasjonalistiske og reduksjonistiske virkelighetsforståelsens begrensning, og konsekvensene av tapet av en overgripende helhetsforståelse. Eksemplet illustrerer også at skal menneskeheten ha en framtid, må ansvaret for Moder Jord bli et anliggende på et dypere plan enn kremmer-rasjonalitetens. Det forutsetter en helhetsforståelse og et totalengasjement, og representerer en utfordring på alle plan. Noe som angår alle våre bevisthets- og erkjennelsesformer, og som også må bli en del av vårt følelsesliv og hjertespråk. Et ansvarlig forhold til jordens og menneskehetens framtid forutsetter med andre ord det som ovenfor er kalt en omverdensømfintlighet, som uttrykker seg i både en generell natursensitivitet og i en mer konkret stedsbevissthet.

Dypest sett angår dette mennesket som åndsvesen og menneskets spiritualitet. Derfor kan vi tale om behovet for en stedsspiritualitet som lærer å tolke og forstå stedes sjel og stedenes identitet. Som en forutsetning for å kunne forvalte dem og hele vår jord på en riktig måte. Og som svar på menneskenes grunnleggende behov for stedstilknytning og stedstilhørighet.

Ved inngangen til et nytt århundre avtegner det seg altså  – på tvers av tros- og livssynsmessige skiller – et behov for en spiritualitet som tar opp i seg både pilegrimsbevegelsens oppbruddsimpuls og genius loci-tradisjonens bevissthet om stedenes sjel og betydningen av stedsidentitet og stedstilhørighet. I en spiritualitet for det 21. århundre synes det altså å være behov for både en pilegrimsspiritualitet og en stedsspiritualitet. 
  
Harald Olsen er høgskoledirektør ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han har bl.a. utgitt følgende bøker på Verbum Forlag: ”Ilden fra vest. Tekster fra keltisk fromhetstradisjon” (1999), ”Frodig fromhet i vest. Keltiske helgenlegender” (2000), ”Den østlige pilegrimsvei. Oppbrudd og vandring i russisk-ortodoks tradisjon” (2000).










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.