Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Omvei til Santiago de Compostela
26.04.2007 00:50
Jeg er på vei til Santiago, men denne gang startet jeg i Barcelona. Jeg reiser imidlertid med tog og buss, fra by til by, og nøyer meg med apostlenes hester kun i det urbane landskapet. Men det er likevel mange kilometer å gå gatelangs, og hardere enn caminoen, selv uten ryggsekk. Reisen til Jakobsland er også en reise til Verdens ende, til Finisterre.

I Barcelona rager et monument over Christoffer Columbus. Han står på toppen av en 60 meter høy jernsøyle og peker mot havet, underlig nok mot Middelhavet, og ikke mot Atlanterhavet og Amerika. Det var til Barcelona Columbus vendte hjem fra sin første tur fra Vest-India, en hjemreise som endte i triumfferd.
Columbus ga oss en verden som ikke lenger endte et sted der ute i vest, men en verden som var grenseløs, som åpnet for nye kulturer, erobringer og nye handelsveier. Før Columbus oppdagelse hadde det spanske riksvåpenet følgende innskrift:   «Non Plus Ultra»,  det vil si «intet ut over dette». Men før året var omme hadde den brave oppdager krysset Atlanterhavet og oppdaget at det fantes mer land i vest, og teksten ble straks endret til «Plus Ultra” det vi si mer ut over dette.
Denne inskripsjonen støter jeg ofte på de nærmeste ukene, ofte på kirkeveggene. Men da tolker jeg skriften teologisk, ordene viser kanskje til livet etter dette?
Monumentet som er plassert nede ved havnen der Columbus steg i landet i 1493,  fremstår som et veldig landemerke. Det har etter hvert har fått sin egen historie, minnesmerket er full av arr og sår etter kampene under den blodig borgerkrigen i 1937.
Uttrykket ”non plus ultra” ble svært levende da jeg oppdaget en større fotoutstilling i byens hovedgate La Rambla.  Utstillingen handlet om en pilegrimsreise til det øde og utilgjengelige Patagonia, til verdens ende.
Temaet var ikke mindre interessant fordi jeg denne høsten ga ut en bok om de viktigste verdens ende stedene på vår klode.
 
La Rambla er Barcelonas paradegate, en kilometer lang, romslig bred og kantet av skyggefulle trær. La Rambla er et urbant karneval som byr på et galleri av levende statuer, Europas mest kreative Her er djevler som plutselig forsvinner ned i en kasse, glinsende centaurer, frodige blomsterpiker, en sigarrøykende Che Guevarra som fremmer revolusjonen og syklende dødninger i stereoutgave, alle prøver de å sjarmere til seg noen euro. Her er dusinvis av karikaturtegnere uten nevneverdig talent og lurendreiere som lopper naive turister i terningspill. En rikt tatovert tysker blir lynraskt blakket for 100 euro, han skjønner ikke engang hva som har skjedd.  Her er blomsterstaller som byr på floreale mesterverk og sjapper som selger kameleoner, perlehøns, skilpadder, kaniner og dypt ulykkelige minkdyr. Aviskioskene selger mest postkort, de fleste med Gaudis  fantasifulle bygninger. Et par grånede diktere med anarkistfortid selger egne verk, men salget går tregt.
Det summer på alle språk, japansk, tysk, italiensk og norsk. Opplevelsessyke turister prøver å få med seg alt, det fotograferes i hytt og pine.
Spanias kjente dikter Frederico Garcia Lorca (1898- 36) sa følgende om La Rambla: ”Dette er den eneste gaten i verden jeg aldri håper vil slutte” . Med det gjør den, symbolsk og ikke langt fra Columbus-statuen
 
Barcelonas mest kjente markedshall er Mercat de Sant Josep, også kalt Bogueria. Innendørsmarkedet ligger midtveis ved La Rambla og er et av Europas eldste og mest fargerike i sitt slag. Hallen ble reist i 1840, i neoklassisk stil. Her er intrikate smijernsdekorasjoner og funklende farget glass. Av en eller annen merkelig grunn var det en utbrettet flaggermus over en kronet våpenskjold som fanget min oppmerksomhet.
Markedet ligger på gammel historisk grunn, her er funnet spor av et kloster viet til Jerusalem og ioniske søyler som er stilt opp på ny.
  
Om morgenen stimer innvandrerne, restauratører og husmødre til hallen.

- Kumage til å koke guata slik man gjør det i Ecuador eller Peru? Javisst, señora!

- Hellefisk til å steke i ovnen og agurksalaten? Claro que si!

Spanjolene har en genuin usnobbet interesse for mat og Boqueria er byens mest populære marked, et formidabelt gourmettempel for alle ganer. Her er mer enn 300 boder fordelt på egne områder, noen selger frukt, andre kjøtt, fisk, fugl, vilt, eller krydder. Her nøtter, tørket frukt, over 40 sorter oliven og viltsopp som man bare får i Katalonia. Skinkehandleren har minst et dusin serrano-kvaliteter.
Og varene danderes og presenteres som appetittvekkende kunstverk, alt ordnet i ryddige kategorier.
Frukt- og grønnsaksmarkedet er som tredimensjonalt Van Gogh maleri, en kakofoni i form og farge, av lukter og smak.
Her er vitaminer fra alle verdens hjørner, i alle kulører, i all slags utseende. Ferskpresset juice; gul, rød, og grønn selges avkjølt, godt priset.
Jeg dveler mest ved fiskeavdelingen, som vanlig. Den et lagt sentralt i hallen  fordelt på mange underavdelinger, noen selger skalldyr: hummer, languster, kongekrabbe, trollkrabbe, blåkrabbe, strandkrabbe, ferskvann- og saltvannskreps, her var minst ti forskjellige rekeslag  store tigerreker og lyserøde krill og mange slag jeg ikke vet navnet på. Det meste er levende og lagt på et basseng av is. Det lukter friskt salt hav.
Her var egne boder for tunfisk som ble skåret opp i delikate lyserøde fileter. Her var spesialbutikker for tørrfisk, ofte importert fra Island. Fiskeslagene er en studie i marinzoologi, alt fristende organisert på et underlag av dryppende is. Kjøp og salg foregår vennlig småpratende mens det blir filetert etter alle kunstens regler med skremmende skarpe hoggkniver. Bare det er et studie verdt.  Med rutinerte grep blir fisken flådd, beina skåret vekk og delt opp i passelige porsjoner.
For en fest det er å handle her.
Det sies at ingenting speiler landet sjel og egenart mer enn markedene.  Jeg går derfor ofte i Boqueria.  Jeg forstår plutselig at Rema og Rimi aldri kunne ha sett dagens lys her i Spania, ingen ville komme på den ideen og håndtere markens grøde, fisk og vilt på den måten vi nordmenn har gjort. Det er nesten gudsforakt.
 
Jeg lar fantasien føre meg inn i Gamlebyen med sin labyrint av trange gater og smau. Jeg titter litt inn antikvarater og bruktbutikker, på lekende jakt etter  "De glemte bøkers kirkegård",  levendegjort av Carlos Ruiz Zafón  i hans roman ”Vindens skygge”  Nå ja -  min ferd er ingen hvilløs lengsel etter fortidens mysterier, men jeg innrømmer gjerne at jeg trives godt i de litterære landskaper. Naturligvis finner jeg mye fint og interessant, blant annet en brukthandel som selger postkort og reklamematriell fra 1900-tallet, dropsesker fra oldermors tid, sirlige kjærlighets brev fra 1700 tallet og tidlige utgaver av Cervantes, Unamuno og Lorca.
 
Men Barcelona er også  en mosaikk av konditorier, cafeer, tapasbarer og restauranter, en matverden som ikke bare er godt spise men også sjelfulle interiører. Ikke rart våre barcelonske venner tilbringer store deler av sine liv på disse stedene; engasjerte, gestikulerende mens de tar for seg av bordets gleder. Jeg har et yndlingssted, litt bortgjemt. Det er ”Els Quatre Gats” nær Montsio. Det er et sted hvor  både  Dali, Picasso og Lorca vanket. Det er ofte ganske stille her. Els  Quatre Gats er en reise tilbake til modernismen og full av minner og bilder fra det heroiske 1900-tallet. 
 
Men Barcelona er først og fremst  kjent for katedralen  ”Templo de la Sagrada Familia” (Den Hellige Families Tempel) som i dag er  valfartsmål for millioner med turister og arkitekturinteressere mennesker. Barcelona er Antonios Gaudis by, ingen moderne arkitekt har etterlatt seg vakrere monumenter enn han, det være seg bolighus, offentlig utsmykning eller sakralbygg.
Men katedralen er Gaudís mest kjente byggverk og som hentet ut av fablenes verden.
Den ble påbegynt i 1884, og vil etter sigende stå ferdig til 2026, hundreårsmarkeringen for Gaudis dødsdag.
Gaudí var svært tiltrukket av naturen, dens former og farger. Og han mente at naturen uttrykte det perfekte, altså noe å streve etter.  Som arkitekt formet han søyler skjeve som trestammer og bygninger uten rette hjørner - for i naturen finnes det ikke én rett linje. Når sentraltårnet  kommer på plass i nær fremtid vil det fremstå som et ruvende tre på 170 meter omgitt av 16 mindre tårn. Antonio Gaudi ville bygge en katedral for det 20 århundre, en katedral for hele kristenheten. Ved å tolke den gotiske arkitekturen på nye måter, og ved å legge til mauriske elementer, skapte han sin egen uttrykksmåte som var både visjonært, sanselig, surrealistisk og hallusinatorisk. Katedralen er en collage av stilarter og kunst, en blanding av landskap og skulptur – et mylder av vekster, blomster og menneskekropper. Katedralutsmykningen er som hentet fra passasjerlisten i Noahs ark, mens veggene gir preg av levende hav og undervannsstrømninger. At hovedsøylen i hovedportalen bæres opp av en stor skilpadde understreker det maritime aspektet  men skilpadden er også et kinesisk symbol som understreker stabilitet.
Antonio Gaudi viet de siste 20 årene av sitt liv utelukkende la Sagrada Familia.
Det var  i perioder vanskelig å skaffe penger til byggingen som ofte stoppet opp. Det var nemlig bestemt at alt skulle finansieres ved billettsalg, gaver og innsamling. Gaudi var dypt religiøs og hadde stor omsorg for de fattige. Han levde ytterst spartansk og kledte seg enkelt. Noen lønn ville han ikke ha. Gaudi brukte selv mye tid på å skaffe midler, han tigget fra de rike, han tigget på gaten. Verkstedet var både arbeidssted og hjem, der han levde som eneboer.
I 1926 ble han kjørt ned av trikken. De kjente han ikke igjen på sykehuset og han ble lagt inn blant de fattige. Tre dager senere døde han av skadene. Men da barcelonerne forsto at de hadde mistet sin store arkitekt ga de ham en storslagen begravelse. Han ble stedt til hvile i krypten i den kirken han hadde viet sitt liv til. Kardinalen i Barcelona arbeider nå for å helgenkåre Antionio Gaudi.
                    
For tiden er Sagrada Familia mer byggeplass enn gudshus. Himmelhøye kraner ruver over den halvferdige katedralen, og billettkøene er lange. Det beundres, granskes og fotograferes i det uendelige.
Kirkeskipet er langt fra ferdig men likevel imponerende, det er som å gå inn i en veldig forsteinet skog som likevel lever. På gulvet ligger steinblokker, deler av søyler, skulpturelementer, rør og kasser. Veggene er grå, upusset, uferdige. Men et mosaikkvindu kaster dansende  regnbuefarger innover i rommet.
Da japanerne tilbød seg å bygge ferdig katedralen på 2 måneder til sommerolympiaden i 1992 ble barcelonerne rasende og svarte at det gjerne kunne ta 300 år – det fantes mer enn nok av halvgode kirker som var blitt reist for raskt. Gaudis favorittkommentar var ellers ”Min klient har ikke hastverk”.
Jeg går ned i krypten og stanser ved Antonios Gaudis grav. Den er ganske enkel. Men vokslysene brenner alltid,  og jeg legger en liten bukett blomster på den enkle stenplaten. Helt siden jeg studerte kunsthistorie i Bergen for 30  år siden har jeg sett frem til dette møtet.
Hvis pilegrimsveien har et arkitektonisk uttrykk må det være ”la Sagrada Familia.”
 
De kom, de så, de plantet!
 
Se Sevilla!
Se Cordoba
se Granada
se Alhambra!

Se, men ikke røre!
Men livet er ikke her
for den som bare ser.

Og den som føler
kan røre
ved alt -
ved rosen
ved katten
og menneskesjelen.

Disse er gjemte
bak skogen
bak hjørnet
og bak masken.

Frederico Garcia Lorca 

Jeg rusler i Generalife nær Alhambra. Dette var engang de mauriske kongers sommerresidens, bygd på 1300-tallet.  ”Sala Regia” er en sum av luftige rom og søylerekker i hvit marmor, stalakitter, mauriske arabesker og buer, vandreganger og skyggefulle patioer. Alt bygget med ynde og letthet innrammet av en gudeskapt hage.
April-solen varmer mildt og godt. De første rosene har sprunget ut, jeg snuser forsiktig på dem og nyter duften av de frodige livskraftige blomstene. Noen er ildrøde, andre er blekrosa eller jomfruhvite. Generalife er et botanisk overflødighetshorn som generøst inviterer til en duftende og fargerik opplevelse, her er oliventrær og daddelpalmer som fønikerne og romerne kom med, her er appelsintrær og urter fra den mauriske tiden, geranier fra Afrika, mimosene fra Australia samt bougainvillaen fra Sør-Amerika. Og rennende vann, klukkende kjølig og klart i mange variasjoner. ”Patio de la Acequia” er en innelukket hage som omgir smale bassenger med ”Gaudiske” bueganger av vannspring. En livlig springvannfontene danner et naturlig sentrum. Vanntrappen ”Escalera del Agua” fyller luften med beroligende lyder og bidrar til å holde temperaturen nede.
En rødskimlet katt smyger seg rundt bena mine, og tigger om oppmerksomhet. Min firbente venn sanser at jeg er en pasjonert  katteelsker. Fuglene kvitrer fornøyd fra greinene, karpene plasker dovent i bassengene. Jeg vandrer fra det storslåtte til det fortettede, gjennom en tunnel av oleander. Fra maktens bolig til kjærlighetens rede. De intime stiene fra sommerpalasset er laget av små, runde steiner, ofte lagt i blomstermønstre.   Jeg nærmer meg hjertet av anlegget, sultaninnens have.
Hagen er et religiøst-poetisk mesterverk, paradisets forgård, et løfte på hva som venter de troende. De gudsfryktiges siste mål.
De fleste hekkene er velfriserte, mange har  fått  "crew-cut", mens andre som ikke er Fray Louis de Leon ferdigstelt ligner "punk". Det lukes og plantes, klippes og friseres. Glade og driftige arbeidere fotograferes og oppmuntres. Dette må være gartnerens fremste helligdom på jorden, hagens svar på Gaudis gotiske kirke i Barcelona -  også den levende organisk.  Som pilegrimsveien til Santiago, det tredje underverk i den spanske naturens treenighet.
Alt er i fullstendig harmoni  - det gir næring til fred og ettertanke.
Det er slike tanker jeg puslet med da norske venner uventet dukket opp, av alle ting medlemmer i vår Jakobsforening. De var på en liten dagsreise fra Tormelinos ved kysten. Jeg ble ikke forundret, jeg opplever ofte uventede møter. Og  setter stor pris på det.
Det bekrefter at jeg på rett vei, at jeg reiser som pilegrim. Jeg kjenner at min urolige sjel faller til ro og jeg har ikke behov for å haste, fotografere, dokumentere. Jeg hviler i meg selv.
De islamske parkanleggene hører til de ypperste i hagekunst, jeg har besøkt flere av dem, havene i Shiraz omtalt av den berømte dikteren Hafez og Urfa, nær grensen til Syria. Her frådet dammene av sultne karper. Jeg tenker på Lorca som ofte besøkte Generalife,  jeg har et bilde av ham der han sitter ved et basseng. Jeg vandrer fra det storslåtte til det fortettede, gjennom en tunnel av oleander. Fra maktens bolig til kjærlighetens rede. De intime stiene fra sommerpalasset er laget av små runde steiner, ofte lagt i blomstermønstre   Jeg nærmer meg hjertet av anlegget, sultaninnens have. Maurerne hentet inspirasjon til sine haver fra perserne. Det viktigste i det persiske haveanlegget var ikke rosen, men muren. Rose kunne man selv være, i hvert fall om man var en forelsket sultaninne
Fra galleriet overfor appelsintrærne ser vi en nedsenket have der sultaninnen møtte sine unge elskere. På stammen av en tusen år gammel cypress er det montert et  emaljert skilt.  Teksten forteller litt om den bittersøte romansen som endte med at sultanen lot halshugge  "un caballero Abencerraje" og hele hans slekt. Men de mauriske historieskriverne forsikret høyt og hellig at dronningen aldri var sin mann utro, så det er vel grunn til å tro at mordene var et resultat av politiske grunner. Trestammen er blitt helt glatt og glinsende av alle hendene som har kjærtegnet den gjennom årene, det fortelles nemlig at den som rører cypressen skal snart slippe å være jomfru. Kanskje har noen av disse lengtende kvinnene lest et av verdens vakreste kjærlighetsdikt fra 1100-tallet som her gjengis på svensk.

Och jag tillbragte natten med
henne medan allting sov, och
blott kärleken vakade, hennes
midjas grenverk, hennes höfters
dyner och hennes ansiktes måne

Än omfamnade jag henne,
Än överhöljde jag henne med kyssar
ända tills gryningens standar
kallade oss bort och våra armars
halsband bröts.

Jeg fortsetter inn i Lindarajas have i Alhambra hvor fontenen sende sin sølvstråle opp i luften mellom de høye mørke cypresser som er plantet på rekker og rad. Over inngangen er det en arabisk innskrift som priser havens skjønnhet: ”Den haven som du ser foran deg, gir liv. Harmonien i disse hekker og den duft de sprer, fortryller sjelen. Og du vidunderlige fontene, som forskjønner den, du skal sammenlignes med en hersker prydet med krone, gullkjede og juveler”.
Jeg  minnes den romantiske historien om de tre søstrene Zayda, Zorayda og Zorohayda. Her i denne haven har de vandret. Jeg forlater stedet med tanke på at en av våre store komponister har skapt et av sine skjønneste verker  inspirert av den  stemning som fyller haven. Det er dryppende fra denne fontenen vi hører Johan Svendsens  ”Zorohayda”.
 
Fra hagen her oppe ser jeg ned på Grenada.
Granada er drømmenes sted, hvor herren plantet musikkens frø i mitt hjerte”, slik lød gitaristen Andres Segovias egne ord om byen. Kanskje har musikeren rett, men det avhenger naturligvis av hvilket virkelighetssyn man er utstyrt med, men visst har Grenada eksistert, og visst eksisterer det ennå, men kanskje mest som drivkraft for våre drømmer? Og er det sant, som det står ristet på en mur i Alhambra?: "Dále limosna mujer, pues no hay pena más grande, que ser ciego en Granada” ….gi han en almisse, kvinne, for det finnes ikke en større sorg enn å være blind i Granada. Utenfra ser Granada ut som en hvilken som helst by, man må inn i den for å oppdage at den er minst  tre byer Den ene er festningsbyen Alhambra som ligger på høyden, den andre er den alderdommelige bydelen  Albaicin ved elven Darro, og den tredje ligger  rundt katedralen og det moderne sentrum. Albaicin er som hentet fra Nord-Afrika. Husene klamrer seg uryddig til åssiden overfor Alhambra. Langs smale brosteinsmug ligger ”carmenes”, villaer i maurisk stil. De ligger bak høye forbudte hvitkalkede murer som skjuler gårdstun og duftende hager. Smugene er ikke beregnet til biler, men en minibuss presser seg gjennom, fullastet. Plutselig hører jeg  rop og huiing. Det er fire esler som kommer med last på ryggen. Eieren brøler ut advarsler. Storøyde japanere kakler og søker dekning for seg selv og sine kameraer som best de kan. Bydelen er en labyrintisk mdina, her er små spisesteder og kramboder som tilbyr varer importert  fra nord-Afrika, det meste er billig turistjuggel.
Det arkeologiske museet i Carrera del Darro  var tidligere et privatpalass. Den høyreiste fasaden er smykket med bevingede kamskjell. Antagelig har husets eier tilhørt jakobriddernes orden som var sentrale i kampen  mot maurerne.
Maurene gjorde Granada til et kulturelt sentrum for diktere, filosofer og handelsmenn før de ble fordrevet i krigen mot de kristne. Byen blev først kalt Karnattah, som senere ble til Granada – det spanske ord for granateple som kan sees i byvåpenet og mange steder ellers i byen. Det var etter  erobringen av Granada at Columbus omsider vant de kongelige for sin sak, nå fikk han tilgang til både skip og mannskap.
Jeg støver rundt de skyggefulle gågatene, og får med et syn på et fint keramikkskilt på husveggen som forteller at den mozarabiske pilegrimsveien mot Santiago passerer her. Fra Granada er det omkring 1000 km å gå til Santiago, en 6-7 ukers tur. Det får bli en annen gang. Jeg har blikk for apostelen Jakob, både pilegrimsutgaven og den mer krigerske ”Matamoros”, maurerdreperen.  I Capilla Real, det kongelige kapell, finner jeg flere fremstillinger av Matamoros på gravmælene til Fernando og Isabel. Det er helt naturlig; Jakob fungerte som det ultimate kristne symbol i korstoget mot maurerne.
 
Santiago swings his sword,
astral, stellar, across the sky.
Dismal silence flows
out of an arching heaven.
 
Espadón de nebulosa
mueve en el aire Santiago.
Grave silencio, de espalda,
manaba el cielo combado

 
Frederico Garcia Lorca
 
Ved Nikolauskirken øverst oppe i åsen er det liv og røre. Turistene svinser og hippiekledte ungdommer tilbyr indiske smykker og røkelse mens sigøynerne  tjener noen mynter på sine fengende gitarer. På stenbenken sitter en overvektig bestemor og fingrer med kastanjetter. Hun prøver å  selge et par eller to, men kjeder seg og salgsfremstøtene er ganske mislykkede.
Jeg beveger meg inn i Den store moske nær  kirken. Jeg har en hyggelig samtale med Adulhasib Castineira  som er leder for denne mosken i Granada.. Moskeen ligner mest et herskapelig hus og fremstår lavmælt i omgivelsene. Ikke alle er like begeistret over det muslimske nærværet.
Moskeen ble åpnet for tre år siden, og er den første som har blitt bygget i Grenada siden 1492.
-  Mange besøker oss hver dag, og moskeen  er blitt et symbol på dialog i en vanskelig tid. Vi arbeider for å fjerne myter og fiendebilder, vi har åpne dører, og tilbyr kurs, utstillinger og omvisninger. Jeg tror neppe det er noe bedre sted å slå inn på forsoningens vei enn her i  Granada, kristne og muslimer har levd sammen i mange hundre år, forteller Adulhasib Castineira
 
Moskeen inkluderer en vakker park som innbyr til stille meditasjon. Utsikten byr på et storslått panorama mot Alhambra som skinner rødt i aftensolen og de hvitkledde takkete Sierra Nevada fjellene som rager som titaner i det fjerne.
Den amerikanske dikteren Washington Irving som gjorde Granada kjent på 1800-tallet skrev i et dikt: "Dále limosna mujer, pues no hay pena más grande, que ser ciego en Granada." Oversatt till norsk: Gi han en almisse kvinne, for det finnes ikke en større sorg enn å være blind i Granada”.
Min muslimske venn og jeg gleder oss begge over den nye moskeen. Noe som har vært savnet i århundrer har kommet på plass igjen. Et tomrom er fyllt. Det bor i dag mer enn 5000 muslimer i Granada, de fleste av marokkansk opprinnelse.
Det fortelles at da maurerne forlot deres hjem for 600 år siden for at reise tilbake til Nordafrika tok de nøklene med seg, disse husnøklene ble nedarvet fra far til sønn i generasjoner og eksisterer den dag i dag i minne om Andalusien. Mon tro om noen av dagens muslimer hører til de opprinnelige maurnerne?
Jeg har en avtale kl 1700, det er en gammel avtale, og jeg tar drosje ned til Huerta de San Vincente, nærmere bestemt til dikteren Fredrico Garcias Lorcas sommerhus, i dag museum. Jeg skal møte intendanten som vil gi meg en liten privat omvisning i dikterens hjem, der mange av hans arbeider ble til.
Frederico Garcia Lorca var del av avantgarden i Paris, nær venn av kunstnere som Luis Buñuel, Salvador Dalí og Pablo Picasso. I «Sigøynerballader» som kom i 1928, forente han den nye surrealistiske estetikken med den spanske folkloren som opptok ham så sterkt. Dramaene hans forenet drastisk og blodig realisme med høystemt lyrikk på en måte som kan sammenlignes med Shakespeare.  Lorca var smeden som smeltet bruddet med tradisjonen.  Det var alltid de undertrykte og marginaliserte som tiltrakk ham, de svarte i Harlem, sigøynerne i Spania, kvinner og homofile – mennesker Lorca ikke bare dikter om, men også finner sin uttrykkskraft hos. Det  gjorde Lorca, om ikke direkte politisk, så i alle fall engasjert – i samfunn og i mennesker. Og det var Lorcas store styrke, at han klarte å forene engasjementet med det eksperimentelle og det tradisjonelle. Han utnyttet sin tids og sitt steds drama til fulle. Derfor ble han så viktig.
Men selv om det sårbare, hudløse, smertefulle uttrykket kjennetegner Lorca, karakteriserte hans gode venn, den chilenske poeten Pablo Neruda ham som en gledessentrifuge:
«Aldri har jeg sett et menneske med så mye magi i hendene; aldri har jeg hatt en gladere bror. Han lo, sang, spilte, hoppet, fantaserte, gnistret. Han hadde fått alle gaver i verden, og ettersom han var en flittig arbeider i den store poesiens bikube, sløste han fyrstelig med sitt ingenium.»
I skrivende stund spilles  Lorcas ”Blodbryllup” på Nationaltheatret. Stykket er en slags variasjon av Romeo og Juliet. Men  dessverre er det en heller tam fortolkning av originalen.
 
I år er det  70 år siden den spanske borgerkrigen startet – og siden Lorca ble tatt av dage av falangistene. Tradisjonalister, nasjonalister og kirken hadde alliert seg mot det demokratisk valgte regjeringen. I 1936 brøt borgerkrigen ut. Den 19. august lød skudd i natten utenfor. Falangistene, Francos menn, hadde tatt den folkekjære dikteren av dage. Lorca ble en diktermartyr. Han ble skutt nær Tårenes fontene, som araberne døpte stedet i det ellevte århundre, ovenfor Viznar sammen med en lærer og to anarkistiske matadorer.  Da Lorca ble henrettet, ble han selve symbolet på sviket: sivilisasjonen som sviktet sin ungdom, sin fornyelse. Barbariet hersket mens bøkene hans ble brent på Plaza de la Carmen og forbudt under Francoregimet
Lorcas diktning var full av lidenskap, dramatikk og brå undergang. Ingen kjenner hans grav, men han ligger i den jorden han elsket i en skog av oliventrær, nær en hellig kilde som mauriske diktere har omtalt i vakre vendinger. Det er et merkelig og forsonende symbolikk mellom Lorcas diktning, hans voldsomme død og gravsted.
Lorcafamilien emigrerte til USA etter forfatterens død, og de vendte aldri tilbake. Men sommerhuset ble tatt vare på av tjenerne. De ble boende i eiendommen og de tok vare på alt, innbo, bilder, manuskripter og annet. I 1982 kjøpte den spanske stat sommerhuset, ominnredet  bygningen til museum og laget en vakker minnepark av den store naturtomten.
Jeg ble invitert til å sitte ved Lorcas skrivebord og leste noen av hans dikt, først på norsk  og deretter på spansk.

Det var en god stund.
Kvelden, helt ør av fiken
og summingen av hete lyder,
faller bevisstløs over
rytternes sårede lender.
Og gjennom vinden fra vest
svevet sakte sorte engler.
Engler med lange fletter
og olivenoljehjerter

Frederico Garcia Lorca 

Fra Granada setter jeg kurs til påskefeiringen i Sevilla
Gjennom flere dager går ”capuchones”, tusenvis av menn, unge og gamle langsomt og stille gjennom byens trange gater. Mennene er iført munkelignende drakter og lange spisse hetter.
en arv fra den spanske inkvisisjonen, og overtatt av det fascistiske Ku Klux Klan.
Ansiktet er tildekket bortsett fra to hull for øynene. Alle holder meterlange vokslys.  I mørket er det blafrende skinnet spesielt effektfulle, levende stjernelys på rekke og rad, hentet ut fra en fjern fortid som også er nåtid.
Fra mer en 50 kirker bæres det frem store tablåer som viser korsfestelsesscener i full størrelse, Jomfru  Maria og  døperen Johannes halshugging. Disse scenene er montert på flåter som veier mange tonn og de bæres frem av  til sammen kanskje 100 menn. Sjelden er uttrykket ”teatrum sacrum” – det hellige teater mer treffende – i ordes riktige forstand.  Tablåene er opplyst av brennende vokslys og overdådig smykket med velduftende blomster  hvitt, sorgens farger. Fra balkongene henger røde stoffer. Prosesjonsgatene er gjerdet inn for anledningen, reserverte stoler er plassert ut. Det hele er nøye organisert og overvåket av bydelspoliti som er vennlige, men bestemte.
”Semana Santa” er Sevillas egen fest, og turistene har ingen privilegier, tvert om de må stille finne seg i ”å strekke hals fra bakerste benk”. Alt må jo ikke være børs!
Prosesjonene  ledsages av musikk fra orkestre hvor trompetene og trommene er de mest fremtredende instrumentene. Tonene er sørgmodige som i en begravelsesmarsj, og mange er spesielt laget for påsken.
Semana Santa bygger seg opp til et klimaks om morgenen langfredag. Størst forventning er knyttet til Macarena-kirkens jomfru (bildet). Hun er tyrefekternes høye beskytter, og når den gråtende madonnaen bæres ut av arbeiderkirken natt til langfredag, roper hele folkemengden "Guapa! Guapa!" ("Vakker", "vakker"). Og fra en veranda bryter en dame ut i en saeta, en gripende sørgesang til Den hellige jomfruens ære. Høydepunktet kommer når flåten med La Esperanza Macarena ankommer katedralen. Foran opptoget marsjerer unge soldater fra forskjellige forsvarsgrener, stramme, full av militær energi og presisjon. Her er kardinaler, generaler, statsråder og embetsmenn i sin fineste galla. Medaljene funkler. Hele Sevilla har møtt opp,  unge og gamle i festantrekk. Det applauderes og fotograferes. Småbarna løftes opp på fars skuldre. Målet for prosesjonene er katedralen i hjertet av byen.  
Påskefeiringen i Sevilla er et makeløst kollektivt pasjonsdrama, få steder ser vi den spanske sjel mer inderlig bekjennende sin katolske tro. Feiringen byr på høystemt religiøst alvor, den er vakker, storslått og gripende.
I en tid der åndelige verdier er relativisert og likgyldiggjort fungerer ”Semana Santa” (Den hellige uke) som en kraftig korrigering for det sekualiserte menneske, uforklarlig for mange, men tiltrekkende som aldri før. Den protestantiske besøkende, turistene møter en åndelig virkelighet som de ikke reiser fra, upåvirket.

Underet i Sevilla
Det sies ofte: "Quien no ha visto Sevilla, no ha visto maravilla", den som ikke har besøkt Sevilla, har ikke sett noe under.
Det handler naturligvis om byens sengotiske katedral som er den tredje største i Europa etter Peterskirken og St. Pauls i London. Katedralen ligger der almohadene bygde en stor moske på 1100-tallet, på samme sted som romerne en gang hadde sine templer. Katedralens ruvende klokketårn La Giralda var tidligere minaret og stammer fra den mauriske tiden. Det er også tilfelle med innebygde patioen ”Patio de las Naranjos” og fontenen der muslimene foretok sin rituelle vask. En grønn park med appelsintrær er et lite smilehull i det katolske tempel.
Kirken er som å gå inn i et veldig berg. Likevel oppleves katedralen som lett og luftig, og oversiktlig.
Alt er overveldende her inne, altertavlen er den største i verden. Sølvskattene ruver, det skinner og funkler fra høyaltre og skattekammer. Overalt er kapellene smykket med duftende blomsteroppsatser. Katedralen i Sevilla hadde mål av seg å speile Spanias ruvende posisjon i den kristne verden.
Og mannen som muliggjorde det, Christoffer Columbus, fikk sin grav i helligdommen. Takket være hans oppdagelser strømmet store rikdommer fra den nye verden til den gamle. Krydder, matprodukter, gull og sølv i veldige mengder havnet i Spania, og finansierte blant annet byggingen av nye kirker. Og ikke minst landets ambisjoner som europeisk stormakt
Sevilla var det viktigste knutepunket for handelen med den ny verden og kirken hadde store økonomiske interesser i denne virksomheten. Pussig nok er pilegrimsveien fra Sevilla til Santiago kalt ”Via Plata”, dvs. Sølvveien, men det skyldes ikke sølvet fra den nye verden, snarere sølvet som ble fraktet fra Nord-Spania under romersk tid.
Våre forfedre, vikingene,  var også tiltrukket av Spanias rikdommer. I 844 kom til Galicia for å plyndre. Den gang lå  Jakobshelligdommen i Padron, men skrinet ble snart flyttet til dagens Santiago  på grunn av røvertoktene.. Vikingene dro også sørover og seilte opp elven Guadalquivir til Sevilla. Men etter å ha herjet i området en ukes tid med drap og plyndring ble de beseiret av en maurisk hærstyrke og måtte trekke seg tilbake med store tap.
 
Columbus tilbrakte mye tid  i Sevilla, i flere år bodde han på fransiskanerklosteret  Santa Maria de las Cuevas like i nærheten. Her studerte han navigasjon, og det var abbeden som sørget for at han fikk møte det spanske kongeparet i Granada, og dermed muliggjorde ekspedisjonen til Amerika.
Graven til Columbus består av fire kistebærere som representerer kongedømmene Castilla, Leon,  Navarra og Aragon. Den siste figuren holder også et kors som nederst spidder et granateple, symbolet på det erobrede Granada.
Mange besøker graven til Columbus, nonner og prester kysser monumentet som mange oppfatter som en helligdom. Det er forresten merkelig at han ikke for lengst er helligkåret, Columbus var et fromt menneske som var tilknyttet fransiskanerordenen, han var en stor oppdager, men dessverre en elendig administrator.
 
Danske turister står ved monumentet og får en skolert orientering. Jeg stanser opp og lytter, interessert, men jages bort av den danske reiselederen, jeg tilhører nemlig ikke hans gruppe og må derfor fjerne meg!. Slik er vesle ”Jeppes” bidrag i møte med den store verden..
 
På sin fjerde og siste reise til Vest-India ble Columbus møtt med opprør av de spanske kolonistene som nær hadde kostet ham livet. I et fortvilet brev til den spanske kongen skrev Columbus blant annet:
 
”Jeg seilte ikke ut for å vinne ære eller rikdom. Dette er sikkert for ved den tid var alt håp om dette dødt. Jeg kom til deres høyheter med oppriktig hengivelse og sann iver, og dette er ingen løgn. Jeg ber deres høyheter om å la det være dersom det behager Gud å ta meg fra dette stedet, å reise til Roma og andre pilegrimssteder. Må den hellige treenighet bevare deres liv og høye stilling og gi dere økt velstand”.
 
Skrevet i Indiene på øya Jamaica, 7. juli 1503
 
 Få personer har satt mer varige spor etter seg enn ham, Columbus og Kristus har det til felles at deres navn er knyttet til vår tidsregning, man snakker i dag om precolumbiansk  tid, det vil si tiden før oppdagelsen av Amerika.
Gravmonumentet i Sevilla har kommet i skyggen av Columbus-monumentet i Santo Dominigo. I de senere år har det rast en intens diskusjon om graven faktisk skjuler den store oppdageren. Etter at Christoffer Columbus døde ble hans jordiske rester flyttet fra sted til sted i Spania, og senere transportert til Santo Dominigo der han steg i land på sin første tur over Atlanteren i 1492. Senere havnet levningene på Cuba og i Sevilla.
Graven er, som man ser, et gjennomgangstema på min omvei til Santiago. Og det er påfallende at gravene til dem jeg besøker er omdiskuterte, levningene er spredt, forsvunnet. Det gjelder graven til Lorca, graven til Columbus, og ikke minst graven til apostelen Jakob i Santiago. Lorca sitter treffende at de døde er mer levende i Spania enn de døde i andre land.
Det skyldes kanskje at de spanske livskreftene er sterkere, at de ikke så lett lar seg blåse ut av dødens pust.? 
 
Camino
Cien jinetes enlutados,
donde irán,
por el cielo yacente
del naranjal?
Ni a Córdoba ni a Sevilla
llegarán.
Ni a Granada la que suspira
por el mar.
Esos caballos soñolientos
los llevarán,
al laberinto de las cruces
donde tiembla el cantar.
con siete ayes clavados,
donde iran
los cien jinetes andaluces
del naranjal?
 
Frederico Garcia Lorca 
 
Lorca hadde et stort hjerte for Sevilla, og ikke minst for flamencoen som byen er kjent for. Den oppsto blant ”gitanos” sigøynerne som levde i området på 16-1700-tallet.
Mange vil hevde at sigøynerne er vår tids sanne pilegrimer. Hva som fikk dem til å bryte opp fra Rajastan for 1000 år siden for å legge ut på en ukjent vandring er det ennå ingen som vet. Første gang vi hører om det omtales de som pilegrimer på vandring gjennom Ungarn.  I skriftlige kilder fra 1417 fortelles det at flokker  av sigøynere kom fra ”Lille Egypt”. At sigøynerne opptrådte som botspilegrimer skyldtes den omstendighet at det sikret dem en vis rettsbeskyttelse i de landene de dro gjennom.  I middelalderens Europa var det sett på som en juridisk og moralsk plikt å hjelpe alle pilegrimer frem til deres mål.
Sigøynerne tilværelse har aldri vært enkel. ”Begrav meg stående”, er et uttrykk som formulerer sigøynernes siste ønske etter å ha vært på vandring gjennom hele livet, en ferd de ofte har måttet bøye hodet og rygg, kuet og forfulgte.
 
Lorca kalte flamencoen sonidas negros, triste toner. Han var opptatt av  sigøynernes begrep om duende. Duende er selve flamencoens vesen. Uten duende, intet uttrykk, ingen kunst. Engelen kan gi glans; musen kan gi form, men det er duenden som drev  Goya til å krabbe på lerretet og male svarte bilder med albuer og knær. Duenden er skriket innerst i blodet, sa Lorca. På norsk kunne vi kanskje sagt: Bare duenden kan trollstemme.
Hos Lorca var ikke denne kraften et kunstprodukt, den kommer fra et sted, fra mennesker, fra jorda, fra en lang tradisjon. Han fant duenden hos de marginaliserte og i den omskapende, opprørske kraften som driver tradisjonen videre gjennom menneskers blod og stemme.
Jeg kjenner Sevilla og jeg vet hvor jeg opplever ekte flamenco, og det foregår som regel i en liten krets av ”aficionados” litt utenfor allfarvei. Når en av dem begynner å synge sine ”coplas”, eller fritt varierte tekster støttet av de andre som er tilstede.
Flamenco er ikke underholdning, i sin opprinnelig form er den en klagesang. Når ”cantaor” (sangeren) henter frem sin  ”duende” (demon), bryter han ut i en klagesang, som kommer fra sjelens dype avgrunn , en hul, hes, jamrende sang. Med sin  fremmedartede tonerekke og særpregete rytmer opplevd den fundamentalt forskjellige fra europeisk musikk. I denne ”cante jondo” strømmer følelsene ut  Den handler om ulykkelig kjærlighet, ensomhet og håpløshet. Flamenco kan strekke seg over timer, ja hele dager. Tilhørerne løfter sangerens ekstase frem, følger ham, ansporer den og angir rytmen. De klapper i hendene ”palmas” og stamper med føttene ”zapateado”. Andre cantaores trår til, synger deres coplas og opplever i sang og dans den samme ekstasen. Flamenco er derfor først og fremst en kollektiv opplevelse der klagesangen fremføres til musikk og dans, men hvor også trøst og livsglede får sitt uttrykk.
 
Humanismens høyborg
Under en stålblå himmel ruver silhuetten av katedralene i Salamanca over det flate slettelandskapet. I solnedgangen blir møtet med byen visuelt og sterkt fra den vestlige siden der paradorhotellet ligger. De siste solstrålene får de gamle bygningene til å gløde levende i de røde kobberfargene, det flammer et øyeblikk som brann i alle vinduer. Men en mørk skygge kommer krypende opp fra elveleiet. Den smyger seg inn i kroker og kriker mellom husene nærmest bredden, stiger opp langs murene. Den slukker ilden i vinduene. Snart er det bare spirene på kirker og klostre som gløder. Så ulmer det svakt i katedraltårnets gyldne kuppel, et siste skjelvende blaff, og bålet er brent ut.
Men snart tennes strålkastere og katedralen blir liggende i mykt hvitt lys. Hundrevis av fugler flakser i trærne og stiger mot den svarte stjernehimmelen. Det magiske bildet av den opplyste katedralkuppelen, omsvermet av sølvfargede fugler som leker i vinden og lysskinnet festet seg for alltid på hornhinnen.
 
Salamanca er Spanias humanistiske høyborg. Her ligget landets eldste universitet, grunnlagt i 1218.  På 1300-tallet var det fire store universitetsbyer i Europa; Paris, Oxford, Bologna og Salamanca. I sine glansdager  kunne Salamanca briljere med  25 fakulteter og 10 000 studenter. Europas første kvinnelige professor Beatriz de Galido (1457-1525) underviste dronning Isabel i latin.
Med sin ruvende katedraler reist i platersk stil,  fyrstepalasser, ruvende universitetsbygninger i smekker barokk og et av Europas arkitektonisk mest vellykkede torv, fremstår Salamanca som en vakreste av disse stedene, og byr på en historie som kanskje er mer heroisk og mer fargerik enn de øvrige universitetene.
 
Orson Welles kom en gang med en bemerking som gjorde han berømt; under Borgias pavedømme opplevde Italia en blodig tid med krig, terror og mord;  men de frembrakte Michelangelo, Leonardo da Vinci og renessansen. I Sveits derimot har de hatt 500 år med demokrati og fred, og hva har de skapt? Gjøkuret? Det er slike tanker jeg  har om mitt eget land, når mismotet tar overhånd.
 
Salamanca er en by jeg absorberes helt av, det er som å møte våren etter en lang vinter. Jeg fylles opp, stimuleres, får ideer, skapertrangen fødes. Det er alltid fint å komme til Norge etter en slik Spaniaferd, de hjemlige ”dragene”, all dumskapen og likegyldigheten blir lettere å håndtere.
 
Columbus oppholdte seg en stund hos Diego de Deza ved byens dominikanerklosteret San Estaban. Columbus fikk mye støtte hos brødrene, det glemte han aldri. Den første byen han grunnla i den nye verden ble derfor kalt Santo Dominigo.
 
Oppdagerånden lever dypt i den spanske kulturen, og jeg sporer den mange steder. Valencias ”nye” katedral fra 1500-tallet ble restaurert for en del år siden, og tradisjonen tro fikk utsmykningen også preg av samtiden. Ved inngangspartiet kan man i dag se en liten astronaut som naturligvis er blitt byens fremste fotoobjekt.
Den beskjedne astronauten får meg til å tenke på satellitten Triana som USA sendte opp  i 1999. Satellitten er oppkalt etter Rodrigo de Triana, den  første av mannskapet ombord på Pina som fikk øye på det nye landet på Columbus ferd  i 1492. Trianasatellitten har som hovedoppgave å overvåke forurensinger på jorda, det er et lite, men viktig skritt for å ta vare på vår arme jord.
 
Forbindelsene til Santiago og pilegrimsveien er legio, mest kjent er et lite privat palass, Casa de la Concha – Kamskjellhuset fra 1514 – med vegger og tårn prydet av 350 skjell i stein. Utsmykningen forklares med at familievåpenet til husets eier var dekorert med kamskjell. Men kamskjellet er også et kjærlighetsymbol, og utsmykningen var ment å gjøre inntrykk på Dona Juana Pimentel, den unge bruden som flyttet inn der da palasset sto ferdig.
I dag er det omgjort til bibliotek, det er en kjærlighetshandling til oss som er glad i bøker.
 
Mange personligheter har vært knyttet til Salamanca, folk med visjoner og meningers mot. En av mest kjente var Bartolomé de las Casa (1474-1566) som reiste sammen med Columbus. Han var misjonær, og en av historiens første menneskerettighetsforkjempere.  Las Casa ble opprørt over de spanske emigrantenes behandling av indianerne, og talte utrettelig deres sak hos myndighetene.  Det var naturligvis en tapt sak, ikke så mye på grunn myndighetene som støttet ham, snarere på grunn av grådighetskulturen som hersket i koloniene.
Som imperialistisk stormakt lå det en humanistisk understrøm i det spanske statsstyret, noe som ofte har vært lite påaktet her i Norge. Keiser Karl V nedsatte bl. a. en teologisk kommisjon i Valladolid- klosteret som skulle undersøke  hvorvidt det var moralsk og juridisk legitim å bruke indianerne som slaver.
Las Casa forsvarte indianerne mens den store Aristotelsesforsker Juan Ginés de Sepúlveda, argumenterte for at indianere var slaver av natur  og derfor  rettmessig kunne underlegges spansk herredømme. La Casa vant saken, men som vi vet var motkreftene større.
Den kjente amerikanske doktor Johnson huskes bl a. for følgende uttalelse: "I love the University of Salamanca; for when the Spaniards were in doubt as to the lawfulness of their conquering America, the University of Salamanca gave it as their opinion that it was unlawful
 
Fray Louis de Leon (1527-1591) hører også til fargerike personlighetene ved universitetet. Her ser man ennå den salen der Fray Louis de Leon holdt sine forelesninger. Trebenkene med alle navnerissene til studentenes kjærester står der akkurat som i hans tid.  Professoren hadde lenge provosert inkvisisjonen med sin liberale teologi og sin Platoninspirerte diktning. Da han oversatte Salomons høysang var begeret fullt og han ble arrestert midt under timen og kastet i hullet. Etter fem års fangenskap gjenopptok Leon sine forelesninger med de berømte ordene: ”Vi sa i går”
….I dag er han minnet med en verdig statue plassert foran rektors kontor.

Både Bøler bydel  i Oslo og Salamanca har noe felles -  og av alle ting; Don Quijote. På Bøler er det satt opp ikke mindre enn to praktfulle skulpturer av den tapre ridderen som lyser opp i et traurig arkitekturmiljø.  Vakre Salamanca – derimot – har ingen skulpturer av bokens forfatter, Miguel Cervantes  (1547-1661) men de kan i hvert fall vise til at han  tilbrakte sine studieår i universitetsbyen, men uten at vi vet så mye om det. Vi vet at han stammet fra en gammel lavadelslekt med forbindelser blant annet  til Galicia. Blant hans forfedre talte medlemmer av Jakobsridderordenen.  Cervantes levde lenge et omflakkende liv som soldat, han havnet i fangenskap før han endelig begynte å skrive. Det startet for alvor i Sevilla. Mesteparten av Cervantes verker er gått tapt, men Don Quijote ble raskt en bestselger Historien om Don Quijote ble senere oversatt til nesten like mange språk som Bibelen. I 2002 ble romanen kåret til verdens beste bok. I over 400 år har historien om den tapre ridderen fanget lesere i alle aldere og over hele verden, og den slutter ikke å fascinere oss med sin morsomme handling som skjuler et dypt innhold: I boken følger vi Don Quijote og Sancho gjennom den lange reisen gjennom Nord-Spania, der Don Quijotes drømmeverden stadig kommer i konflikt med virkeligheten, i motsetning til Sanchos realistiske verdenssyn. Og i det ser vi at det ikke finnes plass for ideelle intensjoner i den reelle verden. Det er kanskje derfor den russiske forfatteren Dostoevskij kalte Don Quijote "den mest tragiske bok i verden".
Miguel Unamuno  (1864-1936) er også et høyt respektert navn i Salamanca.  Han var filosof, forfatter og rektor ved universitetet. Unamunos forfatterskap er vanskelig å plassere. Han er blitt kalt mystiker, nietzscheaner og ”romersk katolsk anarkist”. Hans litteratur er full av paradokser og motsigelser. Unamunos forfatterskap er beskrevet som ”en eneste lang monolog av en gammel spanjer som ikke vil dø”. Unamuno vet at han en dag skal dø, forsvinne. Hvis han vegrer seg, minutt for minutt mot å gå bort, kan han altså redde menneskeheten. Når alt kommer til alt er det altså oss han forsvarer, denne gamle særspanske ridderskikkelsen Don Qujote, når han forsvarer seg selv.
Unamuno fant støtte for sin tro i  Don Quijote. Troen er absurd. Å bevise den er å drepe den. Det er i den absurde troen Don Quijote går ut i verden. Ridderen blir Unamunos fremste våpendrager. Også han foretok et udødelighetssprang. Han har forlatt «tingen som den er», han er ved «tingen som den skulle være», som det står i «Brand». Ei bondetuppe blir til prinsesse Dulcinea i det fjerne, et øk (Rocinante) blir til en fyrig hingst en ridder verdig, vindmøller blir til kjemper. «Verden må være slik don Quijote ønsker og vertshusene må være borger,» skriver Unamuno. Eller som Davenport så vakkert utlegger Unamunos «quijotisme» i sitt forord: «I Don Quijotes kamp og sjelstragedie ser Unamuno kampen mellom det verden er i henhold til vitenskapelig fornuft, og det han vil den skal være i henhold til hans religions tro. Quijote møtte verden med hevet lanse, Unamuno med hevet pennesplitt: Hans oppgave var å bekjempe alle som slår seg til tåls, å sørge for at vi lever et liv i lengsel og uro.» For den katolske kirke var dette langt fra god latin. Unamuno var rett og slett protestant. Verket ble satt på indeks,  (forbudt).
 
I 1936 holdt general Millán Astray et foredrag på universitetet . Foredraget ble holdt på Columbus dag i den samme lesesalen som ble brukt av Fray Louis de Leon tre århundre tidligere.. Generalen pleide å understreke sine ord med fraser som”Viva la muerto!” (Leve døden!) mens hans  tilhengere i  rommet  gjentok frasene.
Da generalen var ferdig reiste Unamuno seg og utbrøt: ”akkurat nå hørte jeg et meningsløst nekrofilt utrop, ”leve døden”!  Og Unamuno fortsatte: Jeg har brukt hele mitt liv på å benytte meg av paradokser for å understreke problemstillinger – det har ofte skapt vrede hos mine motstandere. Men jeg regner meg som en fremstående autoritet  og vil si at følgende paradoks opptar meg noe. General Millán Astray er en krøpling, og dette sier jeg ikke for å nedvurdere ham. Han er en krigsinvalid, på samme vis som Cervantes. Dessverre er det  altfor mange invalider i Spania i disse dager. Og snart vil det bli mange flere, om Gud ikke hjelper oss.
Det plager meg at general Millán Astray er med å legge grunnlag for en destruktiv massepsykologi, han er en krøpling som mangler Cervantes åndelige reisning. En krøpling som kompenserer gjennom å skape flere krøplinger i verden. Da Unamuno hadde sagt så mye klarte ikke generalen å holde seg i ro lenger og skrek  ”Abajo la inteligencia! (Ned med intelligensiaen!). ”Leve døden!” Falangistene istemte bifallende, men Unamuno fortsatte rolig: ”Dette er et tempel for intellektet. Og jeg er overpresten, dere vanhelliger dette hellige rommet. Dere kommer til å vinne fordi dere har mer enn nok brutal makt. Men dere komme ikke til å kunne vinne ved overtalelseskunst, for å argumentere må dere noe som dere savner, fornuft og rettferdighet i kampen. Jeg anser det som forgjeves å oppfordre dere til å tenke på Spanias beste. Etter dette ble Unamuno jaget ut av universitetet med våpen i ryggen, og han døde tre dager senere.
 
Den kjente amerikanske doktor Johnson huskes bl. a. for følgende uttalelse: "I love the University of Salamanca; for when the Spaniards were in doubt as to the lawfulness of their conquering America, the University of Salamanca gave it as their opinion that it was unlawful."
 
 Madrigal til byen Santiago
 
Det regner i Santiago
min elskede skatt.
Vindens hvite camelia
funkler sin sorg mot solen.
Det regner i Santiago,
natten er sort.
Urter av sølv, og drømmer
ligger foran månen.
Se på månen, på gatene,
de er stein og krystall.
Se den forsvunne vind,
skygger og aske av havet.
Skygger og aske av havet,
Santiago, fjernt fra solen;
en aldrende morgens vann
får hjertet til å skj
elve.

Fredrico Garcia Lorca

Omsider er jeg fremme i Santiago de Compostela som i middelalderen lå ved verdens ende, Finisterre. Da Columbus  ankret opp i Barcelona 1493 var de gamle grensene sprengt og verden har aldri siden vært den samme.  Dermed var også min reise snart over, sirkelen er sluttet.
Fra reisens begynnelse i Barcelona har jeg fulgt sporene til Santiagopilegrimene,  Columbus og  Lorca via Granada, Sevilla, Salamanca og hit til målet; Santiago. Jeg har fulgt noen spor fra fortiden, men jeg gjorde dem til mine egne. Santiago er gammel kjærlighet og byen tar alltid godt i mot meg.  Det duskregnet – som varsomme kyss fra himmelen - det er som det skal være mellom nære venner. Santiago blir mer levende, steinene får liv av disse kjærtegnene.
Santiago er drømmenes og musenes by.  Og  pilegrimenes. Santiago er for alle elsker den tapte sak, for alle som stormer vindmøllene, som elsker Don Quijote, alle som forstår at det er fortellingene, mytene som skaper historie. Som sprenger fornuftens trange rom. Santiago er for alle som lengter mot horisonten, som bryter opp og reiser mot vest.  Den irske pilegrimsmunken Brenda,  Leif Erikson, Chistoffer Columbus, Pilegrimsfedrene om bord i Mayflower, Thor Heyerdal med Ra, alle lengtet de mot det store eventyret.
Jeg har ingen hast med å søke inn i den travele St. Jakob-katedralen. Dveler, og gleder meg over alle pilegrimene som strømmer på;  slitne, lykkelige etter uker og måneder på caminoen.
Etter en stund finner jeg et spisested i gamlebyen og nyter litt galisk hvitvin, et kamskjell eller to.
Jeg minnes et Lorcadikt om Granada, men det passer like godt i Santiago.
 
Sådan vil det alltid være.
Før og nå.
Vi må reise bort,
men Granada blir tilbake.
Evig i tiden,
men flyktig i disse fattige hender

 
Fredrico Garzia Lorca
 
 
Eivind Luthen
 











Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.