Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Være ventet, komme hjem…
27.03.2007 00:29
Det sies at når pilegrimer til Santiago de Compostela kommer til det stedet der de for første gang kan se reisens mål, gråter de. Både av gleden over å ha fullført veien – og av sorgen ved å vite at målet bare er en katedral.

...

Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet
være ventet og gå hjem.

Også i norske medier har vi kunnet lese om pilegrimer som føler skuffelse når de når det etterlengtede målet. Selv om det holdes egne pilegrimsgudstjenester mangler likevel følelsen av å bli tatt imot. En kirke – om aldri så storslagen – var kanskje ikke det egentlige målet? Kanskje savnet de ”le grand finale” slik den beskrives i den kristne grunnfortellingen, om den bortkomne sønn? Hvorfor er det ingen som slakter gjøkalven? Hvor er festen? Hvor er far? Er det ingen som ser meg?

Etter å ha flyktet ut i ørkenen fra sin matmor hvilte Sarais trellkvinne Hagar ved en kilde. En Herrens engel finner henne der. Han vil vite hvor hun kom fra og hvor hun har tenkt seg hen, og så sender han henne tilbake til den virkeligheten hun rømte fra (faktisk den eneste muligheten for å overleve?), men han gjør noe mer: han beskriver hennes tilstand og velsigner det hun bærer på, hennes blivende barn. ”Da ga hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: ”Du er Gud som ser” For hun sa: ”Har jeg her virkelig fått se at glimt av ham som ser meg?”(1 Mos 16,13)
Må en være en engel for å kunne vise pilegrimer glimt av Gud som ser? Eller kan den gudstjenesten pilegrimer gjør ved reisens ende få en karakter av å gi slike glimt?

Å skape en sammenheng mellom reisen og målet har vært utgangspunktet når jeg gjennom flere år har ledet pilegrimsvandringer for barn (de fleste med voksne ledsagere) under Olavsfestdagene i Trondheim. Etter en meget kort vandring fra Erkebispegården, langs Nidelva og gjennom Domkirkegården har vi hatt en liturgisk avslutning inne i Nidarosdomen.

Å lage disse vandringene har vært en lang prosess, der lag på lag av det jeg først ville ha med måtte hugges bort, slik at vandringene på begrenset tid kunne gi rom for det vesentligste. Jeg mener at denne essensen også kan brukes som mal for de lengre, voksne vandringene, og den måten de avsluttes på ved målet – enten det er nasjonalhelligdommen eller et lokalt pilegrimsmål.

Vandringene har jeg kalt ”I Olavs fotspor”. Olav var et menneske, som oss alle. Gjennom sitt liv hadde han opplevelser og gjorde erfaringer med det sant menneskelige. Disse erfaringene er på mange måter allmenngyldige, så å gå i Olavs fotspor kan lede oss til noe av den samme innsikten som Olav fikk.

Vi tenker oss at mennesket består av de fire elementene jord og ild og luft og vann. Vandringen har en stasjon for hvert av disse elementene, med fokus på hvordan de binder oss, holder oss fra det hellige. Vi tar med oss konkrete symboler fra hver stasjon, og bruker dem i liturgien til slutt. Slik binder vi sammen vei og mål, ute og inne, materielt og åndelig, det stykkevise og det hellige: ”Livets sønderbrutte deler bringer vi deg når vi kneler”, som Svein Ellingsen uttrykker det i en nattverdssalme.

Det første elementet er jord. Det er substans, men også tyngende. Vi er  i Olavs barndom, hans jordbundethet, hans materialisme. Han levde som barn i en jordbrukskultur, og var sikkert med på å plukke stein fra åkeren før det ble sådd. For å huske Olavs jordbundethet tar vi alle med oss en stein. Dette er en velkjent pilegrimsmetafor, å ta med seg stein som symbol på det som tynger i livet. ”På-kastrøyser” består nok av slike ”syndesteiner”. Men hva med å ta med seg steinen i lomma hele veien, la den bli en stadig påminnelse om at vi er jordens barn. Bruke den til meditasjoner om hva det er som binder oss til jorden, til materialismen.

Det neste elementet er vann. Vann er livsnødvendig, men også farlig og forførende. Olav viking, 12 år drar til sjøs for å vinne makt og rikdom. Han gjør som rikmannssønner flest gjorde (og gjør?), lot seg føre med strømmen, det som lå i tiden. Han gjorde også bruk av strøm og tidevann, og fikk London Bridge til å falle. Å følge tidens strøm, flertallets mening, styres av følelser er vel sider av det menneskelige alle kjenner seg igjen i. Slik barna på sin vandring tar med seg vann fra Olavskilden, kan pilegrimer på lange vandringer ta med seg vann fra en fjellbekk, eller sine tårer, på en liten flaske. Den kan være utgangspunkt for meditasjoner om vårt flyktige sinn.

Ild! En vakker flamme på et talglys, men også en rasende brann, en vulkan med veldig sprengkraft eller et dødbringende lyn. Etter at vi på barnevandringen har fortalt om Olavs maktkamp for å bli konge i hele Norge, og lekt ”Kongen på haugen” kjenner vi på all kampgløden inni oss, og tenner en lykt med denne ilden (hjulpet av en lighter). Hva om en voksen vandrer også kunne tenne lys og i flammen våge å se ikke bare det rolige, vakre men også aggresjon, hat og kamplyst som vi alle har i mer eller mindre sivilisert utgave.
 
Luftige drømmer kan være visjoner vi ledes av. Men det kan også være som når slott over slott seg bygger hos Peer Gynt: når han kommer til oppgjørets time viser livet hans seg bare å være som en løk, lag på lag av drømmer og tanker uten kjerne. Å tenke det, mene det, ville det – men å gjøre det! Mang en sofaradikaler kan kjenne seg igjen. Luft, ånd, drøm; det var en vesentlig del av Olavs liv også. Han ledes av dem, men han var også fristet til, etter flukten til Gardarike, til å forbli i klosterets stillhet og ro. Slik Jesu disipler ville bygge hytter på forklarelsens berg. Slik vi beskytter våre lune reder, mens vi leser om åndelig utvikling. Det er ikke riktigere å være ensidig himmelvendt enn jordbundet. Kanskje en voksen vandrer kan la seg inspirere (få ånd, luft!) av ”En russisk pilegrims beretning”, der vi leser om hvordan Paulus ord om å be uavlatelig blir knyttet nettopp til åndedrettet. I barnevandringen fanger vi luften og slipper den ut igjen sammen med ordene og tonene fra Deilig er – ja nettopp jorden!

Disse fire episodene fra Olavs liv, disse fire elementene og ulike tendensene/temperamentene i våre liv er det så vi bærer med oss inn til gudstjeneste. Vi blir møtt av en liturg som ønsker oss velkommen, og spør oss hva vi har med oss fra pilegrimsferden. Først forteller vi at vi har med oss vann, som minner oss om at Olav fløt med strømmen. Vi erkjenner at vi selv flyter med strømmen, og lar oss lede til å gjøre det som er galt. Liturgen svarer at det også minner oss om det levende vann som strømmer fra Gud, og som vi ble døpt i. Så tømmer vi vårt medbragte vann i døpefonten, og foretar vi en dåps-påminnelse, der vi bl.a. sier: ”Som regnbuen lyser dine løfter, Gud. Et tegn på din pakt med hver levende skapning. ”

Etter denne handlingen bærer vi også håp med oss.

Så er det steinene, de som ligger i åkeren vår og hindrer det gode i ¨å vokse fram De bærer vi fram til korbuen mens vi synger vårt kyrie. Mens vi står der leser liturgen fra 1. Peters brev: ”Kom til ham, den levende stein, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel.”  Så takker og ber vi:

· Gud, vår skaper for at han skapte oss til levende mennesker, og kan gi oss tro på hans livgivende kraft.
· Gud, vår frelser, for at han er en levende stein, og kan gi oss tro til å bygge våre liv på ham.
· Gud, vår hjelper, for at han gir oss levende tro, og vil la oss være levende steiner i hans kirke.
 
Nå bærer vi også tro med oss.

Vi går videre til alteret, og viser fram ilden som minner oss om Olavs (og vår) kampglød. Vi undrer oss over hvordan en kriger som brukte makt, røvet og drepte kunne kalles hellig. Liturgen svarer at Gud kan vende det onde til det gode. Også de som lever et liv i brennende kamp kan bli til et lysende bilde for andre. Det er selve kjærlighetsunderet, som vi inviteres til å oppleve ved å knele rundt alteret. Liturgen tenner alterlysene med flammen fra lykta vår, og sier: ”Gud har en lysende kjærlighetsvilje som kan brenne bort menneskers maktsyke og krigerlyst, og smelte isen i de kaldeste hjerter. Dette lyset ble synlig gjennom Olav etter hans død. Vi kan også be om å se i hverandre Guds lys, som stråler fra hvert eneste menneske. La oss snu oss mot hverandre, og si Jeg ser Guds lys i deg! ”
 
Nå bærer vi også kjærlighet med oss.

Det siste vi hadde med oss er usynlig, luft – og det legger vi fram for Gud som stille bønner, før liturgen lyser velsignelse over de knelende barna og følget deres. Pilegrimslederen avslutter liturgien med å si:” Jord og vann og luft og ild er nå helliggjort i tro, håp og kjærlighet. Slik Gud helliggjorde Olav gjør han all sin skapning hellig når vi kommer til ham.”
 
Den vissheten – tonen fra himmelen - bærer vi nå syngende med oss ut av kirka.

Dette er altså en vandring med en kort gudstjeneste som skal vise pilegrimen at det hun bærer med seg, alle elementer og temperamenter, alt sant menneskelig blir helliggjort i møtet med den hellige. Den forutsetter en vandringsleder som stopper og forteller. Men også individuelle vandrere, eller grupper som har med seg en leder kan bruke de fire elementene som overskrifter for sine pilegrimsmeditasjoner underveis. Når pilegrimsmålet er en helgenkirke kan en lete etter fortellinger fra den aktuelle helgenens liv, og la dem blir et speil for eget liv.
 
Så kan pilegrimsmottaket også være preget av en slik tenkning. Pilegrimer som er med på å utfører de beskrevne symbolhandlingene blir synlige i gudstjenesten. Kanskje kan det for voksne pilegrimer, som har gått i dager eller uker, legges inn større rom for nettopp å synliggjøre dette, fortelle om egne tanker eller opplevelser knyttet til det elementene symboliserer. Enten utsagt, eller i stillhet. Komme som den fortapte sønnen, som har ødslet bort sin arv , lagt øde sin ”deilige jord”, og ønsker seg hjem til sin far. Ikke med arverett, men med ønsket om å være en tjener. Komme fram med det en ønsker seg forvandlet av kjærlighetens undergjørende ild.

Jeg tenker at å komme til et pilegrimsmål skulle ha en dimensjon av det å komme hjem – til den som har ventet, og som ser oss og som vil la sitt lys skinne gjennom oss når vi vender tilbake til hverdagen.

Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes, - dette ene:
Være ventet, - komme hjem.

Fra Gunnar Reiss-Andersen: Livets lys










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.