Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Livspuls: PÅ PILEGRIMSVANDRING
01.02.2007 16:01
Da jeg en tidlig mørk morgen i oktober klatret opp de bratte trappene til katedralen i den franske byen Le Puy, tvilte jeg på min motivasjon for å gå 200 kilometer, første etappe av veien til Santiago de Compostela. Artikkel fra Agenda 3:16 av Lillian Dombestein

Men blant lysene og alle nonnene falt jeg til ro. Jeg lyttet til biskopens ord – som jeg knapt forstod fordi han snakket fransk - og talte ti andre som jeg antok var pilegrimer. Etter messen ble vi velsignet og bedt for i et hjørne av kirken under statuen av St. Jakob. Denne dagen var jeg den eneste som ikke var fransk. Biskopen slo over til engelsk da jeg presenterte meg. Han gjettet på at jeg var lutheraner. ”Vi er alle en stor familie,” sa han. Det gjorde godt å bli sett og inkludert. I katedralens sakristi fikk vi første stempel i våre pilegrimspass, et dokument man må vise fram ved målet i Santiago for å få ”Compostela” – det endelige offisielle dokumentet som bevitner ens status som ekte pilegrim. Så ruslet vi ut gjennom buegangene og ut til vår første dag på Jakobsveien.
 
I biskopens fotspor
Jeg har vært pilegrim bare et par uker, på en måte er det ingenting å skrive hjem om. Det tar to måneder å gå til Santiago. Underveis møtte jeg mennesker som hadde gått hele veien til fots fra Berlin eller Zürich. Men som en jeg møtte sa: ”Vi har alle vår vei, du har din og den skal du stå for.” Derfor vil jeg fortelle om min første etappe på en over tusen år gammel vei, om vandringen og noen av menneskene jeg møtte. Den første navngitte pilegrimen til Santiago var biskop Gotskalk av Le Puy som la ut på vandring i 951. Stadig flere pilegrimer fulgte i biskopens fotspor. Derfor valgte også jeg å starte i den lille franske byen cirka 13 mil fra Lyon. I perioder av året er det opptil 50 pilegrimer som starter sin vandring herfra daglig.
Le Puy ligger i et landskap med flere utbrente vulkaner. På noen er det reist kirker, og en 16 meter høy statue, ”Notre-Dame de France”, rager på en av vulkanene.
 
Hvorfor pilegrimstur?
Jeg kjente ingen, men opplevde fra første stund å være del av et fellesskap. Alle hadde vi bare med det vi kunne bære på ryggen. Status, yrke, inntekt og alder ble uinteressant. Jeg merket at her var det godt å være, ingen krevde at jeg skulle prestere noe.
En katolsk medvandrer lurte på hva en lutheraner hadde å gjøre på en katolsk pilegrimsvei. Årsaken var at jeg ikke var så interessert i å ta imot et bønnekort der det stod at St. Jakob skulle beskytte meg på ferden. ”Du tror altså at døren er åpen for deg like til Gud du?”
”Ja, på grunn av Jesu død og oppstandelse tror jeg det”.
Det var litt rart å si det høyt. Jeg ville ikke virke arrogant. Min medvandrer nikket og smilte.
Så hva hadde jeg å gjøre alene på pilegrimstur?
Både gjennom bøker, TV-program og mennesker som har gått pilegrim før meg, hadde jeg fått drømmen om å legge ut på en slik reise alene. Forfatterne av bøker jeg har lest sier at pilegrimsveiene uttrykker lengselen etter langsom tid, en tid preget av rom uten støy, et sted for de gode møtene og for nærhet til seg selv i kontakt med naturen og kulturen.
Man trenger ikke være katolikk for å eie en slik lengsel.
 
Fellesskap
Tidlig oktober er utenom sesongen på den franske Jakobsveien, eller GR 65 som kalles på kartet. Jeg slapp å gå i kø, men møtte mennesker med jevne mellomrom hver dag. Noen dager gikk jeg sammen med andre fra morgenen av. Vi sa ikke så mye, det var godt å være stille. For meg var det en utfordring å legge ut på en reise hvor jeg ikke hadde bestilt overnatting på forhånd. Men etter hvert kjente jeg hvor frigjørende det var å ta alt som det kom. Jeg fant min egen rytme, prøvde å ikke la noe eller noen påvirke tempoet mitt. Det er utrolig hvor avstressende det er å lytte til sitt eget jevne åndedrett. Formen var bra og jeg fikk bare små antydninger til gnagsår. På pilegrimsherbergene som på fransk heter gite d’etappe, fikk jeg nytt stempel i pilegrimspasset hver kveld. Dagens inntrykk og opplevelser ble delt rundt langbord hvor vi spiste solid fransk bondekost, flere retter hver kveld, og alltid ost, spennende franske oster.
 
Hjelpeånder
På et av herbergene spiste jeg frokost sammen med en tysk medvandrer. Hun fortalte meg at hun snakket med hjelpeåndene sine mens hun gikk.
”Jeg snakker med min hjelper Jesus, men ingen andre,” sa jeg.
”Men tror du ikke at han bare er en av mange? Han var en flott mann som levde en gang, men alt har utviklet seg mye siden han levde,” sa hun.
Jeg ble sittende og se på henne, hva skulle jeg si? Jeg husket at det står i Bibelen ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.” (Hebr 13,8) Det datt ut av meg. Jeg kjente en kraft i det jeg sa ordene. Hun ble helt stille. Den dagen gikk vi hver for oss. Jeg la merke til alle sommerfuglene som danset i luften rundt meg, og husket at jeg har hørt sommerfuglen er et gammelt oppstandelsessymbol. Det gjorde meg glad.
Om ettermiddagen møtte jeg min medvandrer igjen.
”Det var en spesiell samtale vi hadde. Jeg har følt meg så angrepet i hele dag. Jeg er merkelig nok sint fordi du ikke tror slik jeg gjør, selv om jeg vil respektere deg for din tro,” sa hun.
Vi snakket litt fram og tilbake. Jeg fant ikke så mye lurt å si. Så skiltes vi. Det ble dessverre ikke flere møter med denne kvinnen.
 
Veien
Jeg gikk i overkant av to mil hver dag. Landskapet varierte, opp og ned åsrygger og dalsider. De røde og hvite merkestrekene dukket hyppig opp på trær og steiner. Man må bruke øynene, men det er ikke vanskelig å finne veien. Jeg fikk likevel noen ekstra kilometer fordi jeg gikk feil. Slik er det i livet også. To dager vandret jeg over Aubrac og kom opp i 1360 meters høyde. Her møtte meg et åpent og flatt landskap – ikke ulikt Jæren. Lite trær, mye stein og mengder av franske kyr på beite. Ikke en dag regnet det, men temperaturen skiftet. Jeg fikk bruk for både stillongs og shorts. Veien vekslet fra asfalt til gruslagt kjerrevei, smale brosteinsgater og sti gjennom hele turen. Landskapet var aldri kjedelig. Ikke få steder gikk veien gjennom gårder og landsbyer. Jeg ble mektig betatt av franske steinhus dekorert med frodige blomsterkasser og med gamle vindussprosser og tredører. Og alle middelalderkirkene langs veien. Jeg besøkte minst to hver dag. Alle var åpne. Pilegrimen kunne sette seg på en benk og la blikket gli over krusifiks og statuer av katolske helgener. Man ble invitert til å tenne lys, skrive en hilsen i en bok eller legge en bønneseddel i et skrin. Det gjorde godt å være stille i kirkene, men etter hvert ble de så mange at de gled i hverandre. Jeg kunne ikke ta inn mer av det de hadde å by på.
 
Conques
Jeg hadde hørt så mye fint om Conques, målet for turen min. ”Det er som en kulisse i en Askepottfilm,” sa noen. Mine forventninger ble skrudd opp. ”Og så må du bo i klosteret der,” sa folk. Det ble sagt at dagsetappen dit er den vakreste av de alle. Selv om det var midt i oktober var det ikke spor av høstfarger som det hadde vært tidligere på turen. Landskapet var åpent og flatt med frodig grønt gress. I strålende solskinn gikk jeg der og kjente både glede og sorg over snart å være ved målet. Den siste kilometeren var en lang bratt nedoverbakke. Den tok på slitne knær. Jeg har aldri sett en så vakker liten by som Conques noen gang. Bygninger og gater så ut til å stamme fra 1200-tallet, og er godt bevart.  Middelalderkatedralen med runde buer er uten all den utsmykking jeg hadde sett i kirkene langs veien. Kirken var fantastisk vakker, og det var et levende gudstjenesteliv der med messer preget av pilegrimene. Helt siden det åttende århundre har det vært kirke i Conques til minne om St.Foy, ei ung fransk jente som døde som martyr fordi hun nektet å tilbe avgudsbilder. Katedralen er viet til henne.
 
Gjensyn og avskjed
Jeg ble i Conques et par dager, bodde på sovesal i klosteret bak kirken og nøt samtalene rundt langbordet. Noen lurte på hvorfor jeg hadde reist helt fra Norge for å gå pilegrim. Jeg forklarte at vi ikke har pilegrimsveier på samme måte hos oss. Noen måpte da jeg sa vi først ble en kristen nasjon i 1030.
De fem munkene i klosteret hadde travle dager. De fortalte at de tar imot titusen pilegrimer hvert år. De fleste tar en hviledag i Conques, man kan ikke bare gå videre. Noen var, som meg, ferdig med vandringen for denne gang, andre skulle videre helt til Santiago. Hver kveld var det forbønnsmesse for pilegrimene. Jeg leste bibelteksten høyt på tysk og engelsk. Det kjentes som et privilegium. Broder Jean-Daniel holdt klaver- og orgelkonsert i kirken hver kveld. Pilegrimer som kunne spille fikk bidra. Vi satt langs søylene i halvmørket og lyttet. Mennesker jeg hadde møtt underveis kom til Conques i løpet av tiden jeg var der. Gjensynsgleden var stor og avskjeden vond. Musikken forsterket stemningen.
 
Jublende takk
Hva har jeg igjen for å ha vandret en etappe på pilegrimsveien til Santiago? Noe mer enn et fint minne? Det ble en ferie for sjelen og det har vært godt for kroppen. En drøm vokste frem i meg, jeg fulgte den og erfarte at det var godt. Mestringsfølelsen var god og jeg har lyst på mer. Jeg klarte å slippe taket i mitt kontrollbehov og merket at det ikke ble kaos. Jeg kjente at jeg stolte på at Gud var med meg, og jeg kjente en trygghet i meg selv. Den ville jeg ikke lagt merke til om jeg hadde gått pilegrim sammen med en gruppe. Jeg kjente stillheten vekke en uro for alt som kan komme, men i uroen fant jeg også en ro fordi jeg merket at jeg alltid hadde krefter nok til neste skritt. Jeg lærte meg å fokusere på øyeblikket, ta inn bare nuet. Den erfaringen er overførbar til livet jeg lever her hjemme. Jeg møtte skjønnheten langs veien og i fellesskapet med menneskene og ble fylt av jublende takk til Gud fordi jeg lever.

Lillian Dombesteins pilegrimsvandring er omtalt i Agenda 3:16 nr 11/06. Noen av hennes bilder finner du her.


Faktarute om pilegrimsvandring

Jakobslegenden og Santiago de Compostela

Jakob var en av Jesu disipler. En legende forteller at han var misjonær i Spania. Da han vendte tilbake til Israel, ble han halshugget etter ordre fra kong Herodes Agrippa. Dermed ble han den første av apostlene som led martyrdøden. Legenden sier at hans venner og disipler førte hans legeme over Middelhavet til Galicia (Spania). Da båten nærmet seg kysten, skal den døde apostelen ha berget en brudgom som forsvant i havet med sin hest. Hest og rytter ble kastet på land igjen, som av en usynlig kraft. Både mann og hest var dekket med kamskjell. Jakobsskjellet som pilegrimene den dag i dag bærer, er til minne om dette mirakelet. Senere ble det reist en kirke over stedet hvor man mener kisten eller Jakobsskrinet ble plassert. Byen som vokste frem rundt kirken fikk navn etter helgenen og ble dessuten kalt ”Compostela” som betyr gravsted. Byen i Spania ble derfor kjent som Santiago de Compostela. På midten av 1100-tallet var St. Jakobs grav et av Europas store pilegrimsmål etter Jerusalem og Roma. Nå er det over 150 000 pilegrimer som kommer til Santiago hvert år. I 1987 erklærte Europarådet Pilegrimsveien til Santiago som Europas første kulturvei.
Kilde: Engvig / Bjørshol Wærdahl / Nilsen: Vandring i åpent landskap – Pilegrimsveien til Santiago de Compostela (Kom forlag)
 
Hva er en pilegrimsreise?
Ordet pilegrim kommer av det latinske peregrinus som betyr fremmed. I Dantes Vita nuova gis en nærmere fortolkning av pilegrim. I den vide betydningen må enhver som er borte fra sitt hjemland, kalles pilegrim. I den snevre betydningen må pilegrimen forstås som en person som vandrer til apostelen Jakobs grav i Santiago. Men det er flere betegnelser for de som vandrer til hellige mål; de kalles palmieri når de drar til Det hellige land, eller romei dersom Roma er målet. Uttrykk som sudrfarer og jorsalfarer ble brukt om norske pilegrimer.
I Middelalderen ble en pilegrimsreise sett på som en renselse. I dag betegnes en pilegrim som en som har et hellig sted som mål for sin reise. St. Jakob var selv en pilegrim og ble derfor alle pilegrimers særskilte helgen.
 
Pilegrimsfellesskapet St. Jakob
ble stiftet i 1996 og er en ideell forening som vil samle mennesker med interesse for pilegrimsvandringer. Norge har det eneste pilegrimskontoret i Skandinavia. Det ligger i Oslo og betjenes av Eivind Luthen. Der kan man få pilegrimspass og hjelp og råd til å planlegge en pilegrimsreise.

 










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.