Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Rocamadour, et pilegrimsmål fra middelalderen
26.01.2007 22:56
Rocamadour klamrer seg til en stupbratt klippe som reiser seg over 150 meter over Alzou dalen, i Qercy regionen. Det kan virke som enkelte av bygningene utfordrer selve tyngdekraften. Byen har helt siden midten av 1100-tallet vært et pilegrimsmål for katolikker, mye takket være sin beliggenhet på pilegrimsveien til Santiago de Compostela.

Den Sorte Madonnaen og Mariakulten
Rocamadour er kjent for den Sorte Madonnaen, en 69 cm stor figur i valnøttre som viser Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget. Statuen er sortfarget, kanskje på grunn av elde og røkelse inne i kapellet. Hvor statuen kommer fra, eller opphavet til kulten knyttet til denne er ukjent. Den første kilden som beskriver fenomenet er et pavebrev fra Pave Pascal II, adressert til abbeden i Saint Martin de Tulle, i 1105. På denne tiden foregikk det en konflikt om rettighetene til kapellet i Rocamadour. Utfallet ble at munkene i Saint Martin de Tulle vant. Munkene satte i gang en storstilt kampanje for å trekke flere av pilegrimene på vei til Spania og Saint Jacques de Compostela innom Rocamadour. Den Sorte Madonnaen alene var ikke nok til å lokke pilegrimene hit, derfor forsøkte de å skape en mystisk aura rundt stedet og den Sorte Madonnaen. Litt senere skulle det vise seg at de fikk uventet drahjelp fra annet hold.
 
Legenden om St Amadour
 I 1166 ønsket en av beboerne i byen å gravlegges inne i  Jomfru Maria kapellet. Da de begynte å grave, viste det seg at det lå et skjellett her allerede. Ingen viste hvem denne personen var. Samtidig begynte det å skje mirakler i byen og legenden om St Amadour vokste frem.
St Amadour var ifølge en kilde Sakkeus, en toller fra det Nye Testamentet. Både Sakkeus og hans hustru Veronika måtte flykte fra Palestina. De reiste til Limousin, litt nord for Dordogne og slo seg ned der. Da Veronika døde inntok Sakkeus en slags eremitt-tilværelse og la på vandring  i den øde Alzou dalen for å be til Gud. Eremitten kjente steinene og klippene godt, ettersom de ofte ga han beskyttelse. På dette stedet skal han så ha bygget et kapell til ære for Jomfru Maria. Det skal også være han som skar ut trefiguren av Madonnaen. ”Roc amador” betyr han som liker steinene og legenden forteller at det var Sakkeus som lå gravlagt inne i kapellet. Byen fikk navnet Rocamadour og Sakkeus fikk navnet St Amadour.
I likhet med mange andre slike middelalderlegender, ble de til lenge etter at hovedpersonen selv var død. Navnet Amadour er ikke å finne i noen skriftlige kilder. Det eksisterer flere ulike tolkninger på hvem han var; Sakkeus, som nevnt ovenfor eller Jericho, en jøde som var gift med St Veronika. St Amadour skal også ha vært en av Jomfru Marias tjenere som reiste til Gaul for å leve en eremitt-tilværelse. Det kan virke som om legenden slik den presenteres i enkelte kilder i dag, er en sammenblanding av dem alle.
Selv om opprinnelsen rundt St Amadour, Rocamadour og den Sorte Madonnaen er gått tapt, er det ingen tvil om at det er sterke tradisjonen knyttet til helligstedet som pilegrimsmål.
Levningene av St Amadour ble bevart helt opptil reformasjonen, men ble da brent som et ledd i protestantismens kamp mot katolisismens helgen- og relikviedyrkelse. Den Sorte Madonnaen derimot overlevde, og står i Jomfru Maria kapellet i dag.
 
Historisk tilbakeblikk på pilegrimstradisjonen
Kristendommen ble først en akseptert og lovlig religion på 300-tallet, under Keiser Konstantin.  Konstantin oppmuntret til pilegrimsreiser og sendte tidlig moren Helena til det hellige land, Palestina. Hennes reise ble siden en modell for andre pilegrimer. Konstantin fortsatte prosessen ved å bygge basilikas på strategiske plasser i det bibelske landskapet. På 600-tallet ble det produsert en håndbok ”Breviarius” som beskrev de viktigste relikviene i basilikaer i Jerusalem; korset, lansen Jesus ble stukket med, tornekransen og søylen hvor Jesus ble bundet og pisket. På denne tiden rådet Pax Romana og pilegrimer kunne relativt greit ta seg til Jerusalem. I 638 erobret kalif Omar Jerusalem og de kristne mistet kontrollen over det hellige land og sitt mest ettertraktede pilegrimsmål. Araberne var i begynnelsen trostolerante og tillot jøder og kristne å fortsette sine pilegrimsreiser til Jerusalem, men reisen dit var ikke så trygg som tidligere og flere steder ble de kristne nektet adgang . På 1000-tallet tilspisset situasjonen seg og holdningen til jøder og kristne ble militær og voldelig. Kalif al-Hakim ga ordre om å ødelegge en basilika, ”The Holy Sepulchre”, reist av Konstantin i 325.I 1095 erklærte Pave Urban II krig mot islam. Dette ble opptakten til korstogene hvor målet var å ta tilbake det hellige land. Korstogene i seg selv ble sett på som en pilegrimsferd og korsfarerne kunne få godskrevet synder. Et annet resultat av den innskrenkede tilgangen på Jerusalem, var at det vokste frem et nytt hellig landskap innad i Europa. Det hellige land, Palestina, ble forsøkt gjenskapt i Europa. Felles for de nye pilegrimsmålene var at de var tilgjengelige og etter hvert av en mer nasjonal og lokal karakter. I første omgang var det ønskelig for pilegrimsmålene å ha relikvier fra det hellige land, noe som kunne knyttes til Jesu liv og virke som for eksempel tornekransen eller deler av jesu kors. Det ble bygget basilikaer fra det hellige land i Europa. New Nasaret i England er et eksempel på dette. Til slutt kunne pilegrimsmålene gjøre krav på  helgener med en tilknytning til det hellige land, for eksempel St Amadour i Rocamadour. De mest ettertraktede pilegrimsmålene i Europa var Roma med St Peter og St Paul og St Jakob i Santiago de Compostela. Etter hvert fikk også de skandinaviske landene egne populære pilegrimsmål; Hellige Birgitta i Vadstena, Olav den Hellige i Nidaros og Knut den Hellige i Odense.
 
Helgener og relikvier
En helgen var en person som hadde utmerket seg på grunnlag av hellig levesett eller fromme handlinger. En helgen kunne utrette mirakler og helbrede etter sin død. Beina av helgener ble oppbevart i ulike skrin. Disse skrinene kunne være formet som kroppsdeler, for eksempel en arm eller et hus (ark). De første helgenene var martyrene. Dette var personer som døde for sin tro før kristendommen ble anerkjent. Deretter ble flere innviet, fra kjente biskoper og kirkefedre til mer lokale og nasjonale personligheter. Frem til 1234 var det opptil den enkelte kirke å avgjøre hvem som kunne bli helgen. Dette hadde frem til da resultert i en brokete helgenforsamling. Etter 1234 måtte helgenene bli godkjent av Paven i Roma.
Allerede på 300 tallet ble det reist spørsmål rundt pilegrimsreiser, dyrking av helgener og relikvier. Enkelte mente at Gud var overalt og at man ikke trengte å reise et spesielt sted for å være nærmere Gud. Det ble likevel aksept for at pilegrimsreisen ga syndsforlatelse og kortere opphold i skjærsilden.
Det var viktig ikke bare å reise å se, men også ta på de hellige kistene og relikviene. Ved å ta på kisten eller relikviene fikk man del av den iboende magiske kraften i relikviene. Offisielt mente kirken at relikviene var materielle manifestasjoner av det hellige og at man kunne dyrke Gud via dem. Det var aldri selve relikviene eller helgenen som skulle dyrkes. Det brede lag av middelalderbefolkningen hadde kanskje ikke et så reflektert syn på dette.
Relikvienes legende virkning ble av enkelte satt i sammenheng med helbredelsene og underne som hadde oppstått da folk tok på Jesus da han levde. Jesus selv hadde derimot tatt avstand fra jødenes tradisjon med tilbedelse av profetene som lå gravlagt i kister.
I 1172 skrev en munk boken om miraklene i Rocamadour. I alt beskriver den 126 mirakler som den hellige jomfruen skal ha gått i forbønn for. En av de mest kjente personene som skal ha knelt foran Madonnaen i 1159 og 1170 var Henry II av England. Alle pilegrimsmål med respekt for seg selv, hadde slike bøker som beskrev mirakler og reklamerte for helbredelser man kunne oppnå ved å komme akkurat til dette stedet.
 
Pilegrimen og pilegrimsreisen
I billedkunsten er ofte pilegrimen fremstilt som en mann med stav, kappe, reisetaske og hatt dekorert med kamskjell. I realiteten var det individer fra alle samfunnslag som la ut på vandring. Både kvinner og menn, konger, bønder, handelsfolk, munker, fattige og spedalske. Det var mange årsaker til å legge ut på reise. Enkelte reiste for å bli helbredet for sykdom, andre for å gjøre bot eller søke støtte og veiledning. Andre var yrkespilegrimer eller helt enkelt reiselystene. I enkelte tilfeller kunne man bli dømt til å legge ut på pilegrimsreise. I en domstol i Liege ble alle som hadde skadet en person med slag idømt å dra til fots til Rocamadour.
For å reise måtte man ha et reisepass utstedt av biskop eller sogneprest, som dokumenterte at pilegrimen var god kristen. Reisepassene fungerte også som adgangstegn til enkelte av herbergene hvor pilegrimene overnattet. Cluny-ordenen organiserte pilegrimsreiser til Santiago de Compostela. På veien hadde de i passende dagsmars avstand, herberger. Herbergene var merket med kamskjell På veien var det mange farer og slett ikke alle som la ut på tur kom frem. Veiene var ofte kronglete og til tider var det lett å gå seg vill. I et område på veien ned til Santiago, ringte munkene med en stor klokke fra klostret slik at de som hadde gått seg bort i kveldinga skulle finne stien igjen. Den karakteristiske pilegrimsstaven var er hjelpemiddel ikke bare som støtte i ulendt terreng, men til å jage bort rovdyr og røvere som kom for nærme.
Møtet med pilegrimsmålet for den enkelte beskrives som en spesiell opplevelse, fylt av glede og lettelse over å være fremme. I Rocamadour er dette lett forståelig, der byen ruver majestetisk i terrenget. Det fortelles at den mest vanlige måten for pilegrimene å innta Rocamadour, var å klatret opp alle trappene på knærne. Rundt armer og bein hadde de tunge lenker som skulle symbolisere vekten av syndene.
 
Pilegrimsmerker
Pilegrimsmerker ble solgt ved alle pilegrimsmål. De mest kjente er kanskje kamskjellene som ble solgt i Santiago de Compostela. Det er hevdet at skikken med å bære pilegrimsmerker kommer herfra. Pilegrimsmerker fantes også  i tinn, bly, sølv, bronse og gull. Motivet på merkene varierte fra sted til sted. I Rocamadour ble det solgt et merke, ” La Sportelle”, med avbildning av Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget og liljestav. Langs kanten er det en inskripsjon på latin; ”SIGILLUM BEATE MARIE DE ROCAMADOUR”. Teksten finnes i flere varianter, men dette sies å være den opprinnelige Pilegrimsmerkene fungerte som små suvenirer, utstyrt med små hull som gjorde det mulig å sy dem fast på klær. Merkene dukker ofte opp i middelaldergraver og har kanskje fungert som en amulett som fulgte eieren i graven. Pilegrimsmerker fra Rocamadour er funnet i alle de skandinaviske landene, i ulike kontekster. Sportellene har ulike innskrifter, men samme form og avbildning. I Norge er det funnet et merke i bly fra 1300-tallet, i Sogn og Fjordane. Innskriften er ”SINA SANTA MARIA MAIORE”. I grav 207 på St Stefens kirkegård i Lund, Sverige , er det funnet et merke i tinnlegering fra 12-1300-tallet. Innskriften sier ” SIG MARIE D(ER) ROCAMADOUR G”. Merket fra Tårnborg på Skjælland, i Danmark og er fra 1300-tallet. Merket i bly er funnet i to omganger med metallsøker på en mark, hvor det på 12-1300-tallet lå en viktig handelsplass. Innskriften er ”SINNA…R.CAMATOIRE”.
 
Rocamadour frem til i dag
I 1562 ble Rocamadour plyndret og brent av protestantene under ledelse av Captain Bessonies. Det var på dette tidspunktet levningene av St Amadour ble brent. Bygningene fortsatte å forfalle frem til restaureringsarbeid ble igangsatt  på 1800-tallet. Biskopen av Cahors sto i spissen for arbeidet med å gjenreise kirkene og blåse liv i pilegrimstrafikken igjen. I dag er Rocamadour et populært pilegrimsmål og tradisjonen med å ankomme Jomfru Maria kapellet og den Sorte Madonnaen på knærne holdes fortsatt i hevd…










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.