Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Hva kjennetegner den ekte pilegrim?
12.01.2007 23:10
Av Veslemøy Selvik, som har gjennomført sosialantropologiske feltarbeid i Nord-Spania som ledd i sitt hovedfag Hun fremhever betydningen av frivillighetsarbeidet som pilegrimsvandringen er tuftet på.

Det klart for et nytt hellig år på Camino de Santiago (Caminoen)  i Nord-Spania. De galisiske myndighetene bruker millioner for å reklamere for turistattraksjonen, og Xacobeo 2004 er intet unntak. For Caminoen er ”big business”, ikke bare for innbyggerne som bor langs ruten,  men også for myndighetene, spesielt Galicia. Camino de Santiago tiltrekker tusenvis av turister hvert år, spesielt når det er hellig år og røkelseskaret svinges daglig i katedralen.

Det å gå eller sykle Caminoen er en fantastisk opplevelse, både sosialt, kulturelt og naturmessig, men denne ferien skiller seg klart fra andre turistmål. Pilegrimen kan historisk sett betraktes som den første turist.  Men når dagens turisme domineres av kjøp og salg, henger fremdeles noen av de opprinnelige verdiene igjen i forholdet mellom pilegrimen og dens vertskap.

Når Caminoen av noen blir fremstilt som en eventyrlig reise, både fysisk og åndelig, er det noe de fleste glemmer. Det er pilegrimens spesielle overnattingsform; herberget (refugio), og det at det faktisk forventes noe av deg som reisende pilegrim. Herbergene som ligger tett i tett fra grensen til Frankrike og helt til Santiago er et tilbud som kun kan benyttes av pilegrimer. Som pilegrim har man et eget pilegrimspass som stemples underveis og er et bevis på at du enten går eller sykler (passet vises fram i Santiago slik at du blir tildelt pilegrimsdiplomet). Herbergene er enten ”donativo”, man betaler det man selv føler overnattingen er verdt, eller man betaler en symbolsk lav sum.
Herbergene er billige fordi de drives av frivillig arbeidskraft. Rollen som pilegrimsvert er like gammel som Caminoen selv. En vert var fra gammelt av en person som ønsket å hjelpe pilegrimen på veien med kost og losji. Det kunne være en som drev et vertshus, eller en privatperson som lot pilegrimen overnatte. Pilegrimen brakte med seg den store verden inn i små landsbyer i Nord-Spania, og vertskapet fikk høre nytt fra fjern og nær.
Pilegrimene har alltid vært avhengig av gjestfriheten som blir tilbudt av lokalbefolkningen, og tradisjonen lever fremdeles i landsbyene langs ruten. Myndighetene i Spania har siden 1993 bygget en rekke herberger, og i dag drives de fleste herberger av en eller flere frivillige (hospitalero). De er som regel tidligere pilegrimer som ønsker å gi noe tilbake til Caminoen, og gjør det med sin frivillige arbeidskraft. Dagens herberger kan på mange måter betraktes som landsbybefolkningens gjestfrihet i institusjonalisert form.
 
I 1999 var jeg hospitalero i to private herberger. Begge stedene var en videreføring av familiens gjestfrihet overfor pilegrimene gjennom generasjoner, og jeg lærte mye om hva man forventer av en pilegrim. For hva er en ekte pilegrim? Jeg trodde at en ekte pilegrim skulle se ”autentisk ut” med loslitte klær og ubarberte kjaker. Jeg trodde også at det var viktig å ha en åpenbar religiøs motivasjon for reisen. Disse mytene fikk jeg avkreftet. En velutstyrt pilegrim er en mindre belastning for vertskapet, og enhver person som legger ut på reisen mot Santiago er i utgangspunktet en pilegrim.
 
Pilegrimer har ofte behov for å ”merke” seg selv ut som pilegrim, for å kunne skille seg selv fra vanlige turister. Santiagopilegrimen har ofte stokk, og bærer kamskjell som symbol på ryggsekken. En ekte pilegrim går eller sykler, overnatter på herberger og bruker god tid på reisen. Men disse kvalitetene har ingen betydning hvis det viser seg at pilegrimen ikke viser ydmykhet overfor det som landsbybefolkningen og herbergene tilbyr ham.
Herbergene er billige overnattingssteder, men for denne gesten stilles det til gjengjeld visse forventninger. En ekte pilegrim sjekker ikke herberget på forhånd, men tar til takke med det som tilbys. Som vertshuseieren Maruja uttrykker det:
”En dag kom det en pilegrim som hadde gått helt fra Burgos. Hun klaget over sine såre ben og på at det ikke var sengetøy på sengene. Hun var så forlangende i måten å være på. Jeg ble irritert fordi jeg tenkte at dette gjør hun jo helt frivillig, det er ingen som tvinger henne til å gå. Jeg har ikke råd til å ta meg fri for å vandre en hel måned på Caminoen!”
Maruja anerkjenner kvinnen som pilegrim, bl.a. fordi hun har gått langt. Samtidig blir kvinnen fratatt sine egenskaper som pilegrim fordi hun er forlangende, noe som ikke passer til de forventningene Maruja har til den ydmyke pilegrimen. Det at kvinnen har tatt seg fri fra arbeidet, altså er på en frivillig ”ferie”, tydeliggjøres av Maruja nettopp fordi kvinnen er forlangende og ikke oppfører seg som en ”ekte” pilegrim.
 
Ydmykhet er altså fremdeles viktig for dem som tar imot pilegrimene på Caminoen i dag. For vertsfolket langs pilegrimsruten er det denne dyden de savner hos dagens pilegrimer. Jeg opplevde at pilegrimer kunne gjøre mye som stod i strid med den tradisjonelle pilegrimsvandringen, men så lenge de var ydmyke, ble de betraktet som pilegrimer. På ett av herbergene kom det sent en kveld en gruppe med amerikanske ungdommer. Deres pilegrimsferd var en del av deres undervisning i historie. De hadde gått få etapper, og hadde heller ikke planer om å gå videre. De var sultne og spurte om mat. Dulcinia ga dem det som var igjen fra kveldsmaten, men det tilsvarte ikke en full pilegrimsmeny. Da ungdommene hadde spist betalte de likevel for full meny. Sett i forhold til utførelsen (den ”ekte” pilegrimen går langt og alene) var disse ungdommene mer ”turister” enn ”ekte” pilegrimer, men fordi de viste ydmykhet og takknemlighet overfor det lille de fikk, ble de av Dulcinia omtalt som ”ekte” (autentico) pilegrimer.
 
Misfornøyde pilegrimer står i strid til det ideelle hospitalero-pilegrim forholdet. En hospitalero tilbyr pilegrimen omsorg og tak over hodet, men forventer til gjengjeld takknemlighet for dette uansett standard. En pilegrim som klager over at sengene ikke har puter, eller at herbergene ikke vil slippe ham inn før åpningstiden, drar med seg kommersielle verdier inn i et forhold der disse verdiene ikke hører hjemme. I følge vertskapet bør en pilegrim ikke kreve til tross for at han betaler for det. Hvis man betaler for et rom på et hotell, kan man forvente å slippe inn for å dusje. Man kan også forlange at det er rent og at det finnes puter i sengene. En plass i et herberge er en gave, ikke en vare. Har man det i sinnet, vil man oppleve en unik gjestfrihet og omsorg på veien til Santiago de Compostela.










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.