Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Pilegrimsvandring som terapi for kropp og sjel
11.01.2007 23:30
Det faktum at vi nå har ca. 2000 km pilegrimsveier i Norge betyr at pilegrimsvandringen har fått en plass i vårt samfunn, om enn beskjedent. Men en kan spørre seg hva slags verdi pilegrimsvandringene kan tilføre vår tids mennesker, middelalderen ligger jo 500 år bak oss. Heller ikke har de fleste av oss noe forhold til åpenbaringer, relikvier, hellige kilder, helgener og slikt som gjerne kjennetegner valfartsmålene.

Jeg har famlende spurt meg selv: Hva ønsker vi å oppnå med  pilegrimsveien til Nidaros. Skal den bli en ny turistjippo, en slags nostalgisk historielek som reiselivsnæringen kan markedsføre på linje med Vikingland?

Det å gå er veldig norsk, vi går i fjellet og på tur.
Det er likevel ikke sikkert at pilegrimsinteressen vil vare med mindre den ikke får en reflektert forankring.  Samtidig hersker det liten tvil om at den kroppsfikserte trenden er på retur til fordel for en tid med ny åndelighet, i så henseende er etableringen av pilegrimsveien tidsriktig. Men den frir til noe mer enn turisten i oss.
I Aftenposten sto det en interessant kronikk for en tid siden: "Trær er krykker for sjelen" Istedenfor å holde fast ved Freud og Jungs plysjsofa inntok man trestubbene i marka. Montro skogsterapi er undervurdert som sykdomsbekjemper? Jeg gjengir fra kronikken: "Hit under trærne kommer forfatteren, kunstneren og komponisten for å spikke nye krykker for kunstnersjelen. Schumanns Waldszenen er for eksempel innspilt av den russiske pianisten Richter i 1956 som briljant tolker av en melankolsk, klassisk musikk. Også karrierefolket - "de-som-ikke-får-det-til-folket" og hverdagsmennesket oppsøker skogholt, vann og vidder.
Det har vært lite forskning på skogens betydning for vår mentale helse, og hvordan naturen kan brukes som terapi innen psykologien.
 
Det er fristende å tro at ”stubbsitterpsykologien” fremhever det enkle, men grunnleggende i oss.
Detaljer har stor betydning for å oppnå psykologisk gevinst. Sittende på en trestubbe kan du roe blikket på det helt nære, det som er innen rekkevidde, der vi har kontroll. En kongle eller en krypende maur. Løfter vi hodet og speider utover hogstfeltet får vi perspektivet og helheten. Skogen har en særegen evne til å forløse det som binder oss, og sammen med faglig tilstedeværelse og oppfølging tror hun at skogsterapi vil ha spesielt god effekt for å helbrede og forebygge psykiske lidelser.
De siste 10-15 årene har vi tilegnet oss ny viten om skogens betydning for syke mennesker. Når stadig større og betydeligere områder trues av forurensing og uthugging er det en voksende erkjennelse av at dette også truer menneskesinnets balanse. Det har igjen ført til en ny psykologisk bevegelse for å sette faget inn i sammenheng med den globale miljøkampen som terapi for syke mennesker.
Det å bevege seg i skogen, alene eller sammen med andre, kombinert med innsikt i hva slags forandringer den skaper i deg, reduseres alvorlighetsgraden i sykdommen og trivselen virker som et middel mot forverring. Blir du glad i å bruke skogen får du psykisk spenst, som gjør at du kan  tåle påkjenningene bedre.
Bare det å se skog ut gjennom vinduet utløser positive følelser. Og opplevelsen kan ifølge sykehusforskerne Ulrich og Verderber redusere frykt, bekymringer og stress. Vinduer ut mot natur gir raskere bedring etter operasjoner enn vinduer ut mot murvegger, forteller Ulrich og Verderber.
 
Naturen er ikke bare en buffer mot dagliglivets mas og støy, men tilfører noe ekstra å leve videre på. I spørreundersøkelser som er gjort om skogens psykologiske verdi, oppgir folk at naturen fremmer en følelse av fred, harmoni og ro.     
Samtidig er kreative og abstrakte tanker til stede hele tiden. Skogen er med andre ord en kilde i seg selv for psykologisk utvikling. Spranget fra den terapeutiske skogsvandringen til den terapeutiske pilegrimsvandringen er ikke lang.
I det svenske bladet "Turist" fant jeg en interessant artikkel om vandringens helsemessige aspekter. Det handlet om en terapeut som fikk kreftene tilbake nettopp ved sine månedslange fjellturer. Og det er viktig å merke seg at de vanlige ukeferiene ga henne lite, hun følte seg like tom og like lite uthvilt når hun pånytt dro tilbake til byen og stresset.
Nei - det var nettopp de lange vandringene, fjernt fra trafikkerte stier og folk som ladet opp hennes tomme batterier. Å være på fjellet i ukevis uten å se andre mennesker gjorde henne uavhengig og ga større selvinnsikt. Hun måtte klare seg selv og håndtere naturens krefter og krav. Det økte selvfølelsen. På jobben og i hverdagen derimot - levde hun et vikarierende liv der andre bestemte hva som skulle gjøres, der andre laget maten, der mediene bestemte hva som var viktig  - i det hele tatt et liv som var regulert og innordnet.

Spranget fra utfluktene i naturkatedralen til pilegrimsvandring er ikke stor. Men samtidig er det nødvendig å være klar over at pilegrimsvandring ideelt sett er noe mer enn en tur i det grønne. I middelalderen var pilegrimsvandringen ofte et oppbrudd. Og målet var et møte med Gud, ikke en jordisk attraksjon.
De fleste pilegrimene i dag er kvinner. De søker likeverd i samfunnet, og de ser at begrepet pilegrim ikke er maktbelagt, eller definert i en lederposisjon. Bodvar Schjeldrup, har skrevet en pilegrimsbok med en setning på hver side som er oversatt til 23 språk. En setning lyder: En pilegrim er sin egen ”walkman”. Pilegrimen trekker seg selv fram mot et mål, gjerne sammen med andre. Vandringen består av flere delmål, som skal opplyse meg om hva jeg er på vei til, for jeg vet ikke helt hva jeg er på vei mot. Kvinner har sett at veien ikke er gått opp av mennesker i konkurranse- øyemed, og at vandringen, og målet, er innholdsbestemt. Å vandre er en prosess. Man opplever at det man trodde var målet, ofte bare var et delmål, men det var likevel ikke uvesentlig. Jeg har flere ganger vandret, på Hardangervidda og til høye utkikkspunkt. Da var det alltid noen sterke unge menn som løp foran opp på toppen når vi nærmet oss målet. Kvinner, derimot, er opptatt av at fellesskapet når fram. Det er målet, som er viktig, ikke det "å være først”.
I pilegrimsvandringen konstitueres det ofte et fellesskap med basis i indre opplevelser og erfaringer, som kan deles usagt eller i ord. Det gjør reisen så mye større, for fellesskap kan bare oppleves og erfares.

Pilegrimen trenger vandringen for endringen. Når jeg går i et fremmed landskap, blir jeg utfordret til å ta ut mine evner for å finne løsninger. Da viser det seg at jeg mestrer mer enn jeg trodde på forhånd. Bodvar Schjeldrup har en visjon om at alle kan delta i en fellesvandring. "En pilegrim søker medvandrere", sier Schjeldrup i sin pilegrimsbok. På pilegrimsvandring ser man verdien av å løse problemene sammen. Ved å gå sammen med noen får du også andre perspektiver og opplevelser. I visen Byssanlull heter det at: "Det kommer tre vandringsmenn på vegen, den ena ack så halt, den andra ack så blind, den tredje seier alls ingenting". Man finner altså støtte og hjelp i hverandre. Ved å gå ved siden av en halt får jeg perspektivet han kan gi. Jeg ser det den blinde kan gi meg innsikt i, og ved å følge en døv kan jeg høre det han kan høre.
Pilegrimsveien kan med andre ord fungere terapeutisk. La meg sitere Søren Kierkegård: "Jeg kjenner ikke den tanke så tung at jeg ikke kan gå fra den". 
   
Vårt urbane samfunn er preget av tomme møtesteder, av ikke-møter. Butikkene er blitt til lager, utestedene er full av musikkstøy, mens internett og mobiltelefon fungerer som kunstig nærhet. Intet menneske synes meg mer ensom og forlatt enn det som står ved siden av en venn som prater i mobiltelefon.
Som pilegrim har du ansvar for å invitere en fremmed til å gå sammen med deg, for: En fremmed er en venn du ikke kjenner - ennå.

Vi bør utvikle pilegrimsveien til en meditasjonsvei, fri for all ytre støy. Dagens mennesker trenger et stille rom, et pustehull. Pilegrimsveien bør avspeile en eksistensiell lengsel, en higen etter noe annerledes, etter noe evig. Vi fødes, vi lider og vi dør. Mennesket vet det og søker forløsning. Når vi går konkret på veien kan vi la kroppen vår hjelpe oss til å bli nærværende her og nå. Føttene som kjenner hvert skritt, ansiktet som kjenner fjelluften imot seg, sansene som blir renset for alle slags lyd- og synsinntrykk som det moderne samfunnet bombarderer oss med. Vi legger av oss noe av det som tynger oss. Veien, anstrengelsene har i seg selv en rensende virkning. Naturen omkring oss vekker i oss en opplevelse av skjønnhet og harmoni, liv og vekst, det storslagne og forferdelige.
Men fordi mennesket er en helhet; kropp og sjel og ånd, er det viktig at vi på nytt oppdager at vår kropp og sanser kan være en hjelp til å komme videre på den indre reisen.

Eivind Luthen










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.